I'm not mad, I'm hurt. There's a difference.


Jeg er ikke sint, jeg er bare knust i tusen biter. Og jeg er igjen på god vei til å bygge opp igjen forsvaret mitt som jeg var dum nok til å rive bort - for deg. Fordi du, som så altfor mange andre, lovet noe du ikke klarte holde. 
Og jeg sitter her, som jeg har gjort siden du sendte meg den tekst meldingen for seks dager siden, den hvor du takket meg for at du fikk sjansen til å bli kjent med meg, men på grunn av jobben du fortsatt har, ikke kan ha mer kontakt med meg videre. Fordi reglene er slik, noe du selvsagt ikke ønsket skulle bli- men likevel ble, ja de reglene som du visste om dem hele tiden. Likevel sa du vi skulle ha kontakt videre. Og så avsluttet du, på det verst tenkelige tidspunktet, og på den verst tenkelige måten. Og nei, jeg er ikke sint på deg, som du spurte om og håpet jeg kunne tilgi deg for, ja at du også var en av de som måtte velge meg bort. Ikke fordi du ønsket, jeg vet det gjorde vondt for deg - slik som for alle andre i systemet som har gjort akkurat det samme i 15 år. Men hva tror du at det gjør med MEG? Hvilken konsekvenser tror du dine velmente handlinger har ført til? Aner du, og alle dere andre, som lover oss pasienter å bli for å trøste- aner dere egentlig hva det gjør med mennesker som allerede er relasjons-skadet når dere ikke holder løftene dere gir? Konsekvensene blir store, og jeg og mange med meg lever med de daglig. Det gjør også mine nærmeste som stadig må gi meg bekreftelser fordi jeg ikke lenger er i stand til å stole på mennesker lenger. Det er en av mange konsekvensene det fører til. Det går ikke bare utover meg, men også de rundt meg. Jeg vil så gjerne stole på at noen velger å holde sine løfter, at noen velger å bli hos meg - men fordi disse avvikene du og så altfor mange har gjort i løpet av disse årene - er jeg blitt skadet av det at jeg alltid har i bankhode: "De forsvinner, de også. Ingen blir. Jeg er ikke verdt å elske". 


Men det er ikke noe å tilgi, fordi jeg er ikke sint på deg. Jeg vil aldri bli sint på deg, fordi jeg er så inderlig glad i deg. Det er vell ett av mine største problemer, å knytte meg til mennesker. Jeg er ikke sint, men jeg er såret, og under denne apatien og følelses-løsheten jeg føler ift deg nå, så er jeg så til de grader knust i tusen biter igjen.. 
Og jeg forstår bare ikke hvordan du, akkurat DU med din viten, med din utdanning, med din kompetanse, at ikke du vet at jeg har allerede stengt av alle mulige følelser jeg hadde for deg. Visste du ikke at det er slik man til slutt gjør, når man har mistet så mange nære relasjoner som jeg har? Det er mange forsvars makanismer man har som menneske for å beskytte seg, dessverre så er dette en av de når påkjenningene blir for store, for mange ganger. Jeg føler ingenting ovenfor deg, alle følelsene slo seg automatisk av allerede få minutter etter å ha lest teks meldingen din. Da forsvant jeg, på vei hjem og vi var på vei over strynefjellet, jeg gikk rett inn i transe-dissosiasjon og var borte i timevis etterpå. Jeg tåler det ikke lenger, og det visste du. Hun som satt på i forsete måtte krype bak til meg i bilen og holde meg, forsøkte på alle måter å få kontakt, men hun fikk ingen respons. Aner du hvor redd hun ble? Jeg var ikke tilstedet overhode, reagerte ikke, ingenting fikk meg tilbake, stemmen min var borte, og hun måtte ringe etter hjelp. Akutt teamet klarte roe henne og si at jeg ikke kom til å dø, forklarte at det var en av formene for dissosiasjon. Da vi endelig kom hjem gikk jeg inn og ut av flere ulike tilstander i tre timer mens akutt teamet var her, men ble til slutt så dårlig at de måtte tilkalle ambulanse og fikk meg innlagt for obeservasjon på akutten. Jeg husker bare små glimt av besøket. - Jeg lå inne i to døgn, og jeg husker bare den siste kvelden. Konsenvensene blir store. Ikke bare for meg, men også for de som heldigvis tok vare på meg. Jeg er så takknemlig for at jeg ikke måtte stå i det alene som jeg før har gjort så altfor mange ganger... 


Du burde visst bedre, du som har utdanningen innen dette feltet. DU av alle, burde ha visst bedre. Og jeg håper du lærer av det så andre pasienter slipper å bli enda mer realsjons-skadet enn de allerede i utgangspunktet er. Men det er jo derfor jeg er til på denne jord, jeg får jo til stadighet bekreftelser på at dette er min sjebne. At hver gang mennesker i psykiartien skal lære noe, så er det JEG som skal tilgi og si "Unnskyld for at jeg sølet til kniven din med mitt blod når du stakk den i hjerte mitt".
- Man leker ikke med andres følelser, det er noe man bare ikke gjør. 


Så skadet kan man bli i systemet, når reglene ikke blir følgt. Man lærer seg etterhvert å ikke føle noenting lenger når mennesker forsvinner helt ut av det blå. Man kan bli så skadet til slutt at man stenger helt av, fordi man klarer ikke lenger å ta det innover seg. Fordi det gjør FOR vondt. 

Og jeg har bygget opp muren min igjen nå. For å klare overleve. Så Vær så snill, ikke gjør dette mot noen andre pasienter som kommer til dere for hjelp. Det gjør oss bedre om dere er der for oss når vi er innlagt, enn at dere lyver for å trøste. Det trøster kanskje der og da, men det skaper store skader på sjelen i ettertid når løftene ikke holdes. Tenk dere om, alle dere i psyiatrien som lover å bli fordi dere mener det godt. Men det gjør oss vondt verre. Vær så snill, bare vær der og hold oss når vi er i krise og behøver deres omsorg. Ikke lov noe dere innerst inne vet dere ikke kan holde. Det gjør så vondt, skjønner du..


- Lunaen - ♥

Morgen stund ♥ 


Hei gode fine dere! ♥ vil bare ønsker dere en riktig så fin start på dagen! ♥ 3,5 timers søvn inatt, og det sier jeg meg fornøyd med nå. Det kommer nok til å bli litt mer søvn etterhvert som formen kommer seg. Idag skal jeg som jeg skreiv i går til legen en tur, og så ser det ut til å bli oppholds vær, og det gjør meg glad! - Så prøve å være litt ute idag, kanskje kjøre en tur å sitte ute ett sted å drikke kakao å ta livet litt med ro. Trenger det nå! ♥ Prøve å bruke minst mulig krefter ettersom vekten er altfor lav og kreftene er minimale, men å kjøre og sitte ett sted ute har man ikke vondt av uansett! :)

Nydelig utsikt fra vinterhagen her hjemme ♥ Har oppe vinduet, og kan sitte her å høre bølgene skvulpe er en temmelig god start på dagen må jeg si! ♥ Takknemlig for morgener hvor jeg kan føle på meg at dette vil bli en av de bedre dagene. Håper det varer! ♥ 

De andre sover ennå, så tenkte å gå på badet så det ikke blir kø ;) Dere vet jo jeg er ett typisk A- menneske. Liker stille rolige morgener hvor jeg bare kan slappe av noen timer før dagen starter og hverdagens gjøremål skal gjennomføres. ♥ Men nå har jeg sittet her snart to timer, og fy faen - jeg må bare si det - å kunne kjenne på en litt mer angst-dempet og mindre indre uro er virkelig etterlengtet! Så det skal jaggu meg nytes så lenge det varer! ♥ 

♥ Ønsker dere en fantastisk nydelig dag, og sliter du idag - ta så godt vare på deg selv som du kan !!! ♥  Varme morgen klemmer fra Luna som sitter her i pysjen med kaffe kopp nr to. ♥ 

- Lunaen - ♥ 

One day at a time. Sometimes just one hour. But- I'm home! ♥

Det er ingen tvil om at det har vært innmari turbulente dager siden jeg kom hjem fra Vestre Viken. Det har vært flere korte akutt innleggelser siden vi kom hjem fredags kveld. Det er fryktelig slitsomt, men samtidig har begge vært livsnødvendige. Idag har vært første dagen, ettermiddagen - hvor jeg har kjent meg nogen lunde i vater. Jeg har strevet inni mellom, men jeg har klart å holde meg tilstedet i meg selv. - Det er alt jeg ønsker her i livet nå, å klare å ha kontroll over min egen kropp og hode. Begge akutt innleggelsene har vært grunnet dissosiasjon, og ganske alvorlig grad. Stress utløst, mye forandringer og bekymringer, lav bmi, lite søvn, over lang tid blir for alle overveldende, for meg blir det ekstra belastende grunnet min tilstand og form - jeg tåler ikke så mye akkurat nå. Det har vært ett tøft år. Ikke bare uker, men over ett år. - Det er ikke lett for hverken meg, eller de fantastiske menneskene jeg er så velsignet å bo hos. ♥ Tenk at etter ett år hvor det ikke har vært mye annet enn motgang i livet mitt, så har vi jaggu meg taklet det sammen hele veien. ♥ Jeg er så ubeskrivelig takknemlig!! ♥ ♥ 
Og så takknemlig for akkurat denne dagen idag. Fordi jeg er hjemme! Jeg er hjemme og har idag fått hvilet litt, funnet litt mer ro. Og det er kun det jeg trenger nå, hvile, ro, søvn, mat, veske, og trygghet.

Jeg er redd. Så inni helvetes redd. - Det vil jeg ikke si jeg ikke er, fordi jeg er alltid ærlig og åpen her på bloggen. Jeg går med en konstant frykt for å miste kontrollen igjen. Det har vært mange episoder nå, og jeg kjenner jeg klarer ikke slippe tanken på om hva skjer neste gang. Hva kan jeg finne på å gjøre mot meg selv da? Det er fryktelig skremmende når man ikke har kontroll over sin egen kropp og sin egen hjerne, når man ikke vet hva som kan trigge neste anfall, da er det ikke rart man blir redd. Det er sjelden jeg har hatt så mange alvorlige anfall som nå. Det er mange år siden vil jeg kunne påstå å si. - Det er skremmende og tøft for de som står rundt og må ta hånd om meg når hjernen min kobler av, det er også belastende for meg når jeg kommer til meg selv og timer er forsvunnet, og jeg er ett annet sted enn jeg husker sist jeg var. - Jeg vil bare at det skal stoppe. Være slutt. Og når jeg får høre at det er kronisk, noe jeg må leve med, så blir jeg veldig mørkeredd. Fordi jeg skader kroppen min uten at jeg en gang vet at jeg gjør det, hva om jeg ikke blir funnet. Tatt hånd om. Oppdaget i tide. Det er mange bekymringer som oppstår når man gang på gang opplever dette på kort tid. Hvor utfallet kunne ha blitt fatalt om ingen hadde vært tilstedet og grepet inn. Det er også tungt å vite at det er tøft for de rundt å se og oppleve meg sånn, fordi jeg vil jo ikke at det skal skje. Jeg vil så gjerne at andre skal slippe å forholde seg til dette, og jeg vil så gjerne vite for sikkerhet at jeg nesten gang noe trigger det at jeg kan klare å stoppe det før jeg forsvinner helt. - Den garantien har jeg ikke, og kan jeg ikke gi. Det er vondt.    



Men ikveld har vi hvilt og slappet av. Meg og Sindre har vært hjemme alene idag. Han laget en herlig champingjong suppe til oss, så vi koset oss med god varm mat og såg litt av en episode Vampire Diarys. Jeg klarer ikke helt å konsentrere meg og følge med på TV, men jeg såg i alle fall litt, og fikk i meg hele skålen med suppe. Og det er jeg fornøyd med. 



Akutt ambulant team kommer innom hver dag for å gi medisin og se an formen min. Nå tar vi kun en dag av gangen. KUN en dag av gangen. Det er alt jeg er i stand til nå. Det er snakk om medisinsk avd med sonde om jeg ikke klarer få i meg nok næring, og jeg blir følgt opp hver uke av lege med vekt og blodprøver. Imorgen skal jeg på legesenteret å få fjernet de siste stingene som ennå er i kroppen min. Det skal bli godt å få dem bort, da jeg daglig blir påminnet av hva som har skjedd - hadde jeg bare husket at jeg hadde gjort det, så kunne det vært litt lettere å forholde seg til. Men nå er det jo slik, og så må jeg bare akseptere det. Lettere sagt enn gjort, men jeg må. Akseptere at slik er det nå, og så må jeg få hjelp av Vestre Viken til å søke meg inn ett sted hvor jeg først kan få kontroll over spiseforstyrrelsen, før jeg kan få behandling, For uten en hjerne og kropp som fungerer - så er man heller ikke motagelig for behandling og alt det stresset det fører med seg. Å behandle traumer er stremt krevende både for kropp og sjel, det henger jo sammen. Da må jeg være MYE sterkere enn jeg er nå. 

Så nå tar jeg en dag av gangen. Time for time. Og det er alt jeg kan gjøre akkurat nå - og det er bra nok. Det MÅ være bra nok. Nå har AB og venninnen vært å hentet klær og litt ting og tang fra leiligheten jeg bodde i som jeg nå har sagt opp - endelig! Så nå skal jeg gå å sortere litt og se hva jeg vil ha og hva som kan enten gis bort eller kastes. Jeg roer ned med slik, sortere, rydde litt, syssle med huslige ting. Og det er så koselig å gjøre rommet mitt her til mitt eget. Jeg er heldig, tross alt. Og idag er jeg takkemlig for en dag hvor jeg har hatt kontroll over min egen kropp. Håper det blir lenge til neste gang det blir så alvorlig. For jeg er veldig sliten, nå.

Ta vare på de gode dagene. Det er så viktig når man er syk. ♥ - Og idag har jeg begynt å skrive i Journal, smått og stort om dagen idag. Hva jeg har klart, og hva som har skjedd.  

Cola Zero fra boks med sugerør! ♥ Ett must!

♥ Ha en trygg natt, kjære dere. Takk for god støtte, gode råd, at dere følger med. Betyr så mye for meg !!!! ♥
Klem fra Lunaen!!! ♥♥♥

This is a modern fairytale, no happy endings.


(Bilde er tatt på Mølla Hotell, hvor vi overnattet fordi jeg var så dårlig at reisen hjem var for lang uten stopp. Det var ett nydelig hotel, med god service, hyggelige og blide ansatte. Absolutt å anbefale!♥)

Hei kjære lesere. Beklager det har vært så stille her nå. Ser jeg ikke har skrive noe på seks dager, så kanskje på tide å skrive noen ord? 
Det å ha blogg gir veldig mye, men det koster også. Fordi man kan ofte bli kritisert på ett tidspunkt man ikke tåler den kritikken. Og man føler den ikke er retterdig. Jeg skriver om det helt innerste,  det såreste, det som gjør vondt, om min sorg, lengel og smerte. Mine lyspunkt, mine daglige kamper. Derfor stikker det nok litt ekstra mye når jeg får kritikk i kommentarfelte, og jeg gruer meg til å skrive neste innlegg. Likevel gjør jeg det, fordi jeg får sjelden negative kommentarer, og bør heller fokusere på alle de positive jeg får. Det er ikke bare lett å blottlegge sine føleler og deler av livet sitt på nett som jeg gjør, det koster, ikke lite heller, - men det gir meg MYE mer enn det koster meg.

Dette er en personlig blogg. Mine innerste tanker blir skrivet her, det er mine følelser, mine tanker, min hverdag, - mine synspunkt og mine meninger - og selvsagt mye i forhold til psykiarti. Det er jo det som er livet mitt, og som jeg kjemper en umenneskelig kamp som akkurat har startet for å kunne klare meg mer og mer uten i fremtiden. Likevel er det ikke slik at det tar noen uker, eller noen år, dette. Det kan ta ti år, det.
Det er en prosess som nettopp har begynt, og jeg er ennå svært dårlig både psykisk og også fysisk, og må hele tiden vurdere hvor mye jeg klarer ,tåler, og makter - her og nå. 
Å leve med kompleks PTSD og DID er ikke noe jeg kan velge bort, det er noe jeg må lære meg å leve med. Det ER kronisk, og det er realiteten jeg har å forholde meg til. Jeg har bare ikke lært meg å leve med det på en måte som er hensikts messig, og som kan gi meg ett bedre liv MED. Det er ikke kun min egen skyld, det er mye fordi jeg ikke har fått riktig diagnose før nå i senere tid, og derfor ikke fått riktig hjelp. 

Det er daglige kamper jeg må kjempe som mennesker ikke kan forstå hvor utmattende er uten å ha kjent det på kroppen selv.
Og det å forstå noe som er så komplekst som det er, det er ikke noe man kan forvente av noen. Derfor vil jeg si at jeg kan heller ikke forvente av meg selv mer enn jeg kunne ha forventet av andre. Det er noe jeg har innsett denne helgen når jeg kom til meg selv igjen etter å ha vært akutt innlagt grunnet DID.


Jeg tåler ikke mer enn ett menneske gjør. Jeg kan ikke kjøre på til jeg faller så hardt som jeg gjorde fredag kveld. Jeg er bare ett menneske, og akkurat nå så kan ingen forvente noe av meg mer enn jeg klarer å gi. Det jeg trenger nå er kun det grunnleggende ett menneske har behov for. Søvn, hvile, trygghet, mat. Og det er det som jeg prioritere nå, før jeg tar stilling til hva jeg skal gjøre videre. 

Akkurat nå er jeg hjemme. Jeg er hjemme på sunnmøre nå og prøver i mitt eget hode og finne ut hvordan stresse ned. Hvordan bare være, og hvile. Fordi jeg er redd, redd for valgene jeg nå står over. Fortsette behandlingen, eller avbryte? Redd for når neste episode/anfall skal komme, når jeg ikke vet hva som kan utløse. - Det er vanskelig for meg å forklare hva som skjer, fordi jeg husker det ikke selv. Det må de som var rundt meg forklare i ettertid. Nettopp fordi timene er borte. Sorte hull i tiden, i hukommelsen. - Det er som om jeg våkner opp etter å ha sovet disse timene, bare at jeg faktisk har vært våken. Jeg vet ikke hva som har skjedd, hva jeg har gjort, sagt, ikke sagt, osv. Det er skremmende. Både for meg selv og de rundt. Og veldig vanskelig å se for seg hvordan jeg skal klare meg selv i fremtiden i en leilighet alene uten tilsyn - nettopp fordi jeg vet ikke hva jeg gjør når jeg er i denne tilstanden. Slik har jeg levd i mange år nå, men det har forverret seg, og blir stadig verre. Og slik vil jeg måtte fortsette å leve, leve med dissosiasjon som kan utløses av ting jeg ikke kan forutse på forhånd. Det er en kronisk lidelse, det hørte jeg tidligst idag da jeg ble utskrive fra sykehuset. "Du har en kronisk alvorlig lidelse". Ja så må jeg gjøre det beste ut av det. Noe jeg forsøker hele tiden å finne ut av hvordan.


Jeg har flere ulike måter jeg dissosierer på, det kan være at jeg dissosierer uten at noen en gang merker det, noe som skjer daglig, når jeg faller ut av samtaler og spør igjen: Kan du si det en gang til, jeg fikk ikke helt med meg hva du sa? Beklager." Det kan være bare 10 sekunder. Men så når det blir for mye på en gang, for mange påkjenninger på kort tid, inkluert for lite søvn, hvile, mat osv - da kommer de verre episodene. Noe som skjedde fredag. Det var mange faktorer som spilte inn, og den siste dråpen var en tekst meldingen som satte meg helt ut av spill, og jeg i mange timer var inn og ut av forskjellige tilstander, og det var vell snakk om 4-5-6 timer før jeg ble hentet til slutt av ambulanse og tvangs innlagt for observasjon grunnet at jeg var så fjern og de ikke fikk kontakt med meg. Jeg hsuker bare små glimt av disse timene. Husker ikke jeg ble hentet, husker ikke at jeg snakket med lege, husker ikke av pårørende var med en gang. Husker så å si ingenting. 

Ved dissosiativ stupor er det markert reduserte eller fraværende bevegelser og manglende normal respons på ytre sansestimuli som lys, støy og berøring. Personen virker helt fjern og kan av og til synes uten evne til å reagere overhodet.

Ved motoriske og sensoriske dissosiative lidelser er karakteristiske kjennetegn tap eller forstyrrelse i evnen til å bevege kroppen eller kroppsdeler (f.eks. «psykogene (hysteriske) lammelser», «psykogent taletap») eller manglende evne til å oppleve sanseinntrykk (f.eks. mistet hudfølelse, «psykologisk blindhet», «psykologisk døvhet»).

er jeg utskrive og hjemme igjen. Jeg sa til legen at det var riktig at de la meg inn, og det er riktig å skrive meg ut idag. Fordi det var akutt, og nå er det ikke det lenger. Slik skal det også være. Jeg er trygg her jeg er nå, og det er noe av det mest grunnleggende jeg og alle mennesker behøver - å føle seg trygg. 

Jeg er fryktelig redd for å si ordene: "Jeg klarer det ikke" - fordi kritikken ofte kommer da. Da kjemper man ikke hardt nok mener noen, uten å vite hvor jævelig mye man kjemper fra time til time. Det er viktig å vite at her på bloggen viser ikke alle 24 timene ett døgn består av. Bildene viser ikke alle følelsene og tilstandene jeg har i løpet av ett døgn. Jeg deler mye, mye mer enn hva mange der ute ville våget å dele. Likevel er det mye jeg velger å ikke dele. Fordi det er andre enn meg selv som er innblandet i det, og jeg har ingen rettighet til å dele eller utlevere andre enn meg selv.
Jeg veier mine ord, hver ett innlegg bruker jeg mange timer på før jeg publiserer. Nettopp fordi det er ikke svada det jeg skriver, det er ikke for å få lesertall, men fordi det er mine refleksjoner og tanker som jeg håper kan være til nytte for andre. For både helsepersonell, men mest for alle tusenvis der ute som sitter og kjenner på akkurat hva jeg gjør- og som tror de er alene om å føle og oppleve det akkurat slik. Det er noe av det vondeste som finnes, å føle seg så alene og ensom i sin eksistens. 

Jeg liker å skrive, jeg velger også å dele for at andre skal føle seg mindre alene, - og da må jeg selvsagt også tåle kritikk. Men jeg er bare ett menneske, okey? Og jeg gjør så godt jeg kan, og akkruat nå så behøver jeg å få lov å skrive uten å få kritikk for å ikke være sterkere enn hva ett menneske av kjøtt og blod er laget av. Jeg er ikke superwoman selvom jeg fremdeles lever, jeg er ikke sterk nå, selv om mange mener jeg er det. Jeg ER kanskje det, men det er fordi jeg har inget annet valg. Jeg må være sterk når jeg er på mitt svakeste, viss jeg vil våkne opp imorgen. 

Og jeg velger å leve hver dag. Til tross for at jeg hver dag nå har mange stunder daglig hvor jeg tenker på og kjemper imot tankene om at å velge bort livet ville være best for meg selv og de rundt meg. Jeg kjemper hver dag kamper de fleste (heldigvis) slipper å kjempe. 


Jeg er kun ett menneske. Og dette er min kamp. Som kommer til å ta tid. Gi meg tid, rom for å falle, rom for å bygge meg opp igjen. Aller mest - må jeg selv gi meg den tiden. Og tillatelse til å være kun det - ett menneske.

- Lunaen - ♥

It fucking hurts.


And..

Well, that's so fucking true. - Får jeg lever i høyeste grad (tror jeg i alle fall) her jeg ligger i kråa mi, som jeg har gjort i hele ettermiddag/kveld, (etter tiden under tredet i hagen) og lever uten å puste lenger enn til brystkassen. Og slik er det med angst som aldri forsvinner, man bare kaster etter pusten og håper man dør før dagen er omme så slipper man en dag til i det samme angsthelvete man ikke tror går over - NOEN GANG. Men så husker man at inni mellom. så er det jo noen dager det gjør litt lettere å puste, og så prøver man å tenke at det har jo gått over før, det har gått over til moderat angst, og så tenker man at man kanskje overlever til man sovner likevel. Fordi man sovner ofte av utmattelse til slutt, leveden, pustene- og ber til fuckings Gud om at det skal være bedre når man våkner til nok en dag. Eller natt. Eller når som helst man våkner- bare det er over. 

Men så våkner man og det har ikke blitt bedre. Og da vet man at ALT er BET sin skyld, alle som jobber i BET den dagen får all skyld fordi de har konstant bedt deg om å "kjenne etter" , om å "legge merke til" og "hva føler du når du forteller meg" - så ja, alt er BET sin skyld når livet er forjævelig. Og man orker bare ikke en gang å SE på dem resten av dagen, fordi man hater dem akkurat da så inni helvete. (Egentlig ikke,jeg hater meg selv.)
Ikke fordi de gjør noe galt heller,sånn sett, de fortjener sikkert ros så det holder for å holde ut med blod tårer og paranoide jentunger som meg. - Men man vet jo aldri, da. De prøver sikkert å hjelpe med å ikke gjøre noen ting for at man skal føle seg bedre, (mest trolig håper jeg i alle fall akkurat nå) når de hele formiddagen pirker borti alt som gjør vondt,  forhåpentligvis ikke fordi de alle er sadistiske jævler som vil vi skal leve i evig pine og smerte, men fordi de vet at det (muligens) er veien å gå.. Nemlig gå inn i KJERNEN av problemene, og ikke fokusere på de "overfladiske" symptomene. Men faen, i kveld er jeg ganske overbevist om at de gir seg faen hele bunten. Ikke fordi de har gjort noe, mest fordi de rett og slett ikke GJØR noenting. Man skal bare ha det jævelig, her. Her skal ingenting gjøres for at du skal ha det bedre, du skal bare ha det jævelig. Hva faen skal det være godt for!? 

Man skal bare ha det vondt. Kjenne på det, Og ikke unnvike. (selvskade f.eks) - Jeg skal vell erfare at jeg overlever å kjenne, legge merke til, føle, være her og nå. Og jeg har jo overlevd idag. Hurra for det?!  
Natta.. ♥

Nok en ny dag imorgen. Utslitt og skal opp tidlig, så får komme meg i seng i kråa mi og tenke meg trygg ♥

Missing you!


Just to say, I miss you - AG3, hvor jeg savner roen din som smitter over på meg!♥ R, du er så kul med din tvangshandlinger med å matche genser og sko, fantastisk! (skulle ikke du ringt meg nå by the way?) ;) Og kjære du, du som leter etter brillene dine hele tiden - håper du fortsetter med det! Helt til du finner dem ;) hihi! Og traumedama som gnager om det hele tiden på møter og alle steder, fortsett med det! Engasjer deg like mye for alltid <3 Jeg savner dere som følget meg hit, for noen morsomme damer dere er.♥ Og i tillegg kan man prate alvor med dere.. fordi dere har også den biten i dere. Best kombi! Jeg har begynt å lese boken, som jeg fikk av deg bursdags-søster L, "de syv søstre" ♥ Og du J? du har større muskler enn S! ;) HAHA :D

Åhh GUD SOM JEG SAVNER DERE! ♥ SÅ GLAD I DERE!!!
Og E? Negleboken kikker jeg i stadig! Og natteravnene mine, sover med 30 års gaven min viss det blir for vondt å være liten alene. Takk!!! ♥

Sovekroken min.♥ 


DERE ER IKKE GLEMT. love you ♥ Miss you :'(

DIY - Scrapbook, free printable! ♥

Hei  Driver du med Scrapbooking? Det er mye fint å finne på nett som man kan printe ut og lime på i stede for å kjøpe hver eneste lille detalj du vil ha på det du skal lage, du kan til og med printe ut scrapbook papir!;) Så har du en okey printer, trenger absolutt ikke å være av beste kvalitet, det blir fint bare du kan å klippe greit! ;) Har samlet endel elementer i ulike mapper på Pinterest kontoen min, og tenkte jo jeg kunne dele det med dere! ♥ Det er bare å laste ned det du liker, printe ut og klippe/kutte til! Mye billigere, og blir like fint som viss du skulle ha kjøpt de spør du meg! ;) ♥

♥ Kort jeg har laget..

Her er ett kort jeg har laget som kalles "Estle Card", med "Silver Fairy" som egentlig er ett stempel. Men jeg har lastet den ned, printet og klippet ut :) Papiret er også printet ut! 


Her kommer noen Linker til dere! :)
Litt forskjellige Journal Cards:
 https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/journal-cards-free-printable/


Link til Clipart: PNG format, transparent! 

♥ Sommerfugler, masse fine farger, enkle å klippe ut! HER: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clipart-transparent-butterfly/

♥ Hjerter: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clipart-transparent-heart/
♥ Stjerner: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clipart-transparent-stars/
♥ Blomster: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clipart-transparent-flowers/
♥ Iphone Wallpaper, Scrapbook paper: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/scrapbookiphone-walls-paper-printable/

♥ Labels And Tags: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clip-art-label-and-tags/

♥ 
Gorjuss Transparent: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/gorjuss-transparent-3/

♥ Disney Fairy Tinkerbell Transparent: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/tinkerbell-png-transparent/
Anime Transparent: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/anime-png-transparent-3/
Div ClipArt Jenteting!: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clipart-girly-scrap-transparent/

Div ClipArt elementer: https://no.pinterest.com/lunahjertesmil/clipart-scrapbook/

Enjoy! 

Fyrstikk eske med en liten bok jeg brettet til, som jeg har dekorert med søt Gorjuss figur:)

Masken slår sprekker..


Når mørket la seg trygt over jorden følte jeg meg endelig fri... Det var den beste tiden på døgnet i mange perioder over mange år, den eneste tiden på døgnet hvor jeg kunne puste uten at det krevde alt jeg hadde i meg av styrke. Menneskene sov på den tiden av døgnet, ingen ville legge merke til meg, ingen ville stille noen krav til meg, ingen ville suge ut all energi jeg ikke en gang hadde å gi - men som de ikke så eller visste jeg ikke hadde. Noen brydde seg heller ikke om jeg forsøkte en sjelden gang å si nei. 
Jeg kunne endelig slippe masken jeg bar på og bare være. Bare få være til, bare eksistere og puste. Jeg kunne endelig puste etter en hel dag omringet av mennesker som skulle ha en bit av meg, jeg kunne la smilet få hvile til neste dag, jeg tørket bort alt av sminke og gredde med tunge trekk og døde øyne ut det tuperte håret til det igjen ble silkemykt og satt opp i hårstrikk..

Speilbildet mitt ville ingen ha kjent igjen.
 
Denne tiden var min. Bare min. Dette var tiden jeg kunne tillate meg å være bare lille-store meg. Jeg var ofte liten og stor om hverandre, valset rundt i pysjen min uten sminke, uten tupert hår fullt av hårlakk for å holde det på plass gjennom dagen. Uten smil for å holde tårene tilbake. Slippe bruke energi på å snakke om ting jeg overhode ikke hadde noen som helst interesse av å snakke om, slippe gi råd eller hjelpe andre med noe. Jeg slapp å bruke energi på å få andre til å føle seg vel, eller å konsentrere meg i samtaler når det var så mange forstyrrelser rundt eller inni meg som andre ikke visste om, eller la merke til. 
Dette var bare min tid, og timene fløy, ja så altfor altfor fort. Noen timer husket jeg ikke noe av, det var da jeg var "lille Luna". Noen der imot var jeg tilstedet i meg selv, noen ganger hadde jeg det ganske greit og kunne kjenne jeg koset meg litt, mens andre ganger kunne jeg kjenne den forferdelige smerten rive på innsiden og magen min som var fylt opp av store tunge stener, - jeg gruet meg til å våkne opp til nok en dag i mitt eget fegsel. 
Utslitt etter nok en dag hvor jeg pliktoppfyllende fylte rollen som sterk, snill og modig. Hun som smilte tross all motgang som kom hennes vei, hun som møtte opp til tide og gjorde som hun fikk beskjed om. Den pliktoppfyllende, snille piken, som hadde omsorg for andre og som aldri sa nei. Ikke til andre enn seg selv, i alle fall.

Når mørket senket seg over jorden, kunne jeg endelig puste igjen.. Jeg kunne rive av meg masken og bare ligge apatisk i sengen, tom og hul innvendig, totalt utmattet etter nok en glimrende gjennomført maskert dag... Jeg lå ofte å tall linjene i taket. Linjene måtte telles for å holde følelsene i sjakk. Eller så tall jeg foldene i gardinene, eller spikerhullene i veggene, eller bokstavene i ordene i tankene mine.. For jeg måtte for all del ikke begynne å gråte, jeg måtte ha kontroll.. Gråt jeg var jeg jo svak. Sterke mennesker gråter ikke. Sterke mennesker smiler seg gjennom sorg, savn, sykdom, frykt og ensomhet.. Trodde jeg, den gang. De gangene jeg ikke klarte holde tårene tilbake, brøt jeg fullstendig sammen på gulvet i fosterstilling. Heldigvis var jeg som oftes alene, og jeg kunne slippe gråten fritt uten å forsøke i herdig å smile eller le de bort. Det gjorde så vondt å kvele gråten hele tiden.. Men det gjorde også vondt å ligge i fosterstilling å gråte alene å skrike ut min fortvilelse når ingen hørte.. Ingen var der å kunne trøste, ingen som holdt meg, ingen som såg.. Det er fullt mulig å være usynlig sammen med andre mennesker.. Det er en ensom tilværelse.. 

Jeg sovnet ofte der på gulvet av utmattelse, med låst dør.. Når morgenen kom puttet jeg automatisk på meg atter igjen den samme masken, sminken ble lagt på med slitne armer etter nok en natt forknytt på gulvet, håret rettet ut og tupert og hårlakken sprayet på. Kaffen var klar og bordet dekket, smilet klistret seg automatisk på med en gang det ringte på døren om morgenen, - ja så var dagens skuespill atter igjen i gang... Og pusten fikk vente til mørket igjen senket seg stille over jorden 12 timer senere..

- Lunaen - ♥

Uken som gikk♥ #2

Her kommer "Uken som gikk" dere! ♥ En dag forsinket, men jeg vil heller skrive innlegget en dag senere enn å bare rable ned noe fordi dagen er satt til hver fredag! - For jeg personlig liker ikke å publisere innlegg som jeg ikke har brukt tid på. Uten å ha tenke i gjennom ordentlig. Syns det er viktig jeg! :) So here I go! Uken som gikk har vært som en berg og dalbane! Opp og ned, frem og tilbake, hit og dit- men i mål kom jeg nå likevel! 

Ukens tanke: "En dag til. Du klarer en dag til Luna!" Det er vell den tanken som har holdt meg mest oppe denne uka. For dette har vært en virkelig kaotisk uke, veldig tung og mørk om jeg så skal være rett frem, eh, som jeg pleier være. Ofte må man bare ta en dag av gangen, en time og noen ganger minutt for minutt. Ett pust, så ett til. Noen ganger er det ofte det eneste man kan gjøre, og det er helt okey. 

Ukens opptur:
Turene jeg har gått ut sammen med medpasient. Vi har virkelig funnet tonen, og har akkurat samme bisarre humor! hehe :D Så det er fint! Så det er noe jeg gleder meg til til uka, turene vi går både på ettermiddag OG noen ganger senkveld viss vi ikke får sove. Vi har godt støtte i hverandre. Vi sier at vi er hverandres støttekontakt her inne. hehe ;)

Ukens nedtur:
Tilbakefall. Absolutt nedtur number one. Det krever enormt med både tid og energi når selvskadingen når det punktet hvor man ikke kan sette på ett plaster og gå videre med dagen. Det er vondt og sårt og innrømme også, da skammen sitter sterkt i som alltid. Det burde ikke være noe å skamme seg over, men likevel gjør jeg og mange med meg det. Dessverre.
Så da ble det timevis med behandling, nye sting i huden, sprøyter, antibiotika i flere dager, smerter og restriksjoner ift bruk av kroppsdel.  Når det var beinet jeg hadde gått til angrep på denne gangen, og ikke minst skremmende, - når man ikke husker å ha gjort det en gang. Hver dag går det tid til sårstell, og den dagen det skjedde gikk det bort også dyrebar tid i terapi den dagen.

Her får vi utstyret vi behøver, og vi ordner med sårstellet selv på rommet. Det liker jeg! Å faktisk få lov å ordne det selv!


Ukens person: Sindre! ♥ Han har virkelig støttet meg hundre og ti prosent gjennom dagene hvor alt føltes så meningsløst og jeg var på nippe til å kaste inn hånkleet av pur frykt for å ikke overleve behandlingen. Han har vært her gjennom alt, og tror dere ikke han og AB kommer til uka på besøk? :D Jeg gleder meg så sinnsykt til noen dager med de beste! ♥ Tenk å ha så gode venner, som kjører 60 mil for å besøke MEG. Ufattelig!!! Jeg GLEDER meg!! Så ubeskrivelig takknemlig!!! 

Ukens sang: ♥
Sixx A.M - Skin♥

Ukens største utfordring: Å be om hjelp. Noe jeg til slutt klarte. Og de var kjempe imponerte! Ja over at jeg tok grep selv og sa: "Jeg klarer ikke dette alene, kan dere hjelpe meg!?" - De står jo her klar, alle sammen, for å hjelpe. Men VI skal be om hjelp. De skal ikke prakke på meg noen kostplan, oppfølging eller ta ansvar for at jeg møter opp. Men når jeg bad om hjelp og sa hva jeg trengte, var det ingen probelem. Så lenge det er på mitt iniativ, og jeg ikke ber dem om å velge noe FOR meg, gjøre det FOR meg. Jeg skal møte opp. Jeg skal spise. Jeg skal velge. Men de støtter meg ved å være tilstedet. Og jeg klarte det, jo! Si akkurat hva JEG trenger av hjelp. Stolt! 

Ukens Guote: 


Hold ut!! Du som kjemper hver eneste våkent minutt om det er psykisk eller fysisk, om det er din smerte eller noen som står deg nær. Ett pust om gangen, okey? Så ett til. Ikke gi opp!
Lørdags-Klem fra meg!


- Lunaen - ♥

"Det blir verre før det blir bedre"


Det blir verre før det blir bedre,
den setningen har virkelig fått vist seg fra en helt ny side nå. Jeg trodde jeg hadde vært i gjennom den verste tiden i mitt liv, opptil flere ganger.. Men det kan alltids bli verre, heldigvis kan det også alltids bli bedre.
Det blir bare verre, først. Akkurat nå. Det er jo ganske selvsagt egentlig? At det blir det det, når noen pirker konstant borti det som du har forsøkt å beskytte deg selv mot, stenge ute, pakke inne, gjemme bort, flykte fra og unngå i 15 år! Når de pirker og pirker på det fra morgen til kveld, hver eneste dag, og alt du sitter igjen med er en helvetes smerte du ikke tror du klarer eller makter kjenne på mer, da ER det ikke rart man bruker de eneste redskapene man vet om, de som man av erfaring i 15 år har vært de eneste som har kunnet få smerten til å forsvinne, om så for en liten stakkarslig stund bare.. Da er det ikke så veldig rart at man faller litt tilbake inni mellom.. Det er jo det eneste som har beskyttet deg så langt, som har fått den indre smerten til å bli borte for en liten liten stund i alle fall, hvem hadde ikke noen ganger falt tilbake i "gamle spor" igjen da?

Jeg nå tillate meg selv å gi meg selv litt tid,
det tar tid å omprogramere hele tankegangen sin, og avlære all feil-behandlingen og feil-lærdom man har blitt utsatt for. Dette er en beintøff behandling, og når de som er spesialister her sier de er imponert over hvor bra jeg jobber hver eneste dag her, tross for tilbakefall, hvorfor kan jeg ikke høre på det?! Gi meg selv litt slack?! Jeg ER for hard mot meg selv.

Det ER helt normalt at det tar tid. Det er bare slik det er når man blir eksponert for alt man frykter, selvsagt blir det verre før det blir bedre. Og egentlig så syns jeg det finnes litt trøst i den setningen. Fordi selv om jeg føler meg på mange måter rivet totalt i stykker nå, naken sårbar og så ufattelig liten og redd, så er det HÅP om at det finnes en vei igjennom og ut på den andre siden.. og jeg har ikke sett det lyset før, til tross for at veien dit blir ett sant helvete, så er det i alle fall HÅP der fremme.. Og DET er vell derfor vi som er her makter å stå opp hver eneste dag til en ny arbeidsdag, fordi vi for første gang på flere år faktisk ser ett annet liv foran oss enn det vi hadde mistet håpet om, da vi er mange i BET som ikke så for oss noe annet enn å måtte vandre i de samme gamle bygningene med låste dører og innestengt luft for resten av vår eksistens..

Så selvom jeg ligger her i sengen nå, med nye ti-talls sting forskjellige steder på kroppen, med en utmagret og vond kropp, så føler meg likevel at dette er veien å gå. Jeg gir ikke opp selv hvor mange ganger jeg faller. Jeg jobber beinhardt hver eneste dag her, og selv om jeg faller - så reiser jeg meg opp igjen! Og det er vell det som teller til syvende og sist. Ikke hvor mange ganger man faller, men hvor mange ganger man faktisk reiser seg opp igjen, børster av seg støvet på knærne og går på jobb igjen.
 
Se for deg at du har ett stygt brannsår på armen. Hver eneste dag kl 09.00 skal forskjellige leger, sykepleiere, spesialister ta av plasteret ditt, og du skal frivillig la de mange forskjellige menneskene få lov å se på det, pirke borti det med hendene sine og noen ganger med skarpe gjenstander for å få det undersøkt. Og de skal få lov å rive av og på plasteret med jevlig mellomrom gjennom hele dagen frem til kl 17.00 - Da kan du selv ta på plasteret igjen og få "hvile". Men du har ikke fri har du vell? For det gjør vondt etter en hel dag med skalpeller og kniver og sprøyter stikke borti det åpne brannsåret ditt. Ikke sant det må gjøre sykt vondt? 
Du kan selvsagt velge å si NEI, beskytte deg selv. Unngå dette. Det er opptil deg! Men du vet at det er det som må til, for at de skal kunne hjelpe deg til å bli hel igjen. Få såret ditt til å gro, få bort benedelse og rense og skrape borti det hele dagene. Du VET du må, men det gjør vondt, og du vet ikke om du makter det noen ganger, fordi smerten er så innmari stor! - Men DU gjør det, til tross for, fordi DU vil ha hjelp til å lege såret, du vil bli hel igjen. Leve! Og dette er det som må til. 


- Det er helt normalt at man gjør noe for å unngå å kjenne på det som gjør vondt. Det gjør alle mennesker. Alle beskytter vi oss mot det som føles smertefullt, en helt naturlig ting. Det som IKKE er naturlig, er når man gjør det på en så slik måte at det skader selvet. Det er heller ikke normalt å beskytte seg selv mot noe som man ikke lenger behøver å beskytte seg selv mot. Men når man ikke VET at det ikke er reel fare, når kroppen stadig gir signaler til hjernen at det ER reel fare, så er det en "natrulig ting" å fortsette å beskytte seg selv. Det er slik å være i beredskap. Hele tiden. Og her jobber jeg med det. Å forstå kroppens reaksjoner, kjenne og føle på de, legge merke til hvordan jeg puster, holder armene mine, om jeg kan føle føttene mine i bakken, jeg skal få kontrollen tilbake, slippe taket og la følelsene slippe til. Jeg skal slippe skjoldet, masken jeg bærer på skal brytes helt ned, og jeg skal kjenne på alt jeg har stengt inne i så altfor mange år bak ett smil for å stoppe tårene mine. 

Det føles ut som om man blir rivet helt ned her, for så å kunne bygges opp igjen. Og det er nok det som skal til. Men vondt, gjør det. Vondt og reisen blir lang og vil nok til tider føles håpløs og uovervinnelig. Men selv om jeg faller, reiser jeg meg. Det er ingen som forventer her at det ikke vil skje heller, de vet hvor vanskelig det er å bryte mønster som har blitt så automatisert. 


Jeg skal vinne krigen min. Det vil ta tid, men en dag - så skal jeg komme seirende ut av dette. 

- Lunaen - ♥

Knakk fullstendig sammen, "Jeg klarer ikke mer nå, jeg er for svak psykisk og fysisk nå."


"Jeg klarer ikke mer. Jeg takler ikke dette. Det er for tøft! Jeg orker ikke mer, jeg må hjem!"

Har du noen gang vært SÅ utslitt at du aner ikke hvordan komme deg i gjennom den neste timen? At bare tanken på å måtte gå i gjennom en dag til i dette helvete du står i ikke er til og holde ut, at du bare ønsker å legge deg ned å dø!? Well, then where in the same boat. Likevel, står jeg opp og gjør jobben min. Hver dag. Det er en kamp mellom liv og død. Og selvmordstankene er flere ganger daglig tilstedet.
- Denne uka må være verre enn selveste Helvetes uka i militæret- og dagen idag har vært maraton-løp fra møte, til samtale, til møte, til samtale, til lege, osv osv.
knakk jeg FULLSTENDIG sammen på team-møte idag. Fullstendig knakk-totalt-helt-flaut-ytmykendes-sammen. 
Jeg gikk ut i gangen da jeg ikke lenger klarte kvele gråten etter å ha sagt ordene:  
"Jeg klarer ikke mer. Jeg takler ikke dette. Det er for tøft! Jeg kommer til å dø her! Jeg er utslitt! Jeg må hjem så jeg får jobbet meg opp i vekt, for så å komme tilbake når jeg er frisk nok."

Og jeg gråt fordi jeg trodde det var den eneste løsningen..  

Fordi jeg vil ikke gi meg når jeg først har kommet inn hit, og jeg vil dette, mer enn noe! Men jeg har anoreksi, som ER en sykdom, og når hjernen og kroppen er så utsultet som den er nå fungerer man også svært mye dårligere kognetivt. I alle fall er jeg en av de som gjør det. Sykdommen blir sterkere enn jeg selv og viljen min er, og da trenger jeg hjelp til å komme meg over den første kneika. Jeg såg ikke at det var mulighet for det HER, og trodde løpet var kjørt. Nå hadde jeg klart å rote til alt, igjen.. Dumme Luna som ikke klarer noenting! Tankekjøret og bekymringene har vært endeløse og forverret seg utover uken, onsdagens tilbakefall med selvskadingen (kutt) tappet meg også for krefter med alt som det fører med seg når man må ha legehjelp i timevis i etterkant for å få fikset skadene og man er utslitt før det hele startet. Mye smerter i etterkant har jeg - fremdeles, men jeg tar så lite smertestillende jeg kan fordi jeg ikke vil ta for mye av det. Jeg tar om jeg virkelig behøver, men ikke nok til å være smertefri. Jeg tåler da litt. Men jeg skal også fungere i arbeidsdagen her, så jeg ber selvsagt om det virkelig topper seg..

Akkurat nå er jeg så psykisk og fysisk dårlig at jeg ikke klarer komme meg ovenpå på egenhånd. Jeg trodde ikke det var rom for oppfølging under og ettermåltidene her, da jeg ble fortalt ved innkomst at man de ikke følger opp matinntak, vekt, blodprøver osv her.
Dette har jeg da tydelig missforstått. Fordi det er ingen regel uten unntak helt tydelig, det opplever jeg stadig. Så lenge det er hensiktsmessig for behandlingen, gjøres det tiltak viss man selv BER om det BOKSTAVELIG, TIL DEN MINSTE DETALJ, på eget iniativ. Forteller hva man behøver, hvorfor, og hvilken funksjon det har. DA kan man sammen bestemme slike tiltak.


Møte idag var en positiv opplevelse. Jeg fikk til og med ros for å bryte sammen i gråt, hahaha, det er tydelig at å vise følelser er noe de virkelig setter pris på her :P Kanskje fordi mye av det BET handler om er nemlig å få kontakt med følelser og kroppen sin igjen,  og de sa tydelig at de var stolt over at jeg klarte selv å fortelle hva jeg behøvde. "Bra jobbet idag Luna!"

Så nå ble det bestemt at jeg får oppfølging under og etter alle fire måltidene. Fordi jeg har erfart at dette har hjulpet meg over slike kneiker før, frem til jeg er i stand selv til å klare det på egenhånd. Det ble også spurt om hva som IKKE har fungert- da sa jeg at ernæringsdrikker f.eks, for det vil bare ende med at jeg erstatter vanlig mat med de. Sonde-ernæring er noen ganger nødvendig, men ikke nå. Jeg VIL klare snu dette nå før det blir nødvendig. Det var vell derfor jeg våget, etter at de presset meg og presset meg til å si noe, fordi det satt LANGT inne å faktisk klare bruke STEMMEN å SI direkte hva jeg selv føler jeg trenger her og nå. 
- Jeg bad om å veiie meg hver 14 dag for å se fremskritt, for å ha litt kontroll på at det går riktig vei. - Jeg syns ikke noe om å veie meg 2 ganger i uka slik som på mange andre steder jeg har vært på gjør, da det blir ett altfor stort fokus på det og jeg blir altfor opphengt i tallene. Det er rett og slett usunt. Hver 14 dag nå i begynnelsen vil heller være for å forsikre meg om at jeg får i meg nok til å øke vekten, som virkelig behøves nå! - OG jeg vil kunne rope ut:"YESS- Jeg har klart det disse ukene også!!!" 

Orker ikke skrive ett lenger innlegg ikveld, da jeg er helt utslitt etter en lang arbeidsuke, og er temmelig redusert både fysisk og psykisk. Skal skrive "Uken som gikk" i morgen når jeg har litt mer overskudd til å TENKE" ;)
God helg alle sammen!♥ Takknemlig for at jeg har slike snille tålmodige og omsorgsfulle lesere som dere! ♥ 

Sov trygt i natt! Vi skrives! ♥


- Lunaen - ♥

....


Ikke gjør andre vondt
bare fordi stoltheten din ikke skal bli knust

Du kunne sendt meg for å få hjelp der kompetansen er
når jeg virkelig behøvde det, og du visste det

Nå må jeg kanskje i gjennom en runde til
for å fikse det du ikke hadde hverken kompetansen til
og ikke en gang utstyret til
- men likevel valgte du å utføre 

Du ønsket nok å hjelpe
men du kunne hjulpet ved å sende meg videre
til de som kan dette
For nå må jeg mest trolig imorgen
i gjennom en ny runde med vonde sprøyter 
og nye sting

Fordi du gjennomførte handlingen
du ikke hadde utstyr til.
Du er lege. Ikke kirurg.

- Lunaen - ♥

Tanker i natt. Mange mange tusenvis av tanker i natt.


Lurer på hvordan det er å føle seg uthvilt. Kan lissom ikke huske hvordan det var. - Å sove en hel natt tror jeg må være en liten evighet siden. Har ikke sovet en hel natt siden jeg dro fra Subakutt. Der sov jeg fordi jeg fikk sove medisin og der satt noen hos meg til jeg sovnet. Her? Tok de bort sove medisinen fordi jeg skal sove uten. Forstår det ikke helt, for søvn er jo viktig. Men jeg tror jeg kommer til å sove etterhvert, ikke i natt kanskje, men etterhvert som jeg blir vant til alt. Jeg vet egentlig ikke, kanskje er det bare slik. At jeg ikke klarer å regulere noenting selv, lenger. Det vil jeg få til etterhvert, håper jeg. SKAL jeg.

Er litt forvirret i natt. Forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kan sove. Men jeg får ikke roet hode, selv om kroppen er rolig. Kroppen er jo bare der, som den alltid har vært. Men uten følelser ennå, og uten å egentlig tilhøre meg. Den bare er der, fungerer som den skal den, mens hode mitt? Der går det temmelig raskt. Det går så fort at jeg henger ikke med i svingene selv en gang. Det har jo vært slik lenge, jeg er vandt til det. - Så det er kanskje ikke rart at de stopper meg i samtalene. Sier: "Stopp litt der. Merker du at du - osv." Og plutselig nå etter to uker her? Så legger jeg merke til ting selv, ja til og med før de sier det.

Og så forstår jeg ingenting plustelig igjen. For det er så mange ting på en gang. 

Jeg legger merke til ting jeg aldri før har lagt merke til, som ingen andre heller har. Jeg blir bevisst på at jeg gjør eller sier ting for å slippe forholde meg til ting som jeg ikke klarer forholde meg til, ting som blir for vanskelig. For eksempel følelsene mine, og kroppen min. Alt som jeg avskyr, og ikke tåler. Jeg tåler rett og slett ikke følelsene mine, jeg tåler ikke meg selv. Og jeg avskyr kroppen min til de grader det er mulig å avsky noe som helst. Så jeg forholder meg bare ikke til den. Den er der, og så er jeg ved siden av. Og slik lever vi. Hver for oss.
Må foresten lage meg ett reir imorgen. Kom på at her får jeg lov til hva jeg selv syns er best for meg selv. Så her, skal jeg laget meg en liten kuvøse i ettt hjørne slik som jeg gjorde på dps. 
- Det tror jeg kan være lurt. Her vil ingen prøve å ta fra meg kuvøsen min heller. For her bestemmer vi selv om vi føler det er best å sove i sengen eller under den. Eller i skapet, eller hvor som helst på rommet. Det er vårt valg. Det er fint å få lov å velge selv hvor man syns selv man sover best, Her er det ingen som sier at jeg sove i sengen fordi det er der man sover. Her kan jeg sove der jeg føler meg trygg. Og jeg føler meg ikke trygg i sengen, selv om det er der folk flest sover. Og det er helt okey det faktisk, her inne. At vi føler det er bra for oss selv, det er det som er det viktigste her inne.

Det er virkelig en merkelig verden det her..
Hvor mange ganger har ikke folk tatt fra meg "kuvøsen min" på forskjellige avdelinger, fordi de mente jeg skulle sove i sengen? Er det ikke viktigere at jeg sover da? At jeg føler meg trygg? Er det så viktig HVOR man sover, egentlig?

Det er så mye rart nå, at det er ikke så rart egentlig at jeg blir surrete og rotete i hode. At jeg må rydde opp i tankene mine for å overleve. 
Når jeg tenker tilbake, og så ser frem. Og ikke klarer være her og nå. For jeg ser frem, men til hva, lissom? Jeg vet ikke en gang hvordan være tilstedet i min egen kropp, mitt eget hode. Når gjorde jeg det sist? Og forholde meg til følelsene mine gjør jeg bare ikke. Jeg flykter fra dem, det har jeg gjort så lenge at jeg husker ikke hvordan det var å ikke gjøre det

Og denne eksistensielle katastrofe angsten min som jeg nå etterhvert som tiden går skal møte. Jeg vet ikke om jeg overlever det, jeg.   
For det er derfor jeg hele tiden unnviker, bruker uhensiktsmessige mestrings strategier som selvskadingen og spiseforstyrrelsen. Det er mestrings strategier, som bare lager enda større problemer for meg, de er uhensiktsmessige i lengden, de var på ett tidspunkt kanskje nyttige, men nå er de blitt problemer. For det går lissom til det punktet hvor disse mestrings-strategiene blir så alvorlige at det er fare for liv. Da er de jo ikke akkurat så nyttige, lenger. Når det går på helsa løs? Livet i fare? Da er de ikke lenger mestrings strategier.. selv om jeg er sikker på at jeg hadde fått sove i natt hadde jeg brukt en. Men jeg overlever uten å sove i natt, derfor velger jeg det. Fortsatt. Selv om jeg er så sliten i hode at jeg er svimmel av meg selv.  

Jeg er ganske redd av meg. Ikke akkurat , for jeg føler ikke noe nå. Men til vanlig, så er jeg stort sett alltid redd. For jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å rakne sammen. Jeg er sikker på at om jeg føler på alt jeg bærer i meg, så rakner hele meg sammen. Jeg kommer til å bli gal. Falle fullstendig sammen, uten å klare reise meg igjen, Og jeg kommer ikke til å overleve det. 
Det tror der imot de her at jeg gjør, overlever det. De sier ikke at jeg kommer til å overleve det, fordi her sier de ikke slik. De sier egentlig stort sett veldig lite. De vil vite hva jeg føler, hele tiden. Hva jeg kjenner i kroppen som jeg akkurat nå ikke kjenner noenting inni. Hele tiden spør de, hvordan det føles og kjennes i kroppen. Pusten som jeg hele tiden holder, de SER det her. Hvordan jeg spenner meg. Hvordan jeg knyter meg. Vigler med tærne. Fikler med hårstrikken, eller river meg i håret. Og at jeg slutter å puste. Jeg slutter ofte å puste når det blir for ubehagelig å være til. Jeg bare glemmer å puste, faktisk. 

Men det er også en følelse, merkelig nok. Dette med å ikke føle noenting, er også en følelse. Det er en merkelig ting, syns jeg. At følelsesløs, er en følelse? Jeg lurer på om jeg overlever å føle på ting. Føle på ting inni meg. Om jeg kommer til å tåle meg selv, og den jeg er. Jeg har jo rømt fra meg selv i 15 år nå. Hvordan ville det vært å IKKE løpe fra seg selv, og kunne klare å samle seg, å være seg selv i egen kropp? Det er en sær tanke i seg selv. Og det er sikkert ikke så mange der ute som forstår hva jeg skriver om nå.. Dere tenker nok det har klikka for meg.
Men det har ikke det. Jeg bare er sånn. Og har alltid vært sånn. Jeg bare har ikke sagt så mye om akkurat det, fordi jeg har ikke visst egentlig hva jeg har flyktet fra. 

Men det eneste jeg flykter fra, det er jo meg selv. Menneske Luna. Følelsene mine. 

Denne dagen husker jeg kanskje ikke når jeg våkner opp.


Svevende, flytende, kjenner ingenting
Ingen følelser, kjenner ikke kroppen er
Jeg svever,  svimmlende
Nummen. Følelsesmissig nummen, avflatet

Ingen angst, Ingen indre uro. ikke på vakt etter fare
Ikke redd, ikke trist, ikke deprimert

Men jeg blir menneske igjen, vet bare ikke når
Eller om jeg kommer til å huske
denne dagen.

Eller når jeg våkner opp igjen. 

Overveldet, sier spesialisten. Når det blir for mye, så kobler man av - følelsene og kroppen
Mange ønsker seg visst dette
Jeg ble redd. Først. Tenkte å kutte. Tenkte da ble jeg menneske igjen
Da ville jeg føle noe igjen.
For er jeg i live? 
Er jeg død nå?


Jeg ventet.
Føler ingenting. Ingen smerte, ingen sorg. Ingenting.
Han spurte om jeg kunne akseptere, og bare være. Være her og nå

Det er en pause
fra alt som gjør så vondt
Jeg er fortsatt ett menneske, sier han
Men jeg føler meg ikke som ett menneske
Men jeg er kanskje det 
- Likevel.

Jeg velger å stole på han
Og jeg kuttet ikke.
Jeg bare hviler, svevende, nummen, nå apatisk.
Som om jeg ikke er til
Jeg bare er.

Kanskje husker jeg ikke denne dagen når jeg får kontakt
men følelsene, med kroppen min
imorgen, eller om 3 dager, eller en uke.

Sorte hull i hukommelsen
Slik har det vært før, også.
Mange ganger. Tid som forsvinner
Timer, noen ganger dager. 

- Men jeg flykter ikke idag. 
Jeg kutter ikke for å føle noe igjen
Jeg velger å akseptere
at slik er det nå.

Og det er helt greit. Her i BET er det greit, de forstår.
Jeg velger å akseptere
Ikke flykte, ikke unnvike.



- Luna, 16.08. 2016 -

Kreativ Selvskading!


Etter en veldig tøff arbeids dag er det fint å finne på noe for å få ett avbrekk fra det som er vondt og vanskelig. Så vi bestemme oss for å gå en tur til lierbyen å sitte i parken der nå som det endelig er oppholdsvær! - Fant ut at vi måtte jo teste ut denne fine skogstien vi TRODDE var en snarvei .. Vell, det var dog mer en snarvei til UNNVIKELSE. ;) 
 
Og det i tillegg LEDET RETT INN I FRISTELSE uten en gang å vite det! For joda, der ramla jeg RETT inn i en skog full av BRENNESLER! :O Kreativ selvskading ass! Skal ikke stå på det - selv om unnvikelsen faktisk var ett uhell. - Heldigvis og takk og lov har jeg lært noe av den vanlige psykiatrien som jeg ikke behøver å avlære meg, for BRANNSLUKKING er jo så populært der! Så med en gang jeg så en bekk tenkte jeg på BRANNSLUKKING! Så noe positivt her jeg jo også med meg da ;) HAHA! :D Fikk kjølt ned hånden som jeg rakk å svi meg på ;)  

Oh no. Dette er så BET humor som ingen andre enn oss her syns er morsomt. - Da ordene i seg selv er noe vi daglig får høre sikkert hundre ganger. Så det er sikkert like morsomt for dere som leser dette som jeg syns det er å høre det hele dagen....
Så nå skal jeg holde kjeft. Og prøve å ikke la dem hjernevaske meg fullstendig, til tross for at det har dem allerede klart på mange måter ;) Som dere ser her.. ;)

Fant foresten denne kule veggen på ett hus i sentrum!!! Og SE, jeg går som Jesus på vannet! Not touching the ground!! Cool! ;)

#notabadlife, just one hell of a night! ;)


Traalalala.. Mandag dere! Innom for å skrable ned noen ord i mangel på noen å snakke med om uviktige ting som popper opp som bobler over hode mitt etter nok en natt med få timers søvn. ♥Lovly! - Men nå er dagen her altså! Mandag, min desidert favoritt dag! Ny ubrukt dag, ny ubrukt uke, føles nesten like bra ut å vite at det er nye muligheter for å gjøre noe riktig som da jeg fikk ny skrivebok på skolen uten at jeg egentlig behøvde det, men i mitt hode trengte jeg det - hele tiden. For skreiv jeg EN feil, så var jo boken totalt ødelagt. Jepp, hele boken var ikke mindre enn ubrukelig viss jeg ikke hadde skreiv PENT nok heller. Lærere ville ikke vært så glad i hjerter over i-en og at O-en min er formet som ett hjerte, tipper jeg. Flaks for meg at på denne skolen her kan jeg FINT gjøre det uten å få en hel haug av røde krise-streker grunnet mitt forsøk på å gjøre skriften min hakket penere! For denne strenken her: - tenkte jeg en gang jeg skulle gjøre litt mer ut av, så da ble det slik: ~ Men DET skulle jeg ikke gjort, med en gang var det plutselig ENDA flere røde streker i boken - så de kan godt bare skylde på seg selv at det ble store utgifter på skrivebøker og regnskogen hogget ned på den tid. Når de klusset til bøkene mine var det jo Ikke rart jeg måtte ha meg nye hele tiden.
Takk gud jeg ikke går skole, hadde jo måttet skrive normale bokstaver igjen jeg da. Ikke flere ♥-Oer da. Crazy thought!

Kaffetid etter å ha vasket bord og kostet veranda kl 06.40.
 

Dette med skriveblokkene har jeg helt tydelig (desverre) tatt med meg videre i livet sånn generelt all over. For det finnes ikke så stort rom for å gjøre så mye feil for Luna, uten at Luna banker opp seg selv for det inni hode sitt. Eller blir banket opp inni hode sitt av noen inni der som ikke hører hjemme der. EN feil idag? Komme forsent til noe? Glemme noe? Si noe feil? Ikke få til det hun hadde satt seg for? Da kan jeg like godt grave meg selv ned i hagen og ligge der til jeg råtner opp av dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til.  

Her er hagen- under det store tredet er min utpeket plass. Fint sted å bli gravlagt.

Well, det var dagens første info. Her er vi oppe tidlig gitt! Eller, vi? Jeg er. JEG er oppe tidlig, med mer blå ringer under øynene enn jeg har hatt på flere år! Jeg er oppe tidlig, og sent i seng. Ikke faktisk I seng, for jeg ligger der. Ligger der og kjenner på alt jeg ikke klarte den dagen, og får ikke kroppen til å gire ned selv hvor sliten jeg er. Sluttet på sove-medisinen da jeg kom hit, og tralalala guess what's happened? Ikke mye søvn i alle fall! ;)
Er litt overgiret over at det er mandag kjenner jeg. My new favorite day! Eller så er det mangel på søvn, ernæring, kanskje er jeg mest trolig en smule dehydrert også. Ellers bare bra! Klar for ny dag i BET! Og jeg er så sliten etter natten at jeg aner ikke hvordan få til å følge med på noe som helst. MEN jeg er som alltid, pliktoppfyllende - møter opp og gjør som jeg skal. Utenom å gi meg selv det jeg behøver aller mest, MAT og HVILE. 

Og jeg er en komplisert sak. Jeg vet. Det finnes mye galskap som du ikke vet om inni meg. Bare vent og se! Jeg lover det er mer enn jeg viser - noe må man jo holde for seg selv når alle tror jeg er gal fra før av bare jeg gjør noe utenfor normalen. Som å bli lagt inn på psykiatrisk, for eksempel. Gal stemplet i pannen allerede! Crazy! Finnes ikke en brøkdel av normalitet i hode på meg - ikke akkurat idag i alle fall.

Ha en fin dag da dere!!! :D Lykke til med det du skal! 

♥ Svar på spørsmåls-runden! ♥


Det kom overaskende nok veldig mange spørsmål i går!
Så utrolig hyggelig!! Tusen takk for det fine dere! :) Jeg valgte ut noen av spm fra dere alle, så håper jeg dere får svar på noe av det dere ønsket å vite i alle fall! :) Takk for spm, here's some answers! ;)

Svar på spørsmål ang Spiseforstyrrelse:

 

1. Hvordan fikk du anoreksi, og utviklet det seg fort eller over tid?
Jeg vet egentlig ikke eksakt når det startet, men det utviklet seg i relativ ung alder. Husker jeg ofte kastet skolematen på barneskolen, og tømte ut melken og fylte den med vann i stedte. Men da jeg var 15 år begynte jeg å skade meg selv (primært risping og kutting), og oppkast etter matinntak. Men det var vell sommeren da jeg var 17 år det utviklet seg til å bli ordentlig ille. Første gang jeg ble lagt inn på sykehus på grunn av mangel på næring, dehydrert og overtrening, så jeg besvimte rett og slett da jeg gikk opp trappen hjemme. 

2. Trente du mye får å gå ned i vekt?
Det var endel år jeg overtrenet til det ekstreme. Det er mange år siden nå, heldigvis. Det var så ekstremt at jeg ikke kunne legge meg for å sove før kl 01.00 på natten og måtte stå opp allerede kl 05.00 hver morgen (uten unntak) for å rekke i gjennom alle trenings-øvelsene jeg i den perioden i livet følte jeg måtte gjennomføre. Det har aldri handlet om utseende i mitt tilfelle. Men om kontroll over egen kropp, beskytte meg selv, på en måte. Og når man er veldig undervektig demper det også følelser. Jeg øver meg nå på å få kontakt med kroppen min og følelsene mine igjen. :)

3. Føler du deg ofte sulten? hvis du blir skikkelig sulten, hender det seg at du spiser noe du ikke hadde "planlagt eller ville spise"?
Jeg har ingen sultfølelse. Den mistet jeg får mange år siden og håper etterhvert som jeg blir frisk(ere) at det vil normalisere seg og jeg vil kjenne normal sult-følelse igjen. Men i starten var jeg ofte sulten, husker jeg. Da hendte det at jeg overspiste etterfulgt av timer med oppkast, trening, selvhat og dårlig samvittighet.


Svar på spørsmål ang Selvskading:

1. Har du fått stygge kommentarer fra fremmede eller nære ang arrene dine, har du noen råd til meg som sliter med arr også og er redd for å gå med kortarmede , men ønsker så gjerne, spesielt nå på sommeren, men har fått en del stygge kommentarer og jeg vet ikke hvordan jeg skal svare for meg.
Desverre må jeg si at ja, det har jeg. Ufattelig mange ganger. Mange stygge kommentarer og ikke minst blikk, blitt regelrett drite ut av andre og ledd av blant annet. Det har aller mest vært av fremmede og beruset mennesker når jeg har vært ute på by'n eller resturant. Leit at det skal være slik, at vi ikke kan få lov å være ute å ha det gøy uten at ukjente mennesker skal komme bort å slenge med leppa. Det er så unødvendig og frekt, og viser bare tydelig hvor mye mangel på forståelse det er i samfunnet for denne problematikken. Respektløse mennesker har jeg ingenting til overs for.
Har fått mange positive ord, også. Mange som har kommet til meg og sagt de syns jeg er tøff som våger å gå i kjoler og topper. Jeg syns det er hyggelig, men samtidig er det litt slitsomt å måtte få det fokuset hele tiden, når jeg er ute for å kose meg med gode venner. Jeg syns du skal gå i akkurat de klærne du vil - og være stolt over deg selv! For at du fremdeles lever, tross alt det vonde du bærer i deg som andre ikke ser. Du er den du er, en kriger! ♥ Ikke la andre få deg til å skamme deg over å ha kjempet/kjempe en kamp de ikke aner noe om. Jeg ble ordentlig lei meg og gikk ofte hjem etter slike kommentarer, nå bryr jeg meg ikke lenger på samme måte. Kanskje er det alderen, eller så er jeg herda. Hehe.
- Det er de det er noe galt med, ikke meg - ikke deg!

2. Føler du at du har blitt møtt/behandlet dårlig pga noen av diagnosene dine eller selvskadingen i helsevesenet?
Desverre har jeg nok det, slik som de fleste andre som sliter med en selvskadings problematikk har opplevd. Jeg har fått høre det meste, og fått opplevd både fysisk og psykisk krenkelser av div slag i helsevesenet grunnet selvskading. Det er en av grunnene til at jeg for to år siden ikke ville ha hjelp mer. Fordi jeg orket ikke å bli møtt med holdningene mange av dem som jobber både på sykehus og psykiatrisk har til den problematikken. Jeg hadde fått nok, rett og slett. Nå er jeg heldigvis her på BET, og her er det ingen krenkelser ift SS. Her er det forståelse og hjelp å få.
 

3. Hvordan håndteter de på bet selvskading? Får det konsekvenser og hvilke rutiner har de ift til den problematikken?
Her er det stor forståelse for selvskading. Det er ingen konsekvenser, eller rutiner sånn sett. Jeg har hatt to selvsadings episoder siden jeg kom hit. Første gang sa jeg ifra etter sånn ca 30-45 minutt, da var fokuset på å få meg på sykehuset og jeg ble godt i vare tatt. Andre gangen kom legen hit og sydde meg. Det er ikke noe tema sånn sett, vi kan snakke om det med personalet om vi ønsker, men alt er opp til oss. Her får vi bandasjer og alt utstyr vi behøver. Vi har lege time en gang i uka, jeg fikk da med meg det jeg behøvde på rommet og hun forklarte hva jeg skulle gjøre. Det som gjelder her er at vi klarer å ta vare på oss selv best mulig. Det er som om vi er i "en normal hverdag" bare at det er på en avdeling. hehe.. Jeg har alt jeg behøver for å rense og følge med at jeg ikke får betennelse. Får jeg betennelse skal jeg si ifra og jeg får en lege time. Det er ikke noe drama eller fastvakt ordning her. Det er ikke fokus på det ytre, men på det indre. Det er jo det som må leges og vi behøver hjelp til, for å klare å fungere uten å skade oss selv. Syns det er fint å slippe alt dramaet rundt det. Ingen dårlig samvittighet. Ingen som kjefter eller blir sinte eller redde. Her er det forståelse for hvorfor - grunnen bak. Det er det vi jobber med daglig.

Svar på spm ang BET, helsevesen, behandling:

 

1. Hvorfor fikk du få bet-behandling? Hvem sin ide var det liksom? Har du måttet kjempe mye selv for å få det? Har du måttet kjempe mye for behandling generelt sett?

Kan ikke akkurat si det var slik at jeg bare "fikk" det, det var en lang prosess hvor jeg måtte bruke alle mine krefter (jeg egentlig ikke hadde) til å komme inn. Så ja, måtte kjempe selv for å få tilbudet, og det var en nyttig men hard prossess med både skriftelig søknader av flere slag og mange timer i forverns-samtaler.
Det har blitt gjort mange feil i min behandling i løpet av disse årene, og det fikk i fjor veldig alvorlige konsekvenser grunnet mangel på videreføring av informasjon som var viktig for de som jobbet rundt meg å vite. Derfor ble det krise-møter hvor flere instanser slo sammen hodene sine for å "gjøre det riktig" - for en gangs skyld. Det er jeg svært takknemlig for, dog det er vondt at det skulle gå så mange år.
Det var jeg som bad legen min om hjelp til å søke, etter å fortvilt ha sendt en meld til noen jeg kjenner i systemet om hun visste om ett sted hvor jeg kunne få HJELP og ikke bare brannslukking. Jeg var utslitt og utmattet av å vandre i de samme sporene år etter år. Hun bad meg søke opp BET Vestre Viken, og det gjorde jeg.
Jeg passet inn i programmet deres, de mente jeg hadde mulighet til å nyttiggjøre meg godt av deres behandlings-tilbud og jeg var så heldig at jeg slapp gjennom nåløye. - De er veldig nøye på forvern, noe jeg syns er veldig bra. For det er ikke alle behandlings former som passer alle, og hadde ikke BET vært noe som kunne hjulpet meg hadde jeg heller ikke blitt tilbudt plass.
Denne lille avdelingen her på Lier er det eneste stedet i hele landet de har basal eksponerings terapi, jeg håper virkelig at det spres rundt om i landet så alle som har behov for denne type behandling kan få sjansen til det! Den er beintøff, og hver dag vil jeg egentlig bare pakke sakene mine og reise hjem. Men likevel så blir jeg, uansett hvor jævelig det er, fordi jeg føler faktisk for første gang i mitt liv at det er noe som hjelper meg. Det finnnes håp, og det ligger ikke i medisiner, brannslukking og/eller oppbevaring på instutisjon, men faktisk HJELP til å takle hverdagen med utfordringene man har. Men det er tøft, og det kan være jeg behøver noen pauser. Det er jo en grunn for hvorfor de oppfordrer til helge-permisjon. Fordi det ER en beintøff uke her.
 

2. Har du noen tips til noen som føler seg oppgitt av systemet?
Den syns jeg var fryktelig vanskelig å svare på, fordi jeg har følt det så altfor mange ganger selv i løpet av alle disse årene i systemet. Uff, kjenner jeg får vondt av å tenke på at du har det slik. - Det er ett bra tøft system å bo i, ikke sant? Jeg sluttet egentlig så å si å kjempe for hjelp, fordi jeg følte at uansett hvor jeg kom så var det den samme greia - Og det hjalp meg jo heller ikke. Kan du ikke for eksempel søke litt på nettet om hva som finnes av tilbud tilrettet din problematikk? Kanskje finnes det hjelp du ikke visste om? Det er fritt sykehus valg, så om det finnes ett behandlings-tilbud 70 mil unna der du bor så er det verdt det - bare du får HJELP! Du har rettigheter, du som alle andre. Det er ikke lett å få svar i systemet alltid, noen ganger må man finne ut av det på egenhånd. Lykke til!!!! Håper du får den hjelpen du trenger og fortjener for å få det bedre med deg selv! ♥

3. Bor du i bemanna bolig?
Nei det gjør jeg ikke. Jeg bor i kommunal leilighet, men den er ikke bemannet. Da jeg bodde i Porsgrunn for 10 år siden flyttet jeg inn i en bemannet jente-bolig og bodde der en stund, noen år tror jeg. Den tiden er ganske difus, var veldig dårlig på den tiden. Alt til sin tid tenker jeg.
 

4. Føler du noen ganger at du kan bli for knyttet til ansatte?
Ja så absolutt. Men så tenker jeg at det er jo ganske normalt? Jeg husker jeg ble fortalt for flere år tilbake at det var sykt, og feil, og ikke normalt å knytte seg til personalet. Kremt, eh, det er jeg ikke enig i. Det er høyst normalt mener nå jeg! Når man er innlagt over en lang tids periode og omgås så tett som man gjør i en avdeling, så er det helt naturlig å knytte bånd. Det er jo noen man får en veldig god kjemi med, og så andre går man overhode ikke overens med. Men slik er det også ute i livet? Så hva er egentlig så unormalt med det? Vi er mennesker, og mennesker knytter seg til hverandre. Selvsagt gjør det vondt når man skrives ut og vet man ikke sees igjen, men man dør ikke av det ;) - Det blir litt som kjærlighets sorg noen ganger, det gjør vondt der og da og en stund etterpå, men så kommer man seg videre. Det går seg til.
5. Hvordan vil du bli møtt av nye miljøarbeidere eller psykologer eller leger?
Slik som alle andre mennesker ønsker, med respekt.

6. Har du noen tips til oss som sliter psykisk om hvordan man kan gå fram med å være åpne om psyken til familie og venner?
Dette var ett stort spm, og det er mange som sliter med å fortelle. Jeg ble på en måte "ferska". Jeg besvimte jo rett foran øynene på dem. Så det var lissom gjort, da. hehe.. Noen syns det er enklest å fortelle i en eller annen setting hvor familien eller vennene er samlet. Noen syns det er enklere skriftelig i ett brev. Det som er best for en, er ikke nødvendigvis det beste for andre. Dette er så individuelt som med alt annet. Jeg ville nok ha valgt å skrive ett brev viss jeg på dette tidspunktet skulle ha fortalt det, fordi jeg syns det er enklere å formulere meg skriftelig enn muntelig. Synes du også det er det, så skriv gjerne ett brev hvor du forteller hvordan du har det i livet ditt. Viss du heller syns det er bedre å fortelle det muntelig, kan du jo invitere til en prat? F.eks venninne kveld? Og si det er noe som du ønsker å fortelle dem. Det er ikke lett, men likevel så mye bedre når det er gjort, for da behøver du forhåpentligvis ikke å føle deg så alene i kampen lenger. Lykke til! ♥
 

7. Har du noen gode minner med folk som har vert innlagt når du var det? som du setter pris på (selv om dere hadde det vondt)
Ååååå ja!! ♥ Så utrolig mange! Det er jo det som er, selv om man har det vondt og man sliter, så er det alltids lyspunkt. Det er jo de vi lever for! :) Jeg har vært innlagt mange steder i forskjellige deler av landet, altfor mange etter min mening. Det er selvsagt da ikke lett å huske alle, selv om man der og da hadde en god relasjon. Men noen vil alltid ha en spesiel plass i mitt hjerte. Vi er ofte flinke å se hverandre og ta vare på hverandre, vi pasienter i mellom. Noen mer enn andre, og noen mer enn de egentlig burde fordi de mister fokus på seg selv og sin behandling. (meg inkludert der.) Vi har sittet sammen og hatt filmkvelder med godis, vi har fikset negler og hår på hverandre, kjørt kappløp med rullestoler vi "lånte" fra sykehuset som lå over veien, hehehe, det var en morsom ting å gjøre ;) Vi har gått turer sammen, f.eks reist til sverige sammen på harryhandel, ja slike good stuf, det har selvsagt vært mye fint vi har opplevd sammen til tross for. Det er hyggelig å tenke på det i ettertid. Alle behøver vi pauser og avledning fra det vi slier med i hverdagen, slike avbrekk trengs det mye av! ♥


Svar på random stuff!
 

1. Har du noen forbilder?
Ja, det er både venner av meg og mennesker jeg har møtt i livet i ulike situasjoner som jeg verdsetter og har respekt for. Mennesker med empati, medmenneskelighet og gode verdier jeg verdsetter - er mine forbilder. Da må jeg nevne noen av de, let's mention min aller beste venn - tralalalalaa, Sindre! Han er ett menneske jeg virkelig ser opp til! Han har alle verdier jeg verdsetter, som blant annet respekt for både mennesker og dyr, at alt levende på denne jord har en verdi, og skal tas vare på. Han har stor empati for andre og så utrolig mange flotte ressurser! Og så må jeg jo si at han har jævlig god humor! ;) Samme crazy humor som jeg har, litt på kanten av hva mange tåler ;) heheh!! Han er alltid der om du trenger en venn. Det er så fint å ha en venn du kan fortelle alt til, som aldri dømmer deg uansett feilsteg du tar i livet. Alle gjør vi feil, vi er jo bare mennesker. Sindre tar meg som jeg er, og elsker meg på grunn av det. Ikke til tross for :) HAN ER AWESOME! Alle burde hatt en Sindre i livet sitt!

(Oss på kafe da jeg var på perm fra akutt avdelingen)
Så må jo selvsagt Ninaen min nevnes. Hun er virkelig my IDOL ;) Hun er bare ett tvers igjennom NYDELIG menneske! Hun har alltid sett ressursene i meg, selv da andre (inkludert meg) ikke så noen. - Hun er den personen jeg kan ringe uansett tid på døgnet, fortelle alt jeg tenker og føler, fordi hun forstår meg på ett dypere plan enn folk flest gjør. Hun SER meg. Om jeg har sminket meg og smiler på bilder, og andre sier jeg ser så lykelig ut, kan hun se noe helt annet. Fordi hun SER forbi. - Å gud, hun er så vakker den dama der at jeg nesten begynner å gråte nå! Beautiful, inside out! Jeg kan bare ikke få fortalt nok hvor stor respekt jeg har for denne fantastiske damen her! ♥ Hun betyr så ufattelig mye for meg, og at vi nå er så nære gode venner gjør verdenen min mer levbar! ♥ Jeg rett og slett bare elsker henne! ALT ved henne! Selv tårene som stadig dukker opp når vi er sammen. Det er nydelig, når noen blir så berørt av ting vi snakker om. Tenk å kunne vise følelser på en så vakker måte!? Hun er bare tvers gjennom en ENGEL i mitt liv ♥

Så ei fantastisk dame til, da! Anne Kristine, som jeg møtte første gang da jeg, og heldigvis hun også, holdt foredrag på LFSS konferansen i Oslo! Hun er jaggu meg ei dame med tæl altså! Tøff som få!! - Det var søren meg flaks jeg var der akkurat da, om ikke hadde jeg jo ikke truffet dette vakre vesenet her! ♥ Sjekk det smilet da dere! Er hun ikke nydelig vell? ♥ Like nydelig i hjerte sitt ♥ Alle burde hatt en Anne Kristine i livet sitt, noen som tåler og holder ut med mine daglige smser i frustrasjon og fordervelse uten å bli irritert eller oppgitt? Sier mye! ♥ For jeg er ikke alltid så enkel på dager hvor alt føles håpløst.. Hun står der, stødig som fjell! Jeg digger deg AK!!! Takk for at du er her med meg og har valgt å ha meg i livet ditt ♥ Du er mitt forbilde!!! Og jeg er så ubeskrivelig glad i deg!! ♥

 

2. Hvilken årstid liker du best og hvem liker du minst?
Jeg syns egentlig alle årstider er fine, bortsett fra at jeg ikke liker julen av ulike årsaker. Må vell si at tidlig høst er den beste. Elsker å sitte under ett varmt pledd med kakao og marshmelloms i og stuen fult av tente sterainlys. DET er kos det!♥
 

3. Liker du å bli kjent med nye mennesker?
Ja det vil jeg si jeg gjør. Jeg er egentlgi en veldig sosial person. Men etter mange svik så har jeg blitt mer skeptisk og slipper ikke folk like tett innpå meg som jeg gjorde før. Er ganske selektiv, egentlig. ;) Liker ekte mennesker, som tåler alle sidene av andre mennesker - ikke bare de som er behagelig å forholde seg til. ;)
 

4. Har du noen gang vært forelsket, hatt/har kjæreste?
Ja, det har jeg vært. Og jeg har hatt kjærester, men har ingen nå. Jeg traff min føreste store kjærlighet da jeg var 18 år (tror jeg, stemmer ikke det Erle?), hun er helt herlig!! Og er ennå en god venninne av meg :) ♥
 

5. Hva er den beste følelsen du vet?
Når jeg ser at en medpasient som har vært ordentlig dårlig friskner til og på en måte "våkner opp". Det er FANTASTISK! Jeg blir alltid så rørt og glad da!! Ingen følelser er bedre enn den! Jeg blir varm om hjerte bare jeg tenker på det!♥


Håper dere fikk svar på noe av det dere lurte på! Skal ta flere spørsmålsrunder om dere ønsker det! :) Håper dere har hatt en så fin helg som dere kan, og så vil jeg bare ønske dere alle en riktig god natt , sov trygt alle vakre sjeler der ute ♥ Masse kjærlighet, lys og varme fra meg til dere i kveld! Ta vare på DEG som best du klarer! ♥ Jeg heier på deg !!! Sammen er vi STERKE! ♥

- Lunaen - ♥

Dagens tanker og slikt shitt. ;)

Jeg finner ut mye som er nyttig i denne eh, tilfriskningsprosessen min, som jeg akkurat idag angrer på at jeg startet. (Take it easy, not giving up. Just one of those depressive days. Sunday. Imorgen får jeg nok motivasjonen tilbake når hverdagen her inne starter igjen.)

Som ta for eksempel da jeg gikk på butikken i går. Jeg måtte, eller, definer MÅ - ordet i seg selv har jo nesten tatt livet av meg de siste seks årene grunnet noen "små feil" der hvor mennesker har sagt jeg da de skulle ha sagt BURDE, But anyways, røyker man der imot - så føler man selv at man bare MÅ ha røyk. "Smoking kills, but we're born to die either way" ;)
Jeg valgte i alle fall å gå den 15 minutters gå turen til butikken som for ett undervektig anorekstisk vrak som jeg er, og har vært i ganske mange år, tar det minst dobbelt av tid ned, og tre, noen ganger fir dobbelt tid i tillegg til to pauser på vei opp igjen, da det kun er motbakker. Når man vurderer å hoppe fra broen å drukne seg selv for å slippe gå tilbake eller haike med noen som kjører forbi og derfor utsette seg selv for fare, ja da har man funnet ut noe nyttig:
At man går ikke til butikken uten å ha gitt kroppen noe næring å tære på den dagen. (Og nei, man kan ikke be noen om å kjøre enn her, slik som i vanlig psykiatri. Her må man ordnet slik selv viss man ikke har pårørende i nærheten da.)

(Her ser du elven jeg aller helst ville hoppe ned i for å unngå alle motbakkene på vei opp.)

(Siste etappe, siste bakken, tok vell bare rundt ca 20 minutter og sittepause på toppen;)

Og så gjorde jeg noe jeg bare har gjort en gang før her i BET, jeg SOV en hel time på dagtid. Wow. Totalt utmattet etter en tur på butikken, kreftene bare er sugd ut av meg som en magnet etter en hard uke med terapi, noen få timers søvn, ingen hvile, lite ernæring og idag: Null motivasjon og krefter da angsten og katastrofe tankene spiser opp alt i meg. Man har ikke fri selv om det er helg. Recovery dosn't have a day of, som selveste Demi Lavota har sagt. Godt sagt. Man har aldri fri. Til og med ikke når man sover da de awesome marerittene ofte starter. 

Well, til tross for at jeg intellektuelt sett kan velge å spise, noe de aller fleste med en spiseforstyrrelse i teorien kan, (til tross for dette fatastisk imponerende selvhatet mitt og stemmen i hode som er svært så befalende) så er det langt ifra det å faktisk vite og ville - og det å handle på det. Alene. For her så skal ting gjennomføres alene. Uansett vekt, bmi osv.

- Og selvsagt er det en bra ting
etter at alle andre har bestemt over enn i så mange år, men det er ikke snudd på 12 dager. Det er heller ikke sånn at man bare på magisk vis blir frisk på 12 dager. Vi skal lære oss å leve med, her, man er ikke utdannet LEGE etter tolv dager på skolen. Ting tar tid.
Det er en HARD KAMP hver eneste dag. Det er den tøffeste behandlingen man kan gå i gjennom har jeg hørt, - tror ingen som ikke har vært her kan noen sinne forstå hvordan det faktisk er å være her. Det ligger jo litt i ordet selv, EKSPONERING. Man eksponerer seg for alt som man frykter. Det vil si i mitt tilfelle, at mat og drikke er inkludert der.

Så om du som leser er redd for edderkopper, ville du ikke slite endel med å gå inn i ett rom med 100 edderkopper krypende rundt i rommet flere ganger i døgnet? Eller om du er redd for heiser, ville du ikke slite endel med å daglig gå inn i den heisen og kjøre den opp og ned flere ganger daglig?

So this is just one crazy day in a crazy mind. I morgen er en ny dag, ny uke, og jeg er sikkert mer motivert til å fortsette kampen enn jeg er idag her jeg sitter alene, tappet for krefter og gruer meg til ny uke fordi jeg vet hva jeg skal igjennom.   
Jeg visste jo at det ble tøft før jeg kom hit, men det å faktisk VÆRE her, å gå inn i den heisen hele dagene, det er ikke like enkelt HVER dag. ;) Jeg jobber med saken, det er derfor jeg ER her. - For å lære meg å leve på nytt. For å lære meg å håndtere livet på en helt annen måte enn jeg har gjort til nå. Blir frisk(ere). Det er ikke snudd på ti dager. Eller to uker. Eller to mnd. 

Jeg gjør så godt jeg kan, og når selveste BET-grunnleggeren sier jeg jobber bra tross JEG ikke føler det selv, og tviler flere ganger daglig på om jeg klarer dette, så velger jeg å tenke at han vet bedre enn meg akkurat i det jeg står i nå.
forstår jeg hva han mente da han under en av forverns samtalen spurte: "Jeg bare sjekker om du er sta nok til behandlingen", fordi det er nettopp det som er, man MÅ være jævlig sta for å holde ut når alt i enn bare vil flykte. 

I get the point - now. 

I'm still alive. Og jeg er sta nok. Reiser meg, faller igjen, og reiser meg så igjen. Flere ganger daglig. Slik vil det nok være i ganske mange mnd. Og det er slik denne behandlingen ER, recovery er ikke bare strake veien opp og frem. Det går i bølger, og denne staheten min er nok den som vil gjøre at jeg vil seire til slutt, tross for håpløsheten og fortvilelsen som herjer i kroppen og hode mitt idag. 

- Lunaen - 

Feel free to ask - SPØRSMÅLSRUNDE


Hei kjære gode leserene mine ♥

Tenkte som sagt å ha en spørsmålsrunde her på bloggen min, viss det er av innteresse for dere. So, feel free to ask! - Alt ifra Anorexia, Selvskading, Høysensitivitet, Dissosiasjon, Instutisjons-livet, Behandling, Drømmer, negler /sminke og andre såkalte "normale" ting, haha;) Er ikke mye jeg ikke svarer på, men selvsagt er det noen ting som jeg velger bort. Så om det er spm om vekt, bmi , redskaper til skade og slike ting, kommer jeg nok ikke til å svare på det. Dette fordi jeg ønsker ikke å bidra til at andre skal ende i det samme helvete jeg er fanget i. 

Skriv gjerne her i kommentarfeltet viss du ønsker, eller på FB, - Chatten er også tillat selvsagt viss du ikke ønsker at andre skal se spm ditt ;) https://www.facebook.com/Lunaen8


Ha en fin lørdags kveld!! KEEP FIGHTING kjære medkrigere! 

- Lunaen - ♥

Vondt å føle seg så liten..

Jeg skulle ønske du var her nå.. og kunne holdt meg til kroppen ville roe seg.. til barnet i meg som trenger så sårt en trygg armkrok å ligge i fikk litt hvile.. Jeg skulle så ønske du var her nå.. så jeg kunne føle meg helt helt trygg og elsket.. så smerten i hjerte og sjelen min ville lindres bare for en kort liten stund.. Så vondt å føle seg så liten og skjør - alene.. Det er vondt når man er som ett barn i følelsene.. har ett barns behov.. men er voksen i tankene og i kroppen.. Så vondt å være så delt.. Å ikke klare regulere følelsene sine selv, roe seg selv ned fordi alt gjør bare så inderlig vondt..

Jeg skulle så ønske du var her nå.. Så jeg kunne få hvile litt i armene dine nå.. Trygge voksne varme armer, rundt en liten, kald og sliten kropp..

Uken som gikk♥ #1

Jeg kommer til å skrive "Uken som gikk.." hver fredag i løpet av innleggelsen her. Jeg er i endring, i bevegelse, i livet, og da vil jeg gjerne dele både smått og stort med dere. Og så er det fint for meg å se tilbake på de i senere tid. Forhåpentligvis vil jeg se endring fra uke til uke disse tre mnd jeg skal være her på Vestre Viken:) Soooo, uken som gikk dere! Fy som den har fløyet! Fredag og det er helg! Etterlengtet! ♥

Ukens tanke: "Hold ut, det kommer til å bli bedre etterhvert her. Bare HOLD UT." - Den tanken har holdt meg oppe mange ganger denne uken. Nytt sted, nye mennesker å bli kjent med, nye rutiner, ja generelt- mye nytt! Jeg har holdt ut, og det kommer jeg til å fortsette med! ;) Jeg blir HER. Og jeg skal gjennomføre behandlingen!

Ukens opptur: Det må være når behandler sa at han syns jeg jobber veldig bra! Det samme har TK sagt flere ganger nå. Jeg er jo veldig flink å rakke ned på meg selv, kunne helt sikkert vunnet gullmedalje for det altså! ;) Så hvorfor ikke gi meg selv litt cred for hva jeg HAR klart og ikke fokusere så på det jeg ikke har mestret? Som for eksempel at jeg har klart å fysisk legge fra meg barberbladene sikkert hundre ganger i løpet av uken, minst! I stede for å bryte meg selv ned for de TO gangene jeg ikke har klart det? Det å snu mønster man har hatt halve livet, 15 ÅR er ikke snudd på 10 dager. Så dagens opptur: Jeg har gjennomført uken, gjort en bra jobb, HURRA FOR MEG! ;)

Ukens nedtur: Da jeg innså, og fikk bekreftet, at helsevesenet har bidratt til at jeg bare har blitt sykere og sykere og mer hjelpetrengende og hjelpeløs enn jeg i utgangspunktet var da jeg kom i psykiatrien for hjelp. Det var en sannhet jeg syns er veldig vanskelig å forholde meg til, tung og fordøye, og vondt å tenke på. Likevel er det bedre å forholde seg til realiteten, enn å fortrenge den. Jeg har i alle fall nå, her på BET, muligheten til hjelp - det er fokuset jeg ønsker å ha videre. 

Ukens person: Anne Kristine ♥ Hun kom på besøk denne uken med Exi, den skjønne lille hunden deres. Det var så utrolig godt å se henne igjen!! Flotte, vakre, omsorgsfulle AK, så glad jeg er for å ha henne i nærheten! ♥

Ukens sang: Kari Jobe - I Am Not Alone. ♥ Blir så rolig innvendig når jeg hører blant annet denne sangen når jeg skal sove eller er urolig (noe jeg nesten konstant er). Fikk den også av en person som betyr mye for meg, og som jeg føler er litt nærmere når jeg lytter til den, vi er jo på to forskjellige kanter av landet nå plutselig.

Ukens største utfordring: Den største.. det har vært så mange.. hum. Vell, det må være å velge å gjøre det som jeg vet gir meg mye angst, uro og er følelse-fremkallende. Som å spise mat til tross for alt jeg vet kommer etterpå. La være skade meg når jeg føler jeg behøver det for å regulere følelsene mine eller dempe skyldfølelse for noe, for å få roet meg o.l.
Det er så mye frihet her, at det er lett å falle for "fristelsen" å gjøre som man pleier, fordi man vet at det fungerer der og da som en lindring, dog på kort, KORT sikt. I det lange løp gjør jeg det jo bare verre for meg selv. 

Ukens Guote: 

♥ GOD HELG alle sammen!! ♥ Ta vare på dere så godt dere klarer. Stor KLEM fra meg!

 

You fall, you rise - lows and highs!


God morgen til dere! ♥ Idag er det full timeplan, morgenmøte, så fokus samtale, felles gåtur, LUNCH, fast samtale og lege samtale. kan også be om Team møte, noe jeg idag kommer til å velge å gjøre. Fordi jeg må rådføre meg om noen ting. Så det er en av de mange dagens utfordring for MEG, å BE OM HJELP er ikke en enkel sak. Det er en vanskelig ting dette med å "ta plass" . Men akurat nå behøver jeg noen råd og litt veiledning i forhold til flere saker faktisk.

Wish me luck! Snart helg!!!! Det er godt å kjenne at det er godt med helg igjen. Jeg forstår nå hva de mener med "En arbeids dag" her i BET. Vi har fri etter fokus samtalen halv 5. Og fri i helgene. (Ikke fri fra sykdom, problemer og utfordringer, det får man jo ikke. Men det skjer ingenting, det er godt å få hentet seg litt inn igjen etter en travel arbeids uke.


Skriver mer senere! Vil bare ønsker dere en FIN dag hva enn dere skal! Takk for at dere følger meg på veien, det er så fint å kunne dele med dere både gode og tunge stunder. Verdsetter alle fine ord jeg er så heldig å få av dere! Dere er SÅ GOD! 
 

PS: Har dere noen spm så tenkte jeg å ha en spørsmåls runde her på bloggen. Så kjør på om det er noe dere lurer på! 

- Ha en så bra dag som mulig! Stor klem fra Lunaen!!!  
 

 

Fritt valg, til fritt fall!


Dette er som å legge sammen ett puslespill på 3 000 biter. Poenget er det samme - å komme frem til et helhetlig bilde. Men det er ufattelig mange biter som skal på plass i dette pusslespillet mitt, og jeg blir svært ofte overveldet av tanken: "Hvor skal jeg begynne? Hvilken brikker burde jeg ta tak i først? Hva er viktigest? Det er FOR MYE på en gang! Jeg drukner! Jeg takler ikke dette!" 

Bitene ligger strødd utover gulvet og jeg blir ofte handlings-lammet av tanken. Jeg blir sittende her på rommet uten å klare gjennomføre det jeg har bestemt meg for tidligere på dagen, eller natten før. Som akkurat nå om dagen er måltidene. Jeg merker at denne friheten er ganske skummel, mye mer skummel enn jeg hadde forventet og forberedet meg på.
Jeg var forberedt på av overgangen fra så lang tid på lukka til SÅ mye frihet skulle bli tøff, men at det skulle bli verre å takle den for hver dag som går? Det var jeg ikke like forberedt på. 
Det er fint med frihet på mange måter, 
men for meg så rommer det så mye mer enn glede over frisk luft og kunne gå seg en tur alene. Fordi man faktisk kan velge som man pleier, nemlig destruktivt. - Jeg kan velge å lavære spise.
Når man så lenge har vært ernært med sonde, og etterpå, alltid, uten unntak, har hatt noen som følger enn opp både før og under måltidene, og alltid hatt en kostliste å forholde seg til, så er det en voldsom overgang til å gjøre det så og si - alene. Fritt valg til fritt fall, for å si det slik!

So this is where I stand: Jeg står midt i veikrysset nå og  velge. Hvilken vei skal jeg gå?
Jeg vet jo hvordan det ender om jeg går på den kjente, trygge stien. Den har jeg jo gått en million ganger før nå. Og hvor fører den meg? Jo rett tilbake til sonde-ernæring og tvang innen få uker. Jeg var lav i vekt da jeg kom, og siden matinntaket er lite å skryte av så har jeg nok godt ytterligere ned.
Men jeg vil ikke tilbake dit. Jeg er sliten av å tråkke på den samme stien år etter år etter år. Jeg går bare i sirkler. Jeg vil noe MER enn det! 
Så nå har jeg bestemt meg! Jeg velger i stedet for det trygge og kjente og går heller for den ukjente og bratte stien, den som er full av både store stener og kratt og tordner, ja den stien som jeg er så fryktelig redd for, av mange ulike grunner, men også fordi jeg aner ikke hva som venter meg i enden... men det kan jo ikke bli så mye verre enn det som har vært?

Alle bitene i pusslespillet har forskjellige farger og forskjellig størrelse, og forskjellig form. 
- Jeg vet hva som er viktigest akkurat i mitt pusslespill, f.eks tvangen er både utmattende og tidkrevende, men den velger jeg å ta tak i senere. Den fargen og formen er ikke livstruende. Det jeg må først ta ta i av alle de forskjellige problemstillingene akkurat HER OG NÅ, umiddelbart, det er å stoppe vekt-nedgangen, og det raskt! For viss jeg skal få utbytte av BET behandlingen, må jeg få hjernen min på plass. Jeg må ha energi og krefter til å følge en full timeplan, jeg må klare å følge med på undervisningen. 

der starter jeg. Jeg må ta en ting om gangen, om ikke drukner jeg i alle bitene. Så jeg har bestemt meg for å klare TO måltider hver dag. Til nå har jeg kun klart å spise ett måltid om dagen, og det var ikke fullt ett helt måltid heller i forhold til hva i følge RKSF er "en normal porsjon". 
Siden jeg vet hvordan jeg reagerer i etterkant, så er jeg selvsagt redd for å gjøre dette. F.eks Skade-trangen blir alltid ekstra ille etter måltidene, fordi jeg har en sånn syk tanke om at jeg må gjøre meg fortjent til mat, og siden jeg ikke har gjort meg fortjent til den, så må jeg straffe meg. - Jeg vet det for mange høres helt absurd ut, men sånn er det altså - for meg. Så derfor skremmer det meg fryktelig å velge å spise TO måltider. Fordi jeg vet hvor jævelig tøft jeg får det i etterkant, og det slutter jo ikke. Det er jo det som er, det er nemlig da ALT blir verre.  Likevel kommer jeg til å gjøre det. Selv om jeg må stå i ubehaget, kjenne på følelsene som kommer, angsten som vrir i hele kroppen, høre på stemmen som stadig forteller meg hva jeg må gjøre av skade, osv osv. Det slutter ikke heller, jeg må bare stå i det. Eller avlede meg.  

Det er ikke lett. Men jeg velger - til tross for - å gjøre det, nettopp fordi jeg vil være her, jeg vil bli selvstendig, selv om det er krevende og utfordrende og vondt det jeg går igjennom her nå, og det kommer bare til å bli verre og verre, fordi det er slik det er i BET - f
ordi man eksponerer seg for alt man er redd for. Tenk deg om du har høydeskrekk og skal kaste deg utfor en bro i hoppestrikk?! Du kan velge å lavære. De fleste velger å unngå det som skremmer dem og er ubehagelig- det er helt menneskelig.
Jeg er like redd for følelsene mine, som de som har høydeskrekk er redd for å dø når de hopper i hoppestrikk. 

Wish me luck! ♥ Pusslespillet mitt skal til slutt bli ferdig. Bit for bit skal legges fremover. En dag skal det være helt.

- Lunaen - ♥


 

Sonde-ernæring hører IKKE hjemme andre steder enn på sykehus!


Det var livet det, dere.
Jeg ser tilbake på alle de tusenvis av sittestillende timene jeg har slitt ut sofaen min så mye at det ikke en gang hjelper om jeg snur putene, for begge sidene er nedsittet. (som foresten skal kastet når jeg flytter, aller helst brennes!) De utallige timene hvor jeg tenkte: "Rekker jeg, og orker jeg, hente meg kaffe nå? Da må jeg gå to ganger til kjøkkenet, nei jeg venter til pausen begynner" i Vampire Diarys. For det er ingenting som kan gjøres raskt, når man er lenka fast til ett stativ.
Først dra ut strøm-ledningen som holder liv i sonde-pumpa. Så komme seg forbi hund og seng og over teppe, løftes OVER, så trille videre inn på kjøkkenet for så først å hente kaffekannen, gå tilbake samme vei for å sette den fra seg, for så å trille tilbake og hente koppen med kaffe, og så fikk jeg plutselig lyst på brus også, så da var det runde tre. Tisse? Faen heller, klarer holde meg i 45 minutter til, allerede gått glipp av flere minutter av - "livet mitt!"

Å få kaffe besøk var også ett kav. Det å dekke bord, bærer frem og tilbake ting. Skifte klær, eller å komme seg ut med hunden, av med sonden, skylle slangen så den ikke tettet seg. Ut på tur, raskest mulig, - fordi jeg måtte jo inn igjen å sette på sonden igjen. Og til tross for at jeg skyllet godt hver gang, tettet den seg likevel etter en stund. Da var det tilbake på sykehuset for å skifte slange. 

For jeg hadde jo bare en hånd i så mange mnd, over så mange perioder i flere år. Det er ikke få ganger jeg har hatt sonde-ernæring hjemme i min egen leilighet, og ikke nok med det, men jeg måtte også styre med dette lege-apperatet selv. Det var både en påkjenning psykisk og fysisk. Det desidert verste å se tilbake på er frihetsberømmelse over så lang tid.

Det å måtte si nei til alt som var sosialt. Hver helg måtte jeg si nei til å bli med på forspill og fest for å ta ett eksempel.
Jeg kunne jo ikke bli med, fordi sonden skulle jeg selv sette på når team for psykisk helse var innom med medisinene hver eneste kveld kl 21.00. Det var ikke venninnetid for meg, ingen dans eller hyggelige vors. For da skulle jeg selv, finne frem sonde-stativet som jeg måtte passe på var oppladet slik at jeg selv skulle sette på ernæringen til meg selv mens de stod som tilskuere og så på.
Det var heller ingen som kunne trykke på START knappen, da det i seg selv var vanskelig for meg (og enhver som har Anoreksi) å gjennomføre grunnet spiseforstyrrelsens strenge regime. Det er umenneskelig sterke krefter den sykdommen her har over enn. Det er en ekstrem kamp når man har kommet til det punktet hvor man er så undervektig at man mister totalt kontroll. (Og i skrivende stund kjemper jeg denne kampen hver eneste dag nå for å klare få i meg noe som helst mat, til tross for Anoreksiens sterke kraft. Det er ingen som velger å bli syk, men når man innser at man HAR ett valg, man forstår hvorfor man sulter seg,  - ja da kan man gjøre det umulige mulig. Det SKAL jeg nå!

- Ingen kunne ikke trykke på START knappen, for i tilfelle det skulle skje meg noe ville jo de som trykket på startknappen være ansvarlige.. Ansvarsfraskrivelse vil jeg kalle det. For viss det skjedde noe, da ville det tydelig være bedre om jeg trykket på. Da ville ingen måtte stå svar skyldig. - Jeg var da så syk at jeg egentlig burde ha vært på sykehus. 

Det hører jo ikke hjemme noe sted, uansett, å la en psykisk syk helt utmagret jente/kvinne sitte alene hjemme med ett sonde-stativ i flere mnd i strekk. Det lengste perioden jeg kan huske i strekk var i fjor. Da var det vell 10 mnd kontinuerlig uten stopp. Jeg tror kanskje jeg syns det verste er å tenke på den episoden som det sikkert har vært mange av, men en som jeg spesielt husker på akkurat nå. Da jeg våknet i sengen (som jeg aldri lå i på den tiden) og ikke husket at jeg hadde satt ernæring på, og ble morgenen etter fortalt at jeg hadde dissosiert og at jeg derfor ikke var særlig behjelpelig med å sette den på, jeg hadde ikke villet ha det på heller. Så da hadde de gjort det. 
For det første: Hvem setter på sonde-ernæring til ett menneske som er helt ute av stand til å velge selv, som tydelig er dissosiert, som er da en 7 år gammel jente- og så overlater dette barnet som hun da er, til seg selv?
Det gjør vondt langt inn i sjela mi å tenke på den tiden hvor jeg var så syk, og likevel bare ble overlatt til meg selv. Det kaller jeg Ansvarsfraskrivelse. - Lurer på hvordan hun, barnet i meg, hadde det jeg? Var det ingen som tenkte på det? - Da hun måtte drasse motvillig rundt på det stativet som til og med jeg som voksen syns var ett kav å dra rundt i leiligheten med. Hva den delen av meg tenkte da, hva den delen følte, ikke minst? Forstod hun hva det var? Og hvorfor?


Så mange søvnløse netter. Ufattelig lange ensomme isolerende dager uten noe annet enn smerte og angst, stemmehøring (Anoreksi-stemmen) og så lammende angst at jeg til spente hele kroppen så mye at jeg til tider ikke klarte gå uten at det gjorde hinsides vondt. 

- Jeg syns det er uansvarlig, det burde ikke være lovlig, og det er rett og slett FARLIG å la noen med en selvskadings problematikk styre med sonde-ernæring selv. Det er helt UMENNESKLIG. Så jeg sier NEI, dette er ikke greit. Og jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. Blir sonde-ernæring i fremtiden nødvendig for meg skal det ALLTID uten unntak være der det hører hjemme - på sykehus!


- Lunaen - 

Jeg skal slippe meg selv FRI!


I psykiatrien bestemmer man ikke så mye selv. Egentlig svært så lite. Er man heldig, er det noen som spør om det er noe DU mener er viktig for DEG at de ansatte tar opp på møte. Og da mener jeg, viss du er heldig at noen faktisk spør, og bryr seg om din mening
Man blir ganske vandt til å være passiv deltaker i egen behandling, i sitt eget liv. Det er bare slik det er i Norsk helsevesen. Din rolle er å være pasient, bruker av systemet, bli i vare tatt, beskyttet, og behandlet. De skal fjerne absolutt alt som er vondt, vanskelig og tøft. Du blir rett og slett pakket inn i silkepapir. De skal dempe det som finnes av symptomer på en eller annen lidelse - med medisiner. Legge lokk på alt som finnes av ubehag. De skal gjøre deg frisk. - Du skal forholde deg til hva alle andre mener er riktig og best for deg. Din mening betyr svært lite som oftes, for du er jo syk

Behandlings møte i psykiatrien er for de ansatte i avdelingen og behandleren(e) din(e). - Du vet det. Du kan systemet. Du er så vandt til det etter å ha være innlagt år etter år, at du til slutt ikke reagerer på at det er slik heller. Man venner seg til det utroligste, vi mennesker er jo noen vane dyr. Det vi erfarer over tid, venner vi oss også til - om det er riktig eller galt spiller ingen rolle. Du tror det skal være slik. Hvor ble vår stemme av i dette store systemet? Hvorfor deltar ikke pasiente selv, på behandling møtene sine?
- Du sitter på rommet eller i daglig stuen og venter på beskjed. Alt er utenfor din kontroll. De bestemmer, du gjør som de sier. Det er jo det som er vanlig, for deg. Hva har de denne gangen bestemt er det beste for DEG og din bedringsprosess? Mer medisiner igjen? Mer sonde? Ny kostliste? Flere ernæringsdrikker? Får du utgang alene eler ikke? Får du lov å ha en saks på rommet uten tilsyn snart? Får du barbere leggene dine idag? Får du lov å spise noe annet enn hva som kostlisten tilsier? 

Her der imotikke bare deltar du i ALLE behandlings-møtene DINE, men du leder de faktisk også! Sammen med din TK. (Team kordinator). Dere sammen bestemmer hvilken saker som skal tas opp i behandlings møte på forhånd, hva du selv føler er viktig for DEG, ja tenk det! Din stemme blir hørt, dine ORD når frem! Du er sjef i egen behandling. Du bestemmer. 

Didrik og BET er ett geni, spør du meg!
Han og de andre her har skjønt det, de! Og han og teamet her i BET retter opp feilene Norsk helsevesen gjør - nemlig å frata oss alt ansvar for eget liv og helse. De velger for oss. Og til slutt så vet du ikke en gang at du har noen valg. Fordi du er så vandt til at alle andre tar valgene for deg. Alle mener så mye om hva du behøver og trenger, så du kjenner ikke selv etter en gang. Til slutt, så vet du faen ikke hva du selv tror, mener eller vil. Og når du oppdager dette? Da blir du forferdelig mørkeredd.

Didrik Hegdal sprenger alle grenser, han gjør stikk i strid med hva Norsk Helsevesen gjør. Han tar sjanser, så jævelig store sjanser. For her? Vi har fullstendig ansvar for eget liv og helse, her er det ingen som kontrollerer rommet ditt for skarpe gjenstander som er mulig at du kan bruke til å skade deg selv med. Det er ingen som fotfølger deg her. Ingen som kommer på rommet ditt for å gi deg medisinene dine eller sier du må møte opp til måltidene. - Det kan høres uforsvarlig ut i andres øyne, det tenkte jeg også da jeg hørte hvordan det var her. Men det jeg opplever her, er mestring. Jeg lærer og erfarer at jeg kan klare ting på egenhånd, ting jeg ikke trodde jeg var i stand til. Ingen sier til meg hva jeg burde gjøre her, eller må gjøre. Men vi får veiledning på veien.

Jeg har kun vært her en uke, men jeg føler idag for første gang på veldig veldig lenge at det finnes HÅP. Jeg står opp hver dag nå, utslitt etter få timers søvn, lite næring, mye mer symptom belastet. Men jeg føler meg likevel bedre, nettopp fordi jeg vet at jeg er på riktig vei til tross for. Det er dette som skal til, jeg føler det på meg. Dette er det riktige for MEG. (Bare 16 avdelinger før. haha!, aldri forsent hva?)
- Jeg skal bryte ut av mitt eget fangehull. Jeg har, ubevisst, fanget meg selv i fortiden ved å overbeskytte meg selv på alle mulige måter. Jeg behøver ikke beskytte meg selv lenger, jeg er trygg idag, men likevel fortsetter jeg å beskytte meg selv, ved å skade meg selv ødelegger jeg kroppen min, ved å sulte meg slipper jeg å føle like mye som jeg ellers ville gjort. Ved å ha stålkontroll på alt som er rundt meg og skjer rundt meg, beskytter jeg meg selv. Jeg er ett offer for det som har skjedd meg i fortiden. Uten å en gang å vite at jeg er det, så lærte jeg det idag - i terapi timen. Jeg vil ikke være ett offer, jeg ser ikke på meg selv som ett offer, men jeg er helt tydelig det. Jeg kunne ikke beskytte meg den gang, derfor har jeg gjort det i ettertid. Men jeg har beskyttet meg selv på destruktive måter som igjen har ført til at jeg har fanget meg selv. Jeg har ikke sluppet meg selv fri. Jeg frarøver meg selv det meste i livet. JEG holder meg selv fanget, jeg er fanget i det som var, som ikke lenger er. Og jeg skal nå lære meg å slippe kontrollen, jeg skal slippe meg selv fri - for første gang i mitt liv.
For jeg vil bli hel, jeg var jo det en gang.. Jeg er sliten av å leve i beredskap. Av å måtte beskytte meg selv. Av å straffe meg selv. Av å unnskylde meg for å være til. - Jeg vil leve fritt. Ikke bak låste dører med mennesker som må passe på at jeg overlever.

Jeg må lære meg å tenke på nytt, nå. Jeg må lære meg alt på nytt. Det er som om jeg må omprogramere hele hjernen min. Her blir vi kastet på sjøen uten å kunne svømme, rett og slett. Viss vi holder på å drukne kaster de ut en livbøyle å holde fast i, de hopper ikke på sjøen for å redde oss. Her lærer vi oss med dyktige fagfolk å hjelpe oss selv. Vi er på en måte på skole for å lære. Jeg lærer stadig noe nytt. Erfarer stadig nye ting. Som kan være små i den store sammenheng, men for meg? Så er de små stegene jeg tar i riktig rettning STORE. Jeg må ha tålmodighet med meg selv. Jeg har mye å lære, nye erfaringer å erfare, nye veier jeg skal tråkke på. - Jeg må være tålmodig med meg selv og gi meg selv litt cred for de små store valgene jeg gjør hver dag til tross for ubehaget jeg vet kommer, hvor krevende det er, smerten som dukker opp, de forferdelige symptomene som herjer fritt rundt i meg. Men jeg velger å gjøre det likevel, til tross for at jeg får det verre akkurat nå, fordi det er akkurat det jeg for å lære meg å håndtere det. Jeg vet ikke om jeg blir frisk noen gang, eller hva det vil si å "bli frisk", "være frisk". Hvem vet.. Jeg vet ikke. Men jeg vet en ting:  

Dette blir min livs største jobb! ♥ Det blir beintøffe tider fremover og jeg vil helt sikkert komme til å ville flykte mange ganger. Men jeg VET at dette er riktig for meg, jeg føler det på meg at dette er det som skal til, dette er veien i gjennom og ut. Og jeg er klar!
(livredd, men spent og lære-villig!)

-Lunaen - ♥

Sannheten svir.


Behandlings møte ble som ett hardt slag i magen.
- Sannheten svir. Noe så jævelig.

Idag blir det stille her hos meg. Må la sannheten synke inn.
Kjenne og føle på det til jeg ikke lenger holder ut, og dissosiasjonen får ta over. 
En liten pause. Litt stillhet. Det apatiske, tomheten. Noen ganger nødvendig.
Så mye urett,  kjenner på håpløshet,
tristhet, sinne

Tatt på meg all skyld, som ikke en gang var min å bære.

Idag er jeg bare trist. Så mange stjålne år.
Hvordan starte på nytt.. Hvordan gå videre, hvordan finne tilbake til den jeg en gang var. Hvordan.. skape seg en identitet.

Jeg skal ta livet mitt tilbake.

Jeg skal bli en "velgende person".
Bli ett helt menneske igjen. Ett selvstendig menneske som kan ta vare på seg selv. 
Jeg skal ta livet mitt tilbake. 
Jeg er på rett vei. På rett sted. Med riktige mennesker rundt meg.


Skal bli fint med besøk, og spesielt når det er noen som betyr som mye for enn, - og i tillegg en søt liten hund. ♥
Avledning er ikke alltid negativt. Noen ganger må det til for overlevelse.
Idag er dagen for avledning.


- Lunaen - ♥

Holde ut suicidale tanker. Godta og akseptere at dem er der.


Jeg prøver hver dag å kvele dette mørke jeg bærer i meg. De suicidale tankene som har herjet vilt på innsiden i hele ettermiddag/kveld. Alt dette ekstreme hatet og selvforakten jeg i alle disse årene har kjent på, som jeg aldri har blitt ordentlig kvitt. Kanskje må jeg bare leve med det. Lære meg å håndtere disse ekstremt destruktive tankene jeg har om meg selv.. De har jo vært der så lenge jeg kan huske. Helt tilbake til tidlig ungdom. Solstrålen deres, kalte lærerne meg på skolen. Hadde de bare visst hvor ofte jeg satt på skoletoalettet og rispet opp armene mine i løpet av skoledagen. Hvor tungt det var for meg å skulle bære den tittelen på mine skuldre. Masken bristet ikke ordentlig før ifjor. 15 år senere..

Jeg kan ikke huske noen gang i dette livet at følelsen av å være nok for noen har vært tilstedet. Det å aldri strekke til er vondt å daglig kjenne på, år etter år. Det å aldri ha klart noen gang faktisk, å være hundre prosent tilstedet sammen med andre mennesker.
- Jeg har alltid blitt kalt distre, men jeg har aldri vært distre - ikke i den betydning "den vanlige mann på gata" tenker det innebærer. Det har vært så mange indre og ytre forstyrrelser, ting som andre ikke legger merke til eller har I seg, men som jeg desverre har. Og fokuset har jeg aldri klart å få til å holde. Jeg er enten i fortiden, eller i den skremmende fremtiden jeg ikke ser, det ligger ett slør fremfor øynene mine. Jeg er ikke her og nå. Jeg eksisterer, jeg lever ikke. Det har jeg aldri gjort. Jeg har vært på en evig flukt fra meg selv og mitt indre helvete.


Jeg er ikke, og har ikke på mange år nå, vært i kontakt med kroppen min. Den bare ER der, den. Og jeg er utenfor. Den er på en måte ikke noe jeg har forholdt meg til annet enn å hate den til det ekstreme. Den ble frastjålet av andre menneske, for mange år siden. Og jeg har forsøkt å beskytte meg selv siden den gang. Ved å sulte meg til jeg slutter å føle, skade meg selv for å slippe forholde meg til smerten som river og sliter i meg på innsiden. Smerten jeg har gjemt bak det falske smilet mitt, og den falske latteren. Bare ett desperat forsøk på å glemme, ikke forholde meg til virkeligheten som har vært for smertefull å forholde seg til. 

Følelsene mine ble så overveldende i dag at jeg sitter her bare helt apatisk nå, vugger meg frem og tilbake på stolen i ett desperat forsøk på å få hvile litt. Jeg kjenner kun på denne altoppslukende tomheten nå. Følelsene ble så overveldende at jeg ofte da går over i denne apatiske, likegyldige tilstanden jeg er i skrivende stund.
- Jeg vil sove, men kroppen lyder ikke. Den vil bare vugge. Vugge seg frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake..
Jeg vil sove, men jeg makter ikke tanken på å våkne i morgen. Så jeg sitter her, vugger meg selv uten armer som kan beskytte meg fra smertene. Jeg må stå i det alene. Her skal man stå i det alene, kjenne på det, føle på det, bli kjent med det indre livet alle andre i psykiatrien har forsøkt å lindre, lege, dempe. Jeg står i det, til jeg sovner av utmattelse, som jeg gjør hver natt. Noen få timers søvn, Så på igjen med en ny dag med selvmordstanker, tvangshandlinger, sult, evig kamp for å ikke skade meg selv. Kampen er så utmattende at ord kan ikke strekke til. 

Jeg makter ikke tanken på å våkne imorgen, til enda en ny dag i dette marerittet jeg føler jeg nå befinner meg i. "My living nightmare." 
Jeg vugger meg selv frem og tilbake, helt til selvmords-døren ikke lenger står på gløtt, men er lukket igjen for noen få timer.  Den åpner seg daglig nå, flere ganger om dagen, særlig på kveld og nattestid. Men det er "bare" tanker, og følelser, jeg sovner snart, utmattet og ensom i denne ubeskrivelige kampen for livet.

Jeg velger livet, flere ganger daglig. Men tanken om å dø er stadig til stedet, og det vil den nok være i lang tid fremover. Noen dager sterkere, noen dager svakere. Jeg må bare godta at dem er der, la dem surre i bakhode og avlede meg selv med god musikk, skriving for å sortere tankene, og så vandrer jeg i gangene her med livløse øyne og smil jeg ikke akkurat nå er i stand til å gi.

Jeg vugger meg selv i søvn. Frem og tilbake, frem og tilbake. Frem, frem, frem..

- Lunaen - ♥

Fra himmel til helvete.


Jeg finner ikke ord som kan beskrive hvor ufattelig beintøft det er å være her. Det er som å dra fra himmel til helvete. BET er rett og slett brutalt!  Men ER dette veien igjennom og ut av psykiatrien, ut av det daglige helvete jeg har levd i i 15 år nå, ja så er det verdt det.

Men akkurat idag? Så føles alt helt forjævelig.
Beklager ordbruken, dere, men jeg finner faktisk ingen andre ord til å beskrive hva jeg føler akkurat nå idag. Det finnes ikke en eneste brøkdel av denne utsultede kroppen min som er motivert akurat idag. - Det svinger fra time til time. Fra dag til dag. Men jeg ER her, og jeg skal prøve å ta en dag av gangen! Det er faktisk det eneste jeg KAN gjøre akkurat nå. En time av gangen, dag for dag. BET er BEINHARDT når man har vært i den vanlige psykiatrien i så mange år. Det er en ekstrem stor overgang fra den vanlige psykiatrien, til å komme hit. Det vil ta tid å venne seg til. Jeg MÅ holde ut, og gi det en sjanse. Men fy søren som jeg bare vil stikke, dra hjem til Sindre og AB og gjemme meg! Ja flere gangr om dagen. DET legger jeg aldeles ikke skjul på heller! For dette er det tøffeste programmet jeg tror kan finnes i dette lanndet for mennesker som sliter med det jeg og de andre her gjør. 

- Bare jeg gjør EN feil, som å glemme ett tidspunkt, noe jeg har klart å gjøre TO ganger idag, ja da føler jeg meg totalt misslykket, blir i tillegg livredd for å se de ansatte i øynene - som om jeg har skuffet dem. Som om jeg har gjort noe ordentlig ordentlig ILLE. Men jeg har jo ikke det, alle glemmer inni mellom. Jeg er ny her. Jeg må tillate meg å være ny og tillate meg å ikke forstå alt. Jeg må aktsptere at jeg gjør feil, jeg som alle andre mennesker. Men jeg tillater meg ikke det, og nå som jeg har glemt en medisin tid OG ettermiddagsmøte idag, føles det ut som om det er KRIG inni meg. Ja som om jeg allerede har tapt slaget. Nå er det ikke verdt å forsøke mer, for det kommer aldri til å funke likevel. Jeg klarer det ikke. Jeg er ikke sterk nok, jeg er ikke flink nok. 

Fy så streng man kan være mot seg selv! Hva forventer jeg egentlig av meg selv? At jeg i løpet av disse få dagene her, som er under en uke, skal allerede kunne ett helt nytt språk?! En helt ny og fremmed kultur? At jeg ikke kan gjøre EN feil? Nei nå jeg slutte å være så forbanna BITCH mot meg selv.
Jeg må reise meg opp igjen, ja som jeg alltid gjør. Og forsøke på nytt. Det er vell slik man lærer, og erfarer. Jeg er på en måte på skole. Jeg er her for å lære, og det da finnes en tabbe-kvote for meg, også!?

Det føles som om de er kalde roboter alle som jobber her i BET, som gjentar de samme ordene og setningene dagen lang, - ord, setninger og begrep du faktisk
ikke forstår noen ting av. De snakker rett og slett ett helt annet språk enn hva du kjenner til. Språket er helt uforståelig, og du må bare akseptere at du ikke kommer til å forstå en dritt i ganske så lang tid. - Det er rett og slett som å komme til bakvendt land.
Alt de gjør, og ikke gjør, er av en grunn. Og det er fordi de VET at dette funker. Men JEG vet ikke, ennå, jeg må erfare det først. Og jeg reagerer med å bli forvirret, fortvilet, og prøver få svar på alt jeg undrer på. Men jeg får ikke svar, og det er noe av det som frustrerer meg mest.

Alt er vanskelig. Det er vanskelig å være "flink pike" her. Det er vanskelig å følge planen når hode ikke henger med. - Og nå som jeg skal gjøre meg nye erfaringer, er det i tillegg i utrygge omgivleser. For det finnes ikke en brøkdel av trygghet her. Det er nettopp en av de tingene jeg syns er som mest tøft. At rammene er borte. Det er ingen rammer lenger. Det er åpent, fritt, - og det kan aldri noen mennesker som ikke er institusjonalisert forstå hvor forferdelig SKREMMENDE det faktisk ER.  
Tenke deg om du faktisk måtte lære deg å tenke helt på nytt? I tillegg både gå og snakke på nytt? Du må faktisk omprogramere hele hjernen din, for hele tankerekken din må snues om og vendes på totalt. Det er vell kanskje derfor de gjentar de sammen tingene hele dagen lang. Alle ansatte i BET. Det er nesten som om de hjernevasker oss. - Til å tenke riktig. Forstå etterhvert. De forsøker å hjelper oss til å rette opp den hjernevasket hjernen vår. 
Slik oppleves det - for meg. Akkurat nå.

- Lunaen - ♥

Hurt myself, again.To steg frem, tre tilbake.

Så falt jeg tilbake i gamle spor. Ambulanse, sykehus, kirurgisk ingrep, narkose, respirator, - litt mer skadet, men takket være god hjelp på Ullevål sykehus var jeg tross alt heldig, denne gangen også.

Jeg var der på grunn av "selvforskyldt skade". Jeg svelget de skarpe gjennstandene dere fjernet for at jeg ikke skulle få indre skader på organene mine. Dere visste ikke før dere gikk ned med kamera om jeg allerede hadde noen indre blødninger eller skader. Jeg svelget dem, uten å tenke over konsekvensene. Jeg ville ikke dø, jeg ville bare få litt stillhet fra stemmen som aldri ville slutte plage meg. Jeg ville bare få en pause, en liten pause fra uroen og tvangstankene som tok overhånd, ja nå igjen. Og jeg snublet i mine egne føtter etter "kun" fire dager i denne kampen jeg nettopp har begynt på.
Jeg klarte ikke lenger stå i det, konfrontere mine indre konflikter som jeg har gjort helt siden onsdag. Hver eneste dag har jeg kjempet mot det destruktive, hvert våkent sekund hvisker stemmen i hode hva jeg skal gjøre. Hva jeg MÅ gjøre.  

- Og jeg tok feil valg i går, jeg valgte (ubevist) å flykte fra følelsene og tankene i stedet for å fortsette å stå i den umenneskelige kampen jeg nå står i. Jeg burde ha tatt kontakt med personalet og bedt om en samtale, men i stedet gjorde jeg akkurat det samme som jeg har gjort i
15 år nå, jeg skadet meg selv for å få fred fra mitt indre kaos, min egen selvforakt.  

Gamle mønster er vanskelig å bryte ut av, etter 15 år er det ikke snudd på en to tre. Dette vil ta tid! Rom ble ikke bygget på en dag. ;) Jeg banket opp meg selv da jeg kom tilbake i formiddag, å fy så skuffet og sint jeg var på meg selv for at jeg hadde tatt det valge å skade meg selv, ja å flykte. Jeg vet det er jo slik i en prosess at tilbakefall er helt "normalt", men det skremmer meg. For det er ikke sikkert det går like bra neste gang.... Jeg tenkte heller ikke over at det kunne vært det siste jeg gjorde i livet.
Jeg var heldig- så utrolig heldig.


Så vil jeg benytte sjansen til å takke deg så inderlig mye, du som tok så innmari godt vare på meg på akutt kirurgi på ullevål universitets sykehus. ♥ Da jeg våknet etter narkosen idag til mårres var jeg veldig heldig som møtte akkurat deg! - 
Tusen takk for at du var der med meg, L! ♥
Du kunne ha valgt å overse meg. Du kunne valgt å snakke til meg med respetløse ord og nedlatende holdninger. Men i stedet, møtte du meg med verdighet og respekt, du snakket til og med meg med ditt varme hjerte, og omsorgen din strålte i øynene dine.

- Jeg var redd, men du roet meg. Sårene er jo egentlig, på innsiden. I hjerte, i sjelen. Ikke alle forstår det. Men du gjorde, du så MEG, du. Årsaken til hvorfor jeg var der viste du ingen tegn til forakt for. (Jeg er ganske vandt til det, desverre.) Derfor vil jeg takke deg. Du som tok så godt vare på meg da jeg våknet i dag. Takk L, for at du var hos meg og ikke gikk. ♥

- Lunaen - 

 

Kroppen min, og jeg.


Jeg ser deg uten ifra. Du skjelver som ett aspeløv i vinden nå. Ja du rister helt fullstendig ukontrollert. Du klarer såvidt å holde i kaffekoppen eller treffe munnen når du skal ta ett trekk av røyken din. Du virker veldig urolig og redd nå, er det egentlig det du er?
Jeg ser at du legger malboro-esken og lighteren rett ved kanten av bord-platen. Det er viktig for deg at linjene går i ett, ikke sant. Koppen setter du også på samme linje, med hanken den veien du behøver at den står. Du blir ekstra stressa og urolig om det ikke ligger riktig, i dine øyne, i riktig rekkefølge.

Du går nå bare frem og tilbake på det lille rommet du har fått tildelt. Du går i en time eller mer, frem og tilbake, tilbake og frem. Tiden er uviss. Tid er relativt. 
Du klarer bare ikke sitte stille, du går frem og tilbake i en rasende fart over det altfor korte gulvet på det lille rommet du ikke kjenner til så enda. Det kan se ut som om du er i en eller annen form for manisk tilstand. Du setter deg etterhvert ned på stolen ved bordet i enden av rommet, bare en liten stund for å få hvile de altfor slitne beina dine, ja de samme beina som har tråkket så altfor mange steg frem og tilbake i så mange år nå. - Men du klarer ikke sitte stille, du, så du begynner å trippe med tærne i bakken mens du teller linjene i taket.
Du gjør alt du kan, alt du kan for å holde deg her og nå, være tilstedet i deg selv.
Men du er ikke tilstedet, for jeg ser deg - uten ifra.
Der du går og rister og skjelver.. Kroppen, som egentlig er min. 

Det er jeg som gjør dette, men det oppleves ikke slik. Jeg og du, vi er delt i to. Jeg sitter på sengen, jeg, mens du går frem og tilbake, frem og tilbake, og vugger deg selv i ett desperat forsøk på litt ro.

En dag skal jeg og du, kroppen min, finne tilbake til hverandre og bli hel..


- Luna - 
Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits