Følg meg gjennom en helt vanlig dag på lukket psykiatrisk avdeling.


En hel dag har gått. Og det har ikke vært noen her jeg kan snakke med. Jeg liker ikke disse vaktene hvor ingen av de som er meg nær er på jobb. Det er de tyngste dagene. De dagene jeg trekker meg tilbake og inn i skallet mitt igjen.
Hvorfor er jeg her? Hvorfor være tvangs-innlagt når man ikke får hjelp? Hva er poenget med dette?
Jeg forstår ikke hva jeg gjør her. Jeg er jo bare til oppbevaring. Det finnes jo ingen behandling her. Og det er så som tør å ta "de vanskelige samtalene", ja de som jeg og mange andre så sårt trenger for å komme oss ett steg videre i livet.

Dagen starter alltid på samme vis: Jeg står opp kl 06.00. Våkner jeg ikke av meg selv, har jeg bedt nattevaktene om å vekke meg. Stort sett våkner jeg av meg selv, men ikke når jeg har hatt en veldig urolig natt med mye mareritt, da kommer en av de tre/fire nattevaktene og sier kl er 06.00. og viss jeg er heldig, får jeg en morgen klem. :) Det spørst hvem som er på jobb selvsagt, jeg har veldig god kontakt med noen av nattevaktene. Slik er det jo generelt i livet, man skaper ikke relasjoner med alle man omgås. Men de man har kjemi med. Det er lov nå, heldigvis. Å bygge og skape relasjoner med de ansatte. Det har ikke alltid vært slik.. Jeg klarer ikke helt å stole på at de jeg har god kjemi med nå og prater godt med - får bli i gruppen min. Ansvargruppen, som det kalles. Det er fire-fem som er i gruppen som har mest med meg å gjøre. Alle untatt en person snakker jeg veldig godt med, og jeg er så glad for det! At jeg endelig har noen å snakke med om det som er vanskelig, som lytter til ordene mine, som holder meg når jeg gråter, som ikke er redd for å spør om ting de lurer på, og som SER tegnene når jeg har det vanskelig.
Men det er også nettopp derfor er jeg redd hele tiden nå, er livredd for at jeg ikke får fortsette å ha dem som kontaker! For i så mange år ble de alltid fjernet fra listen, man skulle nemlig ikke ha "favoritter" som de den gang kalte det. At vi delte personalet inn i "gode og onde". Men det handlet aldri om Gode og Onde, eller favorittisering. Det er snakk om kjemi, at noen mennesker får man bedre konakt med enn andre. Noen snakker man bedre med enn andre. Det er jo helt naturlig, det..? - Men før fjernet de dem og satte inn nye konakter. Nemlig de vi ikke hadde noen kjemi med i det hele tatt. Jeg skjønte aldri greia, jeg lærte bare at det var ikke normalt å bli knyttet til andre mennesker, og det var ikke normalt å skape en allianse med en ansatt.  
Men er det omvendt, har de snudd og faktisk skjønt at det er viktig. Bare synd det tok så mange år, for jeg sliter hver dag med å tro på dem og stole på at når de sier at overlegene på avdelingen ikke har tenkt å fjerne de fra gruppen min, så er det ennå tvil i meg. Jeg kan vell si at det har satt sine spor det psykiatrien har "lært meg" som jeg nå må "avlæres". 

Jeg får lov å stå opp og gå ut i miljøet, tross husreglene som sier at vi pasientene skal være på rommet helt frem til kl 07.00. Vi kan lage individuelle avtaler med overlegen på avdelingen, så lenge grunnlagt er godt nok selvsagt. Jeg trenger virkelig den lille timen jeg kan få i døgnet til å våkne, få medisinene mine som fungerer best før alle intrykkene kommer kastende mot meg. Jeg behøver å forberede meg på nok en ny dag på lukket avd, hvor det er mye uro og støy i perioder. Og jeg er så nedkjørt og utslitt at det skal ikke mye til før jeg reagerer. Jeg er så var på både lyder og stemning. Jeg føler alt så intenst, det er lissom ingen filter. Alt går rett inn. Jeg er som før sagt, en østers uten skall. 
- Det har selvsagt mye å si hvilken mennesker jeg er innlagt sammen med, men også hvordan de ansatte oppfører seg. For til tider? Så er det faktisk de ansatte som lager mest lyd og støy i avdelingen.

Idag er intet unntak.  

Jeg sitter stort sett sammen med nattevaktene i pysjen fra rundt 06.00 - 07.15, tar meg noen røyk og får meg min første kaffekopp ca 06.30. Dette er min favoritt tid på døgnet. Stillheten og roen er ubeskrielig! Kaffen blir servert fra 07.00 her. Det er forskjellig fra avdeling til avdeling. Det er denne tiden på døgnet jeg syns er mest levbart, for det er ingen som stresser rundt med noe, det er ingen som roper eller skriker, hverken pasienter eller ansatte. Det er ingen som smeller med de tunge sykehusørene, og det er heller ingen som viser en oppførsel jeg ikke kan fordra.
Det er den eneste tiden på døgnet jeg vet jeg kan puste uten at den stopper i brystkassen. Jeg følger nøye med på klokken som henger på veggen over den gule sofagruppen i stuen, for når klokken nærmer seg 07.15 går jeg rett på rommet og lukker døren.
Det er nemlig rundt de tider det er vaktskifte, og akkurat i vaktskifte er det mye støy og bråk, smelling med dører gang på gang og høylytte stemmer mens de bytter alarmer og skal planlegge hvem som skal være først på "nr 7", "nr 5" , "nr 9". Det er de som har fastvakt. Fastvakt er det samme som fotfølging. At de alltid skal være hos den pasienten, se han/henne konstant. De bytter på hver time. En time om gangen. (det gjør jeg også.....)

Det er hektiske dager for de ansatte nå, og jeg kjenner på stemningen allerede nå og kl er bare 08.00, ja at dette blir en av de tyngre slitsomme dagene. For jeg har nok med meg selv akkurat nå. Jeg er tvangs-ernært, fylkeslegen har bestemt at de skal få lov å legge meg i belteseng om jeg nekter å la dem sette i næringen i sonden jeg har i nesa. I tillegg trapper jeg ned på svært vanedannende medisiner som gjør at jeg på toppen av alt har abstinenser som F.
- De er altfor få ansatte i forhold til hva som trengs av oppfølging her på avdelingen nå, for vi er mange pasienter som trenger tett oppfølging. Det går utover oss alle, for når de ansatte er stressa og roper til hverandre i miljøet - blir vi også urolige. Hadde de bare klart å ta opp slike samtaler på kontoret, og skjermet oss fra kaoset - hadde vi kanskje klart å holde oss rolige vi også... Men det ikke så lett når det så stressende energi i luften.. Alle pasientene er urolige idag.. Hvorfor ser de ikke at deres oppførsel er med på å gjøre oss urolige og noen faktisk blir redde og utagerende? 

Det er kveld nå.. Jeg hadde gledet meg til vaktskifte, for jeg tenkte det kanskje ville kommen noen av de jeg har i gruppen å snakke med iettermiddag, slik at jeg fikk snakket ut om det som plager meg sånn.. Ikke bare innvendig, men det som skjer i miljøet. At de planlegger ting i miljøet - som de burde gjøre på kontoret.. At det gjør meg vondt verre å være her, fordi jeg får mer angst, blir mer ustabil i humøret, mer urolig, mer utmattet. Men det var kun en i gruppen min som kom i ettermiddag, og hun er den som ikke tør å snakke med meg. Hun vil bare at jeg skal hjelpe til å legge sammen hånduker og duker, eller steke vaffler osv. Alt for å ikke måtte gå inn i den dype vanskelige samtalen... Så idag får jeg ikke pratet om noen ting - igjen. 
Jeg har også måttet sitte ofte i miljøet ikveld, selv om jeg ikke orker og helst vil på rommet å legge meg. Men siden de er så få ansatte, så må jeg sitte der - fordi fastvakten min må. Det gjør meg sint, fordi det er ikke rettferdig. Det gjør meg verre når det er så mye kaso her nå. Så mange dårlige pasienter, den ene ligger i belteseng på andre døgnet nå. Flere nekter å være på skjermingen så de vandrer ut i avd uten lov. Banner og lager mye styr. Kanskje kunne de ansatte gjort noe for å hindre dette enorme kaoset, eller ledelsen... men de gjør ingenting for at det skal bli bedre. Og jeg er utslitt nå. Jeg har vært her i fem mnd.. "bare" en mnd igjen... 


Hold ut... en mnd til.. Så er jeg endelig fri.
Kanskje kan jeg få hjelp... når jeg slipper fri.


- Lunaen - 
Min FB side: Følg meg gjerne videre på veien i 2017♥
https://www.facebook.com/Lunahjertesmil/?ref=ts&fref=ts&qsefr=1

Jeg bare undrer..jeg.


Frykter du meg? 
Er jeg for ressursterk for deg?
Er det derfor du ikke tør å gå i dialog med meg?
Er jeg for sterk, selv når jeg er som svakest..?

Er det vanskelig med brukerere/pasienter som har en mening?
Er det vanskelig for deg å snakke om følelser?
Er det for vondt og tøft å høre hva jeg har på hjerte?
Syns du jeg føler for mye til at du tåler det?
Er det derfor du ikke spør hvordan jeg har det?

Er det derfor du avbryter meg når jeg har noe vondt å fortelle deg?

Jeg vet at: "Følelser er ikke farlige. De er bare veldig veldig vonde" 
Men jeg opplever stadig at helsepersonell, er de som frykter følelser aller mest.
Følelsene mine, pasintene sine, brukerene sine, - for helsepersonell er de visst farlige, kan det virke som.

For følelser skal ikke snakkes om som oftes, de skal helst avledes, eller/og de skal fjernes ved bruk av medikamenter, - alt vondt skal bort.
Alt vondt skal legges lokk på og ikke snakkes om. 
Og det er vell der ofte systemet svikter. 
Det er der store deler av problemet i helsevesenet ligger.
For følelser SKAL snakkes om. De må snakkes ihjel, Ikke ties ihjel.

Ikke frykt at jeg bryter sammen om jeg deler noe med deg.
Ikke frykt at jeg skal skade meg om jeg deler noe med deg.
Ikke frykt følelsene mine.
Jeg bryter ikke sammen om jeg velger å dele, jeg blir lettet.
Jeg skader meg ikke om jeg velger å dele, jeg får ut det vonde ved bruk av ord, ikke skade.


Ikke frykt følelsene mine.
- De er mine, ikke dine.


- Luna -  ♥

Reflekterer... Nye mål for det kommende året 2017.


Så var dagene kommet, dagene vi mange bruker til å reflektre over året som har gått. Reflektere over alt det gode som vi har opplevd i løpet av året, men også reflektere over det vonde som vi ikke ønsker egentlig å huske , men som er like viktig å reflektere over. Fordi alt vi gjør på denne reisen vi går igjennom i dette livet, lærer vi noe viktig av. Vi vokser og lærer både på det gode, og det vonde. Så lenge vi er åpne for det.

Alle valgene vi har tatt i år, de som har ført godt med seg, og de valgene som ikke var de riktige likvel - men som du kanskje ikke har tenkt over, men den kan føre med seg noe bra likevel? Nemlig Lærdom. Uansett valg man tar, om det ikke var ett bra ett selv om man først trodde det, så har man fått en gyllen mulighet
til å ta lærdom av det og gjøre det annerledes neste gang man kommer i en lignende situasjon. Det er ikke noe poeng i å angre eller dvele på valgene man har tatt, gjort er gjort og man kan ikke endre det i ettertid uansett hvor mye man kanskje måtte ønske det. Men det man kan gjøre, er å gjøre det annerldes og bedre neste gang.


Likeså med målene som vi ifjor på denne tiden av året tenkte vi skulle nå, kanskje skulle man slutte å røyke - men ikke klarte det av ulike grunner. Kanskje skulle man spise sunnere men så ble det ikke sånn likevel. Kanskje var målet å reise mer, men så fikk man ikke tid til å prioritere det likevel. Alt dette er helt greit!
- Nye mål kan legges, nytt år er her nå. Mål å strekke seg etter er fint, jeg personelig syns det er viktig å ha mål for det kommende året. Men det skal ikke være så store mål at man sitter å føler seg totalt misslykket i slutten av året om ting ikke ble helt som man hadde tenkt seg.
Vi er på en reise, hele livet er som en reise. Det kan være mange uforutsette hendelser som gjør at det ikke ble helt som man hadde tenkt, ikke alt er innenfor vår kontroll, sykdom kan ramme hver og en av oss eller noen som er oss nær. Mennesker man møter som setter spor både positivt, likeså negativt. Vi har ikke kontroll over alt som skjer i livene våre, men vi kan likevel lære oss å ta kontroll over situasjonen og livet vårt. Nemlig ved hvordan vi reagerer på det som hender. Våre handlinger når noe skjer. De kontrollerer vi helt på egenhånd. Ikke alle er like enkle, og man kan føle man ikke har kontroll - men mentalt er det mulig likevel å styre en god del av det som rammer oss, langt ifra alt - men mye. Tankemessig. Vi har kapasiteten i oss, vi har ressursene, selv om vi kanskje ikke er bevisste eller klar over det.


Dette året har jeg reist meg så å si fra graven og tilbake til livet. Jeg stod med en fot i graven og en i livet, og jeg selv har med gode hjelpere rundt meg klart å reist meg opp atter igjen. Det er godt å få hjelp på veien, men man må gjør jobben selv likvel. Man må selv orke og makte og tro at det er mulig, om ikke kan hele verden stå der for å hjelpe, men det er opp til deg selv - DU må finne styrken i deg selv til å gjennomføre. For selvom du har en hånd å holde i, noen å prate med, så er det likevel DU som kjenner og føler alt - og det er DU SELV som må stå i smerten.  
Jeg er våken, selv hvor vondt det er å være så våken som jeg er nå, uten skjoldet mitt og sløret fremfor øynene- så vil jeg heller det, enn å være så neddopet på lovelig medisiner av legemiddel industrien som gjør at jeg ikke er tilstedet i meg selv, i mitt eget liv. Jeg har klart utrolig mye dette året, og jeg har lært mer dette året enn jeg har på alle årene jeg har vært i psykiatrien til sammen - noe som i seg selv er fryktelig skremmende å tenke på...

Jeg har nå bodd fire mnd hos denne fantastiske familien som har åpnet sitt hjem for meg. Fordi de såg muligheten jeg hadde men hadde blitt fratatt, de såg smerten jeg bærer på som få andre har våget å nærme seg, de såg ikke en belastning, men en ressurs. Og de åpnet hjemme sitt for meg - fordi det er slik de ER. Hele denne familien har åpnet hjertet sitt og sluppet meg inn, selvom det er beintøft til tider - har de likevel valgt å stå for det valget de tok den dagen de kom for å besøke meg og fant meg i en så dårlig tilstand at de var helt lamslått over hvor syk jeg var blitt på den korte tiden. De valgte å ta meg med hjem, fordi de såg ingen annen mulighet. De var overbevist om at jeg kom til å dø om de ikke åpnet sine armer, hjerte, og hjemmet sitt - for en nesten døds-syk jente som var så syk at de fleste ville blitt skremt ved første øyeblikk.
Og det ser jeg ofte den dag idag, hvor mange som skygger banen når noe er ukjent. Denne familie, som er mine venner, - de valgte å gjøre det få andre gjøre. Være ett medmenneske, vise at det ennå er mennesker med ett hjerte i denne kalde verden vi lever i. Og jeg kan med hånden på hjerte si at hadde det ikke vært for at de den dagen bestemte seg for å ta meg med hjem, ville jeg mest trolig blitt funnet død i sengen min på instutisjonen jeg på det tidspunktet var innlagt på. 

Jeg skulle ønske det fantes flere mennesker som Sindre og Anne Britt, som ikke bare tenker tanken, - for det er fint å tenke tanken, men det hjelper ikke. Man må også handle på den.

Jeg er nå på vei til å flytte ut, jeg har fått meg en leilighet. Jeg har ikke skrive noe om det fordi jeg ikke er spesielt glad for det. Det handler ikke om leiligheten, men om beliggenheten. Jeg er ganske redd.. Men jeg vet også at jeg er såpass sterk nå at jeg vil takle ting på en langt bedre måte nå om det skulle komme situasjoner jeg håper jeg slipper. Men så lenge jeg forbereder meg på det, at de kommer og hvordan jeg vil håndtere dem - vil jeg takle å stå i dem. 

Året 2016 var året jeg første gang etter å ha kommet i psykiatrien forstod hva valg var. At jeg har valg og er i stand til å ta dem. Jeg øver meg, med god hjelp fra de rundt. Jeg behøver ikke spr om lov til alt lenger, jeg kan velge selv. Det er ingen som lenger kan bestemme over meg, snakke over hode på meg, ta valgene mine FOR meg. Jeg har aldri forstått at jeg har kunnet velge, fordi ingen har fortalt meg det. Når psykiatrien tar alle valgene for deg, blir du bare mer og mer hjelpesløs. Og jeg var det, men jeg er jaggu meg ikke det lenger. Bare på de fire mnd her hjemme har jeg tatt store valg - på egenthånd. Jeg vet nå at jeg faktisk ER i stand til det. Ikke alle er enkle å ta, ikke alle vil bli forstått heller - men jeg behøver ikke at alle rundt meg aksepterer mine valg - bare JEG gjør det. 
Jeg vokser og lærer hver eneste dag, og det skal jeg fortsette med videre i 2017. Mitt mål for 2017 er å fortsette på den veien jeg nå har begynt i år. Komme tilbake til livet, finne mer ut hvem JEG er, hva JEG vil, hva JEG mener er best for MEG SELV. 

Jeg skal fortsette å kjempe videre for å bli enda sterkere, enda mer trygg på meg selv så jeg selv kan være sjef i min egen kropp og i mitt eget liv. Jeg skal bli en enda sterker og bedre utgava av den Luna jeg er i dag. Det er mitt mål, fortsette å kjempe for å komme mer og mer ut av psykiatrien og tilbake til LIVET, BLI HEL i meg selv.


- Lunaen - 

My favorite instagram-konto! Who is it? ♥


God formiddag fininger! ♥ 2 Juledag idag. Hva gjør dere på? Planer for kvelden dere?
Jeg stod som vanlig opp kl 06.00, er så deilig å få en slik rolig start på dagen. Får med meg alle timene dagslyset er tilstede.
Tenker mye på at jeg burde sortere i tingene mine slik at jeg får lit system, og kaste det jeg evt ikke skal ha i den nye leiligheten jeg skal flytte inn i etterhvert.. men gud så kjedelig det er? Blir heller sittende å drikke kaffe og kikke på insta ;) hah! Uff nei, røde dager gjør meg skikkelig lat.

Frokost: Baguett med smør, stekt egg, salt, pepper og gressløk. Og ett stort glass Oboy! ;) Namm!

Jeg har begynt å virkelig syns instagram er ett fantastisk fenomen. Det er virkelig noen helt AWESOME mennesker der ute i verden altså! Det er mange gjennomførte og innmari kule insta-kontoer, og den som er desidert min favoritt nå om dagen?

It's her: nyanelebajoa.
Hun heter Nyané Lebajoa, er 22 år gammel og bor i Berlin, men kommer opprinnelig ifra Lesotho en liten by i sør- Afrika. Så check her out viss du syns hår i forskjellige varianter og farger, sminke og klær, er morro og inspirerende! ;) For hun her er helt rå!  
Laget noen kollager av noen av favoritt bildene mine av henne:



Ha en  fin dag da, dere! Ta vare på dere i stormen! 

- Lunaen - 

Min jul i bilder, og noen av julegavene jeg var så heldig å få.


("Never Give Up" T-skjorte, Cubus)

Hello!! ♥ Nå har julefreden senket seg over oss, endelig sier nå bare jeg! hehe! Alt dette førjuls-stresset er nå over, og det er jaggu meg godt. Nå er det bare kos og hvile, og kanskje litt fest og morro. Julaften var rolig og koselig, god mat og (altfor) mange gaver. Legger ved noen bilder fra dagen :) 
Frokost kos ♥ En fin gjeng var vi rundt bordet. AB pyntet, Sindre og meg ordnet med maten. ;) Fin arbeids fordeling! 






Jeg klarte meg fint, til tross for at julaften er en dag jeg ikke er særlig begeistret for. Mange tanker og følelser som kommer på slike dager, i går var intet unntak. Jeg var ukonsentrert og sliten, men jeg forsøkte så godt jeg kunne. Tok meg en liten sove-pause midt på dagen, men det gjorde ingenting. Alt i alt, så var det en fin fin dag. :) ♥ Koset meg sammen med de andre og trakk meg tilbake når jeg hadde behov for det. 

Jeg fikk mye fint i julegave, noen utmerket seg - fordi det er så VIKTIGE gaver. Dette vakre armbåndet jeg fikk av en nær venninne, pengene som det kostet går nemlig til UNICEF! ♥ ♥ ♥ Det gjør meg ekstra glad, at det faktisk bidrar til at barn i fattige land kan få en bedre hverdag enn de i utgangspunktet har. Smil! 


Og så var jeg så heldig å få en til slik, det er fra  PLAN. Og som der står på kortet: Du har fått en svært viktig gave! Og så sant er det! ♥ ♥ 


Jeg håper mange har fått slike gaver i år, så mange barn kan få det bedre i livet sitt, alle fortjener en trygg og god barndom!

BaByliss krølltang!!! Har dere forsøkt den? - Den er helt genial! Idag har jeg øvet meg! :D haha, fikk det til til slutt! Fy søren så kul! Man får skikkelig fine krøller og den gjør egentlig hele jobben selv! Absolutt å anbefale! Jeg prøvde den idag, og jeg er kjempe fornøyd! Bare se på bilde under her, det ble bra med krøller hva? :D 


Je
g elsker klær der det står ting på, som denne genseren jeg fikk i går: "Enjoy the little things" - Loved it! 

Jeg ble helt satt ut da jeg åpnet denne under, fordi jeg hadde jo allerede fått krølltangen av de her hjemme, men så kom bestekompisen min med en liten eske...... SE så fint!!!!!! Det var helt nydelig! Bare ESKEN smeltet hjerte mitt! heheh!! 
Så vakkert!♥♥♥





Jeg har også fått meg en kjempe fin ytterjakke, sååå varm og god! Det var virkelig noe jeg trengte. Ullundertøy også, som alltid er så kjekt å få. Vinteren er her, dog det ikke føles slik når det ennå er varmegrader og snøen er erstattet med regn. Det er stormvarsel, men jeg vet ikke helt. Vi får bare ta det som det kommer ,været kan vi ikke gjøe noe med - og godt er det. 


Kjenner jeg er trøtt og sliten nå, men får ikke helt til å slappe av. Skal sette meg i vinterhagen å høre på bølgene litt. Det hjelper alltid, merkelig det der hvor beroligende sjøen er. Magisk! Kommer til å savne den lyden når jeg flytter..
Har dere hatt en okey jul eller? 
Håper virkelig det! Kos dere videre, og ta vare på deg!!

Klemmer fra Lunaen! :) 

White x-mas dress! ♥

Nelly har de perfekte kjolene, syns nå jeg. Jeg elsker dem! Der er så mye forskjellig, både i fasong, farge, stoff osv. Det koster heller ikke skjorta, og man får dem innen kort tid! Kunne ikke passet meg bedre, for jeg var virkelig ute i siste liten! Hadde helt glemt å tenke på hva jeg skulle ha på meg på julaften, var mye annet å tenke på før jul så det var ikke akkurat det hjernen min prioriterte. ;) Uansett, innen få døgn var kjolene her, og jeg er strålende fornøyd med dem begge!! ;D
I år ble det en hvit blonde kjole til jul, (i går, HAPPY X-MAS by the way!) og "den lille sorte" til nytt års aften. Den har en helt rålekker blonde-rygg! ;)

Her er kjolen jeg hadde i går, er den ikke fin vell? Elsker hvitt, og blonder. ♥  







Håper dere hadde en fin julaften! :D Jeg har koset meg masse. ♥
Idag er det bare avslapping hjemme.

- Lunaen - 

Året som har gått ♥


Januar: Husker jeg ingenting av. 
Februar: Livet mitt ble reddet av to fantastiske venner som jeg vil være evig takknemlig for!♥ Takk til Ørsta/Volda ambulanse som reddet livet mitt, og volda kirurgisk operasjonsal som gjorde en utrolig god jobb. Takk for at dere berget meg, så jeg fikk en sjanse til å finne ut av livet faktisk kan være inderlig fint å leve, likevel!
Tvangs innlagt, og tvangs sonde-ernært.Innesperret mot min vilje bak låste dører. Hva skulle dette være godt for? Hvorfor holde ett menneske som meg i livet? Er dette humant? Burde dette være lov? Tankene var der.
Nå: Takk for at dere berget livet mitt. Takk for sonde-ernæring på tvang da det var nødvendig.

August: BET. De lærte meg at jeg har valg. At jeg kan bestemme over eget liv. At jeg kan lære meg å leve med mine utfordringer. Kun på de tre ukene jeg var der, gav de meg en rik lærdom jeg lever opp til hver eneste dag. Jeg tar valg, hver eneste dag. Både små og store. De er ikke alltid så enkle å ta, men jeg tar de til tross for.
Men på en så lav BMI fungerte ikke hjernen eller kroppen min opptimalt, jeg var rett og slett altfor undervektig til å klare følge behandlingen til slutt, og valgte derfor å dra hjem fordi min fysiske helse måtte ivaretas på en måte de ikke hadde kapasitet til der.

♦September: Flyttet inn hos Sindre og Anne Britt. ♥ Men så svak og syk både fysisk og psykisk at jeg blir umiddlbart innlagt på akutt psyk post i Ålesund da vi kom hjem. Jeg kom til meg selv etter endelig å ha fått noen døgn med både søvn, veske og næring. 
Jeg har nå gått opp hele 5 kg etter jeg kom hjem. 5 KG!!! Hurra!! Jeg hadde sonde-ernæring så og si i hele 2016, nå går jeg inn i 2017 uten en sonde-slange i nesa, ei heller en psyke som er så sliten at den kobler seg ut.
Oktober-November-Desember: Jeg er i livet. Og jeg kjenner jeg lever! Jeg har trappet ned på medisin, jeg er mer våken og tilstede enn jeg kan huske å ha vært før. Jeg spiser av egen fri vilje, og det ser jeg selv at jeg er i stand til også. Det er dager det er tøffere enn andre, men jeg velger likevel at helsa må komme først. Jeg går inn i 2017 med en ny diagnose, beinskjørhet. Jeg grøsser.
Anoreksi er ikke en lek, det er blodig alvor. Det er faktisk en så alvorlig sykdom at den er den psykiske lidelsen som tar flest liv i året. Visste du det? 
Spiseforstyrrelse har den høyeste dødligheten over psykiske lidelser. Men den statestikken skal ikke jeg tilhøre - fordi jeg velger livet hver eneste dag. Jeg velger hver eneste dag å gi kroppen min noe å tygge på, slik at den ikke begynner å tære mer på kroppens fettlagre. 

♦Desmber: Nytt år, nye muligheter. Og jeg gleder meg! ♥ Ett nytt kapitell er på vei til å starte, de siste dagene i året skal brukes til å tenke fremover, ikke bakover. Det som har vært, det har allerede vært. Det kan jeg hverken endre eller gjøre noe med. Men fremtiden, den er full av hvite blanke ark som jeg skal fargelegge selv. Med mine egne farger.
- Ved å ta valgene jeg nå vet jeg har, skal jeg selv ta styringen over eget liv. Valgene jeg den siste tiden har erfaret at jeg faktisk ER i stand til å ta. Jeg er også i stand til å lære, jeg lærer nye ting hver eneste dag.

Det er vell bare livet, hva.. 365 dager i ett år. 365 dager hvor jeg har kjempet med umennesklige krefter- og jeg har vunnet. Fordi jeg lever! Jeg er i livet, og jeg smiler her jeg sitter. Fordi verden kan være nokså vakker.. Selv om det er mye grusomt som skjer rundt omkring i verden, finnes det også godhet, kjærlighet og varme her. ♥

♥Og dere? Husk noe viktig: "Dagene går ikke, de kommer." ;) 
Aldri gi opp, ikke la sykdommen ta fra deg livet du har! - Vi kan alle lære oss å leve med, og sammen? Er vi faen meg sterke! ♥


- Lunaen - 

FOR en start på dagen! HJELPES!


Først av alt: Dette hode mitt? Der kan det ikke feste seg mye. Haha! Noen ganger blir jeg nesten svimmel av meg selv! Vet dere hva jeg klarte idag?Joda, det er onsdag. Onsdag er det legebesøk. Tirsdag må jeg ringe legesenteret og be dem bestille taxi til meg. Det er etter avtale med legen min.
I går skjedde det så mye at det gikk jo fullstendig i glemmeboken. Natten i natt var rett og slett helt grusom, våknet av mareritt gang på gang. Men uansett, en av gangene så spurte AB om jeg hadde husket å bestille taxi? Nope! Det hadde jeg ikke, og hun skreiv på en postit- lapp til meg: "Ring legesenteret kl 08.15" - Den såg jeg selvsagt i dag mårres da jeg satt i ro og fred og drakk kaffe i vinterhagen. Ganske stolt over at jeg i det hele tatt tok valget med å komme meg ut døren og møte opp på legesenteret.
Ringe, ja det skulle jeg selvsagt gjøre.  
Men hva skjedde? Joda, jeg vimset rundt her. Skreiv blogginnlegg, gikk på badet å stellte meg, sminket meg og ryddet litt rom, ja så såg jeg på kokken: "08.28" - fortert meg opp av senga og ut å tok på både jakke og sko, kaffe i termosen og på vei ut døren kom jeg på: Herregud! Jeg har jo ikke ringt etter taxi! :O
DA tenkte jeg: HERREGUD ER DET MULIG Å VÆRE SÅ GLEMSK!

Jeg lo ganske så hjertelig da jeg ringte legesenteret og heldigvis kom igjennom etter 7 lange minutt: "Hei! Jeg sitter her og venter på taxien som ikke er kommet, fordi jeg glemte å ringe dere igår for å bestille" 
Vi lo egentlig alle sammen, og det gikk jo bra til slutt. Jeg kom meg frem. Men djeees! 

Det var litt av en bråstart på dagen gitt! :D Jeg blir ikke overasket, lenger heller. Dette er bare, Livet!
Etter jeg var ferdig hos legen, dro jeg hjem og inn til venninnen min å drakk morgenkaffen. Vi skal legge negler idag, siden vi begge driver med Gel-negler, så tenkte vi at vi må jo ha fine negler til jul. Så det blir kos! ♥
Det regner og blåser noe kraftig her på vestlandet, får ikke akkurat så mye julestemning merker jeg. Men snø eller ikke, julen kommer, og julen går..

Håper dere har hatt en litt bedre start på dagen enn meg, hahaha! Og at dere får en herlig dag! ♥ ♥ 
Vi skrives! :) 

- Lunaen -

Vi kan alle velge å bli en bedre versjon av oss selv.

Jeg var usikker, redd, og hadde en selvtillit under null, men jeg skjulte det godt. Jeg ville jo passe inn, gjøre som andre, si det riktige, le når andre lo osv. Ting tok tid for meg før jeg forstod at det var ikke en slik person jeg ønsket å være. Jeg har ikke før nå den siste tiden funnet ut mer og mer av meg selv, hvilken verdier jeg har og ønsker å ha, hvilken mennesker som får frem det beste i meg og hvilken som får frem det verste.
Jeg har blitt mer bevisst på å ikke le med, når jeg faktisk ikke syns det er morsomt det som blir sagt om f.eks ett annet menneske. Jeg velger heller å være stille, og ikke gå inn en diskusjon om det er ett tema jeg ikke syns passer seg å snakke om.  Jeg har såret mennesker, jeg også. Det har vi alle gjort i løpet av livet, bevisst eller ubevisst - noen har blitt såret, og det var min/din skyld. Men vi alle har, og (forhåpentligvis) vi alle angrer. Og vi har alle også BLITT såret, så vi vet godt hvordan det føles. 

Men det er her valget kommer. Man kan endre seg. Vi alle har valget om å bli en bedre versjon av oss selv. Man kan bli ett bedre menneske enn man var. Jeg vil ikke være en som sårer andre, for gudene skal vite at det har jeg gjort. Og mest trolig kommer jeg til å gjøre det igjen, ikke med vilje, men fordi vi alle gjør og sier feil ting i blant. Men noen situasjoner har man noen valg man kan ta. 
Sitter du i venninne gjengen din og noen som ikke er tilstede blir omtalt i negativ form, du være deltaker? Eller tør du, våger du å stå for deg selv, enten si noe, eller ti helt stille?
Jeg har forsøkt å gjøre dette. Både sagt ifra, og når det ikke har kommet til nytte har jeg bare valgt å være stille.

Jeg har også funnet ut hvem jeg ønsker å være mer sammen med og hvem jeg ønsker å tilbringe mindre tid med. Det er også en viktig lærdom. Da tenker jeg:
"Hvem er de som jeg gjør ting jeg liker sammen med? Felles hobbyer?"
"Hvem ler og koser jeg meg mest sammen med?"
"Hvem stoler jeg på? Hvem kan jeg fortelle perosnelige ting til og vite hundre prosent at de blir mellom oss?"
"Hvem drar frem det beste i meg, og hvem det verste?"

Det er viktig å vite. For vet du det, vet du også hvem du som menneske blir mer som. Fordi vi formes av hverandre, vi mennesker er jo slik. Vi blir formet av omgivlesene våre, både media, samfunnet, menneskene man omgir seg med.


Men vi har ett valg. Og jeg vil alltis strebe etter å bli en bedre versjon av meg selv. 

"Ikke gi opp"


"Bare, IKKE GI OPP Luna" 
folk vil alltid snakke
dikte opp historier
som ikke hører sannheten til.
Og bygdedyret vil alltid fortelle
skrøner de selv naivt tror på er sanne
- fordi de spør ikke direkte, de undrer ikke, de bare VET


Men... så har vi slike fine mennesker,
de som forsøker forstå 
de som gir folk en sjanse
de som våger være ærlige
og som er genuine og ekte
Ja de som sier


"Bare... Ikke gi opp"
"Bare... Ikke gi opp Luna"
Og jeg kjente at jeg smilte
mens en tåre rant ned mitt kinn



Jeg gir aldri opp...

- Luna - 

En veldig nyttig terapi-time!


Du vet at når du kommer hjem og er dødsliten, og ikke en gang klarer komme deg ut av huset alene for å handle de siste tingene før jul, at timen hos terapeuten var bra, og ikke minst - nyttig. ♦ Når man når inn til kjernen, når terapeuten finner frem helt til dype i hjerterota og du åpner deg opp, - da kommer det frem mye nyttig, kanskje også noen overaskelser? Ubehagelig? Ja! Det var det. Vondt? Ja, uten tvil. - Men det er jo nettopp det som skal til!! Kom jeg ut der ifra med litt andre tanker om div ting, ja.  - Det som funket veldig bra denne timen, var noe jeg aldri har vært borti før. Når jeg falt ut endel i timen og hun såg angsten greip skikkelig tak i meg, dro hun frem dette såkalte "EMDR" apperatet. Jeg har aldri sett eller prøvd det før. Med en gang jeg fikk holde de to "dingsene" i håndflaten som gav meg ikke akkurat støyt, men mer som bølger på en måte, så kjente jeg meg med ett roligere. Jeg klarte å fokusere bedre. Det var virsomt altså! Behandlingen innebærer både en form for eksponeringsterapi, psykoterapi og kognitiv atferdsterapi. EMDR står for "Eye Movement Desensitization and Reprocessing", den er en forholdsvis ganske så nye behandlings metode her i Norge, men den har faktisk eksistert helt siden den ble utviklet på 1980-tallet! 

" EMDR har til oppgave å aktivere og bearbeide den måten traumet påvirker oss på i dag. EMDR metoden kan hjelpe til å minske forstyrrelsen ved minnene og følelsene som er knyttet til selve traumet. Metoden kan hjelpe til å kjenne igjen og arbeide med de følelser og tanker som kommer opp i forbindelse med traumet. Den kan også hjelpe deg til å kunne tenke annerledes om deg selv i forhold til det du har opplevd."
Ler mer her om ønskelig, kanskje dette er noe for DEG også?
Link:  http://www.se-terapi.no/index.php?site=default/653


I helgen var jeg på konsert sammen med venner, det var bandet Pikeysz som spillte på pubben, og dere - det var syyyyykt morro! Syns det er kjempe gøy med ordentlige konserter, og dette var en rå bra en! Vi danset og hadde det gøy! Var en fin avkobling, oppleve ting er bra. Finne på noe. Avlede, og kjenne at man lever. Det er faktisk viktig det. Denne føleslen av å høre til, være sammen med andre, gjøre positive ting, ha det litt gøy å gi litt faaaen. Det gjorde jeg i helgen, og det var sinnsykt deilig egentlig! 


Idag har venninnen min A.M vært på besøk og hjulpet meg med de siste innkjøpene til jul. Jeg har hatt en så fin telefon samtale med min kjære bror, - og nå skal jeg bare forsøke å roe ned og slappe av resten av kvelden. Det er en bedre dag idag, og det er jeg takknemlig for. Mange hyggelige mennesker jeg har vært så heldig å møtt på idag. Alt fra hjemmesykepleien som møtte meg med ett stort nydelig smil i døråpningen, til super hyggelig taxi-sjåfør som jeg hadde en kjempe fin samtale med på veien til Volda. Takk, dere!! Det er slike mennesker man bare MÅ like, de er så genuine og ekte. Det er slike mennesker som er de fineste jeg vet!♥

Håper du som leser har hatt en fin dag idag
, men om ikke vil jeg anbefale deg å lese dette blogg innlegget: http://www.offertilkriger.no/bloggen/hva-om-du-er-god-nok ! Kanskje det kan hjelpe litt? ♥Jeg vet bare at jeg fikk meg noen gode tanker der... For tenk om, om vi faktisk ER bra nok, akkurat slik vi ER.... ?

Ta vare ! 
Klem fra Lunaen! ♥

Og vuggesangen held ikring de vesle i meg

Og i det sekund eg våkner
brått, svett og kald
Lukker eg øynene mine noen sekunder, i håp om at det skal hjelpe
At du skal forsvinne, så eg kan sovne igjen..

- Men du er der, du. 
Sterkere og sterkere, så eg lukker opp øynene mine
Den samme rutinen som alltid

Eg tråkker forsiktig ut av sengen
Trøtt, redd og liten

med hjerte som slår,  - nesten like hardt som dine hender holdt meg nere

Og eg sjekker, - om døren er låst og trygghets lenken er på?
og eg går fra rom til rom til rom
akkurat som eg har gjort i alle disse år

Eg lytter så til en vuggesang, eller to, eller tre
for å høre en annen stemme i hode mitt, enn din 
Og etter litt, så får eg nok sove noen timer til før du kommer tilbake
og vekker meg opp igjen, og eg må igjen
- sjekke døren, sikkerhets-låsen, gå så fra rom til rom til rom

Og vuggesangen held ikring de vesle i meg
så eg kan falle trygt i søvn

- kanskje en natt.

Kanskje en natt
vil eg finne fred.

- Lunaen - 


Fin vuggesang til liten og stor:

Lysterapi mot vinterdepresjon, vil den virke? Let's give it a try!


Hei dere! ♥ Vet dere, i dag startet jeg dagen med "Lysterapi" fra denne merkelige tingen som heter "BRIGHT LIGHT ENERGY", (Philips merke).  
Jeg er veldig plaget særlig på vinterstid, både psykisk og fysisk er jeg mye dårligere. Mer nedstemt, mer deprimert, mer plaget av tiltaksløshet, lite overskudd, lite iniativrik, lite av alt - egentlig. Det er ikke en ønskelig situasjon, og jeg gjør nesten hva som helst for å komme meg opp og frem og UT. Men jeg vil ikke ty til mer anti-deppresiva eller den slag, jeg har aldri følt noen av dem jeg har stått på har virket på meg, og jeg ønsker heller ikke å starte på noen nye. Nå går jeg ikke på noe anti-deppresiva eller anti-psykotikum. Jeg har kun angst-medisin. Og det ønsker jeg å fortsette med, jeg har vært så heldig nå å få låne denne lyslampen for å se om den vil fungere. Om ønskelig kan jeg senere fortelle om det virket eller ikke, vet det er mange der ute som sliter med det sammen som meg i mørketiden. 

På deres hjemme siden står der følende: 
"Det er bevist at bare 20?30 minutter om dagen med EnergyUp revitaliserer og fremmer positivt humør. Du bare plasserer energilampen på en armlengdes avstand slik at lyset når øynene dine. Det er ikke nødvendig å se direkte inn i lyset, så du kan gjøre flere ting mens du bruker EnergyUp og ha nytte av den under frokosten eller når du jobber eller leser. Siden lyset er uten UV og behagelig og sikkert for øynene, kan du bruke det så lenge du ønsker i løpet av dagen (hvis det brukes om kvelden eller før leggetid kan det forsinke søvn). Med daglig bruk er det sannsynlig at du kjenner den oppkvikkende effekten fra EnergyUp innen 1?2 uker."

Jeg hadde ikke klart å sitte helt stille å kun stirre inn i den, så heldigvis kan jeg gjøre noe mens jeg sitter forann den! Tenker også å bruke den på ettermiddag/kveld når jeg har mulighet og er hjemme.
Så jeg krysser fingrene for at dette kan være til hjelp gjennom denne tiden! Kanskje noen av dere har forsøkt, og har noen formening om dette?


Klipp og lim, og så kom jeg på noe jeg hadde glemt noe vesentlig - ops, FROKOST, TRAN og D-vitaminer! Jeg slo av maskinen etter en halv time og laget meg en deilig forkost, ristet brød er noe va det beste! MED smør selvsagt ;) 

Agurk hjerter - Hjerter til DEG som behøver litt kjærlighet akkurat nå! ♥

- Lunaen - ♥

God kveld kjære dere! ♥


Hei på dere! Her sitter jeg, ganske sliten etter en aktiv dag, men det er god-sliten, og da koser jeg meg.♥ I går lå jeg stort sett hele dagen i sengen, sov noen timer, så stod jeg opp og tok meg noe å drikke og en røyk, så la jeg meg i senga igjen. Fikk ikke gjort noenting, kroppen var helt på tryne! - Dette er den desidert den aller verste års-tiden jeg noensinne har hatt, ift de fysiske smertene jeg har i både armer og ben. Både nerve og muskel smerter i begge armene (verst i høyre) og begge lårene, - det er ganske så heavy-shitt altså. Men heldigvis glemmer jeg temmelig fort hvor ille det er når det kommer en dag som idag - for IDAG har jeg klart å gjort MYE. HURRA! Jeg er så glad når jeg får til å hjelpe til, så idag tok jeg tak i vaskebøtte allerede kl 07.30, HAHA! Jepp, skikkelig A-menneske. Så da satte jeg i gang med litt av hvert her hjemme. Det er så godt å klare bidra! ♥ Vil jo så gjerne hjelpe til!

Så ble jeg hentet av psyk tjenesten og var på møteplassen i en og en halv time idag, - det var ordentlig kos. Satt å pratet med de ansatte der, koselig julemusikk i bakgrunnen, tente stearinlys i lokalet, moderat og fint pyntet. Kos!

Nå skal jeg sette meg å lese litt, kjenner armen må hvile nå, brukt den litt for mye idag. Høyre som gjør ting vanskelig, spesielt siden jeg er nemlig- høyrehendt. ;) Men jeg har lært meg å bruke venstre hånden veldig bra nå til enkelte ting. ;) Good stuff! 

Nå skal jeg bare slappe av å nyte kvelden, og tenke at ting kommer til å falle på plass etterhvert. Positive thoughts! ;)

Kos dere idag! Ha en nydelig kveld! ♥

- Lunaen -

Vi gir ikke opp, sier han.


"Jeg skulle ikke vært i live idag, vi begge vet det. Ikke sant?"
"Ja."
sa han, og føyde til: "Du er velsignet med en meget sterk kropp, og en meget sterk psyke. Ikke mange hadde maktet det du har stått i."


Jeg forstår ikke at kroppen min fremdeles holder etter alt jeg har latt den måttet gå i gjennom, men det må vell være en mening med det. At jeg fremdeles er her, at hjerte mitt fremdeles slår sterkt i brystkassen min, at lungene mine fremdeles virker så jeg kan puste ordentlig, at leveren min har leget seg selv så jeg fremdeles kan få lov å være her, få lov å leve.

"Vi gir ikke opp" sa han.
"Nei, sa jeg med ett smil om munnen. "Vi gir ikke opp" svarte jeg tilbake mens jeg strakk frem håndflaten min for å nå hans, en "High five" føltes riktig nå, det var det eneste rette. Og legen min sin håndflate nådde min.


- Lunaen - 

Jeg har våknet opp til en verden jeg ikke vet hvordan overleve i.


Da jeg var innlagt trappet jeg betraktelig ned på medisiner som er med på å dempe følelser, medisiner som dempe inntrykk, ikke bare vonde - men også de gode. De dempet alle følelsene mine. Som gjorde meg mer eller mindre likgyldig til det meste. Jeg ble aldri helt likgyldig, selvsagt kjente jeg på at jeg ble såret når jeg fikk høre ting på bygda ble sagt om meg som ikke var sant, eller noen slengte ut en kommentar som stakk i hjerte. Men jeg tok det ikke så hardt, som jeg gjør idag.
I tillegg dempet de også det kognetive. Hvordan jeg oppfattet verden rundt meg.
Hvordan andre oppfattet meg kjente jeg meg ikke igjen i heller. Spesielt var det noen som sa at jeg ikke klarte følge med i samtaler....? Jeg følgte jo med, jeg? TRODDE jeg. Men nei, jeg gjorde ikke det. Jeg ser jo det nå. - At jeg klarer ikke henge med i samtaler - svært ofte. Jeg må ofte ta pauser i møter, eller samtaler som det er flere mennesker deltagende i. Jeg blir lett distrahert, av lyder rundt meg. eller kropps-bevegelser. Om kaffemaskinen begynner å dure, eller flere mennesker snakker samtidig, eller det blir for mye informasjon på en gang - da faller jeg ut. Noen ganger må jeg gå ut av rommet for å tenke over hva som har blitt sagt, ta en såkalt "time-out". Fordi jeg klarer ikke henge med.. Jeg klarer ikke ta inn mer informasjon. Jeg forstår ofte ikke ting før jeg har fundert og analysert og observert noen dager, - så ser jeg sammenhengen. Ting tar tid, og jeg enser det NÅ mer enn jeg gjorde da jeg var innlagt og akkurat var ferdig med første del av nedtrappingen som var BEINTØFF.
Og det at de har sagt jeg er kongentivt svekket på mange områder, har jeg tatt som en fornærmelse. Jeg er da ikke kognetivt svekket? Vell, jo - jeg er faktisk det. Jeg har bare vært så ned-dopet på lovelig legemiddel at jeg ikke har sett det selv. Jeg har levd i den sobirl-bobla i mange år nå, og nå som den har sprukket? Ser jeg alt så mye klarer. Jeg har våknet opp, og det til en verden jeg ikke kjenner til. 
Jeg har våknet opp til en verden jeg ikke fatter hvordan jeg skal overleve i. Hvor alt er overveldende, og jeg klarer ikke bearbeide alle inntrykkene før de neste kommer kastende over meg. 

Å lese nyheter om foreldreløsebarn som blir sendt ut av Norge til krig og jævelskap? Det skjærer så dypt i hjerterota at jeg får ikke til å lese alt.
For det gjør for vondt å ta inn alle disse forferdelige skjebnene - og jeg blir så innmari sint! Sint fordi verden er så urettferdig, mennesker behandler mennesker som om de er bare tall i en statestikk. Som om de ikke er som DEG og MEG - mennesker av kjøtt og blod, som har følelser og tanker og frykt og reddsel. Jeg har aldri opplevd krig, og jeg har aldri opplevd det de har. Men usikkerhet, reddsel og frykt har jeg likevel kjent på, av helt andre årsaker. Men jeg kan ikke en gang TENKE meg til hvor redde disse barna og ungdommene er, som blir hentet av politi og kastet ut av det eneste landet de kan føle seg trygg i og rett til reine HELVETE. HVILKEN verden er det jeg lever i? Tenker jeg. Hvilken mennesker GJØR slik mot andre, og det LOVELIG....? Er vi ikke her på jorden for å ta vare på hverandre, vise medmenneskelighet og omtanke, være god mot hver og en? Har jeg virkelig missforstått helt?

Jeg kjenner meg opprørt ogsint når jeg leser om all den ulovelige belteleggingen av syke mennesker, særskilt i ungdoms psykiatrien- for bak hver og en av disse pasientene, så er det nettopp reddsel som stort sett ligger bak den utagerende oppførselen. Det mest grunnleggende, de ALLER MEST GRUNNLEGGENDE MEDMENNESKELIGE behovene vi har blir som oftes glemt i psykiatrien. Tenk om de kunne forsøkt å holde rundt pasienten først, før de strammet beltene rundt føttene og armene til en allerede traumatisert pasient, tenk om de "enkle medmenneskelige behovene" kunne bli forsøkt FØRST i alle fall, ble prøvd... så tror jeg halvparten av belteleggingen ville vært unngått. 
Jeg vet dette, fordi en av gangene jeg ble truet av tre pleiere som stod i døråpningen om at "roer ikke du deg nå så henter vi beltesengen!" - de satte sprøyte på meg i stede, og jeg var LIVREDD, jeg kastet ting rundt meg på sykehusrommet i frustrasjon over tvangen som ble brukt på meg, men hva hjalp? Jo, en sykepleier såg MEG, og hun HOLDT RUNDT MEG- ikke med makt, men med varme og omsorg, mens de satte sprøyta som gjorde at jeg sovnet og fikk hvile den natten. Belter var ikke nødvendig, men TRYGGHET var. 


Jeg møter stadig gode mennesker, samtidig møter og ser og opplever jeg stadig mer og mer fordommer, fremmedfrykt, motgang på grunn av åpenheten min, osv. Jeg merker jeg blir mer og mer forvirret, og mer og mer lyst til å bare trekke meg fullstendig tilbake, ja gjemme meg helt bort så ingen kan nå meg. Fordi det gjør faktisk innmari vondt noen ganger..... Og jeg kjenner jeg savner den lille verdenen jeg har levd i på innsiden av psykiatrien, jeg savner den oftere og oftere,  for den er ti tusen ganger bedre enn den her ute. Og da snakker jeg om relasjonen vi pasientene oss i mellom har. Der inne kan vi alle være som vi er, og vite at det er godt nok. Vi kan snakke om alt mulig og vite at vi ikke blir dømt av den vi snakker med. Vi bryr oss oppriktig om hverandre, og klemmer er det ikke fåtall av. Det er ekte.. Det er ekte, mellom oss. Men her ute? Her er det så altfor mye av det motsatte. Og jeg kjenner det er vanskelig å forholde seg til alle fordommene, all frykten, all usikkherhten, alle merkelige uskrivne regler og høflige fraser som ikke hører sannheten til... Det er noen ganger jeg lurer på hvorfor jeg i det hele tatt orker å forsøke passe inn her ute...  

Jeg savner ikke avdelingene, personlaet, eller de låste dørene. Men jeg savner vennskapene med de ekte, jordnære, kjærlighetsfulle medpasientene... Der jeg kunne være MEG, og vite at det var bra nok. Det å kunne føle seg forstått, akseptert, og BRA NOK.

- Lunaen - 

Keep holding on



So far away
I wish you were here
Before it's too late
This could all disappear

Before the doors close
And it comes to an end
With you by my side, I will fight and defend
I'll fight and defend

 

- Avril Lavigne - 

Sleepy days..

God morgen og god MANDAG. Ny uke, dere! Hva skal dere bruke den til?♥ 
Helgen har gått myyyyye til å sove.. lødag sov jeg helt seriøst fra klokken 17.00-21.00, hadde jeg ikke blitt vekket da av bekymret samboer hadde jeg nok ikke våknet før langt etter midnatt. Jeg har sovet store deler av helgen, og det gir meg faktisk ikke dårlig samvittighet- fordi jeg vet at når jeg sover slik som dette? Da er det fordi både hode og kropp trenger det. Og det er viktig å lytte til kroppen og dens behov. 

Kjøpte disse søte putene på Jysk, jeg ELSKER salg. 35,- kr? DET kunne jeg da unne meg selv i disse juletider. Var de ikke søte vell? Akkurat min stil. Mine farger. Jeg liker det lyst og fargerikt. Kanskje dere husker hvordan forige leiligheten min så ut? Den var helt pastell ;) Og den nye jeg nå snart skal innrede, skal også være pastell :) Jeg liker det slik. Jeg bryr meg ikke hva som er "in" eller "på mote", det skal være ett sted hvor JEG skal trives, det er MITT hjem, og da er det viktig det er akkurat slik som jeg trives med.


Idag blir jeg hentet klokken 11.30 av psyk tj. og skal være sammen med de til klokken 13.00. Det ser jeg såååå frem til! :) Syns det er godt å få bli kjent med dem og bli trygg på dem igjen, siden det er så lenge siden vi har hatt kontakt. Ble veldig sliten sist, men det er som jeg sier: Det er verdt det, likevel. Selv om man blir sliten, så betyr ikke det at man skal unngå å være sosial, unngå å forsøke. Det viktgiste er at man alltid prøver. :)  

Denne skumringstiden er så fin. Jeg har tent stearinlys i vinduene og nyter stillheten.
Jeg kjenner jeg er sliten både i kropp og sjel, - søvn hjelper ikke når det er sjelen som er sliten..
Og denne vær-forandringen som er til stadighet denne vinteren fra "varmt til kaldt" sliter virkelig på kroppen. Men jeg henger med, og det skal jeg fortsette å gjøre. Nå skal jeg stelle meg og så spise frokost, vi skrives til kvelden! ♥ Må dere få en nydelig dag alle sammen. ♥
Take care, og vær snille mot hverandre ♥ 

- Lunaen - 

Uken som gikk♥ #6

♦ Ukens tanke:
"Hvorfor kan ikke hjernen min bare fungere som andres." Har virkelig kjent meg så fryktelig frustrert over hukommelsen min denne uken. Det er jeg stadig, men denne uken har det plaget meg sånn ordentlig. På enkle spørsmål som f.eks hva jeg gjorde tidligere på dagen før jeg kom på besøk til venninnen min, klarte jeg ikke svare på. Bare ett SÅ enkelt spm som det, og jeg husket det ikke en gang - Kjenner jeg faktisk inni mellom blir ordentlig bekymret over hvor dårlig hukommelsen min er nå. Den er verre enn noen sinne. Føles rett og slett som om jeg ikke er tilstedet overhode lenger. Jeg forstår hva legen min sier, hva andre rundt meg sier, at: "Det blir bedre, hjernen din er ovrbelastet. Det er mye som skjer nå og den må prioritere å huske de viktigste tingene." Jada, jeg forstår det. Men faen, det er ekkelt likevel. Når man glemmer om man i det hele tatt har vært noe sted eller spist noe som helst. Tror hvem som helst hadde blitt bekymret og også irritert over seg selv når det er slik.. Satser på det blir bedre eterhvert.... 

♦ Ukens opptur:
Det er selvsagt å få godkjenningen av innvilget BPA. Herregud! Det var virkelig en STOR opptur! Og en jeg virkelig behøvde nå.. Jeg er ordentlig spent dere! - Jeg tror virkelig dette er det riktige for meg, det var det jeg ønsket - og det var det jeg og de rundt meg kjempet for at skulle komme i orden.
Jeg merker på meg selv hvor mye bedre jeg fungerer i hverdagen med få, men trygge, voksne rolige mennesker rundt meg. Det blir mer stabilt, og det er så innmari viktig med stabile varige relasjoner over tid. Som faktisk er der både i dårlige men OGSÅ i bedre perioder. Det er ofte helsepersonell trekker seg tilbake når du begynner å stable beina på bakken igjen etter å ha hatt en dårligere periode, men det er jo så innmari viktig å ha noen der da også.. Helt ærlig, så forstår jeg bare ikke hvorfor denne brannslukkingen anses som løsning, - det er jo ikke det. Langt ifra! Det er langvarige stabile relasjoner som skal til for at brukere som har en traume problematikk skal mestre hverdagen. Hvorfor er det så vanskelig å få til? Hvorfor er regelverket så trangsynt og stramt at det ikke finnes rom for å se enkelt individ og deres behov? Ingenting frustrerer meg mer enn dette systemet som ikke fungerer, men som alle likevel følger til punkt og prikke. 


♦ Ukens nedtur:

At psykologtimen mandag ikke ble noe av. Men verre var det da jeg fikk ny onsdag men ikke klarte komme meg ut døren og møte opp. Det er noen ganger den dørterskelen er veldig høy... Jeg er så innmari sliten om dagen, og uforutsette ting takler jeg da veldig VELDIG dårlig. Ting blir liksom så mye mer komplisert i hode mitt enn for en liten tid tilbake. Merker at jeg er mye mer symptombelastet nå enn jeg var. Vet det er helt normalt, i dette unormale. Det blir verre jo mer sliten man er, lite søvn, lite næring, mye stress i kropp og hode. Ingen bra kombi. Skal komme meg på neste psykologtime, men tror ikke den er før etter jul.. Har heldigvis legen min hver uke, og nå psykiatri tjenesten hver mandag og torsdag. Good things ♥

♦ Ukens sang: 
Kate Voegele- Forever And Almost Always♥

♦ Ukens største utfordring:
Som nevnt over, hukommelsen. Den er desidert min største utfordring. Og det å takle ting som skje rundt meg og hvordan det påvirker meg. Det å tolke alle situasjoner som oppstår, ansiktsutrykk, kroppsholdning, osv. Det er ufattelig krevende, og jeg skulle ønske jeg bare kunne slutte med det. Slutte å tolke, og bare spør. Men så klarer jeg ikke lavære tolke, vurdere, analysere. Det er en av mange måter å beskytte seg selv på. - Men det kan ofte skape mer uro og indre stress enn trygghet. 

(Destinyblue - Anxiety)

♦ Ukens Guote:

Ha en fin lørdags kveld kjære dere! ♥ Ta vare på hverandre ikveld :) 
Klemmer fra, Lunaen♥

INNVILGET BPA! HURRA! Ørsta kommune- TAKK!!!!


HURRA! Endelig!!! Idag kom brevet...!! Og da jeg åpnet det fikk jeg endelig bekreftelse- JEG BLE HØRT OG SETT- for første gang i mitt liv føler jeg at JEG blir tatt på alvor, mine behov skal bli dekket, jeg skal få den hjelpen JEG behøver! :O WOW!!! Alle møtene som var så innmari tøffe, beintøffe og SÅ krevende, de var virkelig VERDT DET!!!! Jeg ble HØRT! JEG, JEG BLE HØRT!!! Mine ord nådde frem!!!! (Tusen takk AB for at du var med meg og stod på som F for å hjelpe meg gjennom møtene! TUSEN TAKK for at du hjalp meg med forberedelsene, at du taklet alle mine reaksjoner både før og etter! We made it!!!) ♥
Herregud!!!! Skjer dette virkelig!? :O Skal jeg virkelig kanskje få riktig hjelp, nå? Hjemme, her ute i verden? :O HERREGUD!!! :D 



♥ TAKK, tusen millioner hjertelig takk til dere i Ørsta kommune som følger opp saken min, takk for at dere nå gjør alt dere kan for å hjelpe meg til å få ett liv som jeg kan klare å leve her ute i egen bolig! TUSEN HJEERLIG TAKK for at dere har lyttet til ORDENE mine, fy søren, dere aner bare ikke hvor sinnsykt mye dette betyr for meg!! Dere har gitt meg nytt HÅP, gitt meg TROEN på at jeg kan klare å leve her ute i samfunnet og ikke må være innlagt over lengre perioder. TAKK for at dere nå står på hver eneste dag nå for å gi meg den hjelpen jeg som individ har behov for! Takk for at dere ser forbi diagnosene mine, at dere ser forbi symptomene, at dere heller velger å se MEG! 
- At jeg er ett MENNESKE bak der, som er verdt noe, dere får meg til
å føle at JEG er verdt NOE.
(helt på gråten her nå....) 


Det er ikke vanlig praksis at mennesker med psykiske utfordringer får innvilget BPA, men i enkelt tilfeller kan det være den beste og eneste løsningen. TAKK Ørsta kommune for at dere finner rom for å se forbi det "vanlige" og heller ser etter "hva er det best og riktige for akkurat dette menneske?"




Jeg er så sinnsykt glad nå at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg!!! Jeg har bare lyst å løpe bort på kommunen å klemme hele gjengen!!!!!! Aner dere hvor vanskelig det er for "en psykiatrisk pasient" å bli hørt? Og virkelig bli tatt på alvor? Jeg har strevet i årevis, at jeg nå etter en evig kamp i 15 år nå blir sett på som ett menneske, og ikke kun "en pasient", det er en UBEKSRIVELIG følelse!! 

Jeg vet ikke hva jeg skal si... Jeg er bare rett og slett, ja helt vannvittig spent på tiden fremover!!! Jeg smiler med hele meg akkurat nå! Jeg er helt, nei, vet dere? Jeg er helt målløs!!! 

♥Ørsta kommune - TAKK!!!!!!


- Lunaen - 

GOD HELG!!! 

Hvorfor er min tid mindre viktig enn din?

Jeg stiller vekker klokken på kvart på 6 hver morgen. Da rekker jeg å ta meg en kaffe og en røyk før jeg tar med meg dosetten og tusler ned de 20 trappetrinnene for å ta imot dagens dosett med dagens dose medisin. Medisin-utleveringen er satt til kl 06.00 hver eneste morgen, og det etter eget ønske. Jeg selv bad om dette av to grunner.
1. Fordi jeg liker morgen, jeg liker å stå opp tidlig, det er på den tiden av døgnet jeg får gjort mest av praktiske ting.
2. Samtidig får jeg av erfaring en bedre start på dagen, da jeg trenger at medisinene har begynt å fungere før det blir for mange intrykk på en gang. Så å stå opp tidlig å få noen timer for meg selv før dagen starter og samtalene med de rundt meg starter, før vi legger dagens planer og telefonene begynner ringe, frokosten skal inntas osv. For tar jeg medisinene tidlig før alle har stått opp har medisinene rukket å begynne virke som de skal, - ja de som er skallet som jeg mangler.

Ser du for deg en østers uten skall, har du meg.
Men ser du en østerst med skall, har du meg MED medisinene.

Den er litt mer rustet i møte med omverden da, ikke sant? 
Ett menneske uten de påkjenningene jeg og mange har opplevd, har dette skallet fra før av og behøver da ikke medisiner. Men så er vi mange som behøver de, for å klare takle mindre og større utfordringene som vi alle møter i hverdagen. 

Disse utfordringene er store med medisiner også, men uten medisiner er de helt uhåndterlige.

Jeg har da stått opp kvart på 6, tatt meg en kaffe og en røyk. Kl er nå 06.00.. Jeg ser på klokken, tenker: "Nå er de her snart" og kikker på telefonen som dessverre har begynt å streike. Den lager ikke lyd når det ringer, og jeg må derfor SE på den for å få med meg at noen ringer. For å ikke vekke hele huset når de kommer med medisinen så tidlig om morgenen har vi bestemt at de skal ringe på telefonen og ikke dørklokken da hunden har usedvanlig god hørsel. 
Men klokken går, og ingen kommer. Jeg rekker både å pakke inn tre julegaver, rydde kjøkken og stue. Hadde jeg visst at de kom som regel ikke før kvart på 7, hadde jeg valgt å sovet en ekstra halv time - ikke fordi jeg ønsker det, men fordi angsten jeg konstant har begynner å toppe seg på denne tiden, og da vil ikke medisinene fungerer på nær like godt som viss jeg hadde tatt de før angsten nådde ett så høyt nivå.

♦ Jeg forsov meg  2 dager på rad i helgen som var, det sa jeg unnskyld for sikkert minimum fire ganger uten at jeg fikk høre annet enn: "Dette kan ikke fortsette" osv. Ingen unnskyldning godtatt, tydelig. 

Det jeg vil frem til er: Jeg sitter her og venter i minimum 35 minutter på medisinene mine uten å EN ENESTE GANG ha kommenter det, ikke har jeg vært sur eller irritert eller slengt ut noen kommentar ang det, i gjennomsnitt 5 dager av 7 dager i uken VENTER jeg. Jeg sier likevel tusen takk og ønsker dem en fin dag videre, før jeg tusler opp igjen å svelger ned morgen dosen så angsten endelig kan falle noen hakk ned. Det var akkurat det samme den tiden jeg hadde medisin utlevering senere på dagen den første tiden. Alltid satt jeg og ventet. Men jeg oppfører meg selvsagt like fint til tross for! Selv da de glemte noen medisiner noen ganger, og jeg ikke kunne få noen tidspunkt på NÅR de kom med restrende. (dvs at jeg var fastlåst til å være hjemme de dagene..) Men jeg vet at de som leverer ut medisienen mine har en heftig timeplan, de løper fra dør til dør, og jeg kan skjønne de ikke har tid til at jeg forsov meg de to morgenene av mine 4 mnd hvor jeg har VENTET.
Jeg beklaget begge gangene. Jeg sa unnskyld. Men alle gangen JEG har sittet å ventet? Jeg har aldri hørt noen av de si: "Beklager at jeg er forsinket, Luna" - ikke en eneste gang. 
Det minner meg om foredraget jeg hørte Anne Kristine Bergem holdt på en konferanse jeg var deltaker på: "Sorry is the hardest word to say" - om viktigheten at helsepersonell sier unnskyld til pasientene sine. Dette er det desverre enorm stor mangel av, og jeg kjenner jeg blir litt oppgitt. For i dette samfunnet virker det som om vi pasienter bare skal finne oss i det meste.
Tenker de at deres tid er så mye viktigere enn min?
Tenker de at jeg ikke er verdt en unnskylding en gang?
Hvorfor tenker de det er greit at de kommer forsent nesten hver dag?
Hvorfor glemmer de så ofte at de ikke skal ringe på dørklokken? Når det står nedskrivet og alle er informerte?


Jeg har stor forståelse for at de er forsinket, men da ønsker jeg også å bli møtt med samme forståelse jeg viser dem daglig for at det er helt menneskelig å forsove seg også. Det kan være mange grunner for at man forsover seg........ like mange grunner som hvorfor de nesten alltid kommer forsent.

Men jeg kommer aldri til å slutte å beklage meg viss jeg forsover meg en gang til i fremtiden, noe som helst sikkert vil skje. For jeg mener at vi mennesker skal være høflige mot hverandre og vise forståelse. Det er bare synd at det viser seg gang på gang generelt i samfunnet at høflighet er en sjeldenhet, og det syns jeg er fryktelig trist.


- Lunaen - 

Å spise uten å føle sult...

Det som ofte skjer med langvarig anoreksi, er at man mister sultfølelsen. Den kan komme tilbake, men det tar tid. Det skjer selvsagt ikke alle, som med alt annet så er også det individuelt. Jeg har ikke sultfølelse, og må derfor spise etter klokken. Å spise selvom man ikke er sulten, føles unødvendig, men jeg VET at det er nødvendig. Den eneste måten jeg kjenner at "nå er det på tide å få i seg noe næring" er når jeg kjenner energien daler eller jeg blir litt surretet i hode (svimmel). Nå som jeg har fått benskjørhet, og det nærmer seg tid for glatte veier, - er det ekstra viktig for meg å få i meg nok mat fremover så jeg ikke raser i vekt. Det er lissom litt sånn i hode mitt nå: "Spis Luna, eller skli på isen og brekk ryggen eller hofta i vinter, da kan du kjenne hvor godt det er!" hehe, jepp. Tough self love kalles det! Så her forsøker jeg på ny nå å starte med fire måltider om dagen, slik jeg var flink å tok kontroll og ansvar for selv en periode, men så sklei det ut.. Lett for å det, når man ikke er sulten og man ikke har det så godt med seg selv. MEN mat er likevel viktig, og nå har jeg igjen begynt på å ta grep.  

Ristet brød er så godt!
Siden jeg ikke liker melk, men må få i meg melk - så blir det nok en del oboy og nesquick fremover ;)


Jeg elsker slike morgener, der jeg står opp tidlig og får en stille rolig morgen-stund for meg selv før verden våkner til liv. 
A-menneske, yepp! Eller, kanskje bare høysensitiv og trenger sårt den roen på morgenen for meg selv. heheh, hvem vet ;)


Lunchen var det verre med, mye kropps-smerter idag og tunge tanker, og de blir det ekstra utfordrende å ordne til noe som helst. Så det ble bare så enkelt som ett beger med Tine skogsbæryoghurt med maasse banan i. Det er raskt og enkelt å ordne til, likevel så godt! Og jeg tenker at det er i alle fall bedre enn ingenting, får opp blodsukkeret igjen for en liten stund i alle fall. Så får jeg heller spise bedre til middag. :) Tenkte å lage meg sopp-suppe idag, det er lenge siden! Og jeg er jo så utrolig glad i det! Det viste Sindre meg hvordan gjøre, og det gjorde jeg veldig mye i begynnelsen da jeg flyttet hit, så det vet jeg at jeg får til. Så varmer jeg bare noen rundstykker i ovnen å ha til. Jepp, planene er klare.. Og siden jeg skriver dem her, så må jeg jo gjennomføre.. hehe.. Det blir lissom ett ekstra press på meg selv, føler jeg. Nå jeg på en måte lage den suppa, selv om jeg kjenner jeg ikke orker. (depresjonen som ofte styrer..) 
Det kan noen ganger være positivt å presse seg selv LITT i riktig rettning...



Jeg hadde jo helt glemt at en ergoterapeut kommer hit idag.. Det ble avtalt for flere uker siden. Jeg vet ikke hvem dette menneske er, så håper det går bra. Er heldigvis ikke alene, så det går nok fint. :) Tror det er at vi skal finne ut hvilken hjelpemiddel jeg behøver for å klare meg mest mulig i egen leilighet. Det er hovedsaklig høyre hånden som er mest skadet, og det er faktisk en del ting jeg ikke klarer gjøre.. Det er etter skaden for to år siden, merker at jeg bruker venstre hånden til mye jeg før brukte høyre hånden til. Håper møtet går fint, i alle fall. Og at vi finner ut av ting sammen.. Jeg er litt nervøs, slik jeg alltid er i møte med nye mennesker.. Men som regel pleier det jo å gå utrolig mye bedre enn jeg først antar.. ;)

Ha en fin dag videre alle fine dere.. Ta vare! ♥  

- Lunaen - 

Hvile-dag.

Mornings sweeties ♥ 
I dag er den eneste planen min å spise gåtteri, (og mat selvsagt...) lytte til behagelig musikk, lese litt om konsentrasjonen er kommet tilbake, - og det lengste jeg har planer (om ikke noe uforutsett skjer) om å gå er kun to dører bortom vår, - til venninnen min som bor i samme oppgang. Hun er kommet hjem fra en liten ferie i varmere strøk, finnaly! Vi har bare planer om å ligge på hver vår sofa hos henne å slappe av. ♥ 

Viktig å la kroppen få hvile når man kjenner det er det man har behov for, både fysisk og psykisk, - for å samle krefter og hente seg litt inn igjen. Alle trenger vi det, ikke sant vell? Noen trenger mer, andre trenger mindre. Men slik er vi mennesker- alle like forskjellige som snøkrystaller. ♥ 

I går kom en av de beste av de beste innom en liten tur på kaffe, og så svippa hun meg innom butikken for å både hente noe i posten, og handle litt små ting. Jeg går stort sett forbi magasin-hyllen, uten å gi den ett eneste blikk. Jeg enser den nesten ikke, fordi det er ikke noe jeg pleier å kjøpe. For det første syns jeg det er sinnsykt dyrt - når de fleste av dem består av 80 prosent REKLAME.. Herregud, betale 120 kroner for reklame og toppen TO artikler? No thanx. 
BUT, dette bladet: "ETT TRYKK", det kjøper jeg! (Når jeg først kommer på at det finnes,hah, den hukommelsen altså!) Det er ett scrapbooking blad, og det kommer (om jeg ikke husker helt feil nå) kun 4 utgaver i året.

Jeg elsker å sitte å blade i det! Det er fullstappet av inspirerende ideer, både for nybegynnere og de som er mer drevne og har holdt på lenge. Der er oppskrifter, viser også noen kort steg for steg. Så den som kan å lese oppskrifter kan lett nyttig-gjøre seg av dette. Så om du liker scrapping, eller har lyst å begynne med en koselig hobby, så er dette bladet for deg ♥ 





Nå skal jeg ta meg EN kopp kaffe til før jeg skal forsøke å "kvinne meg opp" til å komme meg ut av pysjen og rett inn i en litt mer hverdagslig kosedress ;)

Ta vare på deg selv og lytt til kroppen. Det er lov å hvile seg, har jeg hørt.... Så idag gjør jeg det. Roer ned. Ikke stresse. Bare tenke: "Det kommer til å ordne seg. Det går seg til. Det går bra, denne gangen også. Bare pust, senk skuldrene, - slapp helt av - det går bra." 


- Lunaen - ♥

40 sting.


Dette er den jenta du møter på gata. Alltid vellstelt, sminket, ja hun vet å ordne seg. Hun går nemlig ikke utfor dør uten å ha sminket seg. Hun tør faktisk ikke, men det vet jo ikke du. At hun tør faktisk ikke å vise seg offentlig uten ansiktet dekket av foundation, pudder, eyeliner og maskara. Hun ser og virker kanskje selvsikker, at selvtilliten er på plass, at hun gir faen i hva andre mener og tenker om henne. Ja masken kan lure de fleste, det er vi vell flere som kjenner dere igjen i? 
For sannheten er en helt annen, for bak masken og denne "gi faen" holdningen hun noen ganger viser, bak det ytre, der gjemmer det seg en liten usikker sjel som prøver så godt hun kan å være "Bra nok", "Flink nok" "Pen nok".

Dette er den jenta jeg skulle ønske jeg var, helt og holdent. Jeg skulle ønske det andre ofte sier til meg, og tenker om meg, virkelig var MEG. Ja når jeg sitter her, alene på rommet mitt.. For realiteten er at akkurat den jenta du ser på bilde, i det sekund hun står der, ja hun som smiler på bilde overnfor, som er klar for fest på en lørdagskveld for ca to uker siden nå? Hun kan ikke gå i kjole den helgen, fordi hun har nettopp vært på sykehuset noen netter før og sydd 40 sting i låret.


Og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har skrive om den episoden for snart 14 dager siden før nå... Kanskje fordi jeg selv vil velge når jeg er klar for å dele.. Noen ganger vil jeg aller helst bare glemme, late som om det ikke har skjedd, eller som jeg er opplært til nå - nemlig å ikke dvele ved det, ikke skamme meg, ikke tenke at "faen, nå feila jeg igjen" - nei, jeg skal gå videre, og tenke fremover. Det er det jeg gjør, jeg var idag på legesenteret å fjernet stingene. De er grodd nå, låret er leget igjen, men det er kun låret. Det ytre. Grunnen for hvorfor dette skjedde, hvorfor jeg valgte å ta den kjente "trygge" veien den kvelden? Den er langt ifra leget, det tar tid å lege de indre sårene. De sårene som er viktigest å ta tak i. De som utløser trangen til å nettopp skade seg selv, for å slippe kjenne på, føle. 

Jeg har jo ingen plikt til å fortelle alt, eller dele alt, og gudene skal vite det er mye jeg ikke deler. Men jeg vil heller ikke skjule det som viser hvor tøft man har det, til tross for at det tilsynelatende ser ut til å gå kjempe bra og riktig vei.

Det er jo slik med psykisk sykdom, det synes (stort sett) ikke på utsiden... Det er kanskje derfor jeg ofte føler meg så ensom... Og jeg kjenner meg så sliten nå, av å prøve så inderlig hardt å skjule for offentligheten, - at jeg faktisk ikke er så bra som mange tror.. 

- Lunaen - 

Våken natt.

Morgen! ♥ I natt har det ikke vært mye søvn.. Våknet kl 01.00 og vært våken siden... Ryddet stue, kjøkken og litt her og der. Vasket håret, fjernet gårsdagens sminke og spist godt i natt. Tenkte at siden jeg var våken var det kanskje også greit å få i seg litt mat.. Timene har gått fortere enn jeg forventet, og godt er det.. siden jeg har ordentlig benzo-abstinenser... Først når får medisinene mine levert om morgenen, og ca 30 minutter etterpå roer kroppen seg. Hjerterytmen senker seg. Kaldsvettingen gir seg.. Det er det som er så dritt med avhengighets-skapende medisiner, jeg klarer meg ikke uten den dosen sobril jeg går på nå. Jeg fungerer rett og slett ikke som menneske uten.. Jeg har trappet ned, men går likevel på høyere dose enn noen på min vekt skulle.. Men sånn er det bare. Jeg mener det viktigste er at jeg klare å fungere i hverdagen best mulig.. Så om jeg da må gå på medisin, så må jeg det. Man må gjøre det som skal til for å klare de hverdagslige tingene. 



I dag skal jeg til min tredje time hos den nye terapeuten min. Kjenner jeg er sliten og har lite overskudd til å dra. Men jeg vet at jeg trenger virkelig den timen, så jeg skal dra - uansett hva. Det er viktig at jeg nå utnytter meg av det jeg kan få av tilbud, det er ikke så mye som er på plass av hjelpeapparat rundt meg.. Nå har jeg vært hjemme i 4 mnd, og jeg har kun hatt to timer med terapeut på denne tiden, kun EN uke med besøk av psyk tj, - that's it. Det eneste stabile er vell legen min. Hver onsdag. Men det er jo bare 10-15 minutter. Det er ikke så lett å få ting på plass, det tar tid. Alt tar så lang tid, og det er vell det som sliter på oss alle. 
Det er ikke lett for de jeg bor hos som ser jeg sliter, og de ber om hjelp fra alle kanter og alle sier: Vent. Søknaden ligger inne. Vi skal vurdere. osv.
Det er ikke lett for meg heller, men jeg klarer det, jeg er bare så sliten av å være så alene om alt som foregår i hode. Det er ikke lett for de rundt meg heller, som ser at jeg sliter - og ikke blir hørt av hjelpeapparatet.. Sitat fra en av min nærmeste: "Det er ikke DEG jeg blir sliten av Luna. Det er hjelpeapparatet jeg blir sliten av."


Man må være frisk for å være syk.
Og man må være sterk når man er svak.


- Lunaen - 

Man vet man er redd for å forsove seg når .......

1.

2.

3.

 

......

Sliten kriger.

Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene
Der skog og tundra sprer seg krevende og vill
Da feiler du min kjære,
for det er blant mennesker at ensomhet blir til.

- Helge Ingstad - 

Det er så rart det der, at man kan føle seg så ensom, selv om man er omringet av mennesker som er glad i enn og man selv er glad i. Men så er det likevel slik det er, ofte. Jeg vet jeg ikke er den eneste. Tror alle kan føle det slik en gang i blant, jeg. Noen oftere enn andre, noen sterkere enn andre. Men jeg tror alle kan kjenne på denne følelsen, i ulik grad. Det er helt normalt. Å føle seg ensom og alene inni mellom. Og det er ikke kritikk til noen rundt den personen som føler det slik, jeg tror vi mennesker har det liggende i oss - på en måte... om du forstår?  Vi blir født inn i denne verden alene, og vi dør alene. Så kanskje ligger det en grunnleggende ensomhetsfølelse i oss, som noen ganger dukker opp til overflaten.. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg føler meg ofte ensom blant andre. Det er ikke noe galt de gjør, det er bare en følelse i MEG. Jeg er så utrolig heldig som er inkludert og blir invitert på ting. Men jeg føler meg annerledes, veldig ofte. Det er vell den følelsen som ofte dukker opp. Denne annerledes-følelsen. Som om jeg ikke hører helt til, finner ikke helt ut hvem jeg er og skal være i samspill med andre, redd for å ikke gjøre eller si ting riktig, osv. Det er annerledes her ute, enn inne på en avdeling. Der er det meste forutsigbart, det meste går etter klokken. Tiden står stille. Samtidig som dagene, ukene, mnd går.

Jeg kjenner ofte på at jeg må ta igjen, jeg må ta igjen det tapte. Den tiden jeg har vært innlagt- den har jeg mistet. Men jeg vil på en måte ikke godta det, om du forstår? Så jeg prøver iherdig å ta igjen alt det tapte - uten å tenke helt over konsekvensene av det. For tid - tid kan ikke tas igjen, og jeg VET det jo - likevel er det vanskelig å akseptere. Jeg kan ikke ta igjen de 7 mnd jeg var innesperret- de er borte. Jeg har forsøkt - å det går ikke. Jeg må bare innse at å holde oppe dette tempoet jeg har hatt til nå? Det kan jeg ikke fortsette med. Det har jeg ikke helse til.  
Jeg kan nesten ikke huske en helg jeg ikke har drukket og vært på fest. Nå skal det jo sant sies at jeg ikke har den beste hukommelsem, men likevel - jeg vet at jeg har vært mye på fylla nå. Og da mener jeg - jeg har faktisk vært ganske full noen ganger. Og det er ikke så bra for meg, og jeg vet det jo egentlig - at med de medisinene jeg står på burde ikke blande med alkohol. Festingen har på en måte blitt en form for flykt. Viss jeg er ute i helgen, kan jeg drikke alkohol og være "normal". Jeg kan drikke, smile og le, og glemme alt som er vondt og vanskelig. Man kan i alle fall forsøke - jeg har gjort det. Veldig mange ganger før også. 

Det er greit å flykte inni mellom. Det gjør vi nok alle på ulike måter. Få en pause fra hverdagen. Det er viktig, det også. Men det er også viktig å finne en passende balanse. Den sliter jeg med å finne. Det er ikke lett å være på topp hele tiden når man ikke har helsen med på laget. Og flukten må ha en ende.
For min del, så stopper jeg nå. Jeg trykker på bremsene og senker tempoet. Kjenner etter. Hva behøver jeg nå? Jeg har vært sosial hver eneste dag, men nå kjenner jeg at det jeg trenger mest av alt er alene-tid. Jeg gjør akkurat det samme hver gang jeg blir utskrive, og jeg lærer på en måte aldri. hehe! Det er vell fordi jeg vil så mye, og jeg VIL så gjerne - men så må jeg bare erkjenne og akseptere at jeg har ikke energi og krefter til det. 
Jeg tenkte at å kjøre på, ikke stoppe opp, ikke se meg tilbake, bare full fart frem - ville være det beste for å ikke gå inn i det mørke. Men det må være en mer passende balanse, det kan ikke være bare enten eller.

Jeg har mye å jobbe med.. Men akkurat nå, i denne stund - skal jeg bare hvile. Det har vært fine måneder med gode venner, og det er fint å tenke på.♥
- Det er søndag, og jeg er en sliten kriger nå. 

 - Lunaen - 

Fyllenerver og tilsnakk, og fest igjen? hjelpes!


Når man våkner av dørklokken og ser at man har forsovet seg, er så full av fyllenerver og det første man møter er noen som ikke er særlig fornøyd med at du forsov deg, fordi de har tross alt annet å gjøre enn å forsøke få tak i meg i sin hektiske timeplan - DET er forjævelig! Fyllenerver, pluss angst for at det skal skje imorgen, WOW! Førte meg RETT TILBAKE I SENGA OG DER BLE JEG LIGGENDE TIL KL 12.00. 

Jeg skal aldri ut igjen, lovet jeg meg selv der jeg lå med gårsdagens sminke klistret utover hele tryne mitt, småkvalm etter blandingen av både vin og irishcoffe, og med fyllenerver så det holdt !! Da endel ting er ganske uklart fra natten.... 
Well, hva gjør man? RINGER EN VENN!

Jeg ringte en venn. Og det endte meg mye latter i telefonen, og tomrommene i hukommelsen ble fyllt opp, og jeg kom meg så opp av sengen - dusjet, spiser frost NÅ mens jeg skriver, og har ringt JYSK og fikk vite at de har TRALALALALA- VEKKERKLOKKE!
Så imorgen skal jeg nok stå KLAR i døra kl 06.00 så det blir en bedre morgen for oss alle! ♥

Fyllenerver er djevelens verk, men uansett - jeg svikter ikke venninnene mine. Jeg skal børste av meg gårdsdagen og nå komme meg i gang med dagen! 
Ny dag, nye muligheter! Rise and shine! haha! ;)

Ha en fin lørdag folkens! 


 

 ♥​ HAPPY B-DAY GIRLY! ♥​

Idag fyller godjenta mi år!! ♥​♥​♥​ Og jeg må selvsagt si GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN VENNEN MIN!! ♥ Du er ei FANTASTISK fin og flott jente, du er ett så hjertevarmt menneske med en enorm stor omsorg for alle rundt deg. Du er empatisk, forståelsesfull, vakker og godhjertet som få! Du er en FANTASTISK god venn!♥​ Og jeg føler meg ubeskrivelig heldig som har akkurat DEG i livet mitt ♥​ Happy birthday girly!! LOVE YOU TO THE MOON AND BACK! ♥​♥​♥​

Denne helgen er DIN!!! ​ Og både jeg og Kathy gleder oss MASSE til ut imorgen!! Og til vinkos her hjemme hos meg ikveld! ♥​ 

(Nuss på verdens nydeligste, vakreste, fineste jente!) ♥​
Og min lille eskimo ;) hahaha!!


HIPP HIPP HURRA FOR DEG!!! WE LOVE YOU!!!! ♥​ ♥​ ♥ ​


- Lunaen -

Julegave kalender.. SÅÅ takknemlig,men såååå usikker på samme tid...


SE så vakker! TENK så mye arbeid det ligger bak dette? Så mye kjærlighet!

Men så mange gaver.. ? Hver eneste dag i en hel mnd.. helt frem til jul. Det er 24 dager. 24 morgener våkner jeg og skal åpne opp en gave.. Og jeg spør meg selv: "Fortjener jeg dette?"

Jeg ble spurt om jeg ville takle å få en julegave kalender. Jeg tenkte på det lenge. En ukes tid før jeg svarte: Ja. 
Men jeg tror ikke det blir like lett Hver dag. Idag tok det mange timer før jeg pakket opp den første gaven i kalenderen. 

Hvorfor er det slik? Undrer jeg meg over.. 
Og svaret ligger nok gjemt inni meg ett sted.

I magen, kanskje.


- Lunaen - 

 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits