Er jeg "frisk" nok til å dra på ferie...?

Jeg skal være helt ærlig med dere. Jeg er langt ifra i form. Det vet mange av dere.. Og jeg kunne aldri, og hadde heller ikke blitt, klarert av legen min om dette var noen party-tur med random mennesker til Ibiza..... Jeg reiser med voksne, trygge voksne mennesker, som har sett meg på mitt mørkeste og mitt aller "sykeste". Dette er mennesker som kjenner meg, og vet hvordan det er med meg, og vet hva de skal gjøre om jeg begynner å dissosiere.
Men til tross for at de vet at formen er ganske dårlig, så våger de å ta meg med, - fordi de tenker det samme som oss andre:

Blir jeg "sykere" av å oppleve noe annet enn å sitte inne i denne leiligheten som jeg har gjort så altfor lenge nå? Blir jeg "sykere" av å ligge i solen på uteplassen deres ved bassenget og lese en bok med musikk på øret? Blir jeg "sykere" av å dra ut å spise andre retter på en kvelds resturant enn å sitte her i denne leiligheten jeg leier midlertidig og ikke trives overhode i, å spise her - som er det eneste jeg gjør.
Sove. Spise. Hvile. Hva nå enn "hvile" er. Så smiler jeg på noen snapchat bilder med filter for å ha på bloggen. . .

Men jeg smiler ikke om dagen, og jeg kan ikke huske sist jeg smilte på ekte.. Ei heller sminket meg ordentlig.. eller selvbrunet meg...Må tvinge meg i dusjen og tvinge meg til å handle og dra til legen... Det er noen øyeblikk sammen med de jeg har rundt meg jeg smiler, fordi vi ser noe morsomt på nett, eller prater om noe kult noe, - men så kommer tomheten og fyller hele meg - med en gang stillheten er der.  


- Men blir det verre av å oppleve noe annet?  Nei. Hvordan bli bedre av å gå i sirkel?  Bare bli mer og mer isolert og deprimert. Man må bryte ut, forsøke klamre seg fast i noe der fremme. Akkurat nå? Så er det å strekke seg de neste dagene etter turen til Spania. Min aller første syden-ferie-tur. Tenk det, jeg har aldri vært på det, og jeg er skikkelig spent på hva det er jeg hele tiden har sett på andre blogger, hørt venner fortelle om sine turer, sett bilder, - men jeg har aldri tenkt at det var noe JEG kom til å oppleve. Og det hadde jeg på en måte innfunnet meg med. Jeg ønsket, selvsagt. Men jeg har alltid være "for syk". Men hvordan bli "friskere" av å ikke gjøre noen friske ting?!

Som dere vet så skal vi ikke bo på hotell, i alle fall dere som har følgt med bloggen min jevnlig. Vi skal bo i mine venners private leilighet. Og det er også en av de tingene som gjør at det føles trygt å reise. Det er de som skal dele ut dagsdose på medisinenene mine, så det blir akkurat som her hjemme. Jeg får den utlevert hver morgen her, det kommer jeg også til å gjøre der. Trygt for både meg, og for de.

Jeg er spent, jeg får stadig høre i hode: "Du fortjener faen ikke dette" - men jeg skal gjøre som jeg lærte på BET - la stemmene surre i bakhode og forsøke avlede meg med andre ting. Jeg behøver ikke avlyse reisen, noe jeg før ville gjort. For hvorfor, skulle ikke jeg fortjene å oppleve syden-tilværelsen EN gang i dette livet, når andre gjør det flere ganger årlig? 

Jeg tror absolutt ikke jeg blir mer symptombelastet av å reise. Jeg tror det er bra jeg nå får en tid borte fra alt som er vondt og vanskelige her hjemme, og triggerne som gjør at jeg har blitt dårligere på mange vis og isolerer meg mer og mer.. Jeg tror jeg kommer heller til å friske noe til, kanskje til og med føle ekte glede igjen.. Finne ro i meg selv. Jeg blir ikke sykere av å være ett annet sted. 
Kanskje vil jeg snart bli meg selv igjen..
 

Jeg savner "meg".

- Lunaen - 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Depresjon #Frisksyk #Reise #Stemmehøring #Holdmotetoppe #Håp #Vennskap #Tillit

I made it!


Gjett hvem som ble klarert til SPANIA TUR IDAG!! Hurra!!! Og gjett hvem som har jobbet steinhardt for å nå nok ett nytt vektmål, og nådd det? ME! :D SÅÅÅÅ fornøyd med innsatsen! Men jaggu meg sliten og tom for krefer! Ikke bare bare å kjempe mot de sterke kreftene som motsier konstant! - Så gjett om vi var meget fornøyde da vekten hadde nådd enda ett tall høyere! Ikke alt i meg ble glad, men heldigvis den største delen av meg ble det - fremskritt i alle fall på den delen av det som jeg sliter med.
 

Imorgen er det kun blodprøver å ta, så fortsette som før - spise, hvile, holde meg her og nå, sove. Avreise lørdag, og jeg klarer knapt å vente! 

- Lunaen -

Kun de som er her, ser desperasjonen og smerten.. kun de, kan forstå.


La meg glemme. La meg huske. La meg få fyllt hullene i hukommelsen. La meg huske, la meg glemme. Jeg vil ikke høre mer, for jeg klarer ikke hente frem minnene jeg blir fortalt. Fortell meg, men så gå videre. Jeg vil helst legge bak meg - gå videre.
 
Komplisert, og bare de som er her og ser desperasjonen, de som må holde meg fast, de som hører hylene mine, den smertefulle gråten, og jakten etter - ja, kun de, de forstår smerten.

Kanskje, kanskje er det best å ta en pause. Eller legge ned bloggen. Jeg vet ikke lenger. 

La meg få glemme nå, gå videre. Ny dag. Prøver tenke positivt, tenke frem, ikke hent meg tilbake til det jeg ikke klarer huske. 
Det gjør vondt. Og jeg trenger fokus på her og nå. Holde meg her og nå.


Snart til legen. Sitter fortsatt i pysjen. Prøver "kvinne meg opp" til å komme meg i dusjen. Vil helst ikke ut av hus før avreise lørdag, men jeg må..
Håper legetimen går bra. Tror vi alle, (de som er meg nær) er helt enige om at jeg har godt av å få en pause nå. Komme meg litt bort, få fokus på andre ting. Legge bak meg og oppleve noe, - ligge i solen å kjenne varmen på kroppen, badet i det krystall klare havet.. Spise ute på resturant i ett annet land, gå barføtt i sanden.. Ja gå fritt, vell viten at ingen, absolutt ingen, vet hvem jeg er. Tror alle har godt av en slik pause. Være anonym i en hel folkemengde.

Frihet. 


- Lunaen - 

Vist meg sterkere enn jeg egentlig er..


Med mangel på ord, energi, krefter.. lar jeg heller sitatene av Emilie Autumn fortelle følelsene og realiteten min akkurat nå, og hvorfor det er stille her - hvor lenge vet jeg ikke, men jeg er tom, tom som en loff. Har ikke mer å gi, mer å si, jeg smiler ikke.. Jeg vil ikke lenger smile bare fordi man skal smile, - jeg vil kunne være ekte, være meg, - og når man ikke klarer smile fra innsiden og ut fordi livet er FOR vanskelig til å kjenne ekte glede, - da skal man ikke måtte tvinge seg selv til å smile. 
 

♦ "I still own my heart, which I know because it hurts so much."

♦ "I am my heart's undertaker. Daily I go and retrieve its tattered remains, place them delicately into its little coffin, and bury it in the depths of my memory, only to have to do it all again tomorrow."


♦ "Why can I never go back to bed? Who's is the voice ringing in my head? Where is the sense in these desperate dreams? Why should I wake when I'm half past dead"

♦ "I myself am not afraid of ghosts; I am afraid of people."

♦ "You," he said, "are a terribly real thing in a terribly false world, and that, I believe, is why you are in so much pain."

♦ Lisi Harrison : "She didn't mind a little rain. At least no one would see her cry."




"Perhaps one did not want to be loved so much as to be understood."
- George Orwell


Jeg er trygg. Jeg er ikke alene, hverken dag eller natt. Jeg er trygg. Men jeg er sliten. Jeg kommer sterkere tilbake. Ta vare så lenge.

- Lunaen - ♥

Giveaway! ♥ Trenger du eller noen du kjenner en oppmuntring?


For en tid tilbake las jeg dette sitatet: "Be the person you needed when you where younger" og det fikk meg til å tenke på en Giveaway med en litt annen vri enn de fleste blogg-giveaway som bloggere pleier å ha. 

Jeg sleit allerede i tidlig barnealder, men da jeg rundet tennårene ble alt vondt verre. Jeg utviklet raskt en alvorlig spiseforstyrrelse og begynte å selvskade meg. Jeg vet så altfor godt følelsen av å sitte på barnerommet å føle seg så ubeskrivelig alene og ensom i ett smerteh----te de som ikke har vært der selv kan ha mulighet å forstå. Jeg vet hvordan det er å ligge i sengen å stirre i det tomme taket og ikke få sove fordi man gruer seg til nok en søvnløs natt med vonde tanker og smerter i brystkassen på grunn av angst og reddsel som man ikke får bort. Jeg vet hvordan det er å grue seg til å skulle klare å holde den smilende masken nok en dag på skolen mens man gråter på innsiden og ikke våger fortelle det til noen som kan hjelpe. Noen som kan trøste. Noen som kan gi deg HÅP.  ♥


Jeg vil derfor gi deg forskjellige småting. Jeg vil gi deg noe jeg tenker kan være til hjelp, noe til avledning, noe trøst, og jeg vil skrive en personlig hilsen fra meg om hvorfor du får akkurat den spesifikke tingen. Fordi det er en mening med alle de små tingene i pakken.♥ 

Behøver du selv, eller noen du kjenner, en liten oppmuntring i en tøff hverdag? ♥

For å delta gjør du følgende

♥1. Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet om at du er med! (Husk navn og epost, så jeg kan kontakte deg om du vinner.♥
♥2. Lik min facebook side HER

Jeg skriver ned navnene deres på lapper og legger dem alle i en skål for så å trekke ut den som vinner. Trekker ut en vinner fredag den 28.04, altså om 6 dager! :)
SMIL! Gleder meg! ♥

TA VARE på deg og de rundt deg! ♥

Masse varme, kjærlighet og lys fra meg!

- Lunaen - 


Lik og del gjerne, så når det ut til flere! Sharing is caring! ♥


#Giveaway #Håp #Psykiskhelse #Helse #Psykiatri #Ungdom #Personlig #Gave #Vågåbrydeg

Weekend ♥

♦ You wake up every morning to fight the same demons that left you so tired the night before, & that, my love, is bravery♦


Hei hjerter, ♥
Håper dere har hatt en god natt og at dagen blir bra!
Igår gikk ikke alt like greit, så det ble ingenting av planene mine da jeg istedet lå skjelvende sammenkrøpet under ett teppe grunnet angstanfall som varte i timevis. :'( Dere som har hatt de? Dere forstår hvorfor jeg er sliten idag.
Så noe vin på verandaen til en av bestevenninnene mine som nettopp har kjpt hus? Det ble det dessverre ikke. Men nå skal jeg bort å se huset, hjelpe de å pakke ut litt å slik. Det blir kos, ja - slik er det med PTSD. Skal ikke mye til, dessverre er det triggere overalt.

Men nå skal jeg legge kvelden igår bak meg for dagen, og fokusere på my friends new home ♥ Som heldige meg er kun 5 mintters gåavstand!!! :D Så nå må jeg bare hive meg rundt her.  Ville bare stikke innom å ønske dere en god dag! 

Kommer med "UKEN SOM GIKK" senere ikveld. Spørst hvor sent det blir. ;)


- Lunaen - ♥


#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse #PTSD #Angst

7 dager til Spania, vil jeg bli klarert frisk nok til å dra?

Tirsdag har jeg en ekstra legetime grunnet at jeg reiser jo til SPANIA om traaalalalala, kun 7 DAGER! Min fosterfar sa: "Ja vi får se om han klarerer deg frisk nok, nå da."  VELL; I know he will! Fordi han er en evig optimist, han stoler på det jeg sier og han lytter, og han stoler også på de jeg skal reise sammen med. Så jeg er ikke i tvil om at reisen blir, men jeg tror han vil bli MEGET imponert over hvordan jeg har stått på de siste to ukene nå! Både i forhold til nok hvile og til kosthold.
For her har jeg jaggu meg jobbet BEINHARDT! Det er nok en av grunnen til at jeg har vært så sliten også. Fordi det koster å jobbe med sf hver dag - mye alene. Fordi ingen andre enn JEG kjenner angsten i kroppen etter måltidene, stresset som øker, og stemmene som trakkaserer meg. Men jeg merker jo allerede på flere av genserene og topper at de sitter litt tettere, og det er jo ett GODT tegn! Det vil si at jeg har gjort en himmla bra innsats! YESS! 


Idag var jeg, Arne og fosterforeldrene mine på kafé, å bli påspandert kafé er ikke verst altså ;) Og hurra!! De hadde pastasalat idag! Det er noe av det beste jeg vet, og denne? KNALL GOD!! ♥ Jeg elsker den kaféen, alltid god mat og hyggelig betjening - kan ikke bli bedre ♥







Så kjøpte vi med oss god kveldsmat, da er maten utenom middag i boks idag! Det blir mest trolig laks, poteter og saus. Eller ris. Vi får se! Gud, må huske å ta opp av frysa! Haha! Vell, nå er jeg meget sliten av en aktiv dag så langt. Så skal slenge meg litt på sofane å hvile nå så jeg er klar for å møte en av mine nærmeste venninner ikveld. ♥ Gleder meg! ♥



Det snør ute. Så gjett om Spania blir FANTASTISK. Tenk at jeg ALDRI før har vært på en slik tur?! Det blir mest trolgi helt AMAZING! JEG GLEDER MEG SÅ INNMARI MYE!! Åååå det skal bli godt med varme på kroppen nå! 
Planer i helgen dere? Jeg skal ta det med ro, fokusere på det viktgste frem mot turen - Hvile og mat. Minst mulig stress, minst mulig uro. Det har jeg klart nå siden L var her, og det skal jeg fortsette med. Work work work. Som før sagt: Recovery dosn't have a day of. Det er virkelig true words!

Riktig så god helg til dere, hjerter! Love! 

- Lunaen - ♥

Definisjon på en god morgen! ♥

GOD morgen, alle mine fine! ♥​ Hvordan har dere det den formiddagen her? Og dere, jeg har jo endel lesere ser jeg. For ja, vi har statestikk her på blogg.no. Og jeg, som flere andre bloggere, har veldig lyst å bli kjent med dere! - Det er flere som skriver til meg at de føler de kjenner meg etter å fulgt bloggen min lenge, men hva med dere - jeg andre ikke hvem dere er, jeg! Så viss du ønsker, legg igjen noen ord i kommentarfeltet! :) Jeg vil gjerne vite hvem DU er, hvor du bor, alder, hva du gjør og hva som gleder deg. ♥ Det er helt okey å være anonym, selvsagt :) Håper vi kan bli litt kjent, begge veier! ♥



Idag er det en GOD morgen kjenner jeg. Jeg har tatt det heeelt med knusende ro idag, ingen stress overhode. Pappa er kommet hjem fra Sandsøya, det er hvor vi har sommerhus. Og siden jeg sjelden er ute av hus nå om dagen ringte jeg han og spurte om vi skulle dra på kafén og spise lunch idag. Det var begge to med på, så nå må jeg snart komme meg ut av natt-tøyet og inn i hverdagsklær! :)

 

Jeg har sittet å lest litt, spist en god frokost som min nabo og venn Arne fikset til oss mens jeg var på badet. Og nei, vi har ikke noe på gang, viss du tenkte den tanken. Bare to gode venner! ♥ - Det er fullt mulig med venneskap mellom en gutt og en jente uten noe mer enn det, haha!;) Og siden vi bor i samme hus, altså, han i leiligheten over meg spiser vi ofte måltider sammen. Som før sagt, det er mye koseligere og enklere å spise når man er to , og ikke bare en. Tror jeg mange kjenner seg igjen i? 


Dette er virkelig definisjonen på en GOD morgen for meg. Når jeg får til å gjøre det som de fleste andre tar som en selvfølge. Noen kopper kaffe før dagen starter, god musikk på ørene, frokost inntatt uten angst (!!) og å våge ha oppe persiennene å slippe dagslyset inn. Klare ta telefonen, og å være sosial. Idag skal bli en bra dag, dere!
Godt å kjenne på en indre ro idag, det er sårt etterlengtet!
 Nå må jeg gå å gjøre meg klar for kafé med forsterforeldrene mine og Arne. Vi skal kose oss! ♥

Hvordan har dere det idag? Har dere noen planer for helgen? 
Håper å høre noen ord fra dere ! :D STOR KLEM til den som vil ha! 

 

- Lunaen - ♥

Dagen verdenen min brått og dramatisk forandret alt.

Hele hjerte mitt bristet i tusen millioner små biter den dagen barnevernet og politiet hentet meg, og bitene har aldri funnet tilbake til sin opprinnelige plass igjen.. Jeg har ventet hele livet på den dagen, den dagen jeg skal føle meg hel igjen. Den dagen bitene vil finne tilbake til sin rette plass, den dagen bena mine vil stå stødig og trygt på bakken under meg, den dagen den ikke lenger vil slå store sprekker under meg. Den dagen jeg ikke lenger vil være på evig leting, leting etter de.. Foreldrene mine som mistet barnet sitt.. Og barnet som mistet foreldrene sine.. 



Hele min bakkegrunn ble altfor brått og dramatisk revet bort under meg, bare 2 små år var jeg da verdenen min falt i grus.. 
Alt det kjente og trygge, selv hvor utrygt det egentlig var, så var det trygt fordi det var det jeg kjente til og det jeg var vandt til. Alt ble så altfor brått revet fra meg, alt det kjente, som bilen vi pleide kjøre og bodde i.. Hytta vi fikk låne av besteforeldrene mine som vi fikk bo i en stund.. Lukten av parfymen mamma brukte, armene hennes som en gang i blant klarte å løfte meg opp på en av de gode dagene.. Lekegrinden og alle lekene som jeg pleide leke med og inni mellom sovnet omringet av.. Og ikke minst, dem - foreldrene mine.

De forsvant, og jeg forsvant fra dem, da jeg ble revet ut av deres armer og plassert inn i nye ukjente armer på ett barnehjem ett helt annet sted i landet.. De satt igjen alene, og jeg forstod vell knap hva som hadde hendt.. Ett nytt hus å bli kjent med, helt nye armer som nå skulle røre huden min. Helt andre lukter og lyder enn jeg var vandt til. Nye mennesker jeg måtte som barn stole på - umiddelbart.. Helt andre smil en mammas smil, og helt andre hender enn pappas hender. Alt var plutselig og helt ut av det blå så fryktelig annerledes, og alt skjedde så putselig og så brått og dramatisk for ett lite barn på bare 2 små år..




Den dag vil komme, da jeg vil finne min trygge stødige bakkegrunn som ikke slår sprekker under beina mine.. Den dag vil komme, når alle bitene av hjerte mitt finner sin plass tilbake igjen dit de egentlig var ment å skulle være. Den dag vil komme - ja den dagen jeg vil føle meg helt og holdent hel igjen. 

Den dag må komme.. 

- Lunaen - 


#Barnehjem #Barnevern #Barn #Personlig #Personlighistorie #Tilknytting #Mamma #Pappa #Foreldre #Kompleksptsd #PTSD #Traumer #Savn #Sorg #Psykiskhelse #Psykiatri #Helse 

PTSD Survivors- Du kan lære deg å leve - med! ♥

♦I AM BRAVE, FEARLESS, BOLD AND STRONG ♦


♥ Take all the time you need to heal emotionally. Moving on doesn?t take a day. It takes a lot of little steps to be able to break free of your broken self.




♦ 
I'm not weak or a mess. I'm a deep feeling person in a messy world. It takes strength to face and feel what few people have the courage to acknowledge 




#PTSDIt's not that the person is refusing to let go of the past, but the past is refusing to let go of the person ♦



♦ 
If you had not suffered as you have, there would be no depth to you as a human being, no humility, no compassion. ♦



♦ Life has knocked me down a few times. Its shown me things I never wanted to see. I've experienced sadness and failures. One thing is certain, I ALWAYS get up!♦


- Lunaen - 


#Traumer #survivors #PTSD #Helse #Psykiatri #Psyiskhelse #Personlig #Quote #Hope #Hopestillliving #Anoseksi #Angst #Kompleksptsd #stemmehøring #selvskade #Karitraa #Bikbok

ER DET MULIG! This is one hell of a crazy ride!

Sitter her å skjelver som ett aspeløv, timene før møte idag var helt forferdelige, det føltes ut som om alle nervene mine lå så å si utenpå huden! Jeg er som før sagt, nærmest ekspert på katastrofe tanker. Det er vell en grunn for at de mener jeg har "eksistensiell katastrofeangst".. Jeg hadde heldigvis forberedet meg på at dette kom til å bli slik, så da min BPA spurte i går på SMS når jeg behøvet henne idag var det ingen tvil: Timene før møte. Så jeg var sikker på at jeg klarte å møte opp..

Tanker som: "Hva skal jeg si? Vil dette menneske like meg? Vil hun se MEG, og ikke bare alle symptomene og stempelet som "psykisk syk"? Vil det føles riktig? Vet hun allerede hvem jeg er? Tenk om hun har lest bloggen min, og tenk om hun da bare går rett ut døren? :O Ordentlig mye tankekaos, og heldigvis er jeg så bevisst på at det ville komme at jeg forhåndsbestilte BPA-en jeg allerede har. Takk gud for henne! Vi er blitt DET teamet! ♥ Skikkelig bra teamwork, hun er helt suveren! Jeg er heldig! ♥ 



Men jeg trodde IKKE det var mulig overhode å være SÅ heldig! Altså, møte idag var ang stilingen som BPA. Jeg har EN, men jeg skal ha TO for å dekke alle timene jeg har fått tildelt i uken av kommunen. Og idag var intervju med henne jeg bare følte på meg var riktig da vi gikk igjennom søknadene. Og jeg hadde helt rett, haha, hun var akkurat som jeg trodde! Og det aller viktigste - det FØLTES så riktig! Jeg ville bare gi henne en klem når hun gikk! hehe!
- Så nå HÅPER jeg bare så inderlig at hun sier ja til jobben! For da har jeg de to beste BPA-ene som kan bli! Medmennesker, it's my kind of people! ;) ♥



Jeg smiler og smiler, og krysser fingerne!! Nå er det SÅ mye positivt å glede seg over, og jeg bare HÅPER på det beste nå.. :D
Menneskekjenner som jeg er, så vet jeg - dette er riktig. 


Kakao med krem ♥ Ha en vidunderlig kveld kjære dere!
Nå er det hvile på sofaen med ett eller annet å se på og så er det middag ;) 

- Lunaen - 


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #BPA #Personlig

Recovery dosn't have a day of.

Recovery dosn't have a day of. It's a 365 days battle. But it will be worth it.

Det meste i meg skreik: Nei. Jeg orker ikke. 
Jeg ønsket kun en ting: legge meg under dyna å sove resten av dagen bort.
Og tro meg, jeg er langt ifra perfekt.
- Jeg la meg under dyna. Jeg forsøkte sove, mens hjerte hamret i brystkassen og bildene i hode ble bare fler og fler.. etter en 15 minutters tid maktet jeg ikke ligge der å kun kjenne på den altoppslukende angsten, og bli innhentet at det man ville sove bort.

Så hva gjør man da, når man ikke en gang får sove, og alt føles så skremmende, og for vanskelig å forklare- for noen. For hvordan forklare det ikke man selv en gang klarer forstå. Når virkeligheten begynner å skurre og fotfeste i bakken begynner å forsvinne. 
Jo man gjør det man må. - Man reiser seg, går litt hardere i gulvet enn man pleier, klyper seg i armen for å holde seg tilstedet i kroppen sin, - og så gjør man det man vet man har i oppgave å gjøre for å klare resten av dagen.

Tenner lys. Går ut på verandaen og kjenner på vinden. Koker seg blomkål/brokkoli suppe og spiser den. Man setter på en dokumentar for å få andre bilder i hode enn de som man ikke en gang skulle være nødt å være bekjent med. Og man slipper lyset inn igjennom vinduet, bare for å se at det finnes mennesker der ute. 


Recovery dosn't have a day of. But it sure will be worth the fight one day. Stay strong, worriers! 

- Lunaen - 

Kanskje er det bare - Livet.

Det er strålende sol utenfor leiligheten min idag, men jeg har stengt den ute ved å dra persienner helt ned og gardinene helt trukket for.. Jeg liker ikke sol. Ikke idag. Kanskje imorgen vil det føles annerledes..

(Bilde funnet på google)

Jeg hadde kalenderen full av avtaler idag, - men jeg har avlyst dem alle. Jeg trenger tid for meg selv idag. Tid til ettertanke. Tid til å "bare være". Samle og hente nye krefter. Jeg vil ha fri, kanskje aller mest ønsker jeg fri fra meg selv - bare for noen timer i det minste..

Jeg sitter her fremdeles kl 17.40 i pysjen. Jeg har ikke stått opp idag. Jeg har vandret rundt i samme klær og samme sminke som jeg tok på meg i går. Jeg har ikke orket, rett og slett.
Jeg skrible ned tankene jeg bærer på som jeg ikke klarer sortere ved bruk av stemmen.. Skrive er og har alltid vært enklere for meg, for jeg får tid til å tenke meg om, jeg blir aldri avbrutt med spørsmål jeg må svare på eller blikk som jeg tolker mer enn de nødvendigvis behøver. Og jeg får tid til å kjenne etter hva som gjør at dagen idag, er en av de dagene jeg ikke ønsker å tilhøre denne verden mer. 

Kanskje er jeg redd, redd for hva jeg har i vente. Når stormen har stillnet, begynner frykten for en ny storm å innhente meg.
Kanskje er jeg bare sliten av nettene med de samme marerittene som jeg kjemper meg ut av natt etter natt, kanskje er jeg bare sliten av å være sliten..
Kanskje er det nettopp det at det plutselig slår meg hvorfor jeg er så sliten, alt som har skjedd den siste måneden, kanskje er det først nå det på en måte har sunket inn alt som gjør livet så vanskelig å forstå seg på.. Når alle de mørke sorte hullene ikke forsvinner, og du er vell viten om at du aldri får fylt dem heller, kanskje er det alle timene du er våken men likevel ikke husker som gjør deg redd for fremtiden..

Kanskje er det bare en av de helt normale dagene, hvor du bare er lei av oppvask, matlaging, full skittentøyskorg og har lyst på kaffe men orker ikke sette den på.
Kanskje er det bare hverdagen. Kanskje er det bare, livet. 


Solen skinner og jeg setter meg i skyggen. Imorgen er en ny dag, imorgen velger jeg kanskje solen igjen.

- Lunaen - 

Helseminister Bent Høie, er det ikke plass til meg i det Norske psykisk helsevern?

Jeg er en av mange her i landet som er gitt opp av systemet. Vi er mange fortvilte sjeler rundt om i dette landet, grunnet vi blir sett på som en kroniker, en uhelbredelig pasient. Diagnosene er for komplisert og sammensatte for å behnadles. De er rådville, "Vi vet ikke hva vi skal gjøre, vi har forsøkt alt" Men hva med mennesket bak diagnosene og symptomene?  Mennesket Luna, "Sigrid", "Susanne", "Even", "Magnus", "Jeanette", "Lise" "Tirill" -  vi ER ikke diagnosene vi har fått som stempel i pannen og blir behandlet LIKT etter. Vi er alle ulike individer med både positive og negative sider ved oss selv, og vi har alle individuelle behov - man kan aldri behandles LIKT fordi man har samme diagnose.
Jeg er ett menneske jeg også, som deg. Bak alle disse forskjellige diagnosene og symptomene er jeg helt lik som DEG, fysiologisk sett er det ingenting som skiller oss, annet enn at jeg har hatt opplevd traumatiske opplevelser i livet som har ført til at jeg har mange ulike sammensatte komplekse utfordringer i hverdagen, og jeg må nesten bare spør deg jeg: Er det ikke plass for mennesker med komplekse og sammensatte lidelser i det Norske psykisk helsevern? 


Jeg er en av de mange her i Norge med psykiske-utfordringer som "faller mellom to stoler", og dermed får avslag på det meste. Enten er det selvskaden som er for alvorlig, eller så er det spiseforstyrrelsen som ikke passer inn hos akkura dem. Eller så er det medisinene jeg går på som står i veien for behandling, eller så er det dissosiasjonen eller feil-diagnose for deres sted.
Ja du ser, det er altid ett eller annet som ikke passer inn akkurat på den avd. Og den neste.. Og neste.. og til slutt - alle.
Alle utenom akutt psykiatrisk, som jeg også ble kastet ut av. Når jeg bad om å få bli, eller bli overført til en åpen avd for en fire ukers tid, for å hente meg inn igjen å få litt hjelp til å få mer konroll over symptomene igjen. Men hva skjedde? Jeg ble sendt hjem etter tre dager i hu og hast i taxi.

- Etter det var det ikke mange dagene før jeg igjen var på sykehus. To alvorlige episoder i dissosiativ tilstand som (og nær ved) kunne ført til døden, med bare få dagers mellomrom. Ambulanse, blålys, traume-team som står klart. Kunne dette vært unngått om jeg hadde fått være når jeg innstendig bad om hjelp? Ja. Få dager senere... Ambulanse, timesvis på kirurgisk operasjonsal... Kunne dette vært unngått, igjen - desverre er svaret JA.
Dette ble meldt ifra om avvik av sykehuset, da de mente dette er uforsvarlig og mangelfull helsehjelp, - og jeg ble sendt til ett familiemedlem for at de, og jeg, skulle være trygg. 


har jeg endelig begynt å komme meg og blitt mer "stabil" - etter mange runder som ikke bare kunne vært unngått, men også å bli så traumatiske som de ble. For hadde jeg fått hjelp som jeg innstendig bad om da jeg bad om det? Da kunne kroppen min ha sluppet å gå igjennom alle disse rundene, også psyken min, og ikke minst mine pårørende kunne ha følt seg trygge på at datteren/søsteren/venninnen deres var i livet neste dag.


Så jeg spør igjen, Bent Høie, er det ikke plass for mennesker med alvorlige komplekse lidelser i det Norske psykisk helsevern?

Mvh, Luna Chrinstensen.
Les også: 17 år, neddopet og voldtatt..​
Og: Husker du meg?


Følg meg gjerne på:
FB: Lunaen.blogg.no

Instagram: Lunaench

♥Sharing is caring - Lik/delinger settes enormt stor pris på. 

Deprimert? Sliten? Lei av livet? Ikke steng alle rundt deg ute, det finnes de som vil og ønsker være der for deg!

Selv hvor sliten man er, hvor mørkt og langt nede man er, hvor mye man kjenner på at man EGENTLIG ikke orker omringe seg med noen - jo, kanskje en katt eller ett eller annet krypdyr på fire bein, så gjør det til tross for. Jeg opplever og erfarer til stadighet at det faktisk ER noe av det beste man kan gjøre i perioder man ikke føler overskuddet er der, til noe. KLART hviletid og alene tid er viktig, det er det for oss alle. Men IKKE i det uendelige.. Nettopp fordi man FÅR mer overskudd av å omgås de man er glad i og de som er glad i deg, man får oppleve noe til tross for at man ikke kommer seg så mye ut som man egentlig kjenner man ønsker - men formen stenger døren.. Men dere, å sitte inne dagen lang, alene? Det gjør i alle fall ikke meg bedre. Ingen andre inntrykk eller innspill annet enn å bli påminnet av ett elektronisk apperat som henger på veggen at "Nå skal du spise" - "Har du husket at du idag skal XXX" - Eeeh. Nei, man trenger faktisk også å omringe seg med medmennesker som man kan prate med om helt hverdagslige trivielle ting. Tumbs up for nye positive erfaringer!   

Ikveld kjente jeg at jeg EGENTLIG hadde lyst å avlyse avtalen, tenkte: "Nei, orker jeg? ER så sliten.." Men så tenkte jeg bare at Nei pokker heller, nå har jeg sovet fire timer og har det egentlig ikke særlig okey med meg selv, hjelper det meg da å avlyse venner som vil og ønsker å besøke meg for å spise middag/kvelds? Som ikke krever noenting av meg, annet enn at vi er sammen? Jeg kan ligge på sofaen om jeg vil, jeg trenger ikke VÆRE NOE mer enn jeg ER. Og hva erfarte jeg? At humøret steg, latteren satt løst, diskusjonene fløyt mellom oss mens vi spiste - noe som er lettere for meg (og mange med meg) å gjennomføre sammen med andre enn alene. 



Snap-chat fun! ;) 

Så er det bare å finne balansen mellom sosialt og nok alene-tid. Det er ikke lett, men vet du? Når man velger å vise tillit til de rundt seg og du kjenner og vet at de respekterer deg, så kan man faktisk si: "Vet du, nå er jeg så sliten at jeg trenger å sove litt." De som er glad i deg vil vise forståelse for det, og mange? De ser det også at "Nå er det på tide vi avslutter besøket for idag". 

Man lærer og erfarer stadig nye ting, og jeg er glad for erfaringene jeg det siste året har gjort meg. Jeg er glad jeg har valgt å slippe menneskene rundt meg innpå meg selv når jeg er dårlig, og lar de se det. Det er ikke lett for de rundt å forstå om de kun får se deg på de gode dagene dine. Velg å stol på at de du har kjær tåler hele deg, også når du har det dårlig. Du vil nok bli positivt overasket, det har i alle fall jeg blitt det siste året.

Ønsker dere alle en riktig så god natt, hvil dere godt! Ny dag imorgen, med nye muligheter! ♥

- Lunaen - ♥

SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDEN DEL 2.


Hei fininger!♥ Her kommer andre runde med svar på spørsmålsrunden.
Siste liten, som alltid ;) haha! Men dte er jo påske ;) Håper dere har det bra, er vell ikke bare meg som er litt småuggen i magen idag etter nattens alkoholinntak vil jeg tro... Var kjekt ute, men som alltid sniker jeg meg hjem når ingen ser, dette MÅ jeg slutte med.. hehe, lagt meg en liten "uvane" der, tror jeg. For jeg får alltid meldinger: "Dro du?" Jepp, I did. As always. Før det er slutt, og for å slippe unna mas om nach når jeg ikke har lyst eller orker det. Vell, her kommer svarene på del 2. ♥ (Og antrekket på bildet er kjøpt på WISH og kan kjøpes HER: Top+Short Str er litt liten syns jeg, så jeg ville gått opp en str var jeg deg.)

Here we go:
♦ Kan du nevne noen av de mest positive opplevelsene og erfaringene du har fått under innleggelser?

♥ Det må jeg si var ifjor da jeg var innlagt 6 mnd på tvungen paragraf. Det var da jeg, etter 13 år med feil diagnose fikk satt riktig diagnose, som førte til at jeg nå skal få riktig behandling og riktig hjelp. 
Ellers må jeg si at de mest positivte opplevelsene og erfaringene fra alle innleggelser er samholdet mellom oss pasientene. Hvor mye omsorg og empati man har ovenfor hverandre, hvor godt man tar vare på hverandre, respekterer hverandre. Det er noe av det vakreste jeg har i minnet, alle de nydelige sjelene jeg har møtt bak låste dører. ♥ 


♦ Skader du deg kun når du dissosierer, eller ellers også?

♥ Før, da jeg gikk på mye medisiner som jeg egentlig ikke skulle gått på, (feil medisinering) skadet jeg meg mye mye. Det var i perioder flere ganger daglig, jeg hadde så å si null kontroll. Men nå, etter å ha trappet ned på det meste, så kan jeg ikke huske sist jeg skadet meg selv utenom når jeg dissosierer og ikke en gang vet at jeg gjør det. Det er mye sjeldnere enn da jeg gikk på uttallige medisiner, men det er ganske skremmende å ikke ha kontroll over egen kropp og der ifra - eget liv. Håper jeg snart får den hjelpen jeg behøver for å klare å få mer kontroll over dette.

♦ Tror du at du kommer til å bli helt frisk?

Frisk- syk begrepet forsøker jeg å gå bort ifra nå. Jeg tenker heller at jeg har store utfordringer grunnet traumer jeg har blitt utsatt for. Historien min, minnene har vært, de kan jeg ikke gjøre noe med. Jeg kan ikke gå tilbake i tid å endre noe. Men det jeg kan, er å lære meg å leve med de utfordringene jeg har, som har kommet av traumer jeg ufrivilig har blitt utsatt for. Konsekvensene av andres menneskers handlinger må jeg lære meg å leve med, ikke lett å akseptere alltid - men ett must viss man skal klare å fungere og komme seg ett hakk videre. Og det forsøker jeg så godt jeg kan. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli helt "frisk" - altså, være uten alle utfordirngene mine. De er der, men jeg kan lære meg å leve godt med de likevel. Etterhvert.

♦ Hva syns du om at de la ned så mange avdelinger egentlig?

♥ Jeg syns det fungerer svært dårlig. Det trengs både langtids instutisjoner OG hjelp i kommunen. Men de la ned avdelingene, uten å forsterke kommunen med nok ressurser, og nok kompetanse blant de ansatte i kommunen, til å ivareta hver enkelt bruker. Så nei, dette fungerer absolutt SÅ langt ifra i praksis. Desverre..

♦ Om du ville fortelle en gang hvordan dissosieringen fungerer. Jeg tror jeg kanskje gjør det litt, men trenger å forstå mer om hvordan det fungerer...
Klem tilbake! (trengte en klem i dag) ;)

♥Hei! Jeg er hverken lege eller psykiater, så derfor syns jeg det er vanskeleig for meg å uttale meg om dette. Jeg vet kun litt om det, ut ifra mine egne erfaringer. Men jeg har letet opp en side hvor du kan lese litt om det på, og så anbefaler jeg at du snakker med terapeuten din/fastlegen din om det. ♥
HER kan du lese om DID: Traumer og dissosiasjon: De uforståelige symptomene som har en dypere mening


♦ Spørsmåle mitt e:
Når du he en skikkelig tung og vanskelig kveld, korleis klare du å kome dej gjennom den? Klare du å ta tak i dej sjøl eller må du berre la det går over? Og korleis klare du å godta at du e i en skikkelig tidkrevende situasjon?
Ej klare ikkje å komme mej ut av mine problem. Og det største probleme e dei kveldane der alt følest svart. He alt for ofte kvelda der alt e håplaust, tida står stille, tårene trilla og alt e berre ubeskrivelig tungt. Vil ikkje mase på andre og vere til bry for andre. - Korleis holde ut rett og slett?

♥ Hei kjære deg! (klemmer) Veldig trist og leit å høre at du har det så vondt og vanskelig med deg selv. Høres ut som om du trenger noen å prate med, for det er en av de tingene jeg har lært det siste året er det som HJELPER meg, for det er ikke noe som "går over" av seg selv. Og det er veldig vanskelig å komme seg ut av noe - alene.  
Jeg gjorde som deg, gjemte meg inne på rommet når alt var som mørkest, ville ikke plage andre med mine ting. Men vet du? Når jeg faktisk slapp både familie og venner inn i kaoset mitt, ja selv på de mørkeste kveldene, det var det som hjalp meg til å "holde ut" de verste stundene. Man skal ikke måtte stå i alt alene, det blir ekstra tungt og mørkt viss man skal bære alt man har inni seg for seg selv. Håper du våger å ta kontakt med noen, enten det er en venn, ett familie medlem du stoler på, helsesøster eller ringer en av de mange hjelpe telefonenene vi har i landet. Det hjelper ALLTID å få satt ord på det som herjer på innsiden. Ikke sperr deg inne, det er det desidert verste man gjør. Det gjorde jeg i så altfor mange år, og det gjorde alt mye mye verre. 

Klem til deg fra meg!!  Ønsker deg ALT det beste. Og vit: Du er verdifull! Jeg heier på deg 


Trenger du noen å snakke med?
Da kan du ringe:


Mental Helse Hjelpetelefon:
(hele døgnet)
Telefon 116 123

Kirkens SOS
(hele døgnet)
Telefon 22 40 00 40

Angstringen:
(man-tor 10 - 13)
telefon 22 22 35 30


Ønsker dere alle en fredfull søndag! Take care! ♥

- Lunaen - 
 

Når selvhatet har blitt automatisert, er det mulig å jobbe seg ut av det?

Jeg var i selskap i går kveld, og jeg var der EN time. Og deretter når jeg kom hjem, låste meg inn i leiligheten, sank jeg som jeg ofte gjør ned i mitt eget selvhat som jeg har blitt umenneskelig dyktig på etter å ha levd i det i nærmere 15 år. 
Ja som alltid kommer de destruktive tankene kastende over meg der jeg står på soverommet og kler av meg fin klærne og på med pysjen.. Sprialen av selvhat bryter seg igjennom hver en rasjonelle tankegang som jeg ofte klarer holde fast i, men som ikke er så enkel når man er tom for krefter.. Jeg satt meg på sengen og forsøkte puste, mens selvhatet om hvilken parasitt jeg i denne verden egentlig er begynner å vokse seg sterkere og sterkere frem:"Fy så ubrukelig du er" "Du klarer jo ingenting du", "Ikke en gang ett selskap kunne du ta deg sammen i å bli for deres skyld!" - og det fortsetter mens jeg legger meg ned i senga under kuldedynen, med bamsen tett inntil.. Og bare for å tynge den allerede lave selvfølelsen min
 ekstra godt ned ender det med"Jeg er ikke bra nok. Jeg strekker ikke til på noen områder i livet, det ville vært bedre for alle om jeg bare forsvant, for herregud, jeg burde presset meg til å vært noen timer til! Faen så egoistisk jeg er!" - Selvhatet bare fortsetter i det uendelig, "Jeg kommer aldri til å bli bra nok for noen, hvorfor kan jeg ikke bare klare å være som de "normale" virker til å være", osv osv osv.

Men! Her kommer ett STORT M-E-N! Det er her jeg nå ser hvor langt jeg egentlig har kommet. For nå har jeg kommet dit hen at jeg etter en kortere stund med dette surret i hode, klarer oftere og oftere å tenke raskere enn før: "Nei vet du, Luna! Du klarte jo å være der en time! Det er bra nok, det! Du dro jo!? Og det er BRA jobba!"
- Desse destruktive tankene sitter kun hos meg, og KUN hos meg. Så langt der ifra hos de rundt meg. De er jo bare glad jeg kommer, de! Om jeg blir i fem minutter eller tre timer? Så er det BRA NOK for de, uansett.


For vet dere? Det er kun hos oss selv de tankene sitter, og det er kun vi som kan jobbe oss ut av den negative spiralen. Det er selvsagt god hjelp at de rundt sier det, men når vi kommer inn døren og er alene, når stillheten innhenter oss, er det vi selv som må jobbe med å vikle oss ut av det. Jobben er vår, og det er mulig. Selv om det har blitt så automatisert som det har, begynner jeg sakte men sikkert å vikle meg litt etter litt ut av disse tvangs-tankene.. Det er ikke lett, det er og tar tid, og jeg må bare tillate meg selv å gi meg selv den tiden det vil ta. 

Det er nå jeg ser hvor langt jeg faktisk har kommet, til tross for at den siste tiden har vært helt umennesklig tøff. Både for meg, men også for de rundt meg. Det har vært fryktelig mange heftige runder den siste mnd, hvor både kroppen min fysisk og psyken min har måttet klart å kjempet seg igjennom, - det er jaggu meg ikke rart jeg er på underskudd av både krefter, energi, overskudd, søvn osv. Jeg må gi meg selv og kroppen min tid til å hente seg inn nå,  uten å banke opp meg selv for det.

Det er vell når ting begynner å roe seg, når stormen begynner å legge seg til dvale igjen, at man virkelig kjenner hvor sliten man faktisk ER. Men det går fremover, og jeg føler ting begynner å falle litt mer på plass, stormen har stillnet for denne gang, og jeg er mer på plass i meg selv. Det er mulig, man må bare gi seg selv tiden det tar, selv hvor utålmodig man kan bli.. Det tok tid å vikle seg inn i det negative mønsteret, og da tar det også tid å vikle seg ut av det. Men - det er mulig. 

Så dere, never lose hope ♥ Vi skal klare det.


- Luna - ♥

Ikke så søt alltid, nei! Men WISH-pysjen, DEN ER!

Sjekk denne søøøøte natt-trøya! :D hahaha!! I love you - natt-trøye! :D Og jepp, viss du tenker at jeg ikke har kommet ut av pysjen idag? Du har heeelt rett. Jeg har ikke det. Og jeg skal i selskap om en times tid .. sitter her å hører kul musikk og STILL IN MY PJS. 

Tenkte å høre om det var pysjparty, så slipper jeg putte på meg den forbaska tvangstrøya (såkalt BH...hvem faen måtte finne opp noe så idiotisk som det?!) og ubehagelige penklær.. Men .... tja. Må vell komme i gang snart..! Men koser meg sånn her jeg sitter å vifter med beina til god musikk, Jess Glynne har SÅ mye bra!! Hørt henne???

Er så glad for å endelig klare være våken litt! For her går størsteparten av dagene nå til å sove.. :O Og det er ikke ønskelig i det fine været.. Men men, får bare tenke at det kommer flere dager.. Kroppen trenger nok hvile, så da får den få det. Oppe å spise, så legge meg igjen. Og så får det bare være slik akkurat nå. 


Og alle som tror denne jenta bare er søt? CHECK IT OUT. 
SNIKfoto er IKKE okey, A! ;) hehe!


Godt å få litt dagslys nå! Sol, det gjør godt for både kropp og sjel! ♥
Her er min fave sang om dagen!:

 

Den er så kul!!! 

Nei, får se å komme i gang her! ;) Har dere en fin påske så langt?? Håper det!! 
Take care! :* KLEM, og masse varme og kjærlighet til deg som behøver det litt ekstra idag!

- Luna -

God påske, og kos dere med god samvittighet!

God dagen, dere!  Snakk om ENDELIG våken! ♥ 
Idag har jaggu meg dagen gått til neste kun EN ting - søvn, søvn og søvn. BPA-en min var her, og jeg SOV største delen av timene. Vi har en så god og trygg relasjon nå, at jeg føler det veldig trygt når hun er her, og ergo klarer jeg å hvile og sove. Det er en tillitserklæring! ♥ 

Nå har Camille vært her ikveld, og er her ennå, så vi koser oss under hvert vårt teppe og koser oss med brus, kaffe og godis, - det er PÅSKE dere! RIKTIG GOD PÅSKE-FERIE til alle som har det! Kos dere og nyt tiden sammen med deres nære og kjære, kos dere med påskegodt med GOD samvittighet! 

Noen koselige snapchat bilder av oss jentene ;) Masse kjærlighet og varme herfra! ♥ Bestevenner er godt å ha! I opp og nedturer, fremskritt og tilbakefall - de er der. Og jeg er UBESKRIVELIG heldig som har så mange nære venner! ♥ Ta vare på de rundt dere, selv i tøffere perioder. Det gjør ett vennskap sååå mye sterkere enn man kunne tro! 


Friends like sisters ♥

- Lunaen - ♥

Dette blir en krevende, men innholdsrik dag! SPENT!

♥ Today we need #GOODVIBES som det står på koppen min! 


Nytt møte igjen idag, denne gangen i 1 og 1/2 time. Det er krevende å sitte der å klare konsentrere seg, være engasjert, når man egentlig etter kun 15 minutter er UTSLITT. Jeg gjennomfører alltid, men jeg har aldri lært meg å hente meg inn igjen, roe meg NED igjen. - Følelsesregulering.
Men nå har L vist meg en øvelse mens hun har vært her som jeg skal gjøre tre ganger i uka i 10 mnd. Og jeg må si igår var en SÆRDELES merkelig dag for meg, fordi jeg aldri kan huske å ha kjent på den følelsen før.. (fortelle om det siden)

Idag skal jeg forsøke den øvelsen når det topper seg og jeg ikke klarer regulere meg selv ned igjen. Spennende ting på gang altså! Tenk om jeg kan føle meg ROLIG, tilstede, klare følge med i samtaler, ikke kjenne bare på den konstante altoppslukende angsten, være i konstant beredskap som krever ALT ett menneske har i seg. 
Fight/flight/freeze modus.. Tenk om jeg kan lære meg å føle meg trygg? Rolig? Og kjenne at jeg og kroppen min henger sammen - at vi, jeg og kroppen min, er ett helt menneske? 



Jeg vet J er med på laget. Og jeg stoler på han. Tillit er viktig, uten tillit OG ærlighet - finnes det ingen grunnmur å bygge videre på. Nå starter jeg på nytt snart, jeg håper det ikke tar ALTFOR lang tid før det er på plass. Og jeg kjenner jeg er ordentlig spent, excited, fordi endelig er det noen som vil tenke utenfor boksen, lytte til hva jeg mener jeg behøver, og endelig er det noen som faktisk også HANDLER på det. 

En plan, MIN plan. En langsiktig plan på 3 år. For så lang tid vil det ta, kanskje mer også. Men når det innebærer mennesker som har troen på dette, troen på MEG, som vil følge meg på veien i motbakker og oppoverbakker - oppmuntre meg når jeg blir sliten og bare har lyst å gi opp, vise forståelse for at dette er drit tøft - men "Du klarer det!" - DA er man på rett vei.
Det kommer til å bli krevende, mer krevende enn noen gang. Fordi det er så mye jeg ikke har kjent på som vil dukke opp. Men jeg vet også at jeg har styrken i meg til en siste kamp, (som varer i minimum 3 år) - fordi jeg har overlevd alle disse årene til nå..
Jeg klarer en til.
Jeg skylder meg selv såpass, å gi meg selv sjansen til ett liv som er levelig å leve.
Og det er det som er mitt mål.

Jeg ser det i sikte.. Og jeg ser jeg sitter i en hage og steller med blomstene mine i beddet utenfor det hvite huset.. Og jeg smiler som jeg aldri før har gjort.. 
En dag skal jeg sitte der, i den hagen, plante frøene i jorden og se de vokse og spire og passe på at de får en god start på livet,
En dag, skal jeg smile uten alt det kaoset som sliter på innsiden som ikke gir meg ett sekunds pause.


Jeg skal i mål. Og jeg kjenner det, at DETTE er det rette for MEG.

- Lunaen - 

#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Selvregulering #Minplan #Behandling #KompleksPTSD #PTSD #DID #Dissosiativlidelse #Dissosiasjon #Selvskade #Selvharm #Endelig - #Håp 

Amk Ålesund - Hvordan skal jeg få takket dere?

Having a rough day? Place your hand over your heart.
Feel that? That's called purpose. You're alive for a reason.

Don't give up.


(Foto funnet på Google)

Hvor skal jeg begynne, hva skal jeg si. Hvordan takke, når man skal takke noen som har hjulpet deg så inderlig mye i så mange år, med så mye varme og kjærlighet, så mye omsorg og omtanke.. som dere har i AMK Ålesund. 


Det er noe vanskelig for meg å skrive dette innlegget, fordi det er så utrolig mye følelser i bilde. Så mye smerte, så mye sårt, så mye vondt og så inderlig mye frykt. Dessverre også så mye skam - selvom jeg er klar over nå at jeg ikke har grunnlag for å skamme meg. Og det er en av tingene som gjør meg så ydmyk og takknemlig ovenfor dere, for det er nemlig takket være dere, deres ord, deres handlinger, deres tilstedeværelse og væremåte - som har gjort at skammen har avtatt mer og mer.


(Foto: Arne Øystein Rørstad)

Takket være den helt utrolige medfølelse, forståelsen og ikke minst respekten dere alltid, ja hver eneste gang dere har hentet meg etter selvpåførte skader har vist meg - er jeg ikke lenger redd for å be dere om assistanse når jeg behøver det.
Jeg er aldri lenger redd for å ringe 113, noe jeg var i mange mange år på en annen kant av landet. Men etter å ha blitt tatt så godt vare på av dere i AMK Ålesund? Er frykten helt borte. For aldri en eneste gang har noen av dere gjort eller sagt noenting som har gjort at jeg har følt meg uverdig deres hjelpende hånd, aldri har dere krenket meg på noen som helst måte, etter at jeg har blitt møtt som ett medmenneske av dere, er jeg ikke redd for å trykke nummeret når det er nødvendig.

Jeg vet ikke hva dere tenker, eller mener, om meg. Jeg er jo ikke tankeleser. Men vi har både tatt til tårer, og vi har også brukt mye galgenhumor. Som sist: "Ja nei Luna, vi vet jo at du gjør aldri noe hallveis, du!" Hehe! Så godt å kunne le litt! Så godt å kunne få tankene over på noe annet midt i fortvilelsen og reddselen! Og når jeg har grått og sagt: "Nei nei nei, jeg orker ikke mer! Når skal dette ta slutt! Jeg klarer ikke dette mer! Jeg fortjener ikke at dere hjelper meg!" - og dere har stått over meg med tårer i øynene og strøket meg over håret: "Luna, du skal leve. Dette skal gå bra. Ikke mist håpet! Du skal klare dette, Luna!"  

Jeg skulle ønske alle i helsevesenet kunne møte meg, og alle andre som strever med en uønskelig og dypt fortvilende lidelse som selvskade i dissosiativ tilstand - kunne bli møtt på den måten dere alltid, uten unntak, har møtt meg på. Og jeg er dypt og inderlig takknemlig! ♥ Jeg skulle så gjerne ha gitt dere en pris for de dyktigste AMK folka i denne verden, men jeg har dessverre ikke noen pris å gi, - men jeg har ordene mine, og jeg vil med dette takke dere fra dypet av mitt hjerte- for dere har lært meg det noe som er SÅ viktig!
Nemlig at alle mennesker, (jeg inkludert) , ja uansett sykdom, uansett grunn for å behøve deres assistanse, er verdig på helt lik linje som alle andre her i landet til å bli behandlet med verdight, respekt og med omsorg. Tusen hjertelig takk!
 

Dere spør alltid om jeg ligger godt når dere har trygt hjulpet/løftet meg opp på båren, tusen hjertelig takk for at dere mener jeg fortjener å ligge godt.
Dere spør meg om jeg fryser? Og dere brer dynen trygt over meg med varmsomme hender, tusen hjertelig takk for at dere mener jeg fortjener varme der jeg ligger. 
Når jeg gråter fordi jeg er fortvilet over situasjonen jeg igjen er i, og noen ganger også er i sjokk over hva som har hendt, takk for at dere trøster meg og sier ordene jeg og ett hvert menneske behøver i en slik situasjon, - nemlig at dette skal gå bra, at dere skal ta godt vare på meg, og jeg får tårer i øynene når jeg tenker på dere som har strekt ut den ledige hånden deres for å holde den over min. Tusen hjertelig takk for at dere mener jeg fortjener trygging og omsorg.


♥ TUSEN HJERTELIG TAKK, FOR DEN BESTE HJELPEN JEG KAN FÅ, NÅR JEG BEHØVER DEN SOM MEST.
DERE ER HELT UNIKE! 

Og jeg er så dypt og inderlig takknemlig for hver og en av dere! Tusen hjertelig takk!!! 


(Foto: Arne Øystein Rørstad)

- Lunaen - ♥


#AMK #Ambulanse #Helse #Psykiatri #Psykiskhelse #Verdigbehandling #Personlig #Trygghet #PTSD #Selvskade #Did #Dissositiv #lidelse #Håp

Uken(e) som gikk♥ #16

Hei fine dere!♥ Nå er det jaggu meg lenge siden jeg har vært i form til å blogge jevnlig, og ergo har "uken som gikk" ikke blitt skrivet siden søndag 19.03. så jeg nå! Så nå, mens besøket mitt sover i sin dypeste søvn, kommer jeg dermed nå med en liten oppsumering av disse fire ukene - i ett. Håper det høres okey ut?? ♥

(Fotoene i dette innlegget er tatt av min nabo og gode venn: Arne Øystein Rørstad)
Well, here we go! Jeg kjører bare rett på, jeg! So hold on, this can be some heavy shitt!

♦ Ukenes fokus:
Det må rett og slett være å overleve. Det har vært uker hvor jeg knapt har klart å holde hode over vann, og jeg har brukt all energi på å være sint og frustrert over systemet, jeg har slitt meg helt ut - og ergo har det altfor mange ganger endt med å dissosiert, og skadet meg selv uten å vite det, - alvorlig.
Men som venninnen min sier: Hva om du kunne klart å bruke all den energien som du bruker til det, som ikke kommer til å endre noe pr dags dato, å holde fokuset på deg selv og finne andre som har kompetanse på å kunne hjelpe deg? 
Hun har rett. Jeg har som alle sier, rett til å være lei meg, sint, frustrert, - men det koster for mye akkurat nå. Jeg har ikke energi til det, så nå skal jeg frem over forsøke så godt jeg kan å heller fokusere på løsninger som er mulige. Og de finnes, det tar bare tid. Og enn så lenge har jeg fastlegen min, BPA-en(e), familie og venner som stiller opp når det blir for vanskelig å klare seg selv. Blessed!


♦ Ukenes tanke:

"Det kommer ikke til å gå. De har rett, jeg er ett "lost case".
Men nei, jeg er ikke det. 
INGEN er det. Får man riktig hjelp, av mennesker som har kompetanse på akkurat det feltet DU sliter med, så er ALT mulig. Man kan ikke bare sitte å se på at mennesker dør når de trygler om HJELP TIL Å LEVE. Da må man være løsnings-orientert! - Når andre ikke har klart det i systemet, er det fint å ha en familie og venner som støtter enn, og en venninne som har satt himmel og jord i bevegelse for å finne hvilken muligheter jeg har HER i område til å få hjelp av mennesker som kan med komplekse sammensatte lidelser, - og vi sammen har hatt møte med min fantastiske fastlege, og skal ha enda ett møte før hun reiser hjem, for å få sendt disse søknadene vi må få avgårde raskest mulig. Dette er en langsiktig plan på 3 år, og det inneholder tøffe behandlinger, men først og fremst nå er fokuset: Stabilisering. 

Jeg ble ikke født syk. Utviklingen ble forstyrret på veien. Jeg har all mulighet å kunne få en livskvalitet som gjør livet levelig. Det har jeg ikke pr dags dato... Jeg har ofte lest jeg er kronisk syk i utskrivelsespapirer, epikriser osv, men det kan jeg faktisk ikke si meg enig i. Jeg har bare ikke fått riktig hjelp disse årene, og dermed bare blitt sykere. Nå skal vi snu på det!!

♦ Ukenes opptur:

At jeg endelig ser lysglimt av håp om en enklere fremtid lange langt der fremme.. Det er fint... Det blir en lang vei, med opp og nedturer i fleng, dager jeg kommer til å spy av angst og dager jeg vil bare grave meg ned i ett hull og ligge der til jeg råtner opp. Men det vil være dager hvor jeg ser lys, håp, og jeg vet derfor- jeg skal klare det. Tross alle odds som sier det motsatte, så SKAL jeg klare dette. Jeg er en fighter, jeg gir meg ikke! 

♦ Ukenes nedtur:
Det er vell alle de alvorlige selvskadings episodene som har hendt. Samtidig er jeg glad det gikk bra etter forholdene hver gang. Og jeg håper nå på at jeg kan få hjelpen jeg trenger for å få mer kontroll over kroppen og reaksjonene mine. 

♦ Ukenes glede(r):

At jeg har mennesker i livet mitt som nekter å gi meg opp. Som gjør alt de kan, for at JEG skal komme meg over denne stormen her.
Bror som er min klippe, søster og svigerbror som jeg alltid kan komme til uansett hva det er, fosterforeldre som hjelper til med papirarbeid og telefoner, venninner og kompiser som lytter og trøster og ER tilstede. Jeg er elsket, jeg er verdsatt, både i gode og dårlige perioder. Jeg er velsignet! ♥ TAKK for at dere holder meg her, når jeg føler alt HÅP er ute. Dere er de beste!


♦ Ukenes største utfordring(er):

Å få tak i hjelp FØR jeg dissosierer, og skader meg... Fortvilende... Uten å utdype det noe mer....

♦ Ukenes sang(er):

♥Demi Lovato - Stone Cold

♥ Pitch Perfect -Titanium

♥Beth Crowley - Warrior

♥ Siri Nilsen - Å Mor (Oh, Mother)

♥Siri Nilsen - Vær Her Nå (Be Here Now)

♦ Ukenes Quote(s):



- Lunaen - 

Hvordan har deres uke vært? Håper dere har det bra!!!! ♥
Still gjerne spm, om dere lurer på noe. 


#Helse #Psykiskhelse #Psykiatri #Sykdom #Personlig #Recovery #Livet #Selvskading #Dissosiativlidelse #PTSD 

Når man klamrer seg fast til livet uten å vite det..



Jeg kan ikke late som, "fake", si at ting er bra. Bare for å gi dere noen positie ord. For akkurat nå? Så er livet på kanten til å ikke være levelig. Jeg har hatt ikke mindre enn tre innlegelser på sykehus denne mnd, jeg har blitt hentet med ambulanse alle gangene.. Blålys, oksygen, røntgen, intravenøst, oppkast.. 

Det er ikke lett å leve nå, jeg klamrer meg fast til virkeligheten som begynnner å bli fjernere og fjernere. Og jeg har vansker med å holde ut. Jeg tar en time av gangen, prøver se lyset jeg famler rundt i mørket etter, ja midt på lyseste vårdag.
Jeg kan ikke legge ut bilder av nystekte proteinrike brød, spennende reiser eller kafebesøk med venninnner.. For realiteten er at jeg store deler av døgnet går rundt å prater med meg selv, sitter her i sofaen og forsøker "holde ut" - og pårørende og tjeneste for psykisk helse ser til at jeg fremdeles er like hel. (Fysisk)

Så beklager at bloggen går litt på halvti akkurat nå. Jeg står på kanten av stupet og vagler, forsøker å finne ett rekkerverk å holde fast i når vindkastene blir for sterke for meg til å klare stå på beina.

Det er vanskelig når alle rundt ser jeg trenger mer hjelp enn jeg får, og jeg selv har bedt om det.. Men når man ikke blir hørt, må man klare seg selv med det man har. - Det går ikke alltid like bra, men heldigvis har jeg fått god hjelp av både pårørende og venner, og ikke minst av ambulanse-personell og alle de flinke dyktige på volda sykehus, akutt mottak og intensiv avd..

En time av gangen. En dag av gangen. 
Det kommer lysere tider.. Bare å holde fast, hva?


- Lunaen - ♥

#Psykiskhelse #Psykiatri #Stemmehøring #PTSD #Selvmord #Selvskading #Helse #Personlig #Sykehus #Traume #Håp

Med mangel på ord....


Ett bilde jeg ble tilsendt som sier mer enn tusen ord...


- Lunaen - 

Ta vare på hverandre



Kjære dere. Det blir nok stille her en stund fremover, ønsker ikke å si noe mer om det akkurat nå annet enn at jeg kommer tilbake om en stund. Trenger bare litt tid på å komme meg til hektene igjen etter tøffe tak. Ta vare på hverandre 💖 DU er verdifull! 💖 

Herregud jeg er SÅ nervøs!

OMG, da er dagen her!!! Siste intervjurunde med de TRE søkerene jeg valgte ut av bunken vi gikk igjennom forige uke. Jeg ER så nervøs at dere aner det ikke! Men jeg vil være lettet ettrpå, viss det er klaff med en av de (noe jeg har tro på, for det virket som tre flotte mennesker dette her) - så om det blir nå en ny ansettelse, er alt i BPA-en på plass. Eller, i alle fall de som skal være hos meg.

Jeg er så nervøs at det finnes ikke en celle i denne kroppen som klarer å slappe av !!

Det er jo disse vanlige tankene som dukker opp, tenk om de angrer seg når de før høre litt om meg? Tenk om de blir skremt bort? Det skjedde jo ikke sist, men jeg er alltid redd for det. Fordi det er så mye vrangforestillinger ute å går ang psykiatri og psykisk helse.  

Men jeg forsøker å stresse ned,
(men ikke klart det så langt) , prøver å nyte en kopp kaffe og tenke tanker som at "Dette ordner seg, det!"- "Det går bra!" "Trekker den seg den jeg velger ut, så er det ikke rett person uansett" osv.. Men puh! De neste timene blir NERVEPIRRENDE!


Nei, får komme meg bort på kjøkkenet å ordne meg noe frokost. Tar litt tid siden jeg lager flere måltid om gangen. Men dere, wish me luck!!!!! Kryss fingerene for meg er dere snill!!!

Dette er skummelt!!! Enda en ny person i livet mitt..... Oi oi .... Uff, nei nå må jeg IKKE begynne å "tenke meg redd." DETTE går fint, eller hva tror dere? 

Ønsker dere en nydelig start på dagen! :* TAKE CARE, så blogges vi!
KLEM 

- Lunaen -  ♥

"10 år med tortur"

«Lykkepillen»: Årene i psykiatrien var som tortur for Silje Marie. Et møte med en sykepleier endret alt.
NORSK DOKUMENTAR: I 10 år ble Silje Marie Strandberg behandlet for alvorlige psykiske lidelser, med omfattende medisinering, tvang og elektrosjokk.​



Idag vil jeg be dere gå inn på Aftenposten og se denne sterke historien om Silje Marie....
Se den HER


Silje Maries historie fremstår nærmest som et mirakel. Den er unik, også̊ internasjonalt. En suksesshistorie. En historie om håp. Men det er også̊ historien om ei ung jente med et knust selvbilde, som mistet 10 år av livet sitt. Hvorfor gikk det så galt? 

Hadde hun trengt å gjennomgå det som hun selv omtaler som «10 år med tortur»? Det er disse spørsmålene Silje Marie leter etter svar på i denne dokumentaren.

Tiden renner ut.. Og jeg har så mye ugjort.. Men hvor lenge vil hjerte mitt kjempe for meg..?

Ett liv på flukt.
Jeg flykter, rømmer, løper, sulter, drikker - alt for å unngå huske, alt for å unngå tenke og føle på. 
Alt for å få fred. Hjerterytmen til å senke seg. Skuldrene senke seg. Alt for - fred i hode, i kroppen.
Holde minnene på avstand. Holde stemmene under kontroll.
Så lenge jeg holder alt jeg ikke orker/makter minnes på avstand - så overlever jeg.
- Men mens jeg flykter, rømmer, overlever, tar jeg sakte men sikkert livet av meg selv.

Og jeg vet det, jeg vet jeg ikke har lenge igjen om jeg fortsetter å flykte, rømme, unnvike. 
Når kroppen sier stopp, så sier den stopp, og gjett om frykten har satt seg den sist tiden

Jeg var 15 år første gang jeg måtte på legevakten for å sy igjen min selvpåførte skade.
Jeg var 17 år første gang jeg ble lagt inn på sykehus da jeg mistet bevistheten etter uker uten næring, veske og altfor mye trening.
Jeg var 18 år første gang jeg forsøkte ta mitt eget liv - og det var ikke ett rop om hjelp, det var så mørkt at jeg så ikke noen annen mulighet.
Jeg var 18 år første gang jeg ble tvangs innlagt på psykiatrisk, og deretter var det hyppige og langvarige innleggelser.
Jeg, og kroppen min, har vært igjennom mer enn de fleste mennesker (heldigvis) vil oppleve i løpet av livet.

Men jeg var aldri redd for å lukke øynene mine når jeg skulle legge meg for natten som 17-18 åring, jeg var mer redd for å våkne igjen.

Nå er jeg 31 år, og jeg vet at tross blodprøvene etter forholdene er bra, så har ikke kroppen min det bra. Helsen min svikter mer og mer for hvert år som går.. Og jeg vet, jeg kjenner det på meg, - kroppen min tåler ikke stort mer.
Jeg er for frøste gang i mitt liv redd for å sove, fordi jeg er redd hjerte mitt er så sliten at det ikke orker kjempe for meg mer. 
Jeg er for første gang redd for fremtiden, på en helt annen måten enn før. Jeg var aldri redd for å dø, - og jeg er ikke redd for å dø fordi jeg tenker der er vondt eller noe.. men fordi jeg har så mye jeg har lyst å oppleve i dette livet.

♥ Jeg vil oppleve kjærligheten, jeg også. Den store kjærligheten alle snakker så mye om. 
♥ Jeg vil reise, se verden! Jeg vil så gjerne til Australia, - den største drømmen min er å være der, minst en mnd!!! Og Cuba! Oppleve kulturen, treffe menneskene, - gjerne bo hos noen der så jeg få ett skikkelig innblikk i hvordan det er å bo der! 
♥ Jeg vil på konsert i Oslo Spektrum med Demi Lovato - jeg har aldri vært på en sånn stor konsert, og henne hadde vært FANTASTISK å få oppleve live - for ingen inspirerer meg mer enn henne til å holde ut, stay strong - tro det er mulig. Hun er mitt største forbilde!
♥ Jeg vil oppleve å eie mitt eget hjem, ja - jeg ønsker faktisk det. Ikke bo i disse komunale leilighetene for resten av mitt liv..

Kroppen min tåler ikke mer. Og jeg vet det så inderlig vel... Alle rundene med sult, oppkast, dehydrering, selvskading på alle måter som jeg bedriver.. hver eneste dag.. Usynlig for mange, synlig for meg... 
Og jeg vet det.. At jeg må kjempe nå, for meg selv. Kjempe fordi JEG fortjener ett liv. (selv om jeg syns det er vanskelig å tro)

Når jeg er redd for at hjerte ikke skal orke mer.. Det er da jeg vet at jeg faktisk ønsker å leve.. Jeg vet bare ikke hvordan.. Hvordan klare å leve.. Hvordan slutte denne evige flukten jeg hele livet har vært på.. Det er en reise, det og.
En reise som til slutt tar livet av ett menneske.

Jeg er redd.. Redd jeg ikke kommer til å overleve dette livet.


- Lunaen - 

#Helse #Sykdom #Recovery #Anoreksi #Selvskading #Personlig #Stemmer #Håp #Tanker 

Du er den som vet hva jeg behøver


Jeg ringer ofte pappa nå om dagen viss jeg blir redd. Når stemmene klarer å overbevise meg om at jeg har spist for mye f.eks, eller at noen vil meg vondt, eller jeg hører noen utenfor og jeg har sjekket flere ganger og der er ingen - da ringer jeg pappa eller sender melding. - Fordi jeg vet han forstår, og jeg vet han sier de riktige tingene for at jeg skal roe meg.

Jeg er virkelig inne i den dårligere periode nå.. Men jeg vet det er kun en periode, det blir bedre igjen. Jeg merker jeg prater annerledes inni mellom, som idag avlyste jeg kvelden med venninner fordi jeg merker på meg selv at jeg snakker på en annen måte enn jeg pleier, i ett annet tonefall på en måte..? Vanskelig å forklare, men jeg merker det. Og da blir jeg stressa av meg selv, fordi jeg vet at jeg er ikke helt meg selv. Når stemmene bråker for mye blir det vanskelig å konsentrere seg, og jeg liker å være tilstede når jeg er sammen med andre.

Når pappa er her, er det annerledes. Da trenger jeg ikke anstrenge meg for å høre. Da kan jeg f.eks si mens vi snakker om noe helt "normalt noe", "Pappa, de hater meg her, jeg vet det. De vil meg vondt, jeg kan ikke slippe dem inn hit mer."
- Fordi da har jeg kanskje hørt på det 40 ganger i hode som hakk i plata mens vi har snakket om andre ting, og jeg trenger bekreftelse på om det er sant eller ikke. Selv om jeg VET innerst inne at de som kommer hit vil meg vel, vil hjelp meg, vil jeg skal ha det bra, så klarer stemmene å overbevise meg noen ganger likevel om det stikk motsatte. I alle fall gjøre meg veldig usikker og redd, og da trenger jeg at noen kan si at det ikke stemmer, at jeg er trygg. Alle som kommer for å hjelpe meg med måltidene f.eks, er bare gode mennesker som ønsker å være til støtte.

"Nei, de vil deg bare godt. Det er ikke sant Luna, er det stemmene som sier det?"  Kan pappa spør da.


"Ja. Men de er ikke ekte, er de vell. Det er ikke sant, eller er det?" Jeg er forvirra."

Få forstår som pappa gjør. Og derfor er det trygt å snakke med han når det kommer til denne delen av livet mitt som jeg ikke snakker så mye om. Få vet om alt som blir sagt i hode mitt, og hvor mye jeg strever med å holde fast i "det virkelige" noen ganger - og det fineste er - han ler ikke av meg, men han kan le MED meg. Og den forskjellen er veldig viktig. Å le MED er en fin ting, men å le AV - eller å le og tulle når det ikke passer seg - det er noe av det vondeste jeg vet. 
Pappa gjør aldri det, og derfor våger jeg si alt til han.. Når jeg er redd fordi jeg har sittet så lenge alene og hørt altfor mye på det som blir sagt, og faktisk har blitt så redd at jeg tror det er ett faktum og realitet - da trenger jeg å snakke med noen. Alle som hører stemmer trenger det. Noen som forstår og kan berolige. 

"Maten er giftig, det er derfor jeg har vondt i magen."
"Hadde maten vært giftig hadde du vært død nå."
"Hadde jeg dødd momentant da?" 
"Ja."
"Ok."


- Og så ringer pappa en gang litt senere, eller stikker innom uten å spør,
nettopp fordi, han er den som vet hva jeg trenger. ♥


- Lunaen - 

 #Psykiatri #Stemmehøring #Anoreksi #Spiseforstyrrelse #Selvskading #Psykiskhelse #Pappa #Kjærlighet #Tillit #Håp

Mangel på både energi, krefter og tid nå.

Dagene er tøffe, jeg har ikke så mye overskudd nå eller tid til annet enn å følge planen som akkurat nå må være hovedprioritet i livet mitt. Som er i forhold til alt det medfører med oppfølging og måltider.
Jeg har hatt denne helgen sonde på dagtid OG oppfølging tre ganger om dagen for måltider. Det sier seg selv da at TID er noe jeg ikke har så mye til overs, ei heller energi.
Jeg har mye angst og det krever så mye at jeg har heller ikke tålmodighet til andre ting, noe jeg er sikker på alle med angst eller som har kjent på angst kan forstå..

Jeg syns også det blir en veldig merkelig setting, å ha besøk av venner eller familie når helsepersonell er her, og har derfo valgt å vært mest alene de siste dagene nå. Syns det blir litt for mange å forholde seg til på en og samme tid, i og med at de er TO helsepersonell som kommer sammen, og om jeg skal da ha både venner eller familie på besøk samtidig som det kommer, så blir det litt for mye uro rundt meg føler jeg. Det blir uansett veldig rart å blande rollene, jeg liker det ikke. Syns det blir unaturlig å ha de samlet. Jeg vil aller helst skille, det er kanskje ikke så merkelig for dem, det vet jeg ikke hva de føler - men for meg så føles det veldig rart..

Så jeg blir kanskje usosial en periode nå. Men fra imorgen av blir det sonde på natt (ti timer). Jeg vet ikke hvordan det blir, jeg håper kanskje det blir litt "lettere". Håper bare jeg får sove litt.. For jeg merker jeg blir veldig urolig og stressa når sonden står på, og det er lenge med 10 timer når angsten øker og stemmene herjer som udyr i hode. Det er slitsomt å skulle være sosial å skulle kose seg, når noen i hode konstant sitter å kjefter på deg - det er ikke så lett som mange kanskje tenker det er.. 
Men samtidig er jeg glad for at det ble som det ble, i og med at der er kun for en kort kort periode - og ikke som det var sist, da jeg hadde det omtrent ett helt år. Nå er det kun snakk om uker, og jeg skal ha oppfølging så jeg ikke slutter å spise som jeg gjorde sist. Da sluttet jeg jo helt å ta til meg næring ved egen maskin, det er ikke bra..

Men jeg merker det er enda vanskeligere å spise når jeg har sonde.. For selv om jeg VET jeg skal opp i vekt, og jeg ØNSKER det, så er et vanskelig å takle det. Det er sikkert vanskelig å forstå.. En ting er å vite at kroppen min trenger det, en annen ting er hva jeg føler.. Jeg gruer meg allerede til onsdag når jeg skal på kontroll hos legen, altså, jeg takler ikke tanken på å se tallet. Og jeg er sikker her jeg sitter oppblåst som faen at jeg har gått opp fem kg bare siden igår. Men logisk sett så vet jeg det er temmelig umulig, - det er "bare" en vrangforestilling, og jeg må bare minne meg selv på det. 
Jeg tenker nå, jo raskere jeg går opp - jo bedre. Samtidig vet jeg av erfaring at hode skal jo også henge med..

Vell, idag har jeg hatt BPA-en her, det var fint. ♥ Og så var pappa innom en tur, og jeg gikk ut døren for første gang siden torsdag. To ganger idag faktisk.
- Fikk sjekket postkassen, og jeg ble SÅ glad når jeg så der lå TRE små pakker var kommet de siste dagene fra WISH. Så nå begynner det å nærme seg Giveaway konkuransen her altså. Ååå som jeg gleder meg! :D Er mye fint, såååå fornøyd med alt som har kommet til nå. Det er akkurat slik som jeg tenkte! :D

Nå skal jeg legge meg, er sliten etter en hel dag med - mat. Tenk at noe som er så "normalt" kan føles SÅ ubehagelig og unormalt.. Jeg forstår at det er uforståelig for mange. Det er komplisert, komplekst, og en helt annen verden enn for mange..

Imorgen er det en ny dag, med nye utfordringer. Jeg gleder meg ikke, men jeg vet likevel at dette er riktig vei å gå. Så jeg får bare stå på videre, og ikke gi meg - selv om det er alt jeg lnsker nå. Låse døren å nekte slippe noen inn. Men så vet jeg bedre, og derfor gjør jeg stikk i strid for hva jeg føler. Følelser er nemlig ikke alltid til å stole på...

Håper helgen deres har vært fin, og at denne uken blir en fin uke! ♥ Ta vare på deg selv!


Klem fra, Lunaen ♥

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits