Tomt, heilt tomt.



Berre ta det heilt med ro
Du pustar
Hjartet slår
Hår og negler veks
Kvil i denne tomme stunda



- Hans Sande - 

Når lyset forsvinner.. #Vinterdepresjon



Mørketiden er her. Det er mørkt når vi står opp, og mørkt lenge før vi legger oss for natten.. Det er mørkt store deler av døgnet, og jeg gleder meg allerede til denne årstiden er over. Men så kommer jeg på at den er jo akkurat ankommet, og da blir jeg enda mer melankolsk... Blir sittende å stirre ut i luften uten mål og mening, uten en enesten tanke, og bare ER.
- Tre lange mnd med dette? Ett evig mørke.... Skulle likt å vært ett dyr som gikk i dvale denne vinteren og våknet når lyset vendte tilbake. Eller, vent litt, jeg er jo det.

Innerst inne. 

Jeg hadde glemt hvor tung denne tiden på året er. Hvor mye denne tiden koster mange av oss bare å puste. Jeg hadde helt glemt det før det for tre dager siden traff meg sånn skikkelig. Mørket. De suger til seg all energi. Jeg hadde helt glemt hvordan det har vært, og sikkert vil være, å alltid lengte etter de lyse kveldene igjen, lengte etter solstålene som gir krefter, mot og energi til å starte på en ny dag. Som gir glede til ett mørkt sinn, til tross for depresjonen som henger som en mørk sky over enn.. Varmen som demper de intense smertene i enhver nervene i hele kroppen.. Det føles jo på akkurat samme måte hvert år? Men man glemmer det på en måte..? Fortrenger kanskje, hvor meningsløst livet plutselig føles.. Hvor gleden over de små og store tingene man alltid pleier føle på bare forsvinner i dette mørke som aldri tar slutt.. Det tar jo slutt, men det føles ikke sånn - ikke nå. Øynene blir på en måte nedsløret og demper for alt det fine som egentlig fremdeles er der - det som du bare ikke klarer å se på samme måte som før.. 

Vinterdepresjon. Velkommen tilbake - heldigvis ett år siden sist vi var sammen.
Men her er du igjen.

Og likgyldigheten som følger med er her, der alt jeg svarer når jeg får spm: "Er det noe galt?" "Er det noen jeg skal ringe som skal ta en tur å prate med deg? "Er det noe jeg kan gjøre?" - Og jeg svarer: "Det går bra" fordi - det gjør jo det. På en måte.. Det er bare at alt er så tomt og mørkt, og jeg bryr meg mindre om ting enn jeg gjorde. Det er slik det er bare. Og det er ikke noe å gjøre noe med. Annet enn å fortsette som før. Forsøke fortsette som før.. For det ER ikke noe galt i bunn og grunn. Alt er jo som før, egentlig. Det er bare så mye mørkere i sinnet nå. Og man kjenner seg mer og mer likgyldig og tom- som igjen gir dårlig samvittighet.. For jeg vet at jeg tross alt er svært heldig, heldig som puster, som lever. Som har gode venner rundt meg som bryr seg oppriktig, som har mat på bordet og tak over hode. 
Likevel, føler jeg at jeg like så godt kunne vært død. Det er slik depresjon er. Man er alt og ingenting på en gang. Jeg eksisterer, jeg beveger meg fra rom til rom når jeg orker reise meg fra sengen. Men det føles ikke ut som meg nå, det føles mer ut som en skygge av meg selv.

Jeg stirrer på regndråpene som sklir nedover vinduet mitt.. Det er fint å sitte sånn, egentlig. Bare ligge her i sengen å se det dryppe en etter en, etter en.. til dem forsvinner - inn i intet.. kl er 15.49, jeg har ennå ikke stått opp.. Jeg har kanskje det.. men det føles ikke som om jeg har det? Jeg har spist frokost i pysjen, det var så koselig.. Men så la meg igjen og sov flere timer i eterkant.. Fordi det kostet meg alt jeg hadde å gi denne dagen.
Det er snart desember. Den verste mnd i året. Det er 2016, og jeg er 30 år gammel. Jeg er ikke psykotisk eller suicidal, jeg er bare litt deprimert. Desember.. Jul, jeg kjenner det tar på alt med denne julen.. Usikkerheten rundt helsen min, uvissheten ang ting jeg ikke snakker om her på bloggen, julegavene jeg ikke har begynt å kjøpe, julekortene som ennå ikke er begynt på, og jeg kjenner for å bare sitte her, i sengen min, å stirre på regndråpene som drypper på ruten min i dag.. Sitte her å hoppe over denne julen som jeg så ofte har gjort på en eller annen avdeling.. Da lengtet jeg ut, da. 
Nå lenger jeg inn, nå. Akkurat nå. For å slippe. Akkurat idag, tenker jeg hvor fint det hadde vært å kunne være innelåst en jul til, som da jeg satt i vinduskarmen og tall snøkrystaller som falt på ruta mi, "Julen er ikke her i år" mens jeg vugget meg selv frem og tilbake...  

Året er snart over. Enda ett år er gått forbi.. årene går fort hva? 

Og hvert år på denne tiden er det ett strev å være til. Å våkne like sliten som når man la seg kvelden før, kun se mørkt på alt og streve seg gjennom nok en ny dag for så å legge seg igjen i all viten om at man skal gjennom nok enn slik dag.. All håpløsheten man ikke klarer skue bort og bak i klesapet lenger. Alt det mørke man ikke lenger klarer å holde nede og gjemme bort. Skjelettene i skapet titter frem mer og mer, og jo mer de komemr frem - jo tyngre blir det å bære ryggsekken som nå er allerede stappfull.

At jeg sover bort store deler av dagen nå gir meg også dårlig samvittighet, så mye jeg burde gjøre istedefor.. er det ikke? Tre dager på rad har jeg sovet og sovet, og jeg vil egentlig bare krype under dynen igjen å be noen vekke meg - en gang langt uti Mars. Men jeg tvinger meg til å gjøre ting inni mellom sovingen og prøver overbevise meg selv om at jeg syns det er hyggelig å gjøre det jeg gjør - men jeg gjør faktisk ikke det nå.. det ER hyggelig DER OG DA.. Men så blir det tomt igjen på sekundet det er over. Jeg aner faktisk ikke akkurat nå om noe er hyggelig lenger.. Er noe hyggelig? Det er i alle fall ett tappert forsøk på å holde depresjonen nede å tenke at jeg faktisk liker å gjøre noe. Men akkurat nå? Så kjennes det ravende likgyldig om jeg spiser eller ei, står opp eller blir liggende, snakker eller ikke. 

Men holde det positivt humøret oppe, det skal man jo, ikke sant? Være positiv, syns hyggelige ting er hyggelig, være sammen, tenker tanker som "Det går over", "Bare stå opp og ta deg sammen" osv.. Og så forsøker man alt det og erfarer at det hjelper ikke. Hvordan ta seg sammen? Det gjør vi deprimerte hele tiden det, ved å være våken, smile når man skal smile og småprate når det passer seg sånn. Alt det vanlig. Det er å ta seg sammen, når man egentlig alle mest bare ønsker er å være mutters alene i en mørk hule - for det føles ut som om man er det - samtidig som man gjør alt det man skal gjøre. Men det koster, det koster så mye at man blir sengeliggende timevis etterpå. Likevel, tror jeg det er viktig å gjøre det... stå opp.. selv hvor vanskelig det er.. Stelle seg, selv hvor tungt det er og hvor mange timer det tar før man kommer seg på badet.. Av med pysjen og på med hverdags- klær.. Jeg klarte å få på meg klær, nå. Nå er kl 16.10. Men jeg klarte det, og det er jo bra? Jeg tror det er viktig jeg forsøker gjøre ting, komme meg ut å gå en tur, gå på besøk til venninner, handle selv, - ikke la depresjonen ta fullstendig over.
Det krever alt jeg har i meg av krefter, - men jeg skal i alle fall forsøke.. Jeg skal forsøke. Det er jo bedre å ha mål og tenke at man skal komme seg igjennom denne årstiden...legge avtaler selv om man kanskje må avlyse? Jeg mener i alle fall det.. At det er bedre enn å ikke gjøre det, bare la depresjonen ta tak og bli liggende... Kan noen egentlig noen gang forstå hvordan depresjonen kan drepe all glede i livet? Depresjonen gjør at alle de små tingene du til vanlig finner glede i, forsvinner ut i intet. Likgyldig, selvom du ikke ønsker å være det. Du vil ikke jo ikke kjenne det slik, men du gjør det likevel. Du kan ikke styre det. Og derfor den uendelig dårlige samvittigheten over å være så tung, mørk, tilbaketrukken, rett og slett så jævlig kjip.

Fordi du vet du er så innmari heldig, likevel så er du bare ..... likgyldig, og trøtt. Trøtt av dagen før den har startet. Fy faen så jævlig kjipt det er å være så jævla kjip.

- Lunaen - 

"WHERE THERE'S A WILL THERE'S A WAY"

God aften kjære dere! Hvordan har dere det idag? 
Jeg har hatt en veldig fin dag, men nokså hektisk. I går sove jeg største delen av dagen, og i natt sov jeg faktisk rimelig godt. Kjenner jeg er sliten, i alle fall fysisk, men samtidig spinner hjernen så mye at jeg finner ikke ro likevel. Det er vell nokså vanlig med oss som sliter med PTSD...

Jeg har nå krype inn i god pysjen, (kjøpt på Cubus) - jeg fikk en nydelig pysj kosedress med venninnen min, men så hadde jeg akkurat samme fra før av, så jeg byttet den derfor inn til denne som jeg har på meg på bildene her. Er den ikke søt????!!! :D




Der står: "You are mye favorite friend 4 ever" på. Søtt! ♥

Jeg har fått støvuget og skiftet på sengen, og er nå temmelig skutt. Det skal ikke mye til merker jeg før jeg er sliten nå. Men jeg har fått gjort så mye idag at det er verdt det. Selv om jeg er svimmel og hjernen spinner så har jeg likevel hatt en stårlende dag. Det er da man kjenner at det er bra å gjøre ting - til tross for utmattelsen i etterkant man vet av erfaring man får. 
 

Jeg var hos venninnen min idag formiddag, hun hadde allerede begynt å bake da jeg kom så jeg hjalp til med resten! Det var kjempe gøy! Og SÅ gode de ble!! :D



Vi skal ha sen middag idag, og gjett om jeg ser frem til indrefile med wok-grønnsaker og gratinerte poteter! :D ♥ Himmelsk! 

"BELIVEVE" og "WHERE THERE'S A WILL THERE'S A WAY" ARMBÅND fra Ebay! ♦

Håper dere får av rolig av avslappet kveld dere! Jeg skal forsøke stresse litt ned med bok og god musikk. Ta vare, okey?! 
Klemmer fra Lunaen! ♥

Ønsker dere en nydelig første søndag i advent! ♥

God morgen kjære dere! ♥ Håper dere har hatt en fin helg så langt! ♥

IDAG ER DET FØRSTE SØNDAG I ADVENT 
Og her i hus har vi allerede tent det første lyset under frokosten idag :) AB har laget en såååå fin adventsstake :) 
Er den ikke nydelig vell? :D

Nå håper jeg på en rolig søndag, bare innekos og stillhet. Vi får se hva dagen bringer ;)
Det er så mye hyggeligere å spise når man spiser sammen med andre, er det ikke rart hvor mye bedre maten smaker da?
Idag spiste jeg TO brødskiver, TRE egg! hehehhe!! :D Anorektikeren er den som spiser mest ;) LER!
Men så er det vell slik at jeg MÅ spise veldig mye, egentlig burde jeg spise tre.fire brødskiver til hvert måltid. Nettopp fordi jeg skal ikke spise bare for å energi, for å holde vekta osv. Jeg skal OPP i vekt. Det sier seg selv da at det er endel man må få i seg for å øke vekten nok fra uke til uke. 

Sindre og meg ordnet frokost og dekket på, mens AB ordnet advent. Det er fint å kunne gjøre ting sammen, at alle har på en måte sin "arbeids-oppgave" - fint å gjøre hverdagslige ting sammen.. I dag skal f.eks jeg og Sindre lage milkshake! :D Det har jeg aldri gjort før, sånn skikkelig med is og greier.. DET blir godt!!! :D Gleder meg til det!!! 

Chicka, fy søren for ett lite bortskjemt "barn" :D haha!! Ale skal få, hva? ;) Hun må selvsagt også være inkludert :D hihi!





♦Shoot for the moon. Even if you miss, you'll land among the stars♦
 
Ha en nydelig dag dere.. Håper dere finner ro i sjel og hjerte idag. Ta vare på dere, okey? :) 
KLEM fra meg til DEG! ♥

- Lunaen - 

Verdens BESTE selvbruning! Verdens beste venninne og nabo!♥


I går var reine julekvelden for meg! Herregud! Fikk før-juls gaver! Det var så uventet, men koselig! Og jeg ble bare så rørt, spesielt over at det jeg fikk var akkurat MEG. Det er da du vet at mennesker kjenner deg, sånn på innsiden, ikke bare overfladisk. Når gavene du får - er akkurat det du liker. Viss dere forstår hva jeg mener.. Det handler egentlig ikke om gaven i seg selv- ikke det matrielle.. Men det at menneske som gir deg dette- faktisk kjenner deg så godt at hun/han vet at DETTE er DEG.
Det er da det treffer hjerte.. ♥

Jeg har en venninne som bor her som jeg bor. Bare noen dører bortom i samme oppgang. Vi har alltid visst hvem hverandre er, og skrivet litt på chatten på FB inni mellom.. Men aldri omgås in real life - før nå. Og jeg er så glad jeg flyttet hit jeg bor nå! For nå har vi blitt CLOSE. Nære venner. Morgen kaffen har det blitt mange av, kveldsrøyk i vinterhagen eller på taket. Lånt klær når jeg skal ut, hun har selvbrunet meg og sminket meg før jeg skal noe. Jeg har gått bort med cola når hun er tom, og hun kommer å låner sukker viss hun skal bake og ikke har nok. Gode venner, gode naboer! ♥
Vi legger begge gel-negler, så vi gjør det sammen. Har dype samtaler på nattestid om ting er tøft eller noe har skjedd som vi ikke kan snakke med hvem som helst om. Vennskap- ekte vennskap!

Det er så fint når man plutselig møter noen og umiddelbart så kjenner man: Dette menneske forstår. Vi forstår hverandre. 


Jeg fikk det vakreste kortet med de fineste ordene. Det betyr så uendelig mye å få ord nedskrivet med penn.. Det kan ikke viskes ut eller forsvinne eller slettes. De er der, og jeg kan lese de om og om igjen.. 

Idag har jeg prøvd selvbruningen jeg fikk i går, den er SÅ bra! Det er skum, og man blir seriøst brun med EN gang! Den tørker inn i huden på noen få minutter, og det er lett å få den jevn og uten skjolder fordi du ser fargen. Jeg elsker den! Så nå er jeg SÅ klar for kvelden! 
Idag har jeg bare vært hjemme og slappet av, jeg har ryddet kleskapet og nå er det strøkent! En hel søppelsekk er full av klær jeg ikke trenger/bruker, så den skal legges i en av konterinerne til andre som har behov for de. Det er så fint at man kan gi de bort på den måten i stedet for å kaste det! 

Så nå har jeg selvbrunet meg og skal snart til å sminke og ordne meg for dagen. Sitter her usminket og i pysjen ennå, haha! Men det er godt å ta det med ro når man har planer senere på kvelden. ;) Vil ønske dere en fin kveld!♥ Ta vare på hverandre! 
Her er selvbruningen jeg bruker nå. Den er helt genial altså! ♥

Kos dere i dag! Klemmer fra,
Lunaen - 

Selvforakt.

Brr... så kaldt vannet er når man vasser i desember..
Jeg fortjener å ha det vondt. Jo mer det brenner av kulde på leggene, jo lenger uti går jeg.
Jeg fortjener ikke å kunne gå. Det er så mange mennesker som er så mye bedre enn meg som ikke kan gå.

Så varm solen kan være når den titter frem inni mellom skyene... i det jeg ber Gud varme meg bare litt.. Bare litt, noen sekunder bare?
- ja, selv om jeg ikke fortjener det. 


Jeg kaster av meg genseren også. Jeg fortjener å fryse.
Det er minus 6 grader og jeg har vann helt opp til haken nå.
Jeg skjelver som ett aspeløv der jeg står i dammen, beina mine kjenner jeg ikke lenger, vannet er så fryktelig kaldt.
- Hvor lenge må jeg stå her egentlig, ja før jeg ikke kan gå lenger? Før jeg må amputere de ufortjente bena mine?

Himmelen begynner å mørkne.. Minuttene går.. kanskje en time har jeg stått her nå.. ? Jeg vet ikke tid eller sted lenger, men det føles varmt nå. Jeg fryser ikke lenger, vannet begynner å føles mer som flammer under bena.

Det samler seg endel tur-mennesker som en truende flokk borte ved veien, ved gatelysene.
Jeg ser de peker på meg. Jeg krymper meg. Jeg kommer meg etter mye strev inn til vannkanten for å gjemme meg.. Jeg har tåss alt stukket av fra avdelingen jeg ikke har lov å forlate uten følge...

Jeg kravler meg opp på brygga, skjelvende, redd, liten og så innmari ensom i min egen lille mørke verden.
"Kom, kom her så skal jeg hjelpe deg" hører jeg plutselig noen si bak meg. Jeg snur meg og der står en mann, - han strekker ned armene sine mot meg, jeg ser bare på han, ser etter om han har snille øyne.
- Jeg ser alltid etter øynene først, for det er der man ser godhet, men det er der man også ser ondskap.

Han holder seg fast i noen grener for å komme seg ned til meg på brygga..
Tar av seg jakken sin og legger den rundt meg mens han løfter meg opp i armene sine.
"Du skal få hjelp nå. Vi har ringt etter hjelp lille venn" sier han med empatiske øyne. Med vennlig tonefall.

"Jeg fortjener ikke hjelp."
hvisker jeg tilbake før jeg sovner...


- Lunaen -  

 

Etter 15 år med alvorlig spiseforstyrrelse har jeg fått påvist beinskjørhet/ostoporose...

Brev fra legen min kom i posten igår. 
"Viser til beintetthetsmåling. Denne viser at du har beinskjørhet/ostoporose."


Jeg var hos legen i går til morgenen, vi snakket endel om dette. Hva jeg kan gjøre for å stagnere utviklingen.
Jeg var jo på sykehuset for en uke siden og tok en såkalt dobbel røntgenabsorbsjonsmetri (DXA-skanning). Da ligger du på en benk og de scanner hele kroppen din. Jeg fikk vite svaret allerede da, men ikke like nøyaktig som i går. Det må jo alltid en lege til for å tyde alle bildene av røntgen. 

Jeg ble selvsagt ikke overasket, det ble heller ingen rundt meg. Kroppen min har vært utsatt for ekstrem undervekt i lange perioder hvert eneste år i 15 år nå, det er halve livet mitt det..

Jeg har vært tvangs innlagt med tvangs-ernæring for livredding uttalige ganger. Kroppen min har tålt ekstremt mye, gjennomgått ekstremt mye, og det er egentlig helt utrolig at den har holdt til nå. Det kom selvsagt ikke som noe sjokk at dette ville skje, men det var likevel som å få ett slag i tryne. A wake up call kanskje? Men likevel, er spisefrostyrrelsen sterk fremdeles selv om jeg har klart å kvitte meg med sonden og gått noen kg opp i vekt. Jeg vet hva jeg må, for å forebygge og ikke la det utvilkle seg videre. Det er selvsagt bevegelse, aktivitet, og ett kosthold som inneholder rikelig med kalsium​, som i melkeprodukter som ost, melk, yoghurt, osv.
I går kjøpte jeg både Tran og D-vitamin tabeletter som jeg skal ta hver morgen.  

Så spiste vi stekt fisk til middag i går, NAMM! Heldigvis er jeg kjempe glad i fisk!  

Inntak av kalsium og vitamin D sammen, sies at det kan gjøre beinmassen sterkere. Så da går jeg for den, altså.

Spiseforstyrrelse er ikke gratis. Det er ikke enkelt. Og det tar liv. 
Jeg skulle ønske flere forstod at det ikke alltid, faktisk svært sjeldent handler om utseende/kropp, at det handler i de fleste tilfeller om kontroll. Dessverre mister man også etterhvert kontrollen jo mer undervektig man blir - og spiseforstyrrelsen er den som tar kontrol over deg. Anoreksi er langt ifra gratis, det stjeler fra deg alt i livet.
 

- Lunaen -  

Sliten Luna..


Unnskyld at jeg ikke deler så mye av meg selv om dagen.. Det blir nok en litt stille periode fremover her på bloggen.. Jeg er sliten, og trenger å finne litt ro og hvile nå. Lite krefter til overs, kjenner jeg har kjørt for hardt på den siste uken for å holde meg opptatt, tenkt at det var løsningen på å takle det å være alene. Men så var det kanskje ikke det riktige, likevel.
Det viktigste er i alle fall å ta lærdom av det man erfarer er bra for enn, og det som ikke er. Det er ikke alltid valgene man tar i hverdagen er de riktige, alle tar vi feil valg - og det eneste vi da kan gjøre, er å ta lærdom av det og gjøre det annerledes neste gang. 

Akkurat nå kjenner jeg at det jeg trenger mest av alt er ro, hvile, trygghet, omsorg. Heldigvis er jeg så heldig å ha mennesker rundt meg som kan gi meg akkurat det. Om jeg våger å la dem få lov til det... Det er igjen, opp til meg. Om jeg våger å slippe litt av kontrollen, slippe masken, ikke beskytte meg selv så til de grader at ingen kan slippe helt innpå.. Jeg må selv velge å stole på at når jeg faller, og mennesker som beviser at de er der, virkelig ønsker det- og tåler det. Sannheten, de tåler sannheten. Og de tåler meg. 

Mye tankekaos, mye smerte i kroppen, mye indre uro og skjelvinger, mye dissosiasjon, mye flashbacs. Det krever så mye av jeg har ikke så mye overskudd akkurat nå til å skrive så mye.. Kanskje blir det dager det er stille her inne.. men jeg kommer alltid sterker tilbake, det vet dere. Jeg må bare lære av erfaringene jeg gjør, og ta bedre valg neste gang. Det er slik man lærer. Og jeg er på vei, til tross for noen knall og fall. 

Ta vare på dere, ha en så god uke som du kan ha. Dere hører fra meg når jeg har energi til det, okey?
En hånd å holde i til den som behøver en i natt ♥


- Lunaen - 

 

Thank you for loving me♥

Psykologen min er dyktig. Jeg har kun vært der to ganger, idag første gang alene. Jeg føler allerede at dette vil være bra for meg. For når jeg går ut derifra dødssliten, skjelven og føler meg tygd på om og om igjen for så å bli spyttet ut igjen - ja DA vet kan at det var en god time. 

Venterommet.. Til vanlig er der flere. De fleste ser ned. Eller på tlf. Eller hvor som helst annet enn andre mennesker. Syns de det er flaut å være der? Eller kjenner de på det samme som meg? Angsten.. Jeg vet ikke.. Men jeg skulle ønske ikke folk skammet seg så over å gå i terapi, for det betyr ikke at man er svak - det betyr man er sterk. Fordi man tar tak i livet sitt. Om det er for resten av livet, så har det ingen betyding. Menneskene som sitter i disse stolene før terapeuten deres kommer og ønsker dem velkommen inn, er krigere. De står på for å bearbeide det som gjør vondt, de velger å gå over dørterskelen å komme seg til dette venterommet, for å få en bedre hverdag. Det er faen styrke det! 

Jeg var invitert rett hjem etter timen til min nye gode venninne, Tone, som jeg er så ubeksrivelig heldig å ha blitt så godt kjent med denne uka! Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort uten henne, (og mine andre venninner) denne uka. ER så takknemlig for alle som har funnet på ting sammen med meg, som har hjulpet til når jeg ikke har maktet å sitte alene mer. 

Idag kom jeg hjem til Tone til NYSTEKTE vaffler! Noe av det aller beste jeg vet! ♥ Det er rart, men timene bare flyr av sted når vi er sammen. Så fint å treffe mennesker hvor man kjenner umiddelbar trygghet. Vi satt å koset oss med vafler å pratet om løst og fast, og så sa jeg at jeg tenkte på å lage hjemmelaget pizza til guttene her hjemme. Thomas har vært her nå de siste døgnene, og kompisene er her også. Så hadde veldig lyst å overaske dem med pizza idag! Men siden jeg ikke kan huske å ha laget hjemmelaget pizza fra bunnen av på egenhånd før spurte jeg litt etter råd. (mulig jeg har gjort det sammen med andre for mange år siden, men det husker jeg dessverre ikke..) Tone spurte da om vi ikke skulle lage en deig sammen der? Og jeg bare : JA! Så det gjorde vi. Snille hjertevarme dama, så utrolig tålmodig med meg. ♥ Og så siden hun hadde liggende mye av det jeg tenkte å handle senere på butikken, så sendte hun like godt det også med hun! Selv om jeg sa jeg kunne dra på butikken. Hun ville jeg skulle slippe, siden jeg hadde hatt en tøff dag. Godt å bli sett, gjennom masken sminken ofte lurer mennesker.... 

Så dro jeg hjem å begynte! Herregud jeg var drit redd! Skummelt å skulle gjøre ting alene- men T sa jeg kunne ringe om jeg lurte på noe eller hadde glemt noe av det som skulle gjøres, så det var på en tidspunkt jeg tok opp tlf og bare: "Duuuu, jeg lurte bare på en ting!" hehehehe! 
MEN JEG KLARTE DET!!! HURRA! 




I full sving her ass! :D


MIN FØRSTE FRA BUNNEN HJEMMELAGDE PIZZA! WOW, JEG ER STOLT! 

Jeg vekket gutta og sa: "Hjemmelaget pizza om 2 minutt om dere vil ha?" De ble glad! Og den var kjempe god sa de alle sammen, så jeg er veldig glad! Og så uendelig takknemlig for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg!! ♥

Denne uka har vært beintøff, alt vises ikke på bloggen... den har vært ett rent helvete for å si det slik. MEN takket være gode venner har jeg likevel klar meg en hel uke her hjemme! Det har kostet, og jeg føler selv jeg trenger en innleggelse for hvile, fordi jeg ER så sliten nå. Men jeg har faen klart det!!! Sindre og AB kommer hjem imorgen, og de er SÅ stolte over meg! Det sa AB nettopp nå i tlf, og ordene er så gode å høre! Alle rundt meg sier de er stolte av meg,..... men jeg selv? Skulle ønske jeg også kunne si det. Kanskje en dag kommer jeg dit.
Heldigvis har jeg så fine mennesker rundt meg som løfter meg opp når vingene mine er for slitne til å fly. ♥ TAKK til alle dere som har vært her for og med meg denne uka, DERE ER HØYT VERDSATT!!! ♥♥♥


- Lunaen - ♥

♦Top TEN: Favoritt !Norske! sanger♦

Siri Nilsen - Jeg lover ♦ 
♥og du vil bare reise
og jeg vil heller bli
men ingen av oss kjenner at vi
noen gang er fri
det er alltid mørkt for de som sover
jeg skal våkne snart jeg lover ♥

Tor Endresen - Ingen er så nydelig som du ♦
♥Vis meg ditt sanne hjerte
Og vær den du alltid er
Jeg trenger ingen annen nå enn deg
For skjønnheten er en kilde
Som kommer fra hjertet ditt

Og når den stråler gjennom deg
Er du den fineste for meg♥

♦ Ole Paus - Masken ♦ (Lene Marlin - Disguise Cover)
♥ Har du sett deg selv noengang?
I speilet står et smil, men alt i deg er knust.
Du er hjelpeløs.
Du vil bare bort, ingen kan forstå.
Har du drømt deg selv noengang,
at du er et annet sted der masken blir tatt bort og all angst blir støv.
Og så og for alltid er du hel
.♥

Vamp - Liten Fuggel ♦
♥Så føre vinden 
deg av sted
når minnet ditt e lyst i fred.
Det finnes trøst, 
det fins ei havn
for kver ein savna, kvert et navn.♥​

♦ Rita Eriksen - Du va der for meg 
Du e den som bere
som støtte meg kvert steg
Eg e her og her vil eg ver
som du va der for meg
Du va der for meg

♦ Elisabeth Andreassen - Sang i en stormfull natt♦
♥Regnet slår kaldt mot min rute
mens du ligger varm i din søvn.
Lyden av stormen der ute
når ikke inn i din drøm.

I natten rider en mare
over himmelens mørklagte vei.
Men du sover trygt for all fare
for jeg skal våke for deg♥

♦ Ingebjørg Bratland - Fordi eg elskar deg ♦
Når alle nattas stjerner viser seg
og ingen er der for å trøste deg
då vil du alltid ha ein heim som meg
fordi eg elskar deg

♦Sigvart Dagsland - Ka e du redd for♦
 Ka e du redd for
Fryktar du livet skal væra for lett
Sei meg ka e du redd for
At alt har gått bra før, det har jo sett

Så mange ganger

Så mange ganger den nakene tro, på at andre har visshet, og andre har tro.
Det er bare du so ser mørket på høylyse dag.

♦Bjørn Eidsvåg - Barnemenneske♦
♥Barnemenneske, barnemenneske
Å så redd for å bli stor
for å gå fra jeg til vi
for å være hel og fri
for å høste det du sår
for å gå fra min til vår
Barnemenneske, så redd for å bli stor♥

♦Lene Marlin - Kanskje du behøver noen♦
♥Kanskje du behøver nån som treng dæ
Behøver nån som høre dæ
Behøver nån som treng dæ
Kanskje du behøver,
kanskje æ behøver nån
Som treng dæ♥

 

Ha en nydelig søndags kveld alle mine kjære lesere! 
Stor klem fra Lunaen! Ta vare på deg! 

Juleverksted med de herlige små ♥​♥​

Idag formiddag kom disse to hjertebarna mine på besøk for å lage julekort ♥ Vvi har koset oss så mye!!!
Jeg blir så rørt når de kommer til meg å sier : ""Tante Luna, ej lurte på om du kunne hjelpe mille å klippe ut en snømann" , hehe, de er så søte ♥​♥​♥​♥​ Jeg er så inderlig glad i disse små jentene, de er bare så herlige!♥​♥​


Mamma Siv Beate hjalp Leona♥​♥​

Og jeg hjalp mille ♥​♥​












Så ble de små litt lei, da var det nettflix barneserier, lek og kos ♥



Har vært en aldeles nydeig dag. Sitter her å er sååååå sliten nå, men det er GOD sliten, ♥​ Jeg smiler, fordi jeg vet at disse små skal jeg få være en del av livet til år etter år..♥​ Jeg er heldig! 

- Lunaen - 

SVAR PÅ SPØRSMÅLSRUNDE ♥


Ready for some answers? ;) 
Her kommer i alle fall svar på noen av spørsmålene som har kommet inn den siste uken :) ♥ Men først av alt, vil jeg takke for alle de fine tilbake meldingene jeg har fått den siste tiden av dere, jeg verdsetter hvert eneste ord - dere er så hjertevarme å fine!!!! :D Tuuuusen hjertelig takk for all varme, og den kjærlighet jeg får igjennom kommentarer her og på FB ♥ Dere er helt fantastiske!!! ♥♥♥

Okey, here we go!

♦ Spm. 1. I faglitteraturen heter det at en av de mest virkningsfulle faktorene for bedring/endring er relasjonen mellom hjelper og den som tar i mot hjelpen, er du enig i det? 
◊ Det er jeg uten tvil helt enig i. Uten å bygge opp en ralsjon mellom pasient/bruker  og pleier, så kommer man ingen vei. Det handler jo mye om tillit. Viss man ikke har tillit til pleieren, så åpner man seg heller ikke. Og hvordan skal man hjelpe noen viss man ikke kommer inn under huden på menneske? Relasjonsbygging er alfa omega. - Jeg er veldig glad det nå endelig er mer fokus på det, det har ikke alltid vært slik.......  


♦ Spm. 2. Hvor er den grå pelskosebuksen fra? Eller den hvite hvis det ikke er den samme med ulikt lys bare?

◊ 
Den er kjøpt på Cubus, jeg har en i grå, denne du ser på bilde over, med genser som hører til, og så har jeg en i brunt/beige. De er kjempe god, myke og varme! Såg de hadde dem fremdeles da jeg var innom i går, anbefaler virkelig de på disse kalde høst dagene :) Her under ser du genseren til den beige :) Søtt motiv og myk deilig genser :D 

♦ Spm. 3. Har du mistet all sultfølelse?
Ja dessverre har jeg det. Men heldigvis er det slik at med tiden, når jeg har fått kjempet meg opp på normalvekt igjen, og holdt meg der stabil over en tid med regelmessige måltider- vil den mest trolig komme tibake. Enn så lenge må jeg spise etter klokken.


♦ Spm. 4. Følger du kostplan? Eller hvordan organiserer du mat og måltidene?
◊ Nei akkurat nå gjør jeg ikke det. Men jeg har store deler av voksen livet gjort det. Men jeg tror at nå som jeg har fått vite jeg er benskjør noen steder i kroppen, så må jeg få meg en time med en ernæringsfysiolog som kan hjelpe meg å lage en kostplan fremover, nettopp fordi både trening og kosthold vil kunne hjelpe så det ikke utvikler seg til å bli enda verre.


♦ Spm. 5. Vil du si litt om hvordan type hjelp og oppfølging du får?
Akkurat her og nå, så har jeg tjeneste for psykisk helse hos meg en time hver dag, og fastlegen min hver onsdag. Så har jeg nettopp begynt hos en terapeut (psykolog) på poliklinikken i Volda hvor jeg har time (45 min.) hver andre uke.
Men vi har jobbet og jobber fremover mot noe helt nytt, en helt ny type oppfølging som vil være mer tilrettelagt mine behov. Så det er spennenden. Vil fortelle mer om det når ting er mer avklart. :) 


♦ Spm. 6. Hva er grunnen til at at du ikke vurderer å flytte inn i en bemannet bolig? (Regner med at det sikkert har blitt foreslått)
Her i Ørsta kommune har dem ikke bemannet bolig. De har mange kommunale leiligheter, men ingen som er bemannet. 


♦ Spm. 7. Hvor lenge har du fått hjelp og hvor lang tid fra du ble syk tok det til du oppsøkte hjelp?
◊ Det var ett vanskelig spm. For hjelp.. hva skal man legge i det ordet. Hjelp er ikke alltid hjelp, desverre. Men jeg kan i alle fall si at første gang jeg begynte å gå til en behandler i poliklinikken var jeg 15 år. 
Jeg har vært syk i mange år før det ble fanget opp, da jeg skjulte det veldig godt. Hvor lang tid er uvisst..


♦ Spm. 8. Hva kom først av spiseforstyrrelsen, rusen, angsten osv? Og når kom de andre :)
Først angsten og depresjonen, og suicidaliteten. Så utviklet jeg både selvskadingen og spiseforstyrrelsen mer eller mindre på samme tid tror jeg. Da vare jeg 15 år.
Rusen var bare en periode over 10 mnd i 2015, og jeg håper jeg aldri kommer dit igjen. Jeg har vell nok å stri med om jeg ikke skal få enda flere tilleggs problemer? ;) 

♦ Spm. 9. Kva er AHT?
◊ Akutt Ambulant Team. Det er ett fleksibelt team som kommer hjem til mennesker som sliter psykisk i akutt faser.

♦ Spm. 10. Jeg lurer på dette med dissosiativ tilstand: Du skriver at du jobber hardt hver dag med å ikke gå inn i den tilstanden igjen. Hvordan gjør det du? Kjenner du at du er på vei til å "forsvinne"?
Det er ulike måter å disssosiere på. Jeg har flere ulike måter, og noen ganger kan jeg merke at nå flyter jeg litt inn og ut av meg selv. Andre ganger skjer det på sekundet- og da er det på en måte forsent å gjøre noe. 
Men når jeg kjenner at nå flyter jeg inn og ut av samtalene, da kan jeg f.eks trampe litt hardt i gulvet, for å kjenne at kroppen min er her, for å holde meg HER OG NÅ. Jeg kan klype meg selv i hånden, eller viss jeg har en sånn flaske med lukt i nærheten kan jeg lukte på den. Det finnes mange ulike måter å holde seg her og nå, viss man merker at nå går jeg litt inn og ut av meg selv. Jeg pleier noen ganger da å bare legge meg å sove. 


♦ Spm 11. Tar du sol?
Oh no, det hadde jeg ikke hatt tålmodighet til. haha! Men jeg bruker selvbruning, føler meg bedre når jeg har farge. Syns jeg rett og slett ser sykere ut når jeg er helt bleik. Så jeg selvbruner meg hjemme flere kvelder i uken.  

♦ Spm 12. Skal du feire jul? Evt. hvordan?
◊​ Ja! Jeg skal feire jul her hjemme sammen med Sindre og AB. (Og kanskje noen flere)

♦ Spm 13. Hvordan "henter du deg inn igjen" når livet gjør vondt?

◊​ Jeg prøver så godt jeg kan å holde fast i de gode tingene jeg har i livet mitt når det stormer som verst. Jeg tror det viktigiste jeg har lært er at jeg ikke skal være redd for å be om hjelp fra venner- Altså, skrive en meld med f.eks: "Hei, jeg sliter sånn nå. Hadde du hatt tid å komme innom å ta en kaffe og en røyk med meg? Eller kan jeg ta meg en tur bort til deg?" - For jeg har oppdaget at det er mange som ønsker å  være der, selv om man ikke er i form. Denne uka har vært beintøff, men takket være venner har jeg ennå ikke skadet meg selv, og det har jeg virkelig slite med denne uka. Tankene er der hele tiden, og når det virkelig har vært som verst - har jeg valgt å be om besøk eller å gå på besøk. (Takk, tusen tusen takk til dere alle som har stillt opp!) ♥

Ønsker dere en strålende lørdagskveld!! 

- Lunaen! -
 

Helg! Avslapping! Vin, bestevenninnekos! ♥

Weeeeeeekend!!!!! ♥ Vinkos med bestevenninne! Slappe av, koser oss, ler - SÅ HERLIG Å LE! ♥ 


Imorgen kommer svar på spmrunden! Promies! 


Ha en fin kveld gode lesere! Lots of love! Kos dere ikveld!♥

- Lunaen - 

Riktig god helg! ♥

God morgen fine mennesker der ute. Har dere sovet godt i natt? ♥ ♥ ♥ Håper det! Og at dere får en super fin start på HELGEN!♥ 

Jeg ER så trøtt jeg! Men søvnen har det likevel ikke vært mye av i natt.. Er helt skjelven, *Gjesp*, tror rett og slett jeg bare er veldig psykisk og fysisk sliten nå, jeg vet ikke, irriterende med slik indre skjelving. Har du hatt det før? Det føles som om hele meg rister innvendig lissom, temmelig ubehagelig og ganske så vrient å i det hele tatt slappe av da. Men jeg prøver i alle fall, så godt det lar seg gjøre, sitter bare her i senga å høre musikk. 

Har dere planer denne helgen? :) Jeg klarer ikke helt å tenke klart ennå, haha, så de eventuelle planene mine får jeg i tilfelle fortelle dere om senere. Tenkte jeg skulle begynne å svare på spm dere har kommet med i løet av helgen i alle fall, så vet dere at de kommer! Og ellers spise litt mer enn jeg har gjort til nå.
Gud bedre så innmari vanskelig det er dette med måltidene noen ganger da! Jeg spiser jo kun når jeg er sammen med andre. Jeg har ikke tenkt over det før nå, men det er faktisk sant.. kun når jeg har besøk spiser jeg. What! Hvorfor spiser jeg ikke når jeg er alene? 
Det er virkelig ett innmari godt spørsmål.. For jeg aner ikke..  Nei må virkelig virkelig ta meg selv i nakken nå.. Kanskje jeg skal lage meg noe suppe til frokost/lunch idag..? Det er så godt og lett å få ned. Er det ikke rart hvordan matlysten bare ikke er tilstedet noen ganger.. Forsvinner helt ut av det blå og forblir borte.. 
Men mat må man ha, matlyst eller ei. Spiseforstyrrelse eller ei. Næring, idag tror jeg det skal være hovedfokuset mitt. Jeg var jo så godt i gang, husker dere? Ganske bra kosthold faktisk en periode her for litt siden.. men nå den siste mnd? Helt på tryne altså. Når det skjer mye, blir endel stress og uro rundt meg - da forsvinner absolutt alt som kan lignes på matlyst...
Nei, når jeg nå er så bevisst på det, så kjenner jeg bare at nå MÅ jeg også ta tak i det. På odentlig.  

 

Og nå begynner det å lysne ute.. så dagen er i gang nå, eller hva..? 
♥ God helg da kjære dere! 
♥ Ønsker dere gode dager fremover! ♥ 

 

- Lunaen - 

#Anoreksi# - Jeg vil fortelle deg noe, okey?


Dette innlegget er til deg som akkurat har begynt å sulte deg for å holde følelsene dine i sjakk.. Du som løper den samme runda timevis om natten når de andre menneskene sover.. Du som tror du ikke fortjener søvn, hvile, næring.. Ja du som leser bak på knekkebrød pakkningen når du er i butikken, du tar alltid den som inneholde minst kalorier, uansett om du liker den eller ei. Du fortjener jo ikke bedre, tror du. Du fortjener jo ikke noe som er bra.. ikke sant?
Ja du som ikke unner deg annet enn det du for å såvidt holde kroppen gående... for å unngå at noen merker at du sakte men sikkert tar livet av deg selv - uten å frykte døden. For følelsene og minnene føles verre enn døden. Du som tenker at følelsene er så ulevelige at du frykter dem mer enn konsekvensene av mestrings-overlevelses-strategien spiseforstyrrelsen din fører til.. 

Jeg vil fortelle deg noe. Okey? Det jeg skulle ønske noen fortalte meg da jeg som 17 åring løp den samme runda hver eneste natt som du gjør.. Jeg løp og løp uten næring i kroppen helt frem til jeg besvimte, slik som du gjør nå..
Jeg vil du skal vite at du fortjener hvile. Du fortjener like mye hvile som alle andre mennesker på denne jorden gjør. Du behøver ikke løpe... For du kan ikke løpe fra deg selv, kjære deg.
- Du føler det ikke, du tror det heller ikke, men det er sannheten. Du fortjener hvile, virkelig!
Du fortjener å sove om natten du også, uten å sette vekker klokken på ringing hver time gjennom hele natten for å ta de 1000 situpsene du tror og innbiller deg at du må ta for å fortjene å sove en liten time til. For hva galt har du egentlig gjort, for å ikke fortjene det som alle andre gjør? Hva gjør deg til ett så fælt ett menneske som du tror du er, egentlig. Du har jo ikke gjort noe mer galt enn andre mennesker har gjort. Har du vell?

Jeg vil du skal vite at de 1000 situpsene du tar 6-7 ganger hver natt, de behøver du virkelig ikke ta. For du fortjener søvn kjære deg. Du gjør virkelig det! - For du er like verdifull du.. Slik som alle andre mennesker er. 


Jeg vil du skal vite at jeg ser deg, og at du fortjener å bli sett. Du behøver ikke gjemme deg bak smilet, det er plass til deg her. Du har like stor rett til livet som alle andre har. Smilet ditt kan aldri skjule smerten din uansett hvor stort du smiler eller hvor høyt du ler.. Du trenger ikke å smile og le når du egentlig sitter knust innvendig - det er plass til smerten din, skjønner du. Gi den akkurat det rommet den trenger, akkurat så lang tid den trenger for å leges.

Det hjelper ikke å sulte den bort, kjære deg. For den er inni deg, unsett hvor lite du spiser, hvor mye tallet på vekten viser ,hvor mange runder rundt nabolaget du løper, -  og du vet det egentlig, ikke sant? At den ligger der, gjemt og i dvale inni deg, helt frem til du får i deg nok næring til at den våkner til liv igjen.
Men jeg vil du skal vite at det er ikke farlig!! Følelse ER ikke farlige- det gjør bare veldig veldg vondt noen ganger å føle og kjenne på dem. Ja så vondt at du noen ganger ikke klarer å puste skikkelig en gang. Men det er ikke farlig, okey? Husk det! - Det gjør bare så sinnsykt smertefullt.. Og du, det er slik livet er for alle i mindre og større grad, desverre. Det blir aldri helt bra, som noen kanskje forteller deg. Men jeg vil ikke lyve for å trøste deg.. Det er det nok mange uvitne mennesker som gjør.  
Men jeg vil heller fortelle deg realiteten, og det er at alt blir ikke bra, men det kan bli bedre!
 jævla mye bedre!!! 


Og det er helt greit at du gråter, kjære deg. Du behøver virkelig ikke å gjemme deg bort bak lukkede dører når tårene renner på utsiden. Du trenger ikke kvele gråten, du trenger ikke å spy den opp. For alle mennesker gråter inni mellom, det er helt normalt og fullstendig lovelig. Du er ikke svak fordi du gråter, fordi du viser følelser. Det er en styrke, det. Du er sterk som faen, du! Visste du det?

Det ER plass til følelsene dine her, og det ER plass til HELE deg her - ikke bare den smilende masken du bærer på mens tårene strømmer på innsiden... Vis deg. Hvem du er. Vis hele deg....


Jeg vil fortelle deg at å sulte bort følelsene dine fører deg ingensteder enn på stedet hvil.... Det fører til store psykiske og fysiske konsekvenser på langsikt.. Jeg sier det ikke for å skremme deg, men fordi jeg vet sannheten. 

- Jeg fikk idag vite at jeg både i ryggen og i venstre bein er blitt benskjør på grunn av anoreksien. Og derfor skriver jeg nå dette til deg, du som ennå har en sjanse til å snu, til å be om hjelp, til å lære deg å regulere følelsene dine på en mer konstruktiv måte enn du gjør nå. Fordi jeg vil ikke at du skal ende opp slik som jeg har gjort! Jeg ønsker ikke at du skal kaste bort 13 år av livet ditt slik som jeg har gjort, på å skjule hvem jeg er, helt til jeg mistet meg selv, jeg vil ikke at du skal miste livet ditt for å holde følelsene dine dempet og i sjakk. Jeg vil du skal vite det er plass til deg, du har din plass her på jorden av en grunn. 

Jeg vil du skal vite at du er verdifull, at du også på lik linje som alle andre har livets rett. ♥


- Lunaen - 


 

Selektiv.


Og du trur at eg fortell deg alt
at eg er ei åpen bok,
skriv direkte, ja heilt uten filter.

Når eg hører det? Så ler eg ikkje ein gong

for tenk om-
det ikkje lenger behøvde være mi skam å bære.


...


- Luna, 2016 - 

Girls-evening!

I kveld har jeg invitert to av bestevenninnene mine hit på jentekveld. Det trenger vi nå alle tre, så det var perfekt for oss alle at det ble kosekveld idag! Julebrus, ost og kjeks, og is ;) Håper å finne en bra film eller dokumentar på Nettflix, ellers er vi ikke akkurat dem som sitter stille og ikke har noe å si. Prater går løst og fast om alt mellom himmel og jord, akkurat slik vi liker det ;) 

Beste isen som er oppfunnen!!! 

Her har jeg dekket på og klar for å ta imot gojentene. Det blir nok en hyggelig kveld dette! ♥







Creamy White Castello er min absolutt favoritt ost på Ritz kjeks! NAM!! ♥ Har du ikke smakt den, så nbefaler jeg den virkelig!! 





Nå kommer de snart så må nesten logge av. Ville bare vise at jeg har det etter forholdene bra, og gjør det jeg kan for at dagene skal bli så bra som mulig. Ta vare! ♥

Og sov trygt i natt! Klem fra,
Lunaen - 

Jeg ber deg - hør på det jeg ikke sier..


La deg ikke narre av meg
La deg ikke narre av ansiktet mitt- for jeg bærer en maske
Jeg bærer et utall masker
Masker jeg ikke vil ta av , og ingen av dem er meg


Jeg innbiller deg at jeg er sikker
At jeg bare er solskinn og fred
Inni og utenpå?
At tillit er mitt navn og kjærligheten mitt spill
At sjøen er rolig og jeg har kommandoen
Og at jeg ikke trenger noen?
Men tro meg ikke - Kjære deg!
Mitt ytre kan synes glatt, men det ytre er min maske
Under fins mitt virkelige jeg -  forvirret, redd og alene
Men det gjemmer jeg
Jeg vil ikke at noen skal få vite

Jeg blir vettskremt med tanken på at mine svakheter og min frykt kommer opp i dagen
Det er derfor jeg sanseløst skaper en maske å gjemme meg bak - så jeg kan late som 
Og beskytte meg mot blikkene som vet
Men akkurat det blikket blir min redning - og jeg vet det
I hvert fall om det ledes av aksept og av kjærlighet
Det er det eneste som kan gjøre meg fri fra meg selv, fra mine selvbygde fengselsmurer
Fra stengsler jeg reiste med slikt strev
Det er det eneste som kan gjøre meg sikker på det lille jeg kan forsikre meg selv:
At jeg virkelig er noe verdt

Men dette sier jeg ikke til deg.
Det våger jeg ikke. Det er jeg redd for
Jeg frykter at blikket ditt ikke ledsages av aksept og av kjærlighet
Jeg er redd du ikke tror meg, at du vil le
Og din latter vil drepe meg. Jeg mener det - din latter vil drepe meg!

Så jeg spiller mitt spill, mitt desperate lissomspill-
Med den sikre fasaden utad - og det skjelvende barnet innenfor
Og så begynner maskeparaden og livet mitt blir en skyttergrav
Jeg snakker lystig og vennlig med deg , i denne overfladiske samtalen
Jeg forteller alt som egentlig er ingenting, og ingenting av det som betyr noe, eller som hyler inni meg
Så når jeg kjører mitt løp, la deg ikke lure av det jeg sier
Jeg ber deg: - Lytt nøye og prøv å høre det jeg ikke sier
Det jeg gjerne vil kunne si, det jeg trenger å si for å overleve
Men som jeg ikke kan si

Jeg kan ikke fordra å gjemme meg
Tro meg - Jeg kan ikke fordra det overfladiske spillet jeg spiller
Det overfladiske, latterlige, dumme spillet
Men DU må hjelpe meg!
Du må rekke ut hånden din- selv om den langt fra synes å være det jeg vil eller trenger
Bare du kan stryke bort fra øynene mine det mildt, stirrende blikket til den døde som stadig puster, bare du kan få meg levende igjen
Hver gang du er vennlig, myk og oppmuntrende, hver gang du prøver å forstå fordi du virkelig bryr deg, da får hjertet mitt vinger,Skrøpelige vinger, men vinger-
Med din følsomhet og sympati og din sterke innsikt kan du puste liv i meg
Jeg vil at du skal vite det

Jeg vil at du skal vite hvor viktig du er for meg
Hvordan Du kan skape denne personen - Meg -
Hvis du velger det? Jeg ber deg - Vær så snill og velg det!
Bare du kan velte muren jeg står og skjelver bak
Bare du kan ta masken av meg
Bare du kan fri meg fra denne skyggeverden der skrekk, tvil og usikkerhet hersker
Fri meg fra mitt ensomme fengsel!
Så gå ikke forbi meg - Jeg ber deg: Gå Aldri Forbi Meg!

Det blir ikke lett for deg.

Så lang tid i visshet om verdiløshet reiser sterke murer
Jo nærmere du kommer jo sterkere slår jeg tilbake
Det har ingen fornuft, men uansett hva bøkene sier om mennesket: - Jeg er uten fornuft!
Jeg kjemper MOT nettopp det jeg ønsker meg, men jeg har hørt at kjærligheten er sterkere enn murer, og der ligger mitt håp
Mitt eneste håp
Prøv å bryte disse murene med din sterke hånd, men med myk hånd
For et barn er uhyre vart

Hvem jeg er spør du?
Jeg er en du kjenner svært godt
Jeg er hver eneste mann du møter,
og jeg er hver eneste kvinne du ser..


- Ukjent - 

Jeg opplever og erfarer at jeg TÅLER det.


Jeg klarer det jo! Altså, det å være alene hjemme. Jeg koser meg faktisk! (litt i alle fall...) Har hatt mye besøk både i går og dag, av de beste av de beste ♥ Siv Beate og Kathrine var her i går (i natt), og Anne Mette har vært her mye idag.♥
Men jeg ser at jeg klarer også å være alene! Ja til tross for! Jeg trodde det kom til å bli veldig vanskelig, fordi jeg takler ganske dårlig slike overganger. Og dette er jo en stor overgang. Men jeg ser at gruingen er det verste, når det først er en forandring - en overgang, så takler jeg det bedre enn forventet. Jeg tåler det. Jeg ser at selv om det er vanskelig inni mellom så tåler jeg det. Jeg dør ikke selv om jeg kjenner på angsten. Jeg sliter litt inni mellom, men jeg overlever. Det er ikke farlig. 

Jeg er blitt flinkere til å spør venner om å være sammen også. Og det hjelper mye. Å være sammen, ikke sitte alene og kjenne på alt for mye. Avledning er ikke bare negativt, noen ganger en nødvendighet. 


Idag har jeg vært hos legen, det er jo som vanlig hver onsdag. Og jeg er sååååå glad- fordi jeg hadde gått OPP litt! Ikke mye, men likevel så var det riktig vei! Så gjett om vi var fornøyde begge to da! I det hele tatt at jeg kom meg dit er jeg ganske stolt over. For det er ikke alltid så lett å tråkke over dørterskelen. Idag var en slik dag. Men jeg kom meg ut, og det hjelper også på at taxi- sjåførene alltid er så smilende og hyggelige mot meg. (Takk!!!)

Etter legetimen dusjet og ordnet jeg meg, bare vaset rundt her hjemem å kjente litt på følelsen av det å være alene. Jeg har jo bare vært alene ETT DØGN på 9 mnd! 6 av de mnd hadde jeg jo fotfølging, var jo ikke ett sekund alene nesten.. Så det er en ganske heavy overgang dette!

Kjentes det okey ut? Trygt? Jeg husker ikke helt hva jeg kjente. Jeg tror det vil ta litt tid før følelsen er der. Men jeg tåler det, erfarer hver time at jeg klarer å være alene. Og det er godt! selv om det gjør litt vondt nå. Men øvelse gjør mester hva? 

Koser meg gjør jeg inni mellom, ja helt til jeg hører en eller annen lyd, som kaffemaskinen som plutselig bestemmer seg for å lage en eller annen merkelig lyd - og jeg skvetter til, ja og så må jeg roe ned meg selv igjen. Men som sagt - tilvenning tar tid, og jeg klarer det. Jeg SKAL det. :) 

Det er så dårlig vær at jeg bare slapper av hjemme idag, frem til psyk tj kommer innom som avtalt kl 18-19.00, da kan de være behjelpelig med å være med å handle også om jeg behøver det. Jeg er så glad for at de kommer innom, det er trygt å vite at de er her - viss jeg trenger noen.  
Noen ganger er det ikke at man behøver prate så mye, men bare å ha noen sammen med enn.♥


Nå skal jeg se om jeg finner på å lage noe kreativt, eller kanskje legge gel-negler. Får se når angsten slipper litt mer tak, så får jeg kanskje til å konsentrere meg om noe.
Jeg klarer meg. Det er bare uvant og litt skummelt. Men jeg vet at vennenne mine er her viss jeg trenger dem. Og det er så utrolig deilig å vite. At man ikke er alene, selv når man øver seg på det. ♥

- Lunaen - 

8 små ord.

Det fineste man kan få høre på en dag som dette:
8 små ord. Likvel store.

"Skal passe på dej dinne uka ej vennen" ♥️♥️


Tekst meld fra venner. Invitasjoner til overnatting, invitasjon til besøk. 
Ord fra naboer, ord fra venner: "Bare ta kontakt om det er noe, vi er her" 

 

Når ordene stemmer overens med handlingene.
Så kan
8 små ord flytte fjell.

Jeg er trygg.
Jeg er ikke alene.
Jeg er ikke alene.


Jeg er velsignet. ♥️

En sånn dag, som dette.


Bare innom for å vise dere denne fine koppen. Og for å si at jeg blir litt utilgjengelig idag, da mitt favoritt innbo har bestemt seg for å forlate meg idag for en ukes tid. Derfor skal de nå få all min oppmerksomhet, og jeg skal late som om jeg ikke syns det er skummelt å skulle være alene så mye etter 9 mnd uten mer enn EN natt uten tilsyn. Jeg skal også late som om det ikke er kleint å gi en klem og si God tur og Glad i deg SAMTIDIG, noe det er. Og alltid vil være.

Om jeg kommer til å savne dem denne uka? Det innrømmer jeg aldri.
(smil)

Fin kopp hva?
Du får kjøpt den på Europris til 39.90. Det var i alle fall det jeg gjorde i går ;)
Her er en til!:

Håper dere får en nydelig dag!

- Lunaen - ♥

Hvordan kan AHT definere at krisen er over uten å spør meg?

Jeg spør meg selv hver gang:
Hvordan kan AHT definere at krisen er over uten å spør meg?

Hvordan måler de "akutt" egentlig? Er det kun akutt når barberbladet har kuttet seg igjennom huden min? 
Er det bredde og dybde som må måles også da, eller? 

Og jeg er faktisk ikke sarkastisk nå, for jeg undrer virkelig på når "akutt" er akutt for dem. I forhold til meg.

For for meg? Så skulle jeg gjerne vært deltager i når dem trekker seg ut. Så jeg selv, JEG som kjenner når krisen er over, jeg er vell den som kjenner og føler når jeg har kontroll til å være uten å kunne kontakte dem? 
Og den er ikke nå - men for AHT? Så er visst "krisen" det "akutte" over. 
Men hadde de spurt MEG, som kjenner og føler dette på egen kropp og sjel, så ville de visste at for meg måles ikke "akutt" eller "krise" ETTER at det har gått galt. Da er det over, da. Da er slaget tapt, da. For min del. 

For meg? Så er krisen og det akutte over når følelsene og tankekaoset er mer stabilt over tid.
Når kaoset har roet seg, stormen har stillnet.
Når angsten har landet fra det skyhøye til det moderat som jeg vet jeg må leve med.
Når selvskadings-trangen er borte i mer enn to dager i strekk.
Når jeg kjenner selv at jeg har mer kontroll.
Når spiseforstyrrelsen er under kontroll
Når selvmords tankene er forsvunnet i mer enn to dager i strekk.
Når sorgen er mer på avstand,
og smerten på innsiden er blitt levbar igjen.

Da er krisen, det akutte, over FOR MEG.
Men for AHT, så måles tydelig min krise og akutt situasjon ETTER at jeg har stått i dette uten dem, for lenge, og huden min er igjen blitt oppskåret og må syes sammen igjen... eller?


Er vi virkelig her, ja nå igjen? 
Jeg vet i alle fall at viss jeg mister fotfeste igjen, så er det ikke AHT jeg kommer til å ringe å be om hjelp.
- For hjelpen til AHT trenger jeg ikke ETTER skaden har skjedd, da trenger jeg ambulanse og kirurger på sykehuset. Hjelpen til AHT trenger jeg når jeg ber om hjelp for å unngå at skaden oppstår. 

- Lunaen - 

Jeg er nykter, men jeg er og vil alltid være rusavhengig.


Hver morgen startet jeg dagen med å finne frem den lille gjennomsiktige posen med det hvite pulveret i. Det hvite pulveret styrte hele dagen min. Hele livet mitt var styrt av dette pulveret. Før det virket i kroppen klarte jeg ikke gjøre noenting. Ikke en gang stelle meg, koke kaffe, gå ut i hagen med hunden, absolutt ikke ta imot besøk.
Når innholdet i posen minket fikk jeg panikk.. Hvordan få tak i mer? Var det noe mer på markede? Hadde jeg penger til å kjøpe mer? Hvor skulle jeg få tak i nok penger? Regningene sluttet jeg å betale, jeg sluttet også å åpne posten. Jeg sluttet å gå ut på dagtid, viss jeg ikke absolutt måtte, og da var det stort sett for å ta ut penger til å kjøpe mer.

Det hvite pulveret jeg ikke visste hva inneholdt av tilsettningstoffer, men likevel puttet i meg. Tre tykke striper på ett sølvfat. Ett gammelt bankkort for å hakke opp stoffet til det ble helt pulverisert, dro det frem og tilbake, for å lage de perfekte stripene jeg dro opp i nesa ved bruk av en 50-lapp.... Det hvite pulveret var alt jeg brydde meg om, jeg var totalt avhengig. Ikke av rusen, for det var det som gjorde at jeg ikke klarte, og på ett tidspunkt heller ikke ønsket - å sluttet. For jeg ble rolig. Jeg kunne for første gang i mitt liv ikke kjenne hjerte banke hardt i brystkassen min, ingen angst som rev og slet i meg, jeg var rolig, bedagelig, klarte å konsentrere meg. 
Men bakdelen av det hele ble likevel verre. Jeg isolerte meg fullstendig. Jeg tok sjelden imot besøk av noen utenom helseperosnell, jeg kuttet ut de fleste i livet mitt. Hvorfor? Mest trolig fordi jeg skammet meg. Jeg ville ikke at noen skulle se meg slik. "Hvordan kunne dette skje?" "Hvorfor klarte jeg alltid å rote meg oppi alt mulig?" "Alle kommer til å hate meg viss de finne ut hva jeg gjør" 

Jeg har vell aldri hatet meg selv så mye som ifjor da rusen var alt livet mitt dreide seg om. Helsevesenet visste om det, jeg var helt ærlig med dem hver eneste dag i hele fjor. De visste hva jeg gjorde, hvor mye jeg tok, at jeg ikke fikk betalt regningene mine, at jeg nesten satte fyr på leiligheten hver eneste dag da jeg bare sovnet, helt ut av det blå, med røyken som falt i sofaen, brant hull i klærne mine, tepper, tja- ja alt mulig. Hadde det ikke vært for de få jeg våget slippe inn av venner, (to stk.) som ofte overnattet, hadde jeg nok ikke vært i live idag.

Det er ikke en daglig kamp nå, men hver eneste uke er det dager det er tungt og ønske om å bare få en liten pause fra angsten kommer snikende på. Tanken er der, men det forblir også med kun tanken nå. For jeg vil ABSOLUTT IKKE tilbake til det triste, mørke, ensomme livet det er å å være rusavhengig. Jeg har hatt ett tilbakefall siden to uker før 1 februar. - Og ett tilbakefall, det er ikke mye, så det er jeg stolt over - for tilbudene er tilstedet.
Jeg er fortsatt en rusavhengig, men jeg er nykter. Og det skal jeg vært resten av mitt liv. Når jeg ser tilbake på tiden i fjor så blir jeg bare trist. Jeg blir trist fordi jeg har sett så mange mennesker som fortjener ett så mye bedre liv enn de idag har, på grunn av rusen. Hvor er hjelpen? Hvorfor er det ingen som klarer nå inn til dem? 
Jeg har sett mørkesiden, jeg har levd i dette mørket. I den enorme ensomheten det føles å være rusavhenigig. Skammen jeg kjente på hver gang jeg svelget en dropp eller sniffet amfetaminen. 
Jeg unner absolutt ingen å ha det så vondt og fælt som det var.
Jeg er en av de heldige, jeg overlevde, jeg klarte å kjempe meg ut av det, men en avhengighet er en avhengighet - som jeg må slite med i lang lang tid. Men etter dette året, så vet jeg at styrken og viljen har jeg i meg til å klare det. Jeg skulle bare så ønske de jeg kjenner som sliter med en rusproblematikk, og alle andre for den del, også kom seg ut av det grusomme mørket og fikk bygget seg ett liv som er verdt å leve.♥ 

- Lunaen - 

Bare litt, nervøs. Lissom..... 


En hel uke hjemme alene. Gleder meg, men jeg er også litt nervøs, som overskriften sier.
Akkurat nå har jeg kun 25 minutter på meg til å grue meg til første møte med to fra psyk tj som kommer. Godt er det, å ha KUN 25 minutter med en puls på 115 og ett stressnivå som skyer høyt over taket, og ikke for å glemme angsten som bare: HER ER JEG! 25 minutter. Er ganske lang tid, egentlig. Viss man tenker seg om.
Det er tross alt 60 sekunder gange 25. 

Lenge med skyhøy angst - men akkurat lite nok til at jeg takler det.

Så her sitter jeg. kaldsvetter og må til og med skifte sokker nå.
Oppsumering av dagen: 
♦Dagen idag har gått til super koselig tid på handel med Sindre, jeg handlet inn det jeg trengte for å lage sopp suppe og slik som jeg har lært meg å lage. Brus og alt er på plass for uken!
♦Mens AB har som alltid måttet hjulpet til med tjenestene som skal være inne, og plutselig ikke skal være inne i det hele tatt.
Det går fint, (kremt) det er bare slitsomt å hele tiden bli motarbeidet, det tærer på oss alle. Og når man blir møtt med en helt uakseptabel oppførsel fra ett menneske fra en instans som skal hjelpe, så hjelper ikke det på denne evige kampen min om å stole på ord som blir sagt - at de blir holdt. 
♦Så spiste og lærte jeg å lage Arme Riddere. (husker bare litt av det, så må skrive opp i boken min ikveld hvordan det var..)
♦Så sov jeg. Til lenge.
♦Våknet: Og nå, 15 minutter igjen til å grue meg. 15 minutter er 60 sekunder gange 15. Det minker, altså.



Bare litt, nervøs. Lissom..... 

- Lunaen - 

Uken som gikk♥ #5

Hei kjære lesere, her kommer Uken som gikk! - Wow, litt av en uke! Denne uken har vært så innmari krevende, både psykisk og fysisk, har hatt så mye smerter i kroppen grunnet værskifte, og flere viktige møter som jeg har måttet forberede meg til og møtt opp til. Det har vært super krevende, men vi kom i mål!;)  

♦Ukens tanke: "Det finnes kanskje muligheter, likevel?"
Det har vært en uke full av krevende og vanskelige saker, vi har vært SÅ slitne både jeg og AB med mye frem og tilbake med forskjellige instanser hvor vi har måttet kjempe for å få RIKTIG hjelp. Det går ikke an å få hjelp, når den ikke er tilpasset dine individuelle behov - det kan faktisk gjøre ting vondt verre. Vi måtte kjempe som faen, mye telefoner, mye møter, mye mailer frem og tilbake, osv. Dette krever mer enn hva jeg tåler ift stresset det medfører, så øker angsten, - kroppen reagerer. Det går utover det meste.
Men jeg og vi, sitter her nå og føler at vi kom i mål, sammen hand i hand, klarte vi det. Nå håper jeg bare på at det som blir sagt, blir holdt. For etter så mye rot og styr i alle disse årene, så betyr ikke ordene så mye lenger fra helsevesenet- ting må vises med handling. 


Ukens opptur: Å kjenne at man har fått HÅP for en fremtid man aldri trodde man kunne få.
For selv om man ikke blir frisk, så har man likevell rett på ett verdig liv å leve, en hverdag hvor man kan fungere? Og at jeg nå i helgen har smilet, latteren har trillet her hjemme, mer enn på hele uken, - det er fordi jeg kjenne at det er HÅP for at jeg nå skal få hjelp her ute i samfunnet som er tilrettelagt mine behov, som vil gjøre at jeg kan slippe så mange innleggelser som ville vært uten. Jeg har HÅP for en bedre fremtid! Takk til dere alle som har bidratt til å gi meg håp igjen! 

Ukens nedtur:
At de du trodde du kunne stole på ville stille opp nå fremover, valgt å trekke seg tilbake.
Sårt, så jævelig vondt, men jeg bare stole på at den andre instansen ikke svikter.

Ukens person(er):
♥Ab, Sindre, Siv Beate, Anne Mette ♥ Trenger jeg utdype noe mer?
Dere har vært og er uunverlige for meg! I lOVE YOU! 


Ukens sang: ♥Rachel Platten - Better Place♥

Ukens største utfordring: Klare å møte opp på møtene jeg skulle på. 
Men jeg klarte det, med god støtte! Gjennomførte og vi kom i mål! Hurra!

Ukens Guote: Better things are coming! 

♦ Minner om spørsmålsrunden: http://lunaen.blogg.no/1478541218_p_tide_med_en_sprsmls.html
Legg igjen spørsmålene du lurer på enten i kommentar feltet, eller på FB siden min enten under kommentarer eller om du ønsker å være anonym kan du selvsagt sende på PM på min fb side:
https://www.facebook.com/Lunahjertesmil/?fref=ts

- Lunaen! - 

♥♥♥ Fantastisk kveld i går! ♥♥♥

Igår kveld var helt fantastisk! Ååååh gud som jeg koset meg! Fondue-aften med herlige venner, hva mer kan man ønske seg? ♥ - Skal du ha en liten koselig sammenkomst med nære og kjære, så anbefaler jeg virkelig fondueaften! Herregud så koselig! Sitte der med all den deilig maten, lage den sammen og sitte rundt bordet å bare nyte tiden og maten sammen i timevis. Helt herlig! ♥



Gjett om dette var godt! Så nydelig mat! ♥ Dette er noe helt annet enn sykehus mat altså... ;) 



Så avsluttet vi kvelden med mojito og råbra konsert på Norrøna pub!
Deres facebook side: https://www.facebook.com/Norronapub/?fref=ts
♦ Fy faderen så gøy vi hadde det! Danset å koset oss, absolutt en av de beste kveldene på lenge! Jeg smiler, så heldig med så gode venner og mennesker rundt meg! Jeg er så ubeskrivelig takknemlig og glad for livet som er på vei til å falle mer på plass. ♥ Viktig å ta helg, selv om ukene og helgene ofte går litt i ett. Helg å fri til bare kos, viktig!  



Håper helgene deres har vært like fin som min! Ta vare! Idag er en dag som kan være vond for mange - gi gjerne en klem eller ett varmt smil til dem, det skal ikke alltid så mye til ;) 

- Lunaen - 

Legger meg langflat: JO SINDRE, DET ER SYND PÅ DEG PÅ SØNDAGER!


Idag misunner jeg alle menn, slik sikkert tusenvis andre kvinnfolk som var ute igår gjør.
Sindre gikk på badet å vasket ansiktet i vasken med klart rent vann og ser fresh ut allerede. Jeg? Måtte fjerne all sminken fra i natt, ja den som ikke har festet seg på både pute og dynetrekk i løpet av natten da, med sminkeserviett, ikke bare en, men TO! All foundation og maskara og alt annet crap må av FØR man igjen, må ta på ny fordi man etter å ha fjernet føler seg enda verre, for å ikke se ut som ett fyllesykt lik når man om to timer får besøk. 
- Jeg har også funnet ut at jeg enten er A: To old for that shitt. Eller B: for undervektig for that shit.
Ellers vet jeg ikke om jeg skal spy for å få opp all gifta fra i går, eller håpe at fyllesyka går over av seg selv?

Og jeg kan ikke en gang syns synd på meg selv idag, fordi jeg har dissa Sindre så sykt mange Søndag i over ett år nå hvor han har sytet over å være dårlig mens jeg har sagt: "Det er ikke synd på deg, det er selvforskyldt." 

Jo, Sindre! Det har vært og er synd på deg hver jævla søndag! Jeg må bare legge meg langflat og beklage på det sterkeste at jeg har vært så kjip mot deg på søndger som dette, for fy faen - idag kjenner jeg virkelig på det du har kjent på og jo- du fortjener trøst.

For idag er jeg fyllesyk også. Kvalm. Ikke i nærheten klar for å møte menneskeheten.
Går det over av seg selv eller? For idag kjennes det ikke slik ut!
Jeg er fyllesyk og misunner alle dere som ikke var ute i går.

But: It was a lot of fun!!! 

Skriver mer senere, skulle redigere bildene fra middagen igår, men synet av maten gjorde meg enda mer kvalm enn jeg i utgangspunktet allerede er, så viss dette går over av seg selv - så kommer det senere ;)

- Lunaen - 

♦Saturday night, let's have some fun!♦


♦Saturday night, let's have some fun!

Jeg har sittet i sengen og lest bok i hele dag, bare slappet av i kosedressen og ikke hatt store planer egentlig om å bli med ut. Men tydeligvis ladet jeg opp igjen batteriene mens jeg las i "Forbilde" av Sophie Elise, for en fantastisk fin jente! Jeg bare digger henne! Så rett frem, direkte, brutalt ærlig og selvironisk. Jeg digger det! Sophie, du er rå!♥


Men nå er jeg altså klar for først middag her hjemme, vi skal som sagt ha Fondue- jeg har små sniket rundt dem andre på kjøkkenet og det ser helt fantastisk deilig ut! (Skal ta bilder og vise dere resten av kvelden imorgen!)

Nå skal jeg nyte kvelden og legge alle bekymringer til side og KOSE MEG!
Gjør det du også? Vi fortjener fri i blant, vi også. ;) Nyt kvelden, kjære dere ! Så kanskje vi sees på Norrøna? :) Det er alltid så hyggelig! ♥ Og ikveld skal jeg klare fint å stå på beina ;) hahah!! 


Lots of love!! ♦ Go out and have some fun! ♥
 


Kisses and hugs,
- Lunaen - 

Aldri mer blande vin og wiskey! Ikveld: Fondue!

! Nedtur ass! ALDRI bland vin og irish coffe! Never ever again! 
Så kvalm at Sindre kom å henta meg og rett på badet her hjemme å spydde. De lo mens jeg ropte: "Jeg skal aldri drikke igjen!" - og så lo jeg også, inni mellom, etterfulgt av: "Det er vell det alle sier" ;)
Herregud! Gledet meg så til kvelden og PANG der slo irishen for fullt inn! Hjelpes! Ikveld skal jeg i alle fall IKKE drikke irish! Jeg vil gjerne ha en hel kveld når jeg ska ut, ikke bare en time for så å dra hjem å spy :P 

Gojenta ♥

Idag har jeg bare avslappings dag før kvelden. For ikveld skal vi ha besøk av en kjær venn og spise Fondue! :) Det blir hyggelig! Det er eneste kvelden før Sindre skal på jobb igjen vi kan ha en skikkelig kosekveld med god mat og en tur ut, så mest trolig viss jeg orker blir jeg med en tur ikveld også. (uten irish!) haha!
Så her sitter jeg i kosedressen, usminket og bare tar livet med ro. Gleder meg til å smake Fondue - jeg har aldri smakt det! (tror jeg i alle fall) - så det blir spennende! :D 
Lurer på å legge negler idag, får se om jeg orker. Tar så lang tid, men samtidig er det også en ting jeg syns er avslappende å styre med :) ♥

Håper dere har en fin helg!! Kos dere masse og ta vare på dere selv og de rundt dere ♥ Masse gode ønsker for dagen deres! 
Klemmer fra Lunaen! ♥

Hver gang du forlater meg


Hver gang du forlater meg
må jeg minne meg selv på
at det er ikke lenger deg
som igjen og igjen - velger å gå...


De dype smertefulle barnesår
som ikke en gang kan minnes
blir revet opp hvert eneste år
- og smerten ligger i å aldri frifinnes

 

De omfavner med sine hvite vinger
og gir løfter om å for alltid bli
Men løftene blir omgjort til løgner
og du blir fanget i en evig melankoli

Så...

Hver gang du forlater meg..
må jeg minne meg selv på
at det er ikke lenger deg
som igjen og igjen - velger å gå...


- Luna Ch, 2016 - 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits