Noen ord til deg Luna! ♥

I 8 år har jeg vært så heldig å kjenne denne vakre personen.

Første gangen jeg møtte deg var utenfor NAV i ørsta. Du satt deg ned ved siden av meg på fortauet utenfor bygningen og spurte så fint om å få låne en ligther. Der satt vi og pratet om alt og ingenting, lite visste jeg at denne personen, du Luna, ville bli en så viktig del av livet mitt. En solstråle i alt det tunge, en jeg kunne stole på av hele mitt hjerte.♥ Du skriver så mye fint om hvor gode og fantastiske venner du har, men du Luna, du gir så mye av deg selv og har så mye kjærlighet til de rundt deg du også! Uansett hvor svart og tung dagen din er. Det er ikke alltid så mye som skal til. Et hjerte på en tung dag, bare sitte der i stillhet og nyte hverandres selskap, ett fang å sove på, en hånd å holde i ♥ 

Vi har et vennskap som står så sterkt at ingenting kan bryte det. Nettopp fordi vårt vennskap er ett vennskap som går like mye begge veier. Jeg er like glad i deg
, som du er i meg. Det som er noe av det vakreste her i livet er når enn har venner som tar og gir like mye.

At mange tror og mener at du viser alt av deg selv her på bloggen? Det er ikke sant. Jeg har vært der på noen av dine værste dager, jeg har sett det med egne øyne, og jeg ser deg!
Men jeg er på ingen måte din venn fordi du er syk, jeg kommer ikke på besøk fordi du er syk. Jeg er der fordi du er et fantastisk menneske som får meg til å le og smile så tårene triller, men samtidig gir meg trygghet og et hjem jeg kan koble av å bare være meg - i.


Takk for at jeg får være en del av deg og ditt liv, og takk for at du er en del av mitt.
Elsker deg vennen!♥


- Camilla

Aldri gi opp noen som er syke. Det er alltid håp!

Når man konstant prøver å kvele gråten.. Ikke av den grunn som alltid før, ikke for å skjule at jeg ble såret for noe som ble sagt eller gjort mot meg som føltes urett, eller at jeg hadde det vondt men ikke våget vise det, ikke ville noen skulle se - fordi jeg skulle ikke ta så stor plass, - men man forsøker kvele gråten, fordi man for første gang på flere år er så rørt over at noen ser på meg, med en oppriktighet som rører helt inn i hjerterota, ordene jeg har lengtet etter så lenge: "Jeg tror på deg, Luna!" 

Og når dette menneske, som kjenner meg nærmest bedre enn meg selv, - sier de ordene, med tårer i øynene, og jeg faktisk kan føle det i hele meg, at hun- hun mener det faktisk. Ja helt helt oppriktigHun TROR på meg! 
Ja da, da blir man rørt. ♥ For i en verden hvor de fleste rundt enn i helsevesenet klør seg i hode og sier: "Vi vet ikke hva vi skal gjøre, vi har prøvd alt"

Jeg hadde mistet håpet. Og håpet? Det er som om det er det siste man har igjen før mørket overtar helt, - og det håpet det forsvant med ordene og handingene til de som skulle hjelpe. Når man står år etter år på stedet "hvil", man går kun rundt i ring og kjemper for overlevelse - og til slutt føler man at man bare er blitt ett "samfunnsproblem" , noe som er ødelagt, ubrukelig, en byrde. 

Tanker som: Jeg burde blitt frisk til nå! Det er jo sant, vi har jo forsøkt det meste, jeg har jo vært en kasteball fra avd til avd i en hel årrekke, og det har jo ikke hjulpet? Hva er galt med akkurat MEG, når andre får det til? Hvorfor blir andre friske etter kort tid, mens jeg ikke klarer det, hva galt gjør JEG?! Hva er det som er så GALT med akkurat MEG!? Kanskje de har rett, det går bare ikke? Jeg blir jo ikke bedre.
Tankene er der. Og har vært der lenge. Hvorfor får ikke jeg det til, det som andre gjør..? Men i går, etter ett viktig møte, hørte jeg endelig en stemme si: "Jeg TROR på deg Luna!" "Jeg hadde ikke reist 100 mil om jeg ikke vet at DU, DU HAR DET I DEG" "Jeg vet at med de RETTE MENNESKENE RUNDT DEG, og med RIKTIG HJELP, mennesker som KAN og HAR KOMPETANSEN som trengs - så VIL DU FÅ EN MYE BEDRE LIVSKVALITET!" "Jeg ER her! VI klarer dette - SAMMEN!"

 
"JEG TROR PÅ DEG, LUNA", sa hun, med tårer i øynene og en oppriktighet jeg kunne kjenne traff meg rett i hjerte. 

Det er aldri en tidsrom for å bli bedre, det er ulikt fra menneske til menneske, vi er ikke født syke - utviklingen har blitt forstyrrt på veien. Men vi har alle den samme fysiologien, og derfor kan vi alle klare å ta kontroll med riktig hjelp, av mennesker med kompetanse på feltet. Aldri si til en bruker/pasient: "Vi har forsøkt alt, vi vet ikke hva mer vi kan gjøre." 
Det er å ta ifra mennesker det siste vi har, nemlig håpet. Håpet er det som holder oss i livet. 


- Luna - 

Følg meg gjerne om du ønsker på FB HER:
Lunaen.blogg.no
Og på Instagram HER

#Helse #Psykiskhelse #Dissosiativlidelse #DID #PTSD #Traumer #Personlig #Kompetanse #Hjelp #Sykdom #JEGTRORDEG #Venner #Håp

HÅP



SLIK smiler jeg innvendig etter fire dager i brors omsorg, familie og venner som har være sammen med meg, hjulpet meg og trygget meg, - vært tilstede og vist omsorg og latt meg hvile. Finne ro i stormen som herjer. ♥
SLIK smiler jeg innvendig når jeg tenker på at jeg imorgen tidlig kl 07.05, endelig skal møte igjen og ha besøk av min nære gode trygge fantastiske venninne, L. ♥

Og jeg kjenner meg så ubeskrivelig heldig, positivt overveldet, over å ha så nydelige vesener rundt meg som jeg har! Som omfavner meg med kjærlighet og omsorg, med rettleiing og dype samtaler - på godt og vondt. Som ivaretar meg når jeg ikke klarer det selv. Så jeg får hentet meg inn igjen og samlet meg.

Slik smiler jeg - når jeg endelig ser igjen HÅPET jeg hadde mistet en stund.

Jeg føler jeg endelig er på rett spor igjen. Funnet LITT mer fotfeste. Kanskje nå, så går det riktig vei..? Det vil ta tid, mye tid, - mye slit, tunge dager og gode dager, - men jeg kommer meg sakte men sikkert kjenner jeg... Trygghet er like viktig som mat, det kan jeg med sikkerhet skrive under på. Og jeg er så evig takknemlig for å ha en bror som elsker meg, som tar meg med hjem til seg, tar vare på meg, som bryr seg så inderlig og oppriktig. ♥

Jeg er så ubeskrivelig rik på så mange områder i livet, at jeg kommer ikke til å gi meg.. Ikke denne gangen heller.. Jeg skal kjempe videre, strekke meg mot nye mål, gå andre og helt nye ukjente veier, - små steg i riktig rettning. 

Jeg har endelig funnet igjen HÅPET jeg lenge hadde mistet... Det er fremdeles tungt, mørkt, slitsomt, men jeg ser i alle fall litt mer lys idag... og med håpet i hjerte, så finner man styrken til å stå i det tunge og mørkeste dype - sammen med de rundt meg.

Jeg er rik, for jeg er ikke alene. Jeg har de beste menneskene rundt meg som nekter å gi meg opp, som bærer håpet i deres hender når jeg ikke lenger klarer det selv. 


- Lunaen - 

♥Du er sykepleieren alle burde lære av♥

Du viste meg de fire døgnene på intensiv avdeling på Volda sykehus, at det fremdeles finnes mennesker i helsevesenet som mener at alle liv er like mye verdt. At ingen liv er mindre viktig enn andres. Og du viste meg - at det inkluderer også MITT liv. Du viste meg at uansett hvor mørkt det ser ut, hvor lite livsgnist man har igjen, så finnes det lyspunkt å se i det fjerne... For du? DU var nemlig mitt lyspunkt - og fremdeles er. 

I.L - Takk for at du forsøkte med hele deg å hjelpe meg å få den hjelpen jeg behøver, tross det var vanskelig å få til. Selv om du møtte motgang, var det likevel verdt tiden og energien - mente du. For du såg, hvor mye det betydde for meg at noen mente JEG var verdt det. Takk for at du forsøkte, takk for telefonene du tok, takk for at du strakk deg så langt ett menneske kan strekke seg - for å hjelpe meg. Takk for at du mente at JEG, og MITT LIV, var verdt det.

I.L - Du er sykepleieren jeg aldri kommer til å glemme. Takk for at du støttet meg igjennom dagene på best mulig måte. Du er den type sykepleier alle burde se opp til og lære av! - Fordi du er en av de som bryr seg, som viser at de er tilstedet og prioriterer riktig.♥ For du prioriterte heller å snakke med MEG når du hadde ledig tid. Du kunne tatt deg en pause og strikket eller lest på kontoret, men du valgte heller å bruke tiden din inne hos MEG. Du lyttet til meg, du. Du viste meg at jeg var verdt å bli hørt og sett. Og det var helt avgjørende for at jeg idag sitter her og har en kampånd i meg.

Du gav meg smilet ditt hver gang du gikk forbi rommet mitt, eller når du kom inn for å spør meg hvordan jeg hadde det. 
Ja du spurte faktisk, du. Hvordan jeg hadde det. Og du tok deg tid til å ta imot svaret. Du forventet ikke å høre: "Det går bra"  - For du visste at det var langt ifra bra.. - Og du gav meg klemmer, du var ikke redd for å vise omsorg hverken psykisk eller fysisk. Til og med tårene dine gav du meg. 

I.L, jeg har møtt flere sykepleiere i løpet av min "karriere" i helsevesenet. Jeg vet det finnes engler i uniform. Og gjett hva, DU er virkelig en av dem. ♥

Takk for at du viste meg at jeg er verdt noe. 

 

- Lunaen - ♥

Startet mandagen med gledes tårer..

Jeg satt å las nyheter.. tenkte jeg skulle ta meg en røyk på verandaen før jeg må ta fatt på dagen jeg kjenner ikke er en av de gode. Det verker i kroppen, og hode er fult til randen av tunge tanker. 
Jeg fylte kaffekoppen til randen og tusslet ut i pysjen, satte forsiktig ned kaffekoppen og tullet deretter det blå "hjerte" teppe rundt hee meg og satte meg ned.. Svarte på en tekstmelding som tikket inn, mens jeg satt i min egen lille verden å kjente på den friske brisen og den blå himmelen som skimte inni mellom alle skyene.. Og det var da, da jeg så henne.

 

Jeg røyste meg opp, og der satt hun.
Og tårene begynte renne..

 

"Nå blir det  kanskje litt trygt, igjen."
Kanskje blir det trygt å leve igjen nå..?

- Hun er tilbake fra ferie.
Hun kom tilbake.
♥ 
- Lunaen - 


-Bilde funnet på Google -

Lights will guide you home

When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse

When the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

High up above or down below
When you're too in love to let it go
If you never try you'll never know
Just what you're worth

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Tears stream down your face
I promise you I will learn from all my mistakes
Tears stream down your face
And I

Lights will guide you home


- Coldplay -

Øyeblikk som er verdt å huske ♥​

Tirsdag kveld
"Jeg skulle aldri ha kuttet meg så mye pappa.."
"Det er ikke noe du skal tenke på nå, Luna. Vi kan ikke gå tilbake å endre det uansett, nå tenker vi kun fremover."
Fine pappaen min. ♥ Som ikke svarte meg med ordene så mange andre ville gjort, harde ord som for eksempel "Ja, det skulle du vell ha tenkt på litt før, frøken!" (med en underliggende tone av "haha") - Og den slags svar...
Nei pappaen min, han svarte akkurat det rette. Til akkurat rett tid.
Når jeg lå på sofaen og hadde sinnsykt vondt i kroppen, og smertestillende ikke fungerte, og jeg svevet mellom å være her og nå - og være tilbake i fortiden.. Da mørket ute gjorde meg ekstra redd og liten der jeg lå, ja da gjorde jeg noe jeg sjelden gjør -
tok opp telefonen og ringte noen.
Og jeg ringte pappaen min, og han svarte akkurat det jeg trengte å høre.
Ikke klandret han meg for måten jeg har håndtert vanskelige og vonde opplevelser i livet på, nei det var ikke noen kommentarer som stakk i hjerte.. Det var kun trøst. Og noen ganger? Så trenger vi alle det. 
Om vi er 5 år og har falt på sykkelen og fått vonde skrubbsår, eller vi er 30 år og har flashbacks av vonde traumer.. så trenger vi trøst. På lik måte- omsorg og varme, når alt føles så vondt og vanskelig. Bare å høre en stemme. Vite at det er noen der, når mørket trenger seg inn stueviduet.. 

Og han har så rett. For det er ikke noe å tenke på nå. Jeg kan ikke gå tilbake å endre fortiden, jeg kan heller ikke gjøre noe med det som har hendt meg, - jeg kan bare gjøre det beste ut av det, forsøke så godt jeg kan å være "her og nå", og tenke kun en vei- nemlig fremover.



- Lunaen - 

And then she knew, that you could become homesick for people too

And then she knew,
that you could become homesick for people too 



I've never met a strong person with a easy past


Jeg har som vanlig vansker for å sove. Hjernen spinner og kroppen verker. Følelsen av å ville flykte er stadig oftere tilstedet. Finne en måte å komme unna meg selv og angsten på. Håp som svinner hen fra tid til annen, oftere og oftere nå enn for bare uker siden. Når stillheten og mørket trenger seg på blir de fleste følelser forsterket, både de vonde og de gode.
Reddsel for fremtiden, fremtiden hverken jeg, som ingen andre, kan forutse kommer sterkere frem for hver søvnløs natt som går.. Ønsket om å gå tilbake i tid hvor jeg ikke var så bevisst på meg selv og sannheter jeg ikke ønsker forholde meg til er sterkere enn noen gang, gå tilbake til da jeg ikke forstod noe av livet, av meg selv, av mine diagnoser og symptom, eller tanker og følelser. Ei heller handlinger, valg, grunner for.. Kanskje mest, grunner for hvorfor det ble som det ble. 

Kulden setter seg i marg og bein i natt, værskifte denne vinteren preger meg nok mer enn jeg ønsker å erkjenne. Ikke fordi jeg ikke tåler smerte, missforstå meg rett. Men fordi jeg ikke ønsker eller vil godta eller i det hele tatt forholde meg til grunnen for hvorfor jeg har dem. Men i natt.. så er det en annen type smerte som jeg kjenner mer på. Som ingen smertestillende kan hjelpe på.. Nemlig, lengselen i hjerte. 

Jeg gikk ut på verandaen og så opp på den stjerneklare himmelen, og med ett så tenkte jeg umiddelbart på deg.. Jeg tenkte på smerten din og det mørke du befant deg i før lyset ditt slukket for siste gang.. Jeg tenker på hvor trøtt og sliten sjelen din må ha vært..
Og jeg tenker på solen som om noen få timer nå våkner til liv, hvor mange stjerner, som den du var for meg, har slukket lyset sitt for sist gang denne natten.. 



I wonder.
Maybe those aren't stars at all,
but a map to get out of this place.



- Lunaen - 

Better to be the one who smiled, than the one who didn't smile back..



Du smilet og vinket til bruker på veranda i andre etasje
Jeg satt i første etasje på min veranda og smilte da jeg såg det

Du såg overaskende nok ned
Og jeg vinket til deg
Men du bare- 

Snudde deg
og gikk.


- Lunaen - 

TAKK! ♥ TUSEN HJERTELIG TAKK!

Når noen takker meg for å ha reddet dagen deres blir alt det vonde verdt det. Når jeg får høre at jeg har gjort en forskjell for noen, bare ved mine ord her på denne lille bloggen min, kjenner jeg en intens glede spre seg i hele den lille slitne kroppen min.
Når jeg får høre jeg motvierer, at andre som har skammet seg over noe vil nå be om hjelp til det - takket være mine ord, er alt det vonde verdt det. ♥

Alle kamper jeg kjemper i det daglige, alt det vonde jeg sloss mot hvert minutt hver eneste dag, min historie som jeg får i flashbacks flere ti talls ganger hver eneste dag, alt kaoset jeg føler - alt, det summer opp til en ting: Jeg er til hjelp. Min smerte og mine kriger i hverdagen som jeg deler, er til støtte og motivasjon for andre sårbare sjeler der ute i verden. Og jeg smiler for første gang idag - på ekte. 


Takk! Takk for at dere gir tilbake melding at mine ord betyr! Takk for at dere fortsetter å kjempe videre, takk for at dere ikke gir opp! Dere er SÅ FANTASTISKE! ♥
Takk for at dere skriver til meg, at mine ord, mine ord her på denne lille bloggen er til støtte og hjelp - det gjør alt så mye mer verdt det. - Da er ikke min kamp forgjeves, min "stjålne år" er ikke lenger "stjålne år" - så lenge de kan brukes til noe nyttig. 


Takk til alle som idag har bidratt til at jeg nå sitter her med ett smil i hjerte, ett smil om munnen, og tårer i øynene. Kanskje kan jeg, lille meg, gjøre en forskjell for noen, likevel. 

Takk. Elskede krigere - sammen er vi sterkere! ♥


♥- Luna - 

 

" Du gjorde som best du kunne, og det er godt nok kjære deg"


"Jeg klarer ikke gjøre noe av det jeg ånder og lever for! Jeg er en kunstner sjel, det eneste jeg er brukelig til i dette livet er å lage kort, male bilder, GENERELT SKAPE TING! Men nå klarer jeg det ikke! Jeg har ødelagt hendene mine, aller nerveskadene og senene som ble kuttet over,  - jeg kan ikke en gang lage ett kort nå! Jeg kan faen ikke lage ett jævla julekort til bestevenninna mi! Aner du hvor vondt det gjør?!  Jeg hater meg selv!!"  roper jeg i fortvilelse mens jeg river meg i håret som jeg pleier å gjøre når jeg enten har angst, er urolig eller engstelig.
"Hva har jeg GJORT mot meg selv!!? JEG har ødelagt meg selv, og det er MIN SKYLD! Det er kun MIN skyld!"

Psykologen min ser på meg med medfølelse i øynene, med empati, ikke denne "Uff stakkars deg" som jeg hater så inderlig når psykologer gjør. Men hun ser på meg med medfølelse i blikket, og bekreftelse og forståelse av at dette var en smertefull oppdagelse. "Jeg forstår at det må være fryktelig vondt for deg, Luna" 

Jeg ble stille. Jeg våget ikke løfte blikket opp i frykt for å møte hennes, - jeg visste at da ville jeg ikke klare kvele gråten ett sekund lenger, og jeg kunne ikke tillate meg å knekke sammen nå. For "flinke piker" knekker ikke sammen. Flinke piker smiler i stedet. 
Etter en liten stillhet til ettertanke, fortsatte hun.... "Men Luna, viss det var en venninne av deg som hadde sagt dette. Ville du vært like streng og hard mot henne som du er mot deg selv?"

"Selvsagt ikke!" svarte jeg krasst, helt uten å tenke meg om. Det var bare som en refleks ordene fløyt ut. "Jeg ville jo aldri sagt noe sånt til en venninne som har det vondt!"
Hun ser på meg igjen, hun viker aldri blikket under hele timen, - nei det er det jeg som jeg gjør. Jeg gjør alltid det når jeg merker at øyenkroken blir fylt opp av tårer, og jeg sier stille inni meg selv: "Flinke piker gråter ikke. Ikke la henne se deg svak. Ikke la henne se deg knekke."
Så jeg forsøker å unngå blikkkontakt med henne for alt det er verdt. For jeg vet at ser jeg hennes øyne nå, kommer jeg til å bryte fullstendig sammen i ett hysterisk gråte-anfall, sammenkrøpt i stolen med hode gjemt bak det lange håret og hendene mine. Og det kan jeg bare ikke tillate meg. Flinke piker smiler gjennom tap, sorg, savn, lengesel, tårer.

"Hva ville du sagt til henne da, Luna?" Fortsetter terapeuten min, med sin varsomme, rolige og behagelige stemme. Aldri er hun høylytt, denne dama. Hun er alltid så rolig, som igjen gjør at jeg føler meg trygg sammen med henne. Hun snakker alltid med ett akkurat passe lavt stemmeleie. Hun vet hva hun driver med, hun vet akkurat hva jeg behøver. 
"Viss venninnen din hadde sagt det du sier til deg selv, Luna. Hva ville du svart henne?"

Jeg hadde svart:
" Du gjorde som best du kunne, og det er godt nok kjære deg"



- Lunaen -   

Vi gir ikke opp, sier han.


"Jeg skulle ikke vært i live idag, vi begge vet det. Ikke sant?"
"Ja."
sa han, og føyde til: "Du er velsignet med en meget sterk kropp, og en meget sterk psyke. Ikke mange hadde maktet det du har stått i."


Jeg forstår ikke at kroppen min fremdeles holder etter alt jeg har latt den måttet gå i gjennom, men det må vell være en mening med det. At jeg fremdeles er her, at hjerte mitt fremdeles slår sterkt i brystkassen min, at lungene mine fremdeles virker så jeg kan puste ordentlig, at leveren min har leget seg selv så jeg fremdeles kan få lov å være her, få lov å leve.

"Vi gir ikke opp" sa han.
"Nei, sa jeg med ett smil om munnen. "Vi gir ikke opp" svarte jeg tilbake mens jeg strakk frem håndflaten min for å nå hans, en "High five" føltes riktig nå, det var det eneste rette. Og legen min sin håndflate nådde min.


- Lunaen - 

Det er ikke alltid som det ser ut utenpå...


"Kan du VÆR SÅ SNILL gå?!" 
"Nei. Jeg vil vite hva det er som plager deg slik idag."
"Jeg vil ikke prate om det! Okey!!?" svar
er jeg krasst mens jeg kaster av meg dynen, reiser meg opp og går ut av sengen irritert som F, jeg river med meg røyken som ligger på bordet og er på vei ut døren da hun, sykepleieren, river tak i armen min og låser døren.

Hun holder meg fast. Hardt, for jeg prøver vri meg febrilsk ut av armene hennes.
"SLIPP MEG!!" Roper jeg sint! "Slipp meg for faen! Du har ikke lov å røre meg! Slipp meg sier jeg jo!!"

♥ Men hun slapp ikke. 
- Hun kjente meg....
Hun visste hva hun gjorde.
Og hun gjorde alt riktig.

For hvorfor var jeg så avvisende? Hvorfor holdt jeg alle pleierene på avstand denne morgenen? Hvorfor ville jeg ikke prate med noen? Hvorfor såg jeg så sint ut hele tiden? Horfor spiste jeg plutselig ikke akkurat den dagen? Hvorfor såg jeg ikke på noen av dem eller hilste på, men såg heller i bakken og bare stirret tomt i veggen når jeg satt på røykerommet?

"Jeg slipper deg ikke. Jeg er her. Hva er det som er så vondt i dag?" spør hun igjen, vel viten om at jeg egentlig ikke var sint, men jeg var trist. 
Mer skulle ikke til. Muren jeg hadde bygget sterk og solid rundt meg gjennom flere timer knuste, og jeg brast i gråt. Bena mine svikta under meg, hun holdt meg. Sittende på senga med hennes armer trygt og hardt rundt meg, hun omfanget meg med både klemmer, armkroken sin, forståelsesfulle ord, sine egne tårer.

"Han har bursdag idag, det er første bursdagen siden.... Jeg kan ikke gratulere han med dagen... Jeg savner han sånn"
Og så gråt vi begge to. Masken jeg bar som sint, var kun ett forsvar. Jeg visste at om jeg klarte holde meg sint hele dagen ville jeg ikke bryte sammen, ingen ville se meg gråte.
Men hun såg meg, hun såg tristheten og sorgen i øynene mine tross sinne og avvisning jeg utad viste. 
- Hun holdt meg fast, låste meg inne, fordi hun visste at det jeg trengte var nettopp dette - bryte sammen, gråte det ut, snakke om det, få det ut. Vi snakket om sorg, savn, lengsel. Om følelser, tanker og tilknytting. 

Hun var en av de fine, de som ser mer enn øynene kan se. Hun såg det få andre ser. Hun såg MEG.♥
(Takk R.)

- Lunaen - 

Klar for nye eventyr! ♥


OMG! TO store "hemmeligheter" som bobler over inni meg nå! Jeg vil så gjerne fortelle, men må bare vente LITT til. 
Jeg smiler, med hele meg! Hjerte, sjel, kropp- jeg svever! Er det mulig at det endelig begynner å gå MIN vei nå?
Er stormen virkelig stilnet for denne gang, og jeg har fått medvind i ryggen nå?  Kan jeg endelig begynne å leve litt igjen nå? 


Jeg smiler, ikke fordi jeg må, ikke smilet masken min bærer. Men akkurat nå, så smiler jeg helt på ekte- alene her jeg sitter i senga mi og skriver til dere. Så godt å smile helt på ekte, uten å kjenne det gjør vondt i hjerte når smilet trenger seg frem. 
Jeg er så glad!♥ Jeg tror, jeg velger å våge å tro at det begynner å stilne nå, stormen som har herjet med meg i snart to år nå, den har endelig slått seg til ro, og jeg kan endelig begynne å leve litt igjen. Jeg stod den av, jeg klamret meg fast, og her sitter jeg
- Smilende, glad, spent og klar for nye eventyr! 


Life! I'm ready! ♥

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits