Den usminkede sannhet..

Jeg pleier alltid å stresse med å sminke meg viss jeg skal ha bilder på bloggen.. - Foundation og pudder, eyeliner og masse maskara - det er det minste. Helst også øyenskygge, som må være "perfekt" lagt på. Så er det å tupere eller krølle håret, - alt, for å se friskest mulig ut.. Ha på klær så jeg ser enda friskere ut.. Som gjemmer beina som stikker ut både her og der..  Ja, jeg har komplekser. Komplekser jeg har hatt hele mitt liv. Jeg følte meg aldri pen som hverken barn eller tennåring, jeg var ikke som andre, på noen som helst måte. Hverken bra nok utseendemessig, eller i prestasjoner på skolen. Og etter alle skadene jeg har påført meg i ansiktet ved å brannskade meg selv, har det gjort selvtilliten min titusen ganger verre enn den allerede var.. Men sannheten er, idag har jeg ikke orket. Jeg hadde så mye smerter i armene at jeg har ikke en gang gredd håret. Hjemmesykepleien var så snille å dro på apoteket for meg, da jeg ikke orker amfi, i alle fall ikke uten masken min som jeg bærer hver eneste dag. Men så her, slik er det jeg ser ut. Sliten, syk, strever for å holde meg oppe i denne tøffe perioden jeg befinner meg i nå. 

Jeg ble så skippla av bare EN liten ting idag, at jeg avlyste all oppfølging. Jeg har så mye skremmende i vente nå, at jeg tåler enda mindre enn til vanlig - og jeg tåler lite forandringer fra før av. MEN etter at jeg fikk medisinene mine, sterke smertestillende, klarte jeg å lage meg en ordnelig god frokost. Jeg syns det er viktig at den ser innbydende ut. Og er det mye grønt som gjør at man ser mindre både smør, osv på - er det lettere å få i seg. 

Jeg skal klare dette, jeg vet jeg må spise for å slippe sonden, for uten å spise hver dag - blir sonden værende lenger, og det er ikke en ønskelig situasjon. Det krever mye av meg å sitte alene med ett sonde-apereat som stemmene konstant maser på meg at jeg skal slå det av, helle ut innholde, - ja hvert eneste sekund hører jeg tydelig noen som sir jeg ikke fortjener næring og "hva faen tror du at du er, du fortjener ikke en dritt! Ditt stygge faenskap, slå det av NÅ, hører du?! Du vet hva du må gjøre om du ikke!" - Slik sitter jeg, helt frem til jeg sovner av utmattelse..


Da jeg kjente smertene i armene slapp litt mer taket, ordnet jeg meg frokost og lunch. Jeg smøret på til to måltider fordi jeg vet ikke hvordan formen er utover dagen.  







Jeg inviterte en venninne til lunch, så da får dette heller bli kveldsmaten ;) Så nå skal jeg snart sette igang å lage eggerører og varme chiabatta. I morgen er en nerverpirrende dag som jeg gruer meg fælt til, men det kan ikke stoppe meg fra å gjøre jobben min - nemlig å spise mat, styrke kroppen. For det vanlige for meg i stressende situasjoner, situasjoner hvor jeg ikke har kontroll? Det er å slutte spise. Da har jeg i alle fall kontroll på noe.. Men det har vist seg å gjøre alt vondt verre, jeg ser jo det etter 15 år. 
Jeg må snu nå, snu før det er forsent... Og jeg er på vei.
Men faen, jeg er sliten.. Jeg er sliten og vil egentlig bare gi opp. Gi opp recovery, bare gjøre som stemmene sier og la det gå som det går... Men livet, jeg har jo ennå så mye jeg ikke har opplevd.. Jeg har levd ufrivillig i psykiatrien - jeg vil oppleve alt dette utenfor.. Men jeg trenger hjelp til å lære det.. Jeg trenger hjelp til å takle stå i hverdagen og - å forstå - verden.

Livet er ikke for pyser.. Jeg vil ut å se verden. Jeg vil ikke være stuck i dette helvete jeg daglig lever i.
Jeg er så ufattelig sliten nå.. og kjemper uten krefter igjen..


- Luna - 
Følg meg gjerne om du ønsker på FB: Lunaen.blogg.no

#Psykiatri #Psykiskhelse #Helse #Sykdom #Personlig #Anoreksi #Recovery #Håp #Usminket #Ærlig #Kjemperforlivet #PTSD #KompleksPTSD #Traumer #Stemmer #Sondeernæring

I have decided, it's gonna be one hell of a great day!

 ♦Today is going to be a really, really good day​♦

Hei dere!! ♥
Beklager for at jeg ikke gav lyd fra meg igår i det hele tatt. Jeg hadde en veldig travel og krevende dag med både møte, legetime og handling. Det krever mye av meg nå som jeg er så dårlig som jeg er. Det legen sier: Er ikke rart du blir sliten, kroppen har nå jun enrgi til å holde det viktigste i gang, som at hjerte ditt faktisk slår hver dag.
Etter 15 år med alvorlig spiseforstyrrelse, forstår og opplever jeg konsekvensene mer enn jeg gjorde i tennårene. Kroppen min er ikke 31 år som meg, den er gammel... den tåler ikke mye..... Jeg er sliten og på underskudd hele tiden, går konstant på autopilot. Og jeg kan ikke gå like langt ned i vekt som før - før jeg blir ordentlig dårlig både fysiske og psykisk...

Idag har jeg bestemt meg for at det skal bli en GOD dag der imot. Jeg sov stor deler av dagen igår etter legetimen, men idag har jeg to avtaler. Jeg skal fatisk på kafé med mine forsterforeldre, og så kommer min Bff på lunch besøk halv 11. DET blir så godt å se han igjen!! Herregud!! 3 uker siden er altfor lenge! Sjømenn ass.. !

Det SKAL bli en av de bedre dagene! ♥ Jeg har allerede sminket meg, (sitter dog ennå i pysj bukse og hettegenser, men det skal skifts ut etter frokost oppfølgingen som er om eksakt 9 minutter)
Så nå jeg komme i gang med å ordne meg noe frokost! Liker å ha det klart til de kommer!
Så kommer sindre etterpå, ÅÅÅÅÅÅ som jeg gleder meg!! Dette SKAL bli en fin dag! Jeg prøver å printe inn i hode mitt det, og jeg føler faktisk at det hjelper!

♥ "Lag deg en god dag" ♥
Min oppfordring til deg idag!
Det er akkurat hva jeg skal idag! 
Tenke positive tanker ! 
Dette skal gå bra, ikke sant?


Senere skal jeg skrive ett innlegg som jeg menr er viktig. Det handler om å fokuser på det man klarer, og ikke kun det man ikke får helt til. 

Stay tuned! I'll be back! 
Ha en fin dag så godt du kan, så blogges vi! 

- Lunaen - 
 

Smoothie er ett bra valg på de tyngste dagene♥

Recovery, er ikke for pyser! Idag er en av de dagene jeg aller helst skulle låst døren og ikke sluppet noen inn. En dag hvor jeg bare lå i sengen og nektet å gi kroppen min noe av det den trenger, fordi dette? Det krever alt jeg har. Alt jeg er. Alt i meg.
Men jeg har likevel klart å følge opp, jeg har låst opp og spist frokost, og til lunch laget jeg meg mango-banan smoothie. Jeg husker jeg for en tid tilbake var veldig flink på å lage meg smoothie, da det er litt enklere å få i seg på dager som dette. Så idag gjorde jeg det, siden jeg ikke husket hvor mye jeg hadde oppi av ingredienser bare slumpet jeg og håpet på det beste.

Det jeg blandet oppi mikseren idag var:
♦ En hel pose frosne mango-biter. 
♦ En hel banan. 
♦ 6 STORE skjeer med Tine melon- yoghurt
♦ Appelsinjuice, helte bare oppi fra kartongen til jeg syns den var akkurat passe konsistens.


Det ble nok til akkurat TO STORE glass med Smoothie. Så nå har jeg en til kvelden også. ♥


Jeg syns, og vet av erfaring, at dagen før veiing, er alltid den verste. Jeg gruer meg til veiing, og om tallet viser opp eller ned spiller ingen rolle - det er like ille uansett. Det er bare slik det er..
Vell, nå skal jeg få meg noen timers søvn før BPA-en kommer kl 17.00. Er sliten av dagen og kjenner måltidene, angsten og stemmene gjør meg fullstendig utmattet. Jeg gjør som jeg skal, men det er ikke entydig med at det er enkelt. Det koster alt jeg har, likevel vet jeg at det være verdt det in the end. ser jeg ikke akkurat lyst på noe, men jeg har gjort det før.. Så jeg holder fast i det, og så får det bare ta den tiden det tar. Jeg skal klare dette, jeg gir meg ikke. 


Håper dere har hatt en fin dag så langt og at ettermiddagen blir super ♥ Har bestilt meg noen kule tskjorter fra WISH, skal vise dere senere! ♥ Take care, hold ut! Vi klarar det ;)

- Lunaen - 

Følelsene sier en ting, mens fornuften noe annet.


Snapchat filter er fantastisk. Man slipper faktisk å sminke seg, man kan bare finne ett filter å Wops - awesome makeup! Haha! 
Men idag, så har jeg faktisk ordnet meg. Jeg har ikke sminket meg før jeg tok på litt igår kveld, og idag har jeg ordnet meg som jeg pleier. Det var ikke noe jeg egentlig orket, men jeg gjorde det likevel. Fordi jeg vet at jeg føler meg alltid LITT bedre, når jeg får stelt meg og kommet meg i andre klær enn bare pysj..

Jeg har hatt "møte", eller evaluering var det vell, ang oppfølgingen som har vært i helgen. Og som jeg sa da de spurte hva jeg ønsket, så sa jeg at jeg ønsker egentlig å bare låse døren og ikke slippe NOEN innenfor utenom pusen. (Ja, en katt.) - Men fornuften vet at jeg TRENGER at vi fortsetter oppfølgingen som har vært, fordi jeg vet at om de ikke hadde kommet hadde jeg heller ikke spist noe. Og jeg må bare minne meg selv på at jeg skal til Alicante om bare 7 uker! Det er MÅLET. Og fy faen, det målet er virkelig viktig for meg å nå!
Jeg vet det vil bli helt fantastisk for meg å få oppleve noe annet enn bare Norges land og lille ørsta - og dette kalde været. Så jeg sa: Jeg ønsker ikke noenting, men jeg TRENGER at vi forstetter som vi har gjort.

Det er ikke lett å være så delt. Når ambivalensen er så til de grader sterk, følelsene sier en ting, fornuften en annen. Men da er det viktig å gjøre som FORNUFTEN i meg forteller meg, før den forsvinner ... Så.. Frokost inntatt. Snart lunch. Så kommer pappa innom for å gå en tur med meg. ♥

Jeg må også handle litt idag, ellers er det måltider og sonde til kvelden/natten.

Ha en fin mandag fine dere! Og masse lykke til med en ny uke og alt dere skal! 
♥ Stay strong! ♥ Don't give up! 

- Lunaen -  

Jeg vil ikke spise idag!


Hjernen min fungerer, men på en annerledes måte enn mange andres. En konsekvens av hva jeg har vært igjennom. Samtidig så liker jeg hvordan tankene mine flyter, hvordan jeg kan sitte å reflektere over ting her og nå, og ikke bare rase etter fremtiden som de fleste gjør. Som f.eks har jeg helt glemt at jeg skal på ferie, heh, men ja, det er for meg veldig lenge til å tenke hele 7 uker frem i tid. Det tid kommer, men akkurat nå så er jeg her - i dette sekund, i dette minutt, og ofte er det hyggelig å være her og nå, som da venninnen min satt å klistret på Iphone "deksel" på telefonen min, mens jeg holdt den 4 mnd gamle babyen hennes i armene mine og barnefaren drakk kaffe av favoritt krusen min. ♥ Det var en fin stund, vi lo, vi hadde en fin tid sammen. Slike øyeblikk gjør livet verdt å kjempe for.. ♥

(bestilt på WISH, 9 kr.)

Men akkurat her og nå er det ett kaos av tanker som ikke stillner, som en storm eller en orkan av følelser som virvler rundt inni meg og jeg klarer ikke helt å fange dem. Sonde-ernæringen ble satt på kl 06.00 og jeg får da selvsagt ikke lov av stemmene å legge meg igjen. Legger jeg meg ned i sengen, og sovner, forbrenner jeg mindre enn jeg gjør viss jeg sitter, står eller gjør noe. 

Det er derfor når jeg er sliten, eller føler meg ukomfortabel, begynner å stamme. Eller, de rundt meg sier jeg ikke stammer - at hjernen min bare "henger seg opp" noen ganger. Og det gjør den, når jeg har vært sosial for lenge å kjenner jeg er sliten, eller jeg er sammen med noen jeg ikke er helt komforbatel sammen med, eller mennesker jeg bare har pratet med noen få ganger og skal ha en "smaal talk" med. Da klarer jeg ikke alltid fullføre settningene mine, hjernen stopper opp, ordene hakker, jeg klarer ikke si det jeg skulle si, og så må jeg prøve å finne ordene jeg leter etter, "hva var det jeg sa?" Hva var jeg jeg holdt på å si?" osv.. Men noen ganger, finner jeg ikke tilbake, og med venninne min sier jeg alltid: "Unnskyld" , og hun sier "Det er ikke noe å unnskyld Luna"

1000 kalorier skal inn i min kropp nå gjennom sonden, idag. Og i tillegg skal jeg ha TRE ganger oppfølging for å spise. Frokost, Lunch og Middag. Jeg er stresset, urolig, "vil ikke" modus. Vil ikke ha mat, vil ikke ha næring, vil ikke slippe dem inn, vil ikke spise, 1000 kcal i sonde, det må vell holde?  Men så vet jeg bedre enn de fleste at det holde ikke, det er ikke nok. Jeg må tenke hva er målet? Målet er å gå opp i vekt, komme meg opp igjen, få tilbake livet mitt. Bli kvitt sonden igjen etterhvert.. Jeg tok oppvasken, la frem brødskriver til tining fra fryseren, og skal gjøre som jeg skal. Men dett er tøft, jeg er redd. Usikker. Ukomfortabel.

Men jeg er pliktoppfyllende, så jeg gjør det - til tross for. Men det er ikke entydig at det er greit med meg på innsiden, hverken under måltidet eller etter. Det er ikke entydig med at det er enkelt. Ny dag, og jeg er allerede utslitt av dagen. 

- Lunaen -

#Spiseforstyrrelse #Sondeernæring #Helse #PTSD #Psykiskhelse #Psykiatri #EDrecovery #Personlig #Blogg #Sykdom #Recovery

Luna gjør ting hun ikke kan!

Dette er virkelig uka hvor jeg tester grensene mine altså!! Herregud så nervepirrende det er å prøve nye ting! Ting man ikke kan, lissom!!! Men fy F**N så gøy når man oppdager at man FÅR det faktisk til!!!! JIPPI!!

Selv om jeg ikke skriver om Recoverybook-en hver dag, så jobber jeg hver dag ennå med den, og forsøker så godt jeg kan å få i meg det jeg skal, + at jeg må få i meg mye kalorier og riktig næring i det jeg spiser. Derfor - middag er ett viktig måltid! Det er jo det måltidet som inneholder mest kalorier, og ergo - skal man opp i vekt er det super viktig!  

Idag laget jeg HELT SELV, hjemme ALENE, middag. Ja slik som i går. Idag ble det kyllingfilet med fløtegratinerte poteter og litt grønt ved siden av. Det ble SÅ godt!!! Og jaggu meg oppdaget jeg idag igjen, det VAR da ikke så vanskelig!


Så nå har jeg snart fått i meg alle 6 måltidene for dagen, det gjenstår kun ett. Og akkurat nå er jeg så stappmett at jeg fatter ikke hvordan få i meg mer. Men om noen timer, rett før jeg legger meg, skal kveldmaten ned! Koste hva det koste vil! 

Det har vært en tung dag, alt jeg gjør koster så mye. Bare å dusje koster meg en time på sofaen i etterkant fordi jeg blir så sliten. Hver eneste ting jeg gjør, krever enormt mye av meg grunnet undervekten. Og det er ett av hovedmotivasjonen til å gå opp, å få overskudd og krefte i kroppen. Energi til å gjøre ting uten at jeg blir så umenneskelig sliten etter hver lille ting. Bare som å rydde klærne på soverommet - andpusten, sliten, sovnet på sofaen - igjen. 

Men fortsetter jeg som nå, med å lage meg ordentlig kost, - våger jeg å prøve nye ting fremover som jeg har gjort de siste dagene nå- da håper jeg vekten går riktig vei igjen og at jeg sakte men sikkert får mer og mer krefter. 
Det er ikke bare bare å jobbe med sf. hjemme alene heller, det krver sin kvinne, det! 
Men er man sta nok, så skal det vell gå! Jeg gir meg i alle fall ikke. Jeg er så innmari lei av å gå på autopilot - jeg vil ha en kropp som fungerer! Og jeg er på vei, det tar bare så altfor langt tid ift hva jeg vil.. hehe!

Nå skal jeg legge meg på sofaen å lese litt. Sliten og så uber mett! - Vært å lånt en ny bok på biblioteket idag! Gleder meg til å starte på den og forsvinne litt bort fra meg selv! ;) God avledning!

Ha en nydelig kveld! ♥ 

- Lunaen - 

♥ Uke 2. Dag 2. #Recoverybook

♥ God formiddag. Det er en tung start på dagen idag, merker humøret er minst like dårlig som været, og uroen spiser meg opp innvendig. Men jeg kan likevel ikke bare grave meg ned og ligge der, jeg likevel velge å spise, og forsøke fungere. Jeg kan ikke bare gjøre som jeg pleier i perioder som dette, fordi da går det feil vei. Min løsning på det meste i livet har vært å nekte meg selv mat. Det er ingen enkel utvei, som mange kan tenke, men det er likevel en enklere løsning enn å nemlig å gjøre det stikk motsatt, nemlig å spise. Det er ingen progresjon viss jeg fortsetter i samme spor, så tross alt i meg sier: "Ikke spis"- så spiser jeg.
Men for å gå OPP i vekt, noe jeg skal, spiser jeg langt ifra nok. Det skal mye til for å gå opp med enn skyhøyt angstnivå. Det skal temmelig mye næring til for at vektkurven skal gå riktig vei når uroen er konstant og hjerneaktiviteten aldri tar en pustepause. Jeg må derfor også trykke i meg de kvalmende næringsdrikkene som jeg hverken syns er god eller greie å drikke. Men alt i alt - jeg gjør det, fordi det må til. Jeg skal ikke tilbake dit jeg var, jeg skal frem.. Jeg er bare litt sliten, nå. 

Uke 2 i #Recoveryboken, og oppgaven for denne uken heter: TI ÅR FREM I TID. 
"Forestill deg ti år frem i tid UTEN/MED spiseforstyrrelse."
Der er eksakt de samme spm under UTEN som MED, MEN jeg kan love deg at svarene? De er helt totalt forskjellige. Nemlig fordi livet vil være noe helt annet uten enn med. Det er vanskelig å svare på disse spm syns jeg, fordi jeg syns det faktisk er vanskelig å forestille meg ett liv uten - i og med at jeg ikke kan huske hvordan det var. Det er så lenge siden nå, hele 15 år.. Det er halve livet mitt, det. 
Men samtidig liker jeg slike oppgaver, skrive oppgaver generelt har jeg alltid satt stor pris på. De får meg til å se ting i annet perspektiv, jeg må tenke på ting jeg til det daglige ikke tenker på, det hjelper meg å reflektere. (noe jeg syns er effektivt, og noe jeg liker.)

Jeg er så glad kolonnen med Har du husket, er der. For før boken har jeg nesten hver dag glemt vitaminene og tran. Jeg er også dårlig på å huske å drikke, så det er fint å ha en påminning. ♥

Siden jeg sliter sånn med søvnen, blir det sen frokost om dagen, derfor er det NÅ lunchtid. Jeg tenker at jeg må bare sove når jeg først får sove, og så får jeg legge opp måltidene der etter. Begge deler er viktig, så jeg tenker at det viktigste er ikke at jeg har spist til rett klokkeslett hver dag - men at etter endt dag er 6 måltider gjennomført. Så nå får jeg gå på kjøkkenet å ordne meg litt mat, vi blogges! ♥

Håper dere tar godt vare på dere selv, spiser det dere liker, gjør ting som gir økt livsglede og omringer dere med mennesker som gir dere god energi ♥

STAY IN RECOVERY. 
Lots of Love, 
- Lunaen - ♥

♥ Uke 1. Dag 5. #Recoverybook

♥ I will feed myself,
not the eating disorder 


Nå er frokosten inntatt, litt senere enn de fleste sikkert, men det tar litt tid for ett menneske som ikke er et typisk "frokost-menneske" og velge å faktisk spise på morgenen.

Jeg merker at det er mye tøffere å følge dette opplegge HER UTE, enn da jeg var innlagt med slike kostlister, oppgaver, kjenner etter på følelser og høre på "bråke i hode" (som jeg syns forklarer det meste) 

Jeg merker at det byr på veldig veldig mange utfordringer å følge denne planen hjemme, enn på bla. annet RKSF (Regionalt kompetanse senter for alvolig spiseforstyrrelse) er det så mye enklere. For det eneste fokuset du har når du er der - er å følge opplegget. Når man skal gjøre det her hjemme, ALENE, finnes det så mange forstyrrelser. 
Har vært en del negative opplevelser de siste dagene, på toppen av det hele er jeg også bekymret for noen som står meg veldig nær,
men det har vært mange hyggelige forstyrrelser også. Men det er derfor det er lettere på en avdeling, du har bare deg selv og dine medpasienter å forholde deg til. Her ute er det veldig lett å miste fokus, - og plutselig har man glemt et måltid eller to, eller i verste fall tre.
 
Det er virkelig en ekstra belastning, eller, utfordring vil jeg heller kaller det, - å være hjemme å skulle klare dette selv. Jeg vet at Vestre Viken vil hjulpet meg å søke meg inn på en spiseforstyrrelse klinikk igjen, da får de jo søknad fra 3-linje tjneste og det veier ganske tungt.
Jeg vet at med deres hjelp ville jeg nok kommet inn ganske raskt, men samtidig er jeg SÅ lei av å være på instutisjon!
Så nei, fuck ass, jeg skal klare dette hjemme sta som jeg er!  


♥ I am not defined by me relapses,
but by my decision to remain  in recovery despite them ♥


Nå må jeg komme meg i gang med dagen, jeg har ikke fått handlet denne uka fordi jeg har rett og slett ikke maktet. Jeg har vært ganske handlingslammen de siste dagene. Jeg pleier handle på mandager, men ...
Men nå skal jeg komme meg i dusjen, ordne meg og gå meg en tur på butikken og handle inn litt mat for helgen. Er nesten tomt i kjøleskapet nå, så herregud. "IMORGEN MÅ DU, OM IKKE KOMMER JEG Å DRAR DEG MED MEG UT SELV!" skreiv venninnen min igår på chatten etter å ha kommet hjem fra besøk hos meg. Jeg lovet, så Camilla - idag får du snap av  meg på butikken, LER ;) 

I Will, and I CAN do this! 
#Fuckanorexia


Idag kjenner jeg at jeg er back on track, skal fokusere på måltidene og gjøre noe som hjelper på angsten etter måltidene - enten her inne, jeg har jo hobbysakene mine her på stuen nå så. Eller så å russle meg en tur i det nydelige været. Men oh yess, I'm back.

Take Care and DO WHAT'S GOOD FOR YOUR SOUL ♥
Ha en nydelig fredag!

WEEKEND! 


- Lunaen -  

♥ Uke 1. Dag 2. #Recoverybook


I går var jeg SÅ skuffet over meg selv at jeg visste nesten ikke hvordan tillate meg å sove i natt. Jeg er ALTFOR streng mot meg selv. Jeg klarte 5 av 6 måltider, der er jo jaggu meg bra!? Alt ble beholdt i magen min, og jeg stod i tre av dem helt alene. - Jeg klarte meg vell bra for første dag å være?! 

Ny dag, nye muligheter!♥ Idag ble det suppe som jeg varmet opp fra i går kveld til frokost, og mellom måltidet er gjennomført. Nå skal jeg ut på tur med bestekompisen min, komme oss opp av sofaen og ut i naturen! DET har jeg lengtet etter!!
Dette skal jaggu meg bli en herlig dag!!!! Brenne bål, drikke kakao/kaffe, grille pølser og marshmellows til lunch? KAN det bli bedre? Jeg gleder meg!!!


Kari traa undertøyet er på, nå må jeg ta på meg turbuksa, jaggu, lue, osv. Bli snart hentet og har ikke pakket ryggsekken ennå! Dette blir kos!!!
Jeg har likevel skivet i boken for dagen, for nå er dette virkelig hovedfokuset mitt -
opp i vekt - få kontrollen tilbake - idag skal det bli 6 av 6! Målet må jo være det! ♦



HUSK: ONE DAY AT A TIME ♥

Nå må jeg forte meg, ut å naturen å spise lunchen min , DET blir bra!! Vi blogges senere dere!!! Ha en fortreffelig dag kjære gode venner! Dere er SÅ gode mot meg og jeg er SÅ takknemlig for all støtte og oppmuntring, det hjelper så utrolig mye!!! HJETRTELIG TAKK FOR AT DERE IKKE MISTER TROEN PÅ MEG! ♥♥♥ love you!!!! ♥♥♥

- Lunaen - 

#Spiseforstyrrelse - Fordeler VS Ulemper.

 Det er en oppgave i Recovery-boken idag hvor jeg skal skrive Fordeler vs ulemper med #spiseforstyrrelse
Det var faktisk helt forferdelig hjerteskjærende å skrive svarene jeg skreiv, for jeg såg da så tydelig og klart alt jeg har mistet og gått glipp av disse 15 årene på grunn av denne jævla sykdommen. Hva denne lidelsen gjør med meg, med OSS som har en spiseforstyrrelse - alle sorter spiseforstyrrelse. Og hva den gjør med de som er rundt oss som bryr seg om oss. Det er ikke bare oss selv det går utover, men hva med pårørende? Enten det er familie eller/og venner..  Den tar livet fra oss, om vi overlever - så er det også det eneste vi gjør. Vi overlever, vi eksisterer, men vi lever ikke. Kanskje har vi en dag eller to hvor vi kjenner vi virkelig lever, men så er vi ofte så utmattet at vi ikke klarer mer enn å gå tilbake til å kun eksistere igjen. Spiseforstyrrelse er en psykisk lidelse med fysiske konsekvenser.  Når næringen er enten ikke eksisterende, eller minimal, eller kommer opp igjen - så sier det seg selv at enerignivået blir deretter.


Der stod en kolonne med:
"Skriv ned alle fordelene med å ha en spiseforstyrrelse" 
Og neste var:
"Skrive ned alle konsekvensene med spisesforstyrrelsen - hvilken kostnader har den?

Og guden skal vite at den koster MYE mer enn den gir........

Det er nemlig ikke å stikke under en stol at denne sykdommen har røvet fra meg (og mange med meg) det meste livet har å by på.. Her er en liste over NOE av det denne sykdommen kan føre til: 

♦ Utdanning? Det har jeg ikke. For jeg var så syk da jeg var ferdig med grunnkurs videregående at jeg var mye mer på psykiatrisk og sykehus enn jeg var ute i samfunnet over mange år. Jeg forsøkte flere ganger men klarte kun noen ussle mnd, så måtte jeg slutte til tross for at både motivasjonen og viljestyrken va tilstedet - men når kroppen sier stopp så sier den stopp. Det går en grense, og det er ikke alltid man kan tøye strikken lenger.. Tvangs innleggelser, tvang-sondeernæring for livredding, innleggelser på medisinsk, innleggelser på spesial avdelinger for alvorlig spiseforstyrrelse, akutt innleggelser på lukket avdelinger, innleggelser på langtids instutisjoner, innleggelser overalt - livet går videre på utsiden, livet ditt? Det står på vent.. 

♦ Jobb? Det er vanskelig med en utmagret ikke bare kropp - men hjernen også. Tankegangen går saktere jo lavere vekt/bmi man har, konsentrasjonen er totalt borte.. Man blir ofte rett og slett kognetivt svekket.

♦ Familie? Barn? Det er bare å glemme, i alle fall i min situasjon. Spiseforstyrrelsen var (er) den eneste samboeren det er plass til. Den tar også i verste tilfelle fra deg retten til å få barn - da menstruasjonen i manges tilfeller er ikke eksisterende - og for noen? Så kommer den heller ikke tilbake. Jeg venter ennå ... når den først kommer kanskje en gang i halvåret varer den  kun i 2-3 dager.. Jeg tør ikke en gang sjekke meg. For jeg er redd for svaret .... 


♦ Sosialt nettverk? Jeg er heldig som har venner, nå. Men det har ikke alltid vært slik.. Det er ikke lett å beholde vennskap heller når man har en spiseforstyrelse (og annet) som gjør at man isolerer seg i perioder, eller blir innlagt over lang tid. Og for noen så blir det for tøft å se på at den man er glad i og bryr seg om sulter seg til hun/han nesten dør, gang på gang på gang.. Det er tøft å være pårørende til noen med en alvorlig spiseforstyrelse. Reddselen for at den som er syk skal dø kan noen ganger gjøre at man ikke orker det, rett og slett. Man må trekke seg ett steg tilbake, for å ikke bli syk selv. 

♦Fysisk helse? Benskjørhet er en av realitetene. Grøss. Jeg blir nesten dårlig når jeg ser en eldre kromrygget dame komme gående mot meg. Skal jeg virkelig bli slik? Bare i en alder av 40? Tar jeg ikke ett realt oppgjør med sykdommen nå, blir jeg ikke "frisk", i alle fall normal vektig  og holder meg der - hvis jeg ikke tar et oppgjør med fortiden og det som tynger meg og vedlikeholder symptomene, vil jeg bli like krokrygget som de eldre kvinnene på 90 år som jeg ser kommer med rullatorene sine over veien.. Nei. Nei nei nei. Jeg vil IKKE ha en 90 års gammel kropp så tidlig i livet. Og kompresjonsbrudd, vil jeg virkelig IKKE oppleve! Greit nok at jeg skulle ØNSKE jeg var 15 cm lavere, MEN ikke fordi jeg ikke kan stå oppreist! Jeg vil jo kunne se stjernehimmelen uten at det kjennes ut som det er kniver som stikker meg i ryggen.. 

Søvnen er elendig, å få 3-4 timers søvn sammenhengende uten å bråvåkne om natten er UBSKRIVELIG herlig - fordi det skjer toppen EN natt pr hver andre mnd ca... Det vanlige er å våkne hver 1 1/2 time. Enten fryser jeg. Eller så er jeg for varm. Eller så er det mareritt. Å kunne få sove en hel natt og faktisk føle seg uthvilt når man våkner? Fy f**n det hadde vært som å komme til himmelen! Kan ikke huske sist jeg følet meg UTHVILT... på ordentlig. 


♦ Selvtillit/Selvverdi blir så å si ikke eksisterende. 

♦ Identitet. Jeg vet ikke hvem jeg er. I en alder av 30 (om noen uker 31) år aner jeg rett og slett ikke hvem LUNA er. Når man har levd med en spiseforstyrrelse i så mange år som jeg har nå blir anoreksien en så stor del av livet ditt at den nesten blir identiteten din. Du mister deg selv, du aner ikke hvem du er uten. Og det å gi slipp på spiseforstyrrelsen blir som å miste en veldig stor del av den du er. Det er jo hele livet ditt ... hvem er jeg egentlig, uten... tenker jeg. Det er skremmende.. å føle man mister noe som på en måte har vokst seg inn i ryggmargen din. 

Selv om jeg har gått opp i vekt nå de siste fem mnden, jeg har klart meg uten innleggelser og uten sonde-ernæring, likevel så er jeg langt ifra frisk. 
For anoreksi, spiseforstyrrelse generelt, det handler egentlig ikke om kropp, vekt og mat - det handler om svært komplekse ting, det sitter jo i hode. For meg handler det blant annet om kontroll, "spiser jeg ikke, har jeg i alle fall kontroll på noe". Det handler for meg om å regulere følelser, jo mindre jeg spiser - jo mindre føler jeg.
Jo mer jeg spiser - jo verre blir anorksien - den vil ikke la meg være i fred.. Jo mer jeg spiser, jo mer vil jeg bare vri av meg hode å slippe meg selv fri. Det er konstant en stemme i hode som snakker ustoppelig, med helt klare og tydelige krav og befalinger og trussler. Det er ikke en snill venninne som vil meg vel.. Du vet de vi kaller "haters"? De som kommenterer så mye stygt på blogger anonymt? Well, it's just like that. Konstant, uten stopp - jo mer jeg spiser, jo verre blir det.... Og jo mer gal føler jeg meg. Det bli vanskelig å konsentrere seg i samtaler, fordi mens jeg snakker med noen blir jeg til stadighet forstyrret av denne jævelen som sitter i hode mitt og forteller meg de styggeste tingene noen kan si til noen. 


I noen øyeblikk kan jeg se for meg ett liv hvor jeg er normalvektig, har en sunn frisk kropp og hvor jeg klarer å leve mer fulverdig, uten å kjempe for å puste hver dag, - til jeg i det neste ikke ser for meg at det er mulig å komme ut av dette helvete. Ambivalensen herjer som ett uvær på innsiden nå - men tross for føler jeg meg mer på en måte klar nå, likevel. Tiden er inne nå, er det ikke? Jeg har kastet bort nok tid og kreftr på denne sykdommen, ja, - den har holdt meg i livet - men den har også vært nære på å ta livet av meg, så altfor mange ganger.

Men det å skulle bli såkalt frisk, er noe av det som skremmer meg mest nå.. For det føles som om jeg mister meg selv. Hvem blir jeg da? Hvem ER jeg uten anoreksien? Er det noen bak der i det hele tatt? Finnes jeg?
Og vil jeg, og de rundt meg, like denne personen som kanskje finnes bak sykdommen? For det må da finnes noen der..?


Jeg må også tåle å føle igjen, noe som skremmer meg fryktelig mye. Føleleser er skremmende, det er jo de jeg prøver iherdig å unngå å kjenne på ved å sulte meg. Alle de ubehagelige skremmende følelsene, men til og med de gode fine følelsene, de kan være nesten like skremmende og ubehagelige syns jeg. Mine har vært dempet i så mange år at når jeg begynner å føle på ting, sånn som andre gjør,- tar ofte dissosiasjonen overhånd. Fordi jeg må venne meg til det igjen, å føle på både smerte og glede, alt blir sterkere jo flere kg jeg går opp.. 

Jeg må overvinne denne frykten min for selve livet. Jeg må våge å stole på at det finnes en person bak sykdommen, stole på at de rundt meg vil være der og ikke forlate meg viss jeg blir bedre, - jeg må satse ALT jeg har og eksponere meg for det som skremmer meg mest, for å nå målet. Målet om å bli fri. Fri til å leve livet mitt som ett fritt menneske. 

Jeg vet godt hvordan livet er MED anoreksi.. Nå vil jeg prøve å se hvordan livet UTEN er!

En time av gangen, ett pust om gangen. Jeg er på vei!


- Lunaen - 

♥Uke 1. Dag 1, Mandag, #Recoverybook


Hei gode dere! Hvordan er starten på uken for dere? Håper det blir en GOD mandag for dere!! ♥

Her sitter jeg og er ordentlig mett!!! Frokost OG mellom måltid og kl er ikke 11 en gang! (ernæringsdrikk, MEKTIG!) - Det er ikke å legge skjul på at jeg kjenner at denne uka blir i det meste laget tøff.. Er heldigvis ikke behandling på poliklinikken denne uka, for jeg tror jeg har mer enn nok med å gjennomføre dette!! 
Det er en heldags jobb å kjempe så hardt mot spiseforstyrrelsen som dette, det er ikke mye tid i mellom alle måltidene jeg skal klare å få i meg.  -Det er tross alt SEKS måltider om dagen..


Jeg tok frem boken idag som planlagt, og begynte med å skrive ned hva jeg har tenkt å spise idag og svarte på spmene som stod der. Jeg var der imot veldig heldig da det plutselig tikket inn en mld på tlf: "Lyst på besøk?" av venninen min Anne Mette, jeg svarte fort: "Ja. Har du spist frokost?" Det hadde hun ikke, kl. var rundt 08.30 og jeg ordnet da frokost til oss. Det er så mye enklere å spise når man ikke er alene, man sitter og prater og det er så god avledning!! Slippe å sitte med demonene som herjer i hode alene. Man klarer på en måte å skyve dem litt bak, prøver la dem surre i bakhode og overse dem mest mulig.  

Så frokosten gikk så å si okey, jeg spiste som planlagt og drakk halve glasse med oboy. Det er viktig for meg som har fått benskjørhet å få i meg melkeprodukter, så det forsøker jeg nå. Det er en av de konsekvensene av alvorlig anoreksi, benskjørhet. Anoreksi er ikke bare psykisk, det er like mye fysisk til tider. Nå kjemper jeg som pokker fordi jeg VIL leve, ikke bare overleve. Jeg vil heller ikke ha sonde igjen, jeg har hatt det nok nå. Jeg vil bli bedre, klare å fungere bedre, være sterkere i kroppen, ha mer energi, ikke sitte med trang til å skade meg fordi jg har spist, maten jeg blir fortalt jeg ikke fortjener. Jeg vil så gjerne klare dette, så jeg holder fokus - loggfører, gjør det jeg skal. Som der står: Recovery is possible. 
Jeg tror jeg også er inkludert der...?



Nå er det en time til neste måltid, og jeg kjenner angsten griper tak i brystkassen min.. Jeg tror jeg skal bruke den timen nå på russle meg en liten tur. Jeg må uansett ta ut penger til å fylle på "kortet mitt" på møteplassen. Der skal jeg spise lunch idag, Omelett serverer de idag. Jeg tenker at siden jeg har dem rett rundt hjørnet her, så kan jeg bruke dem til litt hjelp når det blir tøft. Å sitte der å ta en kaffe når det blir for vanskelig. Det tror jeg at jeg skal spør om er greit. Regner med det går fint.

♥"TODAY I'M GOING TO LET MY BURDENS GO. I'M GOING TO FACE THIS DAY AND HAVE FAITH THAT EVERYTHING WILL GET BETTER"♥ (Dagens sitat i boken.)

- Lunaen - 

Recoverybook ♥

Look what I've got! Boken er ankommet! ♥
...Og jeg begynner allerede MANDAGS MORGEN! Oh yess, it's my
Recoverybook! ♥

Jeg kom faktisk over denne på facebook, tror jeg det var? Og da jeg søkte litt om den tenkte jeg bare at DEN må jeg ha. Nettopp fordi jeg vil, jeg gir ikke opp, og jeg prøver det som finnes av hjelpemiddel! - For hva har jeg vell å tape på å prøve? Jeg har jo bare alt å vinne på dette vell? 
Så jeg bestilte den og leveringstiden kan jeg absolutt ikke klage på, innen tre døgn var den her. Og jeg har allerede kikket masse i den, kjenner jeg er litt spent på å begynne nå.. Hah, høres sikkert idiotisk ut, i og med at det kun er en "bok" lissom. Men nei, det er ikke en hvilken som helst bok dette. Det er en arbeidsbok, med loggføring og arbeidsoppgaver for FEM UKER frem i tid. Det er planlegging av måltider og ukes-evaluering. Det er rett og slett en arbeidsbok for å få kontroll over spiseforstyrrelsen! 

 *
Og som dere vet, er jeg nok godt over gjennomsnittet glad i sitater og Quotes. Og heldige meg? For denne boken er full av motiverende og inspirerende sitater! Og til og med my all time favorite står på HVER side...
"You wake up every day to fight the same demons that left you so tired yesterday, and that my love, is bravery." 

Mandag begynner jeg på uke 1! Oh my.. Er jeg klar?  Ja det tenkte jeg først... Men jeg tror ikke det finnes noe tidspunkt egentlig jeg, som passer bedre enn andre ift å ta opp kampen. Jeg tror man må bare bestemme seg og så satse.  





ONE DAY AT A TIME. ♥

Så mange har sagt: "Vi har prøvd alt, det er ikke mer vi kan gjøre". Men heldigvis får jeg til stadighet motbevist at det er noe sannhet i det. For dette har i alle fall ikke jeg forsøkt. ;) 

Kunne du tenke deg å jobbe med deg selv og din spiseforstyrrelse på denne måten? Da kan du bestille RECOVERYBOOK HER ! ♥

Klem, 
Lunaen! 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits