Ett liv på vent.


Det er skremmende når man innser at alt man har gjort i livet sitt er å overleve. Man har aldri ordentlig levd, og kroppen har eksistert i hele tredve år. Det er år jeg aldri får tilbake. Da andre på min alder tok utdanning etter ungdomskolen og videregående satt jeg innesperret på lukket psykiatrisk avdeling med fagpersonell som passet på at jeg ikke skadet meg selv eller sultet ihjel, at jeg tok medisinene mine til riktig tidspunkt og at jeg hvilte med gjevne mellomrom. Da venninnene mine dro på fester i helgene, satt jeg ofte skjelvende og angstfull i ett kleskap på en eller annen avdeling av frykt for mine egne tanker, som jeg hørte som stemmer i hode. Jeg såg bildene på nettstedet Blink og deretter Nettby, for så å følge med når de tok eksamen og fikk seg jobb fra Facebooks hjemside. 
Når andre dro på badestranden om sommeren eller reiste på ferie, lå jeg ofte på sykehuset med en sonde-slange i nesa, som regel omringet av helsepersonell som passet på at jeg ikke dro ut sonde-slangen og ble veid gjevnlig flere ganger i uken for å sjekke at BMI-en min steg i riktig rettning. Da venninnene mine fikk seg kjærester, deretter samboer og barn og det såkalte A4 livet deres startet - ble kontrasten fryktelig stor mellom oss. Det ble vanskelig å følge med å være sammen, for livene våre var så forskjellig som det kunne blitt. Mitt liv var preget av sykdom, symptom, diagnoser, institusjoner, veiing, kostlister, medisiner og ikke minst: Hjelpe-apperat. De bodde i samfunnet, jeg såg det fra internett i mange år, ja altfor mange år. Jeg var lukket og låst inne mens de levde fritt der ute, livet deres gikk videre og utviklet seg, mitt ble stående på vent.

Det var som å komme fra himmel til helvete, eller helvete til himmel, jeg vet ennå ikke hvordan det faktisk er. Jeg og livet mitt står ennå 12 år senere på pauseknappen og jeg har ikke kommet noen vei. Det ble etterhvert så skremmende og utrygt å skulle leve der ute i samfunnet igjen, ja så skremmende at jeg faktisk ikke ønsket å skrives ut. Jeg var mer redd for å bli utskrive enn noe annet. Så redd var jeg, at jeg faktisk tenkte at om jeg døde av skadene jeg påførte meg selv i ett desperat forsøk på å få forlenget innleggelsen, så var det ett bedre alternativ enn å bli sendt ut av instutisjonene. Da kan du kanskje tenke deg hvor redd jeg var. For meg var det mest ubehagelige ved innleggelsene dagen jeg fikk utskrivelses datoen. Det er det den dag idag også. Jeg er livredd. Men på samme tid er jeg nå også ordentlig spent på hva livet egentlig ER, utenfor disse dørene. 

Fra å ha vært påpasset døgnet rundt i over ett år (eller mer) sammenhengende på en psykiatrisk avdeling, til så å skulle plutselig ut i egen leilighet og bo der, ja leve der- det var så å si en nærmere umulig oppgave, det er en oppgave jeg ennå den dag i dag sliter med å mestre. Jeg forsøkte gang på gang, og jeg klarte meg i perioder så bra som kan forventes etter forholdene, men det var det eneste jeg gjorde også- jeg klarte meg, jeg overlevde, men jeg fikk det aldri helt til, likevel. Jeg følte aldri, og føler fremdeles ikke, at jeg hører til der ute. Jeg passer lissom ikke inn noe sted, ei heller føler jeg noen tilhørighet der ute i den store verden. Det er skremmende å være fri, når man har vært påpasset og innelåst i lang tid, over så stor del av livet. Det som er kjent og trygt er jo det de fleste tviholder på. Det har også jeg gjort. 

Det er tøft. Å skulle gi slipp, og begynne på nytt. 

Det kan ha sett ut som jeg klarte meg bra i perioder, men det er nettopp det- jeg klarte meg, men det var også det eneste jeg gjorde. Jeg klarte meg for en periode, jeg overlevde der ut med en hel hær av hjelpere for at jeg skulle nemlig det- holde ut. Men skal det være slik, egentlig? At man bare ene og alene overlever til man ikke klarer lenger kjempe for overlevelse? Jeg er totalt avhengig av at det kommer helsepersonell flere ganger daglig på besøk for at jeg skal fortsette å overleve der ute i samfunnet. Jeg har aldri i dette livet klart meg helt selv. Jeg vil så gjerne klare meg selv, jeg. Jeg vil kunne passe på at jeg får i meg nok mat, selv. Passe på at jeg tar medisinene mine om jeg behøver medisiner, ja uten at noen må komme å ringe på døren min tre ganger daglig med en dosett og se at jeg svelger de. Jeg vil passe på at jeg får handlet inn nok mat og drikke til helgen, uten å være avhengig av at noen følger meg dit. Jeg vil så gjerne klare å ta vare på meg selv jeg. Klare de små dagligdagse oppgavene alle forventer at jeg kan, men som jeg faktisk ikke vet hvordan gjennomføre.

- Jeg har overlevd i tredve år. Det ved daglig hjelp av at faglige personer har regulert følelsene mine FOR meg, sett grenser FOR meg, tatt valgene mine FOR meg. 


Men jeg har jo ikke forstått det før nå, hvor skadelig det faktisk er i lengden. For mye hjelp kan være like skadelig som for lite.  Jeg har ikke blitt friskere i løpet av disse 12 årene i psykiatrien, så kanskje er det bra dette, å dra på denne nye skremmende avdelingen jeg er så forferdelig redd for. Der skal jeg lære meg alt det som jeg ikke har lært meg. Noe så enkelt men likevel så vanskelig som å ta valg. Få en dypere forståelse av at jeg faktisk HAR valg, og få veiledning til å ta de riktige valgene for at jeg skal ha det best mulig. Kanskje kan jeg komme dit hen at jeg kan føle jeg er verdt noe, at jeg fortjener noe jeg også, som andre.. Ingen kommer til å fotfølge meg der, ingen kommer til å passe på at jeg får i meg mat eller at jeg ikke skader meg selv. Jeg skal selv passe på det, og jeg gruer meg samtidig som jeg er nyskjerrig på hvor dette ender.
 

Dette blir så langt ifra en enkel oppgave. Dette blir det tøffeste kapitellet i boken av mitt liv, men jeg har allerede bestemt meg - dette skal jeg gjennomføre, koste hva det koste vil. For jeg gir aldri opp, jeg har kjempet for å overleve alle disse årene, men for en gangs skyld, nå skal jeg kjempe og jobbe med meg selv for å få meg ett LIV hvor jeg selv tar vare på Luna.

Jeg er livredd. Men jeg er også veldig nyskjerrig..
- 3 days to go. 

Left my heart with you


Cause no matter If I stay or if I go
whatever I do we both know

You'll keep breaking my heart
and I'll fight for your love untill I fall apart


You know I can never do you right
we'll keep having the same fight
I say one wrong word and you disappear
i'll only get to see you twise a year


And I'll keep falling apart
going right back to start
can't keep trying to save you anymore
I left my heart at your front door

- I left my heart at your door..


- Luna Ch, 2016 -

Just a little heartbroken..


Og så var du borte. Du også.
Ikke 
visste jeg at hjerte mitt skulle bli knust i tusen biter idag. 
Jeg som alltid pleier å bli så uendelig glad, ja så ubeskrivelig lykkelig hver gang du står i døråpningen her, ja alltid smiler hjerte mitt når jeg ser deg, - utenom idag.. idag smilte ikke hjerte mitt, for jeg forstod jo hvorfor du kom. Du kom for å si adjø idag, for å ønske meg lykke til videre nå som jeg om fire dager skal dra til neste stopp, neste avdeling.. Ikke visste jeg da jeg våknet og slo opp øynene til en ny dag at jeg ville bli sittende her på gulvet fullstendig apatisk og tom, ja helt hul innvendig, med ett så til de grader knust hjerte som jeg nå gjør.. Ikke visste jeg hvor vondt det ville bli å si adjø til deg. Ikke visste jeg at du betydde ubeskrivelig mye for meg som jeg nå kjenner du gjør. 


Alle ordene jeg skulle så gjerne ha sagt til deg, alle jeg ville og ønsker jeg hadde sagt, de forble usagt. Alt skjedde så plutselig. Du slo litt pusten ut av meg. Så uventet at det ville bli forferdelig vondt. Jeg visste det ville bli vondt, men ikke sånn som dette ... Ikke så hjerterått som dette. Og alt jeg ville og skulle ønske jeg gjorde de få minuttene du var her idag, de ble ugjort.. Noen farvell er bare så ubeskrivelig tunge, og idag var en av de tyngste.. Det har vært mange av de nå, mange av disse "adjø og lykke til videre".. Men noen er helt klart vondere enn andre. 

Og det gjør vondt i hele meg nå. Nettopp fordi du kom ikke for å si at vi skulle på biltur idag. Slik som vi har gjort andre dager jeg har hatt det vanskelig.. Du kom heller ikke for å si vi skulle dra å spise is sammen på Pluto igjen, der hvor vi alltid får en gedigen softis selv om vi bestiller en liten en. Ja så stor at vi ikke en gang klarer spise den opp! - Nei det var heller ikke for å kjøre en tur til havet, for å sitte i sommersolen på brygga eller standen å prate sammen i vakre omgivelser, i dagslys og frisk sommerluft.. Nei, det var ikke for å spise lunch sammen heller..
Du kom for å si adjø..

Og jeg kan ikke sitte i armkroken din å hvile, selv om det er akkurat det som kunne gjort alt litt bedre akkurat nå.. Nei, idag kom du for å si farvell, du også.. Og jeg sitter igjen her på rom nr 1 og er helt hul innvendig. Totalt knust. Det er som om hjerte mitt ligger strødd utover gulvet i tusen biter,
 og det eneste jeg ønsker nå er at du ville komme tilbake, "vær så snill kom tilbake" skriker hele meg - i stillhet... ♥ 
Hvor mye ville jeg ikke gitt akkurat nå, for å ligge i de trygge armene dine igjen bare for tre små minutter, sånn at vi kunne lytte til en av de vakre sangene som du har vært så godhjertet å delt med meg.. 

Jeg sitter her med så mange tårer innvendig som jeg svelger og svelger og svelger nå, - ja helt ned i magen så ingen skal se. 


Jeg fikk ikke sagt noe av det jeg burde ha sagt til deg, jeg fikk ikke en gang sagt: "Jeg er så glad i deg!" - ikke fikk jeg takket deg for at du har vært her sammen med meg dette halv året, hvor mye det betyr at du har tatt meg med ut av avdelingen for å få noen pustepauser, ei heller fortalt deg hvor mye det har betydd at du har strekt ut hånden din for å trygge meg når jeg har vært så full av reddsel at jeg har hatt vasker for å holde meg her og nå. Ikke fikk jeg takket deg for at du har hentet hunden din for å gi meg ett lyspunkt i alt det mørke jeg befant meg i, ja alle de tingene som mange tenker er små, men som for meg har vært de store. Alt du har gjort for å både hjelpe, støtte, trygge og glede meg. Hvor mye det betyr at du alltid har lyttet til hva jeg har hatt på hjerte, at du har sittet hos meg til jeg har sovnet.. ♥

Du betyr så mye for meg. Så mye at hjerte mitt er fullstendig knust idag.  

Takk for nå, kjære L. ♥

Five days left.



 

Til deg J, min kjære fastlege, du er min hverdags-helt!

Jeg har fått noen oppgaver å skrive mens jeg har vært her på sub akutt, og den ene oppgaven var å skrive brev som ikke skulle sendes. Ett av dem jeg tenker jeg burde ha skrive men jeg ennå ikke har skrive er til min fastlege. Det velger jeg nå å skrive her, ikke er det bare privat og sårbart, men det er også viktig. Det er så viktig å dele de positive historiene også, og min fastlege er virkelig en hverdags-helt!
So here's for you, kjære doktor J. ♥

Du har uten tvil vært klippen i mitt liv, helt siden du begynte som fastlege i Ørsta i 1995 har du vært her. Men de siste 7-8 årene har vi hatt ukentlig kontakt, og jeg vet sannelig ikke om noen her i denne verden som fortjener mer enn DEG en ærespris for ditt arbeid. Hver eneste onsdag kl 08.45 har jeg tråkket inn på ditt kontor på legesenteret for oppfølging, veiing og blodprøver, men ikke minst den gode samtalen. Både i gode perioder og dårlige har du vært her med og for meg, du har stillt opp hundre og ti prosent for meg uansett hvilken form jeg har vært i, uansett hvor syk eller frisk(ere) jeg har vært - har du stått ved min side og aldri har du hverken ristet på hode uansett hvor merkelige vrangforestillinger jeg har hatt, du har aldri himlet med øynene eller sukket oppgitt når jeg har har kommet med nye kutt eller brannsår. Du har aldri såret eller krenket meg uansett hvordan tilstand har vært når jeg har kommet til deg. Du har gitt meg håp gang på gang disse årene når jeg har mistet det selv, det er med hånden på hjerte jeg kan si at uten deg ville jeg ikke vært i live idag!Jeg tror ikke det finnes maken til fastlege som deg, ei heller ett medmenneske som deg.
Mange i hjelpeaperatet forsvinner og trekker seg tilbake når pasienten har bedre perioder, men kommer raskt på bane igjen når hun/han begynner å falle igjen. Men du, du har forstått at det er minst like viktig å være der i oppoverbakke som nedover. Krykkene kan ikke fjernes umiddelbart etter at bruddet i beinet er blitt gipset, det er viktig å gi det tid til å leges. Og det har heldigvis du alltid gjort, gitt meg TID. For å opprettholde bedringen, stod du der og heiet meg frem. Du gav aldri slipp, du. Selv ikke når jeg kom til deg uke etter uke med nye kutt-skader, med 60 sting og 30 stifter i kroppen min. Ikke en gang da jeg har kommet svimlende og ustø inn døren og måtte støtte meg til veggen fordi jeg ikke hadde tillat meg selv mat den siste uken, eller måneden.

Gudene skal vite at det har ikke alltid vært så lett for deg å være min fastlege. Det vet jeg, selv om du nå ville sagt meg imot, du ville sagt det ikke var vanskelig for DEG, men for MEG, men at det selvsagt har vært tøft å se meg ha det så vondt som jeg noen ganger hadde det. Fordi du er ikke en anminnelig fastlege, J. Du er også ett medmenneske, du er den vennen man kan prate om alt med, du er den beste samtalepartneren, du er også terapeut, du er faen meg min helt! - Det er ikke mange som hadde klart å holdt både motet og håpet oppe når pasienten deres kommer oppskråret og skjelvende som ett aspeløv inn på kontoret for å få behandling for skadene hun har påført seg selv, dag etter dag, år etter år, og vekten som har rast uttallige kg i feil rettning, gang på gang.
Det er ikke mange som hadde tålt å stått i alt du har måttet stå i, og samtidig gjøre alt med omsorg og kjærlighet.

Når jeg var så syk at du måtte ty til tvang noen ganger, noe jeg vet du virkelig unngår så langt det går, nemlig fordi tillit og samarbeid er noe av grunnmuren i vår realsjon, jeg kan ennå huske tårene i øynene dine da du satt i stuen min sammen med politiet, de stod ved reolen med sine skumle uniformer og store sorte sko, du hadde tilkallet dem for å hente meg og kjøre meg til lukket psykiatrisk avdeling. Å gud bedre så sint jeg var på deg! Jeg skreik, hylte der jeg satt i sofaen. Tårene rant ustoppelig, og jeg ropte til deg at jeg aldri kom til å tilgi deg viss du gjorde det. - Du gjorde det likevel, du. Men du vet, jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at du gjorde det de gangene du har gjort det, at du har hjulpet meg da jeg har vært så syk at jeg ikke klarte ta vare på meg selv lenger. Det var ikke lett for deg, de gangene du har brukt tvang. Men det har vært med på å redde livet mitt. Du har alltid hatt troen på meg du. På at vi sammen skal klare dette. Du gir meg aldri opp, selv ikke når jeg i perioder har gitt opp meg selv.
sky cloud hope concept word inside heart shape
Det var vell derfor du i fjor sommer og høst kom hjem til meg etter arbeidstid, du stoppet innom meg før du gikk hjem. Hvem gjør det? Jo, bare du! Du gjorde det, fordi du visste jeg behøvde deg. Jeg trengte noen å prate med da jeg ikke klarte komme meg ut av mitt eget hus. Da jeg var som mest fortvilet over hvordan jeg selv hadde klart å rive i stykker alle verdiene mine som jeg en gang hadde, ja da de lå stødd utover gulvet, var du den som hjalp meg å sette sammen pusslespillet, bit for bit falt litt etter litt på plass når vi satt i stuen min og pratet sammen. Jeg klarte ikke fungere på noe som helst område i livet i fjor, ikke sosialt, ikke fysiske oppgaver, ikke en gang dusje eller spise og drikke klarte jeg selv. Du kom hjem til meg da jeg ikke klarte å møte opp på kontoret ditt i fjor. 
Jeg var i sjokk store deler av året, jeg fortalte og snakket om de samme tingene om og om igjen, jeg sa nok de samme tingene minst tredve ganger på en time, jeg gjorde det jo ikke med viten og vilje. Du ble aldri frustrert, irritabel eller sint. Du hevet aldri stemmen eller gikk ut døren, ja slik som andre gjorde. Uansett hva jeg sa, så stod du stødig ved min side fordi du forstod hvor syk jeg var. Du forsto at jeg ikke var meg selv. - Alt gjorde så innmari vondt, og du såg hvor innmari redd jeg var. Det var så mange følelser og så mye innestengt frustrasjon og sinne som plutselig dukket opp, og jeg skammet meg sånn at jeg kunne ha druknet meg selv i den følelsen. Men du, du klappet i hendene bare du, og sa du syns det var på tide at jeg endelig fikk utløp for følelsene mine muntelig, og ikke ved å skade meg selv. Du var den som fortalte meg at jeg hadde all rett til å være opprørt, sint og trist. Alle følelsene mine fikk jeg utløp for når du var hos meg, og det hjalp meg til å holde ut dagene og kjempe meg opp av det møreste dype jeg noen sinne har være i.

 

Gud bedre så redd jeg var hver eneste dag i fjor. Jeg var så livredd i dagslys at jeg noen ganger stivnet helt til, jeg klarte bokstavelig talt ikke en gang å bevege meg fra sofaen til kjøkkenet for å hente meg noe å drikke, selv hvor tørst jeg var. Jeg klarte ikke komme meg opp av sofaen, jeg bare satt der helt apatisk. Jeg snakket med meg selv i flere døgn i strekk uten stopp, jeg klarte ikke slutte snakke, det var vell da jeg trodde jeg holdt på å bli gal. Du sa det var normalt, det var en normal reaksjon på en unormal situasjon. Jeg husker jeg sa til deg: "Så mange har snakket om meg og sagt jeg er gal iløpet av disse årene i psykiatrien, men jeg har aldri følt meg gal selv, ikke før nå! Og nå som jeg føler meg gal, da er jeg plutselig normal!?" hehe, ja så lo vi sammen, befriendre og med smil i hjerte) - Du sa jeg ikke var gal, at det var en normal reaksjon på retraumatisering.

Du tok imot alle følelsene mine du, du tok imot og tok imot hver gang jeg kom på kontoret ditt, eller du kom hjem til meg. Du kom uten at jeg en gang bad deg om det, det var din egen tanke om hva som kunne være til støtte for meg, din besluttning å komme innom for å la meg få hvile en time eller to av de tjuefire tøffe timene jeg satt i mitt eget lille helvete. For hos deg, sammen med deg, klarte jeg å finne en slags ro, det å få lov å prate om det vanskelige, ble med på at jeg våknet til liv. Det ble litt enklere å holde ut det neste døgnet når jeg visste du stakk innom. Du var den som ble når andre gikk.  Du var den som hjalp meg å bearbeide sårene jeg ikke før hadde snakket med deg om.

Du er den som har vært her gjennom alt av opp og ned turer, både sult, skam, rus, traumer, kutt, brannskader, sinne, dissosiasjon, frustrasjon, selvhat, tvang, angst og så mye mer. Du er den som ble værende når så mange andre snudde ryggen til.
 Det finnes ingen som deg, J! Du er min hverdags-helt, min klippe i livet, du er rett og slett VERDENS BESTE FASTLEGE. ♥


- Lunaen - 

Idag var siste gang jeg var i det som en gang var mitt hjem.

Jeg stod på tunet utenfor det som en gang var mitt hjem. Jeg tuslet litt rundt på tunet der og så meg rundt, men det var som om det ikke var det samme stedet jeg en gang hadde vært så glad i, der hvor jeg en gang hadde følt meg så fri. 
Idag følte jeg meg ikke fri. Det var som om jeg kveltes.


Jeg så bort på plenen fra parkeringsplassen, akkurat bort på samme sted hvor jeg hadde leket så mange sommre med hunden jeg hadde i disse årene, der hvor jeg har løpt barføtt så mange år i duggvått gress grytidlig før soloppgang med Kim. Jeg tittet opp på verandaene til naboene mine, de skjønne koselige eldre naboene mine som jeg har hatt så mange fine small-talk samtaler med, ja akkurat der jeg stod ute på parkeringsplassen. 
I seks år har det vært hjemmet mitt. Tunet mitt. Hagen min. Stedet hvor jeg til tider har følt meg både trygg, lykkelig og fri, ja det var der jeg for første gang i mitt liv hadde følelsen av å høre hjemme ute i samfunnet.

Men idag føltes det bare vondt å stå der, å være der. Det føltes kun smertefullt og så ubeskrivelig trist. 
Var dette siste gang jeg stod der på parkeringsplassen? Var det virkelig over nå..? Var det virkelig slik det var ment det skulle ende? Er det på tide å dra nå, komme seg videre, på tide å gi slipp og starte på nytt?

Jeg koblet ut. Stengte av følelsene. Det var som om en tåke la seg over meg, og jeg gikk bare målrettet mot huset jeg en gang hadde følt det var trygt å gå frem til. Idag føltes det ikke på langt nær det.
Jeg låste meg inn døren til det som en gang var min trygge sone, men som ikke lenger nå føles som hverken trygt eller som ett hjem.
Det har det vell egentlig ikke gjort på veldig lenge nå..
- Jeg tok ikke en gang av meg skoene idag, da jeg tuslet rundt som en følelses-løs robot versjon av meg selv. Jeg slo på spille-dåsen hvor det står en engel med armene i været på, den snurrer rundt og rundt mens den spiller en så fin melodi, - den fikk jeg av min kjære søster, helt uten noen grunn.. Plutselig stod den der, utenfor døren en sen sommer-natt.

- Jeg slo ikke en gang på lyset idag. 
Jeg har alltid vært så nazi på at de som kommer på besøk skal ta av seg skoene, det er jo ren høflighet spør du meg når man besøker noen. Ja selv om det er helse-personell. Men idag kunne jeg ikke brydd meg mindre, jeg var bare fylt av en uendelig sorg. Det var bare en tom og kald leilighet nå, ett sted hvor tingene mine blir midlertidig oppbevart. Denne "hjem-følelsen" ble borte i fjor, da tryggheten forsvant. Det fantes ikke ett snev av trygghet idag, ikke annet enn smerte.

Jeg husker ikke så mye fra den lille timen vi var i leiligheten idag, annet enn at det gjorde skikkelig skikkelig vondt å være der. Ja så inni helvetes vondt. Følelser, faen ta så mye følelser det er nå om dagen.
Det blusset opp så fullt av minner når jeg var der, men jeg prøvde så godt jeg klarte å holde fokus til tross for at det var så å si umulig.
Jeg har jo hatt så utrolig mange fine gode stunder i den leiligheten, så trist at jeg ikke kunne klare å minnes noen av de idag. Hva med alle de koselige venninnekveldene vi har hatt der, alle bursdagsfeiringene, tema-festene og de ukentlige, i perioder daglige morgen-kaffe besøkene. ♥ Så mange stille rolige stunder jeg har hatt der helt alene med spennende tv-serier på nettflix, omringet av påtente stearinlys, nykokt kaffe og kosepleddet over meg - med en sånn ubeskrivelig indre ro jeg sjelden kjenner på. Jo, det er mange gode minner der, så mange morsomme opplevelser jeg har hatt i det hjemmet. Men det var ingenting av det jeg kjente på idag da jeg gikk inn døren der.

Det var ingen glede som fylte hjerte mitt da jeg låste opp døren som jeg så mange ganger før har gjort, det var så langt ifra en sprudlende Luna som gledet seg til å komme hjem en liten tur igjen. Nei det var ingen meg igien der. Bare en enorm tomhet som fylte meg. Det er for mange vonde minner som overskygger de gode nå, for mange spøkelser fra en fortid jeg ennå ikke klarer å forholde meg til, det er så forferdelig mange brikker i pusslespillet som er skitnet til og mange som bare er borte som sorte hull i hukommelsen min. Det er tusenvis av små brikker jeg bare ikke klarer plassere sammen, kanskje er det en beskyttelse, kanskje er det for vondt, kanskje er det ikke tiden akkurat nå for å se bilde i helheten? 

Jeg åpnet døren og gikk inn på badet mitt, ja det samme badet hvor jeg så altfor mange ganger har sittet bunnløs fortvilet, liten og redd, jeg stod og så i det samme speilet hvor jeg har stått og sett i mitt eget speilbilde og tryglet meg selv om å bare HOLDE UT litt til. "Hold ut, det går over, det blir bedre imorgen, bare HOLD UT" 
Hvor mange ganger har jeg ikke måttet bli lagt på en båre og bært ut av dette badet etter selvskading- episoder? Hvor mange ganger har jeg sittet der og kuttet i min egen hud, bare for å kjenne på noe annet, hva som helst annet, enn denne intense indre råskapen av en smerte jeg ikke klarte hverken holde ut eller føle på? Er det 20 ganger? 30? Kanskje 100, eller mer?!
Jeg aner ikke, det ble for vondt. Det er for vondt å huske, for vondt å tenke på. Så jeg blokkerte, jeg stengte av. Letet etter noe å gripe tak i, noe å holde i, noe for å hjelpe meg selv til å være "her og nå". Gjøre det jeg var i leiligheten for å gjøre, nemlig å pakke. Pakke for sommer og høst, var det ikke det pleieren sa? Jeg prøvde holde fokuset. 
- Det var først da jeg så blodfelekkene på dusj-forhenget jeg knakk sammen. Jeg husker jeg sa det om og om igjen til de som var med meg, "se blodet" "se alt det blodet!" - Følelsene kom som en tsunami over meg, så overveldene og påtrengende minner, så jævlig vondt å tenke på alle disse kveldene. Blodet, det var kanskje ikke så mye blod akkurat idag, men akkurat nok til å minnes alle nettene jeg har måttet ringe sykebilen for hjelp etter å ha skadet meg selv, for å bli kjørt til sykehuset fordi akkurat det samme bad-gulvet som jeg stod på har vært dekket av så mye blod før - så altfor mange ganger.
Minner, flashbacks, skam, håpløshet, sorg, smerte. 


Idag var siste gang jeg var i leiligheten jeg en gang elsket så høyt. Det som var mitt første hjem. Og jeg føler meg bare så uendelig trist nå. Utrøstelig. 

Det har vært en tung dag.

- Lunaen - 

Og så er alle symptomene dukket opp etter dvalen...


Det er først jeg virkelig forstår hvorfor Vestre Viken mente jeg måtte trappe betraktelig ned på medisinene for å få utbytte av behandlingen. 
Jeg ser så forferdelig tydelig nå hva medisinene har bidratt til, og det er ikke annet enn å legge lokk på problemene, og i tillegg har de vært med på å skape så altfor mange ekstra både fysiske og psykiske belastninger.
Når du koker poteter og vannet begynner å koke, hva gjør du? Tar du KUN på ett lokk og lar komfyren fremdeles stå på full guffe? Eller skrur du ned varmen? 
- Jeg er som vannet, jeg og mange flere med meg. Medisinene er lokket som har dempet det meste av symptomene, og nå som jeg har trappet så mye ned som jeg har dukker det stadig opp altfor velkjente, undertrykte (slitsomme) symptomer opp. Jeg vet jeg ofte har sagt til de ansatte her når fortvilelsen herjer som verst: "Forstår du nå! - DETTE er grunnen til at jeg ble dopet ned! Bare dop meg ned igjen, jeg orker ikke mer! Jeg er jo gal! Jeg er utslitt! Jeg kan jo ikke ha det sånn som det her." 

Jeg vet jeg må i gjennom dette. Jeg må nå helt bunnen for å bygge meg opp igjen. Jeg er bare så ufattelig sliten, ja allerede.
Og det før jeg skal i behandling. Kunne jeg bare klart å hvile litt frem til da. Puste ordentlig. Ikke en gang søvn hjelper. For jeg er like sliten når jeg våkner som da jeg la meg for å sove. Jeg får bare noen timers pause fra bråket i hode og smertene i bryste. 

Det er ord og setninger som repeterer seg inni hode mitt hele tiden, ja som om det stod på en CD med hakk i plata, bare at det finnes ingen CD, og jeg vet jo egentlig, tror jeg i alle fall, at jeg ikke behøver å gjøre handlingene som jeg har en så sterk intens følelse av at jeg gjøre.
 - Det er "bare" forstyrrende tvangs-tanker som konstant herjer i hjernen min! Men så klarer jeg ikke lavære å gjennomføre dem likevel. Ord jeg hverken ønsker å høre, og som jeg deffinitly IKKE ønsker å tenke på. Og det er så ubehagelig at jeg bare gjennomfører handlingene for å få slutt på tankene. For selv hvor mye jeg forsøker så klarer jeg ikke stenge dem ute, jeg vet ikke hvordan koble dem ut - så da forsvinner jeg. Jeg hører ikke hva andre sier i rommet, og jeg klarer ikke konsentrere meg viss noen forteller en historie som er hakket for langt enn hva jeg er i stand til å følge med på.
Det er så frustrerende og flaut å måtte spør så ofte: "Hva sa du?" eller "Beklager, kan du gjenta det en gang til?" Men det verste er når jeg sier ting om og om igjen, uten å huske at jeg allerede har sagt det flere ganger før. 

Når det blir for ille går jeg på rommet og tar på meg øretelefonene. Det hjelper litt, det å høre på musikk for meg i forhold til tvangen, stemmen og flaschbacks. Det tar ikke bort, men det demper for en liten stund, da konsentrerer jeg meg om sang-tekstene, hører ordene de synger, det roer ned å høre mellodien, jeg får i alle fall en liten pause i kaoset som nå er. 

Noen dager er verre enn andre. Idag er en slitsom dag, og helt ærlig har det vært veldig mange av de nå. Noen dager klarer jeg å skjule det bedre enn andre. Noen dager klarer jeg ikke skjule noenting, selv hvor mye jeg prøver. Jeg vet jo egentlig at disse tankene ikke er rasjonelle,  jeg vet jo at alle disse tvangs-tankene og handlingene mine er unødvendige, (sikkert skikkelig irriterene)men jeg klarer liksom ikke lavære å gjennomføre dem likevel.

Det handler da f.eks om å rydde.
Jeg rydder hele tiden, men jeg vet ikke om det egentlig stresser meg ned, eller faktisk stresser meg mer. Det gjør meg så innmari sliten, og ofte holder jeg rommet lenger enn jeg vil, bare fordi jeg vet at jeg må, føler jeg må i alle fall, gjøre disse tingene. Som f.eks hver gang jeg går for å ta meg en røyk, må jeg først gå å rydde bort kopper og glass på bordene, tørke opp eventuelt kaffe-søl på benken og bordene, rydde i magasinene og avisene, legge pennene og telefonen riktig vei (klarer ikke en gang se de ligge slengt på bordet), kaffe-kannene og saft-muggen må stå med hanken samme vei, det må jeg også orden slik at koppene også gjør. Alt må stå i riktig rekkefølge, om ikke blir jeg ordentlig stresset. Og så blir jeg flau i tillegg for at jeg gjør dette, hele tiden, konstant, hver gang jeg er ute i miljøet.

Jeg kjenner igjen meg selv nå. Mer og mer..Ogette har vært en stor del av hverdagen min i årevis før benzopreparatene kom inn i livet mitt. Periodevis helt klart verre enn andre. Jeg må igjennom for å komme videre, akkurat nå er jeg veldig forvirret, fortvilet og ikke minst- livredd for hva fremtiden vil bringe. Men jeg gjør som best jeg kan i den situasjonen jeg er i akkurat nå. Jeg er ikke blitt dårligere enn jeg var da jeg ble lagt inn, jeg er som jeg alltid har vært, - det er bare at lokket på kjelen har blitt løftet av nå.

- Lunaen - ♥

Jeg fortjener jo ikke hjelp, jeg fortjener jo ikke bedre.. Eller?


So, here I go. Jeg skal jo dra, skal jeg ikke? Jeg må bare nå slutte å diskutere dette med meg selv, for jeg kommer jo ingen vei med det. Jeg diskuterer med meg selv så mye at jeg blir helt utmattet og crazy av å tenke og evaluere og analysere dette opp i mente, om jeg virkelig skal våge å dra til BET-behandling eller ikke. Hvorfor? Fordi jeg er så helvetes overbevist om at min eksistens på denne jorden er over. At jeg ikke har lang tid igjen. At det er vast of time og ressurser - fordi jeg kommer aldri til å klare det likevel. Hvordan kan jeg være så egoistisk, at ubetydelige meg, skal ta opp en så viktig plass? Jeg har faen vunnet i lotto, og jeg fortjener det ikke. Når andre som faktisk har en mulighet her i livet til å overleve og mestre livet kunne fått de mnd i behandling, og så tar jeg imot hjelpen..? Når jeg likevel aldri kommer til å mestre dette? 

Slik sitter jeg konstant, jeg trekker meg selv ned og enda lenger ned i mørket, fortjener ikke - fortjener ikke, fortjener ikke - hører jeg konstant en stemme i hode sier. Konstant uten stopp, handler alt om å fortjene - og ikke fortjene. 

Men for faen. Hvorfor fortjener ikke jeg å få behandling på lik linje som andre? Hvorfor hører jeg på denne stemmen som forteller meg tusen ganger daglig minst - at jeg ikke fortjener å bli bedre, ikke fortjener hjelp til å få ett bedre liv, ja kanskje til og med bli frisk? Hvorfor fortjener jeg ikke å leve?! Hva galt har jeg egentlig gjort, som er så ille at jeg ikke fortjener å leve ett liv slik som andre mennesker?  

Daglig, hele tiden, er det en evig diskusjon inni meg om jeg skal tillate meg selv mat eller ikke, jeg sloss med meg selv om å slukke røyken i askebegeret og ikke i armen min. Hver gang jeg tar meg noe å drikke er det å evaluere om jeg skal velge ett plastglass eller ett knuselig ett, - for i mitt hode, mitt liv, så er alt knuselig farlig. Det diskuteres da om jeg skal knuse det å kutte meg opp, eller svelge bitene. Det er en diskusjon jeg stadig har tapt i livet mitt, men som jeg også så utrolig mange flere ganger har vunnet. Hvorfor gir jeg meg selv aldri cred for hva jeg har klart? Hvorfor kan jeg ikke bare for en gang skyld i dette livet høre på alle de rundt meg som sier jeg fortjener på lik linje som alle andre å leve, jeg fortjener å spise, jeg også har rett på omsorg, jeg også har rett på å ta plass, jeg har også rett på ett liv uten selvstraff som eneste fokus. 

Tvangs-tankene og handlingene krever så ufattelig med krefter nå at jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre. I kveld går jeg på auto-pilot. Jeg har koblet av alle følelser nå. Det høres nok rart ut, og mulig du som leser tenker at det ikke er mulig. Men det er det, noen ganger når alt blir så ekstremt kaotisk, så ekstremt overveldende, ja som en tsunami av følelser, da går det noen ganger til det punktet at jeg ikke føler noe som helst. Jeg kjenner ingenting. Jeg bare ER. Det er tomheten, den altoppslukende tomheten som jeg kjenner på. Det er som om jeg står på pause. På stedet hvil. Og bare eksisterer.

Og jeg vil så gjerne bare gjøre det riktige, det jeg VET jeg må gjøre for å bli sterkere, jeg VET det jo, likevel er det så langt ifra TANKENE til HANDLINGENE. Jeg vet jo at jeg må gjøre alt som er stikk i strid av hva stemmen i hode mitt sier, alt som er stikk i strid mot hva jeg selv føler - for det er jo faktisk ikke reelt. Det er jo tvangstanker som jeg har hatt i så mange år nå at det nærmest har satt seg fast i personligheten min. Dette har blitt meg, men det var ikke meg. Jeg ble født frisk, jeg som andre. Da kan jeg også bli frisk igjen!

Jeg må velge nå å gi meg selv en sjanse, jeg må velge å tro at det finnes håp for meg også. Jeg må gripe muligheten jeg har fått, den jeg har kjempet så for! Jeg må satse alt jeg har igjen av krefter, jeg må bare velge å tro at jeg kan få kontroll over angsten, over tvangs-tankene, stemmen, spiseforstyrrelsen og selvskadingen. At jeg kan få kontroll over alt det som herjer så intenst på innsiden, det som skjuler seg bak smilet mitt. Kontroll over min egen hverdag, mitt eget liv. 

Du ser meg, du. Og gir meg ett pusterom.

Og du kommer inn på rom nr 1 hver eneste kveld du er på nattevakt. Nå i det siste har du funnet meg utmattet og utslitt hver eneste kveld, jeg behøver ikke være sterk sammen med deg, jeg behøver heller ikke si "det går bra" når du er her. Jeg trenger ikke gjemme meg bort når jeg har det vondt, jeg er aldri ensom - når du er her. For du ser meg, du. Ja slik som få andre gjør. Du ser meg. Og jeg vet med en gang du kommer på jobb at "nå er det trygt å være til".

I går fant du meg liggende bleik, utgråtet og utmattet med smerter i sengen. Visste du at jeg lå der og ventet på at du skulle komme? Jeg visste du kom til å hjelpe meg når vaktskifte kom. Jeg visste du kom til å la meg få hvile trygt i armene dine en stund før jeg sovnet. Du vet jeg behøver det så sterkt, du vet barnet i meg behøver din trygghet og kjærlighet. For du ser meg, du.

Jeg orket såvidt å røre kroppen min, du såg det du. Jeg såg tårene i øynene dine, de som du noen ganger prøver skjule ved å se bort. Hadde du bare visst hvor vakkert jeg syns det er, at du ikke behøver skjule dem. Du ser smerten som jeg uten avbrekk bærer som en altfor tung sekk på ryggen, og du ser den er for tung for ett barn å bære, så du bærer den en stund for meg, så jeg får puste litt lettere. Du bærer meg gjennom kvelden til søvnen endelig henter meg for noen timers pause.

Armene mine blir så kraftløse etter en hel dag hvor jeg har spent meg, men jeg smilte til deg og strakk de små barne-armene mine opp til deg for å gi deg en klem. Og for å en lenge etterlengtet varm klem.
Ja du kommer alltid inn til meg, du. Du vet jeg behøver deg like mye som de andre, og du vet at jeg trenger deg for å få roet ned det vesle livredde barnehjerte du vet finnes inni meg.

Og du går aldri når det blir vanskelig å puste, du. Du sitter på sengekanten og stryker meg over ryggen, mens jeg griper etter den andre hånden din for å holde i. ♥ Du gir meg alltid hånden din å holde i, du. ♥ Jeg behøver ikke fortelle deg at jeg trenger den, du vet det, du. Du forlater ikke barnet. Du blir, og gir meg ett pusterom. Du vet at det er alt jeg behøver før søvnen henter meg, etter en ensom, slitsom og angstpreget vond dag.

Ja det er du som ser meg, du som virkelig ser meg. ♥ Det lille barnet som ennå ikke har vokst opp. Barnet som finnes i denne kroppen som nå har levd i 30 lange år, men likevel er det ikke en voksen person som bor i den. Du ser barnet, du. Du ser meg. Og du forer barnet jeg ennå er, med masse varme ord, din omsorg og nærhet som roer ett urolig hjerte. Ja du gir og gir og gir - med ubetinget kjærlighet. Du vet jeg trenger det, du. Du vet barnet i denne voksne kroppen behøver ditt nærvær. Det enkle er ofte det beste, ikke sant? 
Og du viser og gir meg all din trygghet. Tryggheten du bærer i deg smitter over å roer ned angsten som knyter sammen brystkassen min, - den som er skjult inni meg, men som du likevel ser i meg.


Du gir meg ett pusterom, ett lenge etterlengtet pusterom. ♥ Du forlater meg ikke, du. Du blir til jeg sovner trygt med deg nær, du vet hva jeg trenger du. Du vet jeg er ett barn i en voksen kropp, og behøver deg for å finne ro.

Jeg er så ubeskrivelig glad i deg. 


- Lunaen - 

Angstanfall, følelse-helvete , holde ut. Mestring!


Ligger her helt fullstendig totalt tappet for krefter på gulvet, men er ganske så stolt nå! Er så fryktelig kraftløs i kroppen så blir bare ett kort innlegg før jeg kryper til køys, men jeg må bare si at jeg HAR klart dagen! - Jeg klarer endelig å puste igjen. For ett døgn! Puste problemer er ett sant H---, men gud bedre for en ubeskrivelig deilig følelse å kjenne angsten gi litt slipp. Tross store blå ringer under øynene, hoven av tårer, en hel dag med flashbacks, kvalme, hodepine, ikke mindre enn 7 angstanfall, masse tårer (prøver ikke skamme meg for det), skjelving, kaldsvetting og vasking av klær og snart prøve få meg en dusj. 
Spist måltidene uten om kvelds som jeg skal ta igjen litt senere når kvalmen gir seg litt mer, og i tillegg spist en is ute sammen med kontakt person. Har klart meg gjennom dagen uten å skade meg selv! Stått i følelsene - ett reint angsthelvete uten sidestykke, og det uten å flykte. Har bare holdt ut, kjent på jævelskapen og holdt ut enda litt til.

Fy søren jeg er stolt over meg selv nå! Jeg klarte dagen! Selv om det skulle endel hjelp til av pleiere som lyttet, holdt meg i hånden, lot meg hvile med hode på skulderen, og min kjære nydelige kontakt person som fant meg- som fant meg gråtene og skjelvende og svett på badgulvet, som likevel ikke gikk - men satte seg ned å holdt meg så trygt i armene sine helt til jeg fikk igjen pusten.. ♥ Så ubeskrivelig fint å slippe være alene i smerten, slippe være alene med angsten.

Jeg, sammen med de fine menneskene som ser, har for pokker meg stått i det! Idag HAR jeg lov å være stolt! Jeg flyktet ikke, jeg skadet meg ikke for å slippe kjenne på det, og jeg overlevde faktisk. Jeg gjorde det. Og det kjennes ganske fint ut å kunne si man er stolt over seg selv. 
Det har vært gode sjeler rundt meg idag, og jeg kan ikke si jeg er lite takknemlig for den gode støtten idag. Selv om jeg ofte gjemte meg bort når det ble for ille, så har jeg likevel flere ganger vist tårene. Og det er ganske stort - for meg.

7 angst-anfall på en dag. Det er heavy altså. Kroppen er så kraftløs nå at jeg må bare legge meg i sengen å prøve hvile litt. Håper på en god natt i natt også. Det behøves i disse dager! Håper virkelig nattevakten kan sitte hos meg slik som de forige nettene til jeg sovner. ♥ Det er noe helt spesielt med nattevakter, det opplever jeg på hver eneste avdeling. De har en spesiel ro over seg. 

Og kjære lesere, aldri ta det å få PUSTE for gitt.
Det er ganske fint altså, det å få til å puste ordentlig. 

Jeg angrer.


Det er skikkelig drit vanskelig å innrømme at man har gjort noe sånn (innmari) dumt. Når man vet at man burde vite bedre, og man vet faktisk bedre. Men så er det som om hjernen bare hopper over tankerekken man burde ha tenkt, jeg tenker ikke- jeg bare handler. Skjønner du? Og så går man å grubler seg ihjel på hvordan si ifra, hvem man skal si det til, og hvordan si ordene: "Unnskyld, jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort." You know the feeling? 

Det er ikke bare å si det, har jeg funnet ut. Jeg har prøvd. I ett døgn. Spesielt da den gode pleieren satte seg ved siden av meg idag å plutselig uten noen grunn holdt meg tett inntil seg i formiddag, jeg ville bare rope det ut - jeg ville bare gråte og si hva jeg hadde gjort! Men så stopper det. Ordene blir stoppet av noe i meg. Monsterene river og sliter i meg. Sier jeg ikke må si, ikke må gi. Og jeg biter tenna sammen og skammer meg. Skammer meg så fryktelig. 
Og jeg vil si, så vil jeg ikke. Og jeg vil gi, så vil jeg ikke. Jeg kan, men så kan jeg ikke likevel. Og så skammer man seg enda mer. Og hadde jeg sagt noe, ville jeg angret med en gang de sa jeg var flink. For jeg er ikke flink, jeg har vært dum. Ja nå igjen.
Hvorfor gjør jeg så dumme ting. Når jeg egentlig vet bedre. Jeg VET jo bedre. Likevel gjorde jeg det, igjen. Og jeg kan ikke ta det tilbake. 

Hvorfor kan jeg ikke bare TENKE før jeg HANDLER. Da hadde jeg sluppet dette evige kaoset inni meg som bare gjør alt vondt verre. Gi, ikke gi. Si, hold munn. 

Jeg angrer. 
Unnskyld.

Så er vi redde igjen. Både du og jeg.


"Det er så vondt å se deg sånn. Du har ett sånt drag over ansiktet ditt. Lov meg å si ifra om det er noe, jeg er her!"
Jeg ser du er bekymret. Jeg forstår du er det. Kanskje vet du også hvor redd og bekymret jeg er. Vi er like bekymret og redde, begge to. Og jeg skulle mer enn gjerne ha sagt: "Ikke gå ifra meg, vær så snill ikke gå!" Men... Jeg klarer ikke si ordene. Stemmen vil bare ikke bære ordene ut i rommet, det eneste jeg sier er: "Legene bestemmer, ikke sant... Vi får gjøre som legene sier." 
Jeg ser ned i bakken.. vansker for å møte blikket ditt.. Jeg sitter på gulvet ved sengen, du sitter i den grønne stolen med frykten din. Jeg kryper på knærne bort til deg og gir deg en klem.
- og du slipper meg ikke, du.

Du holder meg så trygt og tett inntil deg, som om du ikke vil gi slipp, du er bekymret nå. Jeg senser det. 
- Du vet, du. Og jeg vet. Vi vet begge to, at legene spurte ikke de riktige spørsmålene. Legene lyttet ikke til orden som ikke ble sagt. Og vi må være redde begge to, i mange timer. Jeg alene på rommet med lukket dør, og du sitter i stuen og sender bekymrede blikk nedover korriodoren, redd for meg, for hvordan jeg har det , hvordan kroppen  min har det, hva jeg kan finne på å gjøre. Og jeg er bekymret for deg, bekymret for at du skal ha det slik som jeg har det, det er vondt å være redd. Jeg vet hvordan det er å være redd i mange timer uten stopp, hvordan hjerte slår så hardt at du tror det er noe alvorlig galt med deg, når pusten når bare ned til bryste og opp igjen. - Jeg vil ikke du skal måtte ha det slik når du er på jobb, men legene.. det er de som bestemmer, ikke sant? 

Legene spurte ingen spørsmål. De bare bekreftet endringene, uten spørsmål, uten å se eller høre eller spør. 
Så jeg må kjempe ekstra mye i dag,Med monstrene mine alene. Og du kommer til å sitte å være redd for meg, mens jeg ikke klarer fortelle deg at, jeg trenger deg her. Jeg trenger at du er her med meg. For det er bare da jeg kan puste. 

Jeg klarer ikke puste uten deg her. 

Å være i konstant beredskap.


♥ - En hånd å holde i - ♥

Du åpner døren på gløtt og kikker inn. Jeg velger å ikke se opp. Men du lukker aldri døren, du står der og ser på meg som om du tror jeg ikke allerede har sett deg. Så etter noen sekunder ser jeg opp fra dataskjermen for å vise deg at jeg ser du står der. Men jeg har allerede sett deg, jeg. Ja før du åpnet døren. Jeg såg nemlig skyggen av skoene dine under dørsprekken. Jeg visste du kom for å ta tilsynet.
Det er slik det er å være i beredskap, skjønner du. Synet og hørselen er alltid skjerpet, jeg er alltid beredt, selv om jeg velger å skjule mye av det.
Jeg visste du kom.. 

Jeg smiler til deg. Der du står i døren og smiler så fint og trygt til meg. Selvom jeg ikke prater med deg, er jeg glad for at du kom innom meg. Jeg blir glad hver gang jeg ser deg selvom jeg ikke alltid sier noe.
For kroppen er stresset at hvilepulsen ligger på det jevne 98 kontinuerlig gjennom hele dagen, så blir den enda høyere når panikken slår til. Det er jo slik når kroppen ikke forstår at alt er trygt, selv om det faktisk er det. Den tror alltid det er fare på ferde, det er vanskelig å snakke, derfor bare smiler jeg til deg - jeg må spare på pusten, det er så stramt i bryskassen hele tiden at jeg kaster ofte etter pusten, men jeg prøver å ikke vise det så du blir bekymret. For jeg puster jo, det er bare det at jeg må slite litt mer for det nå. Det er så stramt i brystkassen når man alltid er i beredskap.

Jeg vet jeg glemte at det var veiie dag på torsdager, jeg er lei for at du måtte gå å sjekke i boka fordi jeg var helt sikker på at det var fredager. Ja til tross for at jeg har hatt veiing nå hver torsdag som du sa i ett halvt år. Jeg glemte det, bare.. Jeg vet det ikke plager deg at du måtte sjekke boka for meg, men det plager meg fremdeles at jeg glemmer så fort. Når noen sanser blir skjerpet, går dessverre flere over på sparebluss. Kortidshukommelsen min er på sparebluss, som du også vet. Jeg glemmer så fort hva jeg skal og ikke skal, når klokken avtaler er og enklere ting som når jeg dusjet sist. Takk for at du hjelper meg å minner meg på det...

Det er ikke fordi jeg ikke hører etter når du prater, det er ikke at jeg ikke bryr meg om hva du har å fortelle meg, jeg har bare så fryktelig vanskelig for å konsentrere meg når det er så mange andre lyder rundt meg. Når kroppen reagerer med så mye indre stress, når kroppen plutselig stivner til, eller plutselig tror den må flykte fordi en dør smeller igjen eller noen roper fra enden i rommet til den andre, eller noe faller i gulvet, jeg mener ikke være vanskelig, det er bare kroppen som tror den må passe på meg hele tiden. 
Jeg klarer bare ikke huske hva du sa, jeg prøver, men å være i konstant beredskap krever all min energi, jeg mener ikke være uhøflig når jeg spør om du kan si det du sa en gang til, at jeg ikke fikk med meg at du spurte meg om noe, - det er bare det at det er så vanskelig å konsentrere seg når det er så mange andre mennesker som går frem og tilbake i rommet, det er også så mange bilder og filmer inni hode mitt nå, og lydene er så fryktelig høye.
- Kroppen blir så skikkelig stresset og redd da, og jeg prøver roe den ned, sier til meg selv inni hode mitt at "Alt er trygt, vi kan hvile her. Alt er trygt her!", men pulsen stiger ofte til nye høyder, pusten går ikke lenger til magen men stopper i brystkassen, og noen ganger holder jeg pusten også, jeg glemmer noe som skal være så enkelt som å puste.  
Jeg hører alle lyder mye sterkere når panikk-angsten tar overhånd, da skjer det du noen ganger ser- at jeg hører ikke lenger setningene som blir sagt, ordene dine forsvinner i en tåke og så blir jeg borte. Jeg forsvinner inni meg selv og klarer ikke hverken høre eller se ordentlig.. det er slik å være i beredskap hele tiden, det blir for mye for kroppen og hode å bearbeide, altfor mye.  


Jeg mener ikke være så jævla usosial, det krever bare så mye av meg nå å bare det å være sammen. Derfor sitter jeg heller her på rommet med øretelefonene med musikk på, jeg må det for å beskytte meg selv mot intrykkene. Når jeg har på øretelefonene slipper jeg høre lyder jeg og kroppen min ikke er forberedt på, musikken er trygg, tonene og stemmene vet jeg kommer. Det er kjent og trygt å høre de samme sangene om igjen. Jeg slipper også å prate med noen når jeg har på øretelefonene, men det er ikke fordi jeg ikke ønsker å prate med deg, jeg skulle mer enn gjerne ha pratet med deg hele tiden jeg!  - Men akkurat nå klarer jeg ikke det, fordi jeg må prioritere, puste eller prate? Det viktigste er selvsagt å beholde pusten. 
Så jeg smiler heller til deg. Okey? 

Så kommer vi oss i gjennom denne dagen også..

- Lunaen - ♥

Healing music ♥ My playlist.

My playlist these days ♥ Noen perioder i livet er tøffere enn andre. Musikk hjelper meg gjennom dagene nå for å holde tankekjøret litt mer levelig, for å få litt pause fra alt som sliter og river i meg. Tenkte jeg kunne jo dele noen av favorittt låtene med dere ikveld, så kanskje de kan gi dere en liten pause også, viss dere behøver det. 
Denne første fikk jeg av en av pleierene her, den setter jeg på når skadetrangen blir for ulevelig, den er VIRELIG min Fight song ass! Legger ved Lyrics under! Håper dere vil finne styrke i den dere også! 

♥ Rachel Platten - Fight song ♥

 
Like a small boat
On the ocean
Sending big waves
Into motion

Like how a single word
Can make a heart open
I might only have one match
But I can make an explosion

And all those things I didn't say
Wrecking balls inside my brain
I will scream them loud tonight
Can you hear my voice this time?

This is my fight song
Take back my life song
Prove I'm alright song
My power's turned on
Starting right now I'll be strong
I'll play my fight song
And I don't really care if nobody else believes
'Cause I've still got a lot of fight left in me

Losing friends and I'm chasing sleep
Everybody's worried about me
In too deep
Say I'm in too deep (in too deep)
And it's been two years I miss my home
But there's a fire burning in my bones
Still believe
Yeah, I still believe


♥Rachel Platten - Stand by you♥

♥ Demi Lovato - Warrior (COVER by Kait Weston & Jameson Bass) 

♥ Sam Smith - Stay With Me (Hannah Trigwell Cover) 

♥ mr probz - WAVES, (COVER boyce avenue) 

♥ Coldplay - A Sky Full Of Stars (Boyce Avenue acoustic cover) ♥

c6XxjY-1e3M

♥ Alan Walker - Faded (Cover by Sara Farell) ♥
 
♥ Kari Jobe - I Am Not Alone ♥

 

Sov trygt og drøm vakkert, gode sjeler der ute. Tenk deg trygg! ♥

Tvangs-vedtaket reddet livet mitt.


"Syns du virkelig dette er humant? Å holde liv i en kropp som allerede er død?!"
"Er det aktiv dødshjelp i ett annet land for slike som meg, hvor jeg kan få hjelp til å død?"
"Hvorfor gjør dere dette mot meg!!? Jeg er jo allerede død, ser dere virkelig ikke det?!" 

Spørsmålene haglet hver gang sonde- ernæringen skulle gis. Jeg satt nokså motvillig på gulvet mens sykepleierne satt bak meg for å sprøytet inn ernæringen som holdt liv i kroppen min. De måtte gjøre dette frem til jeg selv klarte å ta kontrollen tilbake. Tvangs-vedtaket på sonde-ernæringen reddet livet mitt for under ett halvt år siden.

Det er alltid ett heftig tema rundt dette med tvang i psykiatrien. Det meste man leser om tvang i media er stort sett negativt ladet, og jeg må ærlig si at mye av det er jeg faktisk enig i. MEN så langt ifra alt, - hadde ikke tvang fantes, hadde heller ikke jeg vært i live den dag idag. 

Jeg hadde kjørt meg selv så langt ned i grøfta at da jeg kom hit på avdelingen var jeg helt tappet for krefter, jeg var alvorlig deprimert, suicidal og alvorlig undervektig. Når BMI-en er så lav som den på ett tidspunkt var klarte jeg ikke tenke klart, hode fungerte rett og slett ikke. Jeg var både fysisk og kognetivt svekket. Jeg såg ikke noe poeng i å fortsette leve, jeg var så langt nede i mørket som jeg aldri før kan huske å ha vært. Gnisten i øynene mine hadde forsvunnet, håpet jeg hadde tviholdt på gjennom hele livet mitt hadde rent ut som sand mellom fingrene.. Jeg ønsket ikke å leve mer. Jeg orket ikke kjempe mer. Jeg var utmattet av å falle for så å måtte bruke år på å reise meg igjen, for så å falle igjen, og så kjempe meg atter igjen opp.. Så mange tapte år, så mye jeg ikke hadde klart å fullføre, så mange tap for så å vinne kamper andre ikke en gang kan begripe skal være så inderlig vanskelig, men som for meg og mange med meg faktisk er. 
 
Jeg hadde allerede bestemt meg for at jeg ikke orket dette livet mer, og jeg nektet etterhvert som ukene gikk å ta til meg noe som helst næring. Hvorfor gi næring til en kropp, når sjelen er så sliten at det kun eksisterer, men så langt ifra var lenger i live? Jeg var levende-død, og legene og pleierne tok grep før det var forsent for meg.
Tvangs vedtak på sonde-ernæring er strengt. Det gis ikke om det ikke er reel fare for liv. 

Jeg så som sagt ikke noe lys eller håp for noen fremtid, på det tidspunktet var jeg så nedkjørt og utmattet at jeg helt oppriktig hadde kun ett ønske - og det var å slippe våkne igjen neste morgen. Kveldsbønnen var den samme hver kveld, "Kjære Gud, om du finnes.. Kan du vær så snill hente meg hjem i natt? Jeg makter ikke mer nå. Vær så snill la meg slippe våkne imorgen."


Men jeg våknet neste morgen, dag etter dag, uke etter uke.  Jeg ønsket ikke å ta imot næringen og slo meg noen ganger ordentlig vrang, jeg dro noen ganger ut sonden rett før måltidene for å slippe unna. Det måtte til slutt til med det jeg DA anså som trussler, men som jeg ser på som omsorg. Det ble meg fortalt rett frem i legesamtale at om jeg ikke lot dem ernære meg (de hadde tvangs vedtaket godkjent av fylkeslegen da jeg ikke (heldigvis!) fikk medhold hos kontroll komisjonen.) - Ja, satte jeg meg ikke ned så de kunne gi meg næringen ville de måtte legge meg i belteseng, for ernæringen SKULLE jeg uansett ha! Jeg ble rasende, jeg var fortvilet og redd, jeg var ikke i det hele tatt ved mine fulle fem. Jeg var veldig veldig syk. Jeg forstod ikke hvorfor de absolutt skulle holde ett så jævelig menneske som meg i livet.. Jeg var jo ikke verdt noenting, jeg kom aldri til å bli verdig dette livet, og jeg kostet dessuten samfunnet millioner av kroner for å holdes i livet. Jeg hadde ikke en gang noe ønske om å bli reddet - jeg ville ikke ha hjelp, jeg hadde gitt opp håpet.
Men så var jeg heldig denne gangen, ja jeg var det. Jeg var så inderlig heldigvis som ikke ble gitt opp av de rundt meg, avdelingen her bar håpet for meg da jeg hadde mistet det, og det gjør dem fremdeles den dag idag. ♥ 

Sammen klarte vi det! ♥ Atter igjen. Tvangen var livsnødvendig for at jeg skulle få sjansen til å få hjelp, hjelp til å lære meg å leve med utfordringene jeg den dag idag sliter noe fryktelig med. Jeg hadde sonde-ernæring i over ett år sammenhengende, spiser jeg helt på egenhånd uten noen sonde-slange i nesa.
At jeg fremdeles er i livet er ikke en selvfølge, det er mer ett mirakel, og takket være tvangs paragrafen så mange mener ikke burde finnes - så finnes jeg. Jeg er ydmyk og takknemlig for de gangene jeg har blitt tvangs-innlagt og tvangs-ernært. 

♥ Takk for at dere bærer meg i gjennom dagene jeg ikke klarer stå i alene. ♥


- Lunaen -

Jeg kan ikke legge fra meg sykdommen på avdelingen og være frisk på permisjon.


Jeg kan ikke dra på besøk til andre når jeg er på permisjon om det ikke er avtalt på forhånd med overlegen på avdelingen jeg er innlagt på.
Og hadde jeg vært frisk nok til det, noe jeg desverre ikke er, da skulle også avdelingen både visst hvem vedkommende var, hvilken relasjon vi har, og også snakke med vedkommende på enten ett møte eller på telefon for å få dette bekreftet og avtalt.
Dette fordi de behøver å vite at jeg er i trygge hender når jeg er på permisjon. - Avdelingen har ansvar for mitt liv og min helse når jeg er pasient hos dem, også når jeg er på permisjon.

Jeg får ikke lov å forlate huset alene, det vil si at jeg kan ikke bare si: "Du Sindre, jeg stikker bare en liten tur bort på butikken jeg! I'll be right back!" Kremt, eh nei. Det er faktisk ikke slik det fungerer i praksis. Mange har en illusjon om at jeg er helt fri til å gjøre som jeg selv ønsker bare fordi jeg er ute av avdelingen. Slik er det ikke. Når jeg ikke har utgang alene på avdelingen, som igjen er for min egen sikkerthet, har jeg heller ikke tillatelse til å gå noe sted alene når jeg er på permisjon.   
Selv om jeg har permisjon er det ikke fritt frem. Jeg er ikke frisk selv om jeg er på permisjon. Jeg kan desverre ikke legge ifra meg utfordringene mine, angsten min, ptds-en, depresjonen, selvskadings-trangen og spisevanskene mine på avdelingen, alt dette er like utfordrende og krevende om jeg er på avdelingen eller utenfor. 

Jeg har restriksjoner fra sykehuset. Det er avtalt på forhånd, både i mellom meg og avdelingen, men også mellom avdelingen, meg og Sindre & Anne Britt. - De har vært på avdelingen og snakket med dem mange ganger, de snakker også på telefon før hver eneste permisjon for å avtale alt i fra medisin til mat og aktivitet. Den eneste grunnen for at jeg får dra på permisjon er fordi de vet at jeg er i trygge hender her. Jeg er ikke frisk nok til å dra hjem til min egen bolig. 

Jeg blir alltid spurt hva jeg skal gjøre på permisjon, flere spør om å møtes, og mange spør meg hva jeg har gjort på i etterkant av permisjonen. Vell, jeg gjør det samme som jeg gjør på avdelingen. Men jeg føler jeg har en form for livskvalitet de dagene, noe som ligner ett liv i alle fall? Og etter endt permisjon kan jeg kjenne på en liten form for mestringsfølelse når jeg har klart å gjennomføre permisjonen uten avvik av noe slag. Det hjelper også så inderlig mye å få være i ett hjem for noen dager, det blir tungt å kun være på instutisjon over så lang tid. Det er godt å kunne få en følelse av å være noe mer enn bare ene og alene pasient. Godt å få være sammen med de jeg er så glad i, og som er glad i meg. ♥

Denne permisjonen har vært tung, jeg har faktisk ikke vært utfor dør i det hele tatt. Sist klarte jeg en liten tur på Amfi. Det var helt utelukket denne gangen. Jeg har ikke energi eller krefter til det og må prioritere hva som er viktigest akkurat nå. Helsen min eller det jeg har lyst til? Jeg må prioritere helsen min. 
Jeg har heller ikke hatt besøk av noen. Jeg kan virke sterk og jeg ser i manges øyne tilsynelatende frisk ut, ja siden jeg sminker meg om morgenen og smiler på noen bilder har mange formet seg ett bilde av hvem jeg er og hvordan jeg har det ut ifra det, helt uten å faktisk vite realiteten.

Jeg er så lammet av angsten at jeg ikke klarer være særlig sosial til tross for at jeg er på besøk. Heldigvis forstår dem, fordi vi prater om absolutt alt. Jeg har så innmari dårlig samvittighet for det, samtidig så er vi så åpne om alt, det er ikke den ting vi ikke kan prate om- det er så fint å kunne si det som det er, ikke pynte på noe, ikke legge skjul på hvordan man har det, eller utfordringene som dukker opp. At jeg sitter mest for meg selv disse dagene med musikk på ørene er helt i orden, vi spiser sammen og har det hyggelig, og så trekker jeg meg tilbake når jeg behøver det. Det går helt fint, heldigvis er vi så avslappet sammen. Vi trenger ikke underholde hverandre. Vi gjør som vi ønsker og kjenner vi trenger. Jeg er heldig som har dem! ♥ AB i rettesetter meg alltid med: "VI er heldige som har hverandre!" ♥

- Lunaen -

Stand by you! ♥

♥ (Bare innom her en liten tur for å gi akkurat DEG som har en tung og tøff dag denne sangen! You're not alone!) ♥
Rachel Plattern - Stand by you ♥


Hands, put your empty hands in mine

And scars, show me all the scars you hide
And hey, if your wings are broken
Please take mine so yours can open, too
'Cause I'm gonna stand by you


Oh, tears make kaleidoscopes in your eyes
And hurt, I know you're hurting, but so am I
And, love, if your wings are broken
Borrow mine 'til yours can open, too
'Cause I'm gonna stand by you

Even if we're breaking down, we can find a way to break through
Even if we can't find heaven, I'll walk through Hell with you
Love, you're not alone, 'cause I'm gonna stand by you
Even if we can't find heaven, I'm gonna stand by you
Even if we can't find heaven, I'll walk through Hell with you
Love, you're not alone, 'cause I'm gonna stand by you

Yeah, you're all I never knew I needed
And the heart?sometimes it's unclear why it's beating
And, love, if your wings are broken
We can brave through those emotions, too
'Cause I'm gonna stand by you

Oh, truth?I guess truth is what you believe in
And faith?I think faith is having a reason
And I know now, love, if your wings are broken
Borrow mine 'til yours can open, too
'Cause I'm gonna stand by you

Even if we're breaking down, we can find a way to break through
Even if we can't find heaven, I'll walk through Hell with you
Love, you're not alone, 'cause I'm gonna stand by you
Even if we can't find heaven, I'm gonna stand by you
Even if we can't find heaven, I'll walk through Hell with you
Love, you're not alone, 'cause I'm gonna stand by you

I'll be your eyes 'til yours can shine
And I'll be your arms, I'll be your steady satellite
And when you can't rise, well, I'll crawl with you on hands and knees
'Cause I... I'm gonna stand by you

Even if we're breaking down, we can find a way to break through (come on)
Even if we can't find heaven, I'll walk through Hell with you
Love, you're not alone, 'cause I'm gonna stand by you
Even if we can't find heaven, I'm gonna stand by you
Even if we can't find heaven, I'll walk through Hell with you
Love, you're not alone, 'cause I'm gonna stand by you
Love, you're not alone
Oh, I'm gonna stand by you
(even if we can't find heaven, heaven, heaven)
Yeah, I'm gonna stand by you


♥ Ikke gi opp, hold ut, det vil bli bedre ♥

 

Ubesluttsom og ambivalente Lunaen, PERM likevel!?

Jeg skulle jo på permisjon i for to dager siden, egentlig. Men så ble det ikke likevel. Fordi jeg ombestemte meg. Er langt ifra i form, men samtidig er det jo ingen forskjell om jeg er her eller der, eller hvor som helst?! Eller jo, det er roligere omgivelser på perm enn i en akutt avdeling. Så den forskjellen gjorde at tankene som herjet onsdag, tankene som: "Er jeg i stand til å klare meg på perm?" "Kommer jeg til å skade meg?" "Kommer jeg til å være flink til å hvile nok?" "Kommer jeg til å være NOK for de rundt meg?" OMG, krisemaksimerings tankene endte selvsagt opp med: "NOPE, det går ikke! Jeg klarer ikke", fullstendig panikk panikk til TOTAL PANIC! 

Men idag? Idag drar jeg på perm LIKEVEL jeg!♥ For herrejesus, det er da det samme for vennene mine om jeg er litt fjern og distanser inni mellom, det har jo ingenting å si. Det går fint! Og om jeg plutselig er 7 år gammel?! De har jo tegnet og spist godis med begge oss, det er jo ikke noe problem overhode. De KJENNER meg, de LIKER meg (begge delene av meg) og de FORSTÅR meg. Det samme gjør jeg med dem!
Dessuten er jeg ikke Luna som er syk for dem. Jeg er LUNA, venninne deres.
Og det er så godt å være sammen med venner som ikke ser på meg som kun syk, en de må passe på, bekymre seg for osv. Jeg er meg, og de liker å være sammen med meg.
Det er så inderlig fint å ha slike vennskap ♥

Så derfor, etter å ha tenkt lenge på samtalen jeg hadde med min kjære fastlege som ringer meg HVER onsdag, fant jeg ut idag at: "JEG DRAR PÅ PERM. Dette klarer jeg! Dette GÅR BRA!"
Det er sommer! Sommer OG jeg ER jo bedre , kremt, ja faktisk MYE bedre enn i fjor sommer! Jeg kan jo altids bare dra tilbake på avdelingen om det skulle bli for vanskelig. Det er ikke verre enn det.
Så - HURRA, freedom here I come!


GOD HELG! ♥

Hvem er jeg? Hvor ble jeg av? Hvordan gi slipp på sykdom, når det er alt jeg har vært, og er?

Og så kom de over meg. Desse overveldende følelsene jeg har stengt inne i så altfor mange år. De bare eksploderer nå, alt i fra sinneutbrudd til gråt, latterkick og til pustevasker. Og så kommer denne forferdelig ubehagelige skammen, skammen over å ikke tåle meg selv, mine egne følelser, skammen over å ikke klare å håndtere dem på en "normal" måte. Skammen over å ikke klare regulere mine egne følelser og roe meg selv ned. 

Det er barnet i meg som tar så stor plass. Det er barnet som er så forferdelig redd, og jeg klarer ikke roe barnet i meg ned. Det må andre mennesker til, de er min reguleringsstøtte akkurat nå. 

Alt må læres, og jeg er på vei - men jeg er sliten. Trøtt og sliten nå.

Og jeg hater å vise meg så sårbar, så naken og redd. Jeg prøver holde igjen, holde alt inni meg som jeg alltid har gjort før, men så klarer jeg ikke lenger å være denne "pleaseren" jeg har vært så lenge. For når jeg blir trygg på noen, da kommer følelsene frem. Ikke bare de gode, men også de vonde smertefulle følelsene. Og da er det ikke bare "snill pike" i meg, da kommer pokker meg hele spekteret av følelser frem! - Tryggheten jeg har begynt å kjenne på i enkelte relasjoner jeg har bygget opp her inne, åpner opp for at jeg våger å vise hele meg. Ikke bare de sidene av meg som er behagelig for andre å forholde seg til.

Og jeg er så redd, redd for å vise hvem jeg er. For hvem er jeg, egentlig?
Jeg har vært borte i så mange år nå, jeg vet rett og slett ikke hvem JEG er. Det er vanskelig å finne seg selv, når alt man tror og føler man selv er - er symptomer, diagnoser og sykdom. Når alt JEG har vært og trodd jeg er, er sykt- hvor ble jeg av, egentlig? 

Hvem er JEG, hvem er egentlig Luna, bak sykdommen? Hva definerer meg? Hvilken verdier har jeg, hva LIKER jeg og hva liker jeg IKKE? 
Hvordan våge gi slipp på sykdommen og bli frisk, når man ikke kan huske hvordan det faktisk VAR... Det er så skremmende å gi slipp på alt det "trygge", ja spiseforstyrrelsen og selvskadingen.. Det er skremmende når man føler det er det eneste man har, enesten man kan, og ikke minst- det er det eneste man ER. Jeg føler jeg mister meg selv mer og mer, men kanskje egentlig holder jeg egentlig på å finne meg selv? 
Jeg mister stadig fotfeste og trenger ofte hender å holde i for å komme i balanse igjen. Jeg famler rundt i mørket i dagslys 


Jeg er ikke vandt til det, skjønner du. Og jeg vet rett og slett ikke hvordan håndtere dette livet jeg nå er på vei til å skulle finne ut av. Jeg klarer ikke sortere tankene mine som før, og jeg hater det faktumet at jeg har brukt 15 år av mitt liv på å ødelegge meg selv, bryte meg selv ned - i stedet for å bygge meg selv OPP. Jeg har forsøkt så godt jeg kan å holde meg selv "samlet", holde følelsene mine i sjakk, ved å skade meg selv fysisk. Jeg har gjort det for å beskytte meg selv, for følelser var jo farlige, de.. Trodde jeg, helt til nå. Men det er det jeg får høre av de ansatte, og minner meg selv stadig på, at: "Følelser er ikke farlige, de er bare veldig veldig ubehagelige" , og "Følelser er ikke alltid å stole på"

Jeg har så lenge skadet meg selv fysisk, på alle tenkelige måter. For å unngå å kjenne på smerten som er så forjævlig vond inni meg, for å holde meg selv rolig og unngå å kjenne på noe som helst. Hverken glede eller smerte. Jeg har kjempet som en helt for å unngå å føle noe som helst, distansere meg fra alt jeg har opplevd og ikke klart å forholde meg til, leve med. 
Jeg har prøvd så gått jeg kunne på min (destruktive) måte, å unngå at andre skulle måtte forholde seg til det som for meg er så inni helvetes vondt, så ulevelig, så vanskelig og uhåndterbart. Jeg prøver stadig å beskytte meg selv ved å bryte meg selv ned, men nå forsøker jeg, med god hjelp, å gjøre det motsatte- bygge meg selv opp... Og jeg holder ut, men jeg strever så forferdelig med å holde hode over vann og bli "her og nå". Her, den 14 Juli 2016. Jeg er ikke her, jeg forsøker, men jeg forsvinner så ofte, jeg er så mye i fortiden og så livredd for fremtiden. Jeg prøver puste, være til, vite jeg er trygg og at alle her vil meg kun godt. 

Jeg er ikke i stand til å ta vare på meg selv, jeg har jo aldri gjort det. Men jeg skal lære meg det, nå. Det er ikke forsent, er det? Jeg kan ikke ta de store valgene, fordi alle har valgt for meg. Men jeg skal vell lære meg det også, nå. Å ta valg som er bra for meg, og ikke destruktivt. Og alt ble gjort i beste mening, men så gikk det litt for langt.. Det gikk litt langt dette, eller hva? Jeg forsvant i psykiatrien, jeg har ingen identitet lenger.. Hvor ble egentlig JEG av? Bak alle de tusenvis av stingene som har blitt sydd, alle sårene som ble til tusen arr på kroppen min? Alt som en gang kanskje var meg, ble medisinert bort i alle disse årene.. Nå er det 15 år med fortrengte følelser som kommer frem - i ulike former, og jeg er helt tydelig overveldet, og så innmari redd og engstelig. - Men jeg forsøker, jeg gjør så godt jeg klarer akkurat nå. Jeg kjemper meg frem hver eneste dag, og til nå så har jeg klart meg nokså bra.. Med trygge hender å holde i og trygge ord, så kan jeg kanskje klare dette.. Jeg vet ikke, men jeg er veldig takknemlig for de ansatte som er meg nær, at de holder håpet for meg nå som jeg ikke klarer bære det selv. Det er mange måneder siden jeg skadet meg selv nå, jeg spiser selv og går opp i vekt. Jeg lever ikke, jeg overlever. Men det er okey, det er nok det, akkurat nå. Det er mer enn nok å ta en time av gangen,

1 pust, 2 pust, 3 pust. Og så en gang til. Og enda en.. 

- Lunaen - 

Sur, sliten, vil-aldri-mer-bo-i-kollektiv!


Fy faen idag er jeg sur.
Sånn skikkelig skikkelig DRITSUR. Jeg helt seriøst TA MEG SAMMEN og skjerpe meg! Jeg trodde ikke det var mulig å være så gretten av absolutt ingenting. God give me strength! 

Og joda, jeg tar meg sammen. Klarer det store deler av dagen helt fint. Altså, å bite tenna skikkelig hardt sammen, og så i tillegg smile. Det er en reeal kunst det, altså. Helt til man siste tiden før neste dose (snart ikke fungerende og ikke eksisterende) dose medisin inntas. 
ER jeg virkelig så sur av meg? tenker jeg da. Eller er det abstinensene som gjør meg sur? Eller ER det bare slik jeg er? Drit sur erlik Slike mennesker jeg ikke tåler. 

Kanskje det er der det ligger.
Jeg tar meg sammen hele dagen, fra jeg står opp til jeg legger meg igjen. Tar jeg meg skikkelig ordentlig sammen - for å ikke bryte fullstendig sammen. Og det er ufattelig slitsomt å gå å ta seg sammen hele tiden. Men fortsatt ingen unnskyldning for å bite hode av mennesker som faktisk ikke kan noe for at de er opptatt med andre ting når akkurat jeg har behov for eventuelt medisin. 
Takk og lov jeg skal på permisjon igjen imorgen. Da får de som jobber i dette kollektivet en pause fra meg. 

Jeg er flink til å vise tydelig når jeg er sur. Er det EN følelse jeg er flink å vise på en skikkelig barnslig måte, så MÅ det være SUR.
Som f.eks å ikke svare dem når dem spør om noe. Bare for å få dem til å gå. La meg være i fred. 
Jeg er heldigvis ikke lang sur, da. Om ca 30 minutt nå så er jeg blid igjen. Da fungerer medisinene jeg får av legen her og Luna blir seg selv igjen.

Den jeg tror jeg er, i alle fall. Om ikke det er akkurat slik som jeg er , da. 
De sier jeg ikke er slik. Det er abstinensene, en overgang, og i tillegg utmattelsen av å være innesperret i en sykt kollektiv over tid. Og så er det jo angsten som spiser opp tålmodigheten min også, og ptsden som har mange furnurlige måter å få meg til å tro jeg er under konstant angrep på, og for ikke å glemme at å være konstant overaktivert og IKKE minst det å aldri få PUSTE ordentlig. 
Jeg håper det er sant, da. 
For om jeg virkelig ER sånn som jeg er akkurat nå så dreper jeg i alle fall meg selv til slutt. 

For slike mennesker som er slik jeg er akkurat nå i skrivende stund klarer jeg bare ikke å forholde meg til. Og jeg skal tross alt leve med meg selv så lenge jeg lever. Da må jeg nesten like den personen. Man kan ikke akkurat bare skille seg fra seg selv, til tross for at jeg ofte ønsker det. 

Å bo i kollektiv, har dere gjort det noen gang? Jeg har. For dette er på litt samme måte som å bo i kollektiv. Uten om at det faktisk er hakket mer mennesker enn i ett "normalt kollektiv". Der pleier man kanskje å bo tre mennesker, toppen fire? Well, here we are 8! OG i tillegg er det ca 6 andre mennesker her. Så til sammen er vi i dette kollektivet ca 14 mennesker samtidig som skal puste inn samme lufta som er så dårlig at jeg må tygge ibux flere ganger daglig som de i tillegg bare kan dele ut viss det står at jeg får lov å spise dem (inntil ganger tre i døgnet, og det MÅ på død og liv gå fire timer i mellom hver gang jeg er så heldig å få de utdelt.)  

14 mennesker på ett ganske lite arealet. Det er fryktelig utmattende å forholde seg til så mange forskjellige personligheter døgnet rundt. Og så fremdeles skulle være en solstråle!?
- Så derfor tillater jeg meg å være sur, bare akkurat en liten stund til. Pitteliten stund til. Det er jo snart kveldsmat, og jeg har bestemt meg for å prøve å være litt mer hyggelig, da. Ikke at jeg skal være super hyggelig, det krever for mye prestansjon. Har ikke overskudd akkurat idag. Men akkurat passe hyggelig til at jeg kan leve med meg selv resten av dagen. 


Glemte forresten å skrive at 6 av dem skiftes jo forresten ut også, etter 7,5 timer. Men da kommer faen meg 6 nye forskjellige mennesker hit. Og så igjen nytt skifte til natta. Da er de tre, men siden vi som bor i dette kollektiv er syke også, og noen ganger litt ekstra syke, så bruker det av og til å være 4 eller 5 på natta også.
Apropos syk. Jeg vet ikke helt jeg, men noen ganger lurer jeg på om de er helt friske de som jobber i dette kollektivet. Who fucking knows? Det finnes mange usynlige sykdommer ute å går i dette kollektivet, fullt mulig det også finnes noen hos dem som har nøkler.
For vi er innelåst på ubestemt tid, også. Innelåst faktisk. Det er også tingene våres. De er innelåst i kleskapet, som vi ikke har nøkkel til selv. 

I ett halvt år har jeg nå spurt: "Kan du låse opp skapet mitt? Jeg skal bare ta ut noen rene klær."
I ett halvt år har jeg nå spurt: "Kan du vær så snill låse opp skapet mitt? Jeg skulle bare tatt ut en pakke cigaretter."
I ett halvt år har jeg repetert meg selv så mye at jeg kjenner jeg er utmattet av å spør om de kan låse opp skapdørene mine så jeg får tatt ut klær, for så å spør om de kan låse opp igjen for å legge på plass de skittne klærne. 

Og apropos MAS. Jeg er ikke den som har bestemt at skap-dørene skal være låste, men likevel sitter jeg ofte og tenker "Jeg burde vente med å spør. Jeg maser altfor mye."
Herregud. Jeg burde mase oftere. Hele tiden. Kanskje jeg skal gjøre det, bare de siste to dagene for å se reaksjonene? Det kunne vært ganske morsomt. 
Eller kanskje ikke.
Jeg vet ikke, jeg syns faktisk ikke så mye i dette kollektivet er morsomt. Kanskje noen ganger, når vi ser en morsom film. Eller nei, det er faktisk ikke morsomt det heller, for vi ser ikke morsomme filmer her. 
Vi gjør faktisk svært lite, og det er kanskje derfor jeg skriver dette usedvanlig idiotiske innlegget her. Fordi jeg begynner å kjenne meg - nei, ikke frisk, men lei og så jævlig sliten av mennesker at jeg aller helst bare vil flytte til en annen planet for resten av min eksistens. 
Men så er jeg jo selv ett menneske, på sett og vis, inni mellom i alle fall.

Og jeg liker jo ikke meg selv en gang, så jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg rett og slett.

 

Håpet, hvor finner jeg det da?

Hvor ble det liksom av, dette HÅPET alle forteller meg at jeg ha. "Jammen Luna, du må jo ha håpet!" Javell, så jeg det. Men hvor finner jeg det da? Fortell meg hvordan, for jeg aner ikke hvor jeg på magisk vis bare skal se lyset igjen. 

Jeg hadde håp i alle disse årene jeg, ja gjennom sorg, savn, lengsel, desperasjon, depresjon, angst, gjennom utallige tvangs innleggelser, tvangs medisinering, ja til og med gjennom tvangs sonde-ernæring, sykehus innleggelser etter selvskadings-episoder,
ja gjennom hele spekteret av "galskap" klarte jeg på magisk vis å beholdt håpet- helt frem til ifjor sommer. Da raste liksom alt jeg hadde klart å bygge opp i grus. Der forsvant også dette beryktede håpet jeg blir fortalt jeg må ha. Men jeg har ikke klart å finne tilbake til det. Hvor faen blir det av egentlig? Jeg har jo blitt bedre, jeg har mestret så ufattelig mye det siste halve året, jeg som tenkt for ett halvt år tilbake at: "Okey, This is it. Nok er nok, livet har vært jævlig men jeg har opp i alt også hatt det innmari fint i mellom slagene." Men nok er nok, liksom. Og det var helt okey! Det var helt greit for meg å gi meg mens leken var god tenkte jeg. 

Men så ble jeg reddet igjen, i siste liten.
Jeg fikk en ny sjanse i dette livet, ja atter igjen. Det var på en måte da jeg innså at jeg ikke kom til å dø en tidlig død likevel. Og jeg ble drit redd. Jeg ER så sinnsykt redd. Skal jeg leve til jeg blir gammel nå, liksom? "Hvordan faen gjør jeg dette? Jeg klarer jo ikke å fungere der ute i verden, og jeg makter ikke overleve på disse psykiatriske avdelingene mer. Så hvor pokker skal jeg gjøre av meg?!"
Fortvilelsen kommer i bølger, noen timer om dagen kjenner jeg at livet kanskje begynner å kjennes litt okey ut. Så plutselig ut av det blå kommer det en "realitycheck" for meg, og jeg blir overveldet av denne indre uroen jeg før pleide å kutte bort, sulte bort, gjøre hva som helst for å få den til å forsvinne - om så får bare en kort tid. Den kom jo alltid tilbake, det visste jeg jo det, men hadde jeg ikke fått noen pauser opp igjennom årene hadde jeg heller ikke holdt ut. Så på sett og vis har disse dårlige mestrings metodene mine på sett og vis holdt meg i livet, bare så innmari dumt de også har holdt på å TA livet av meg da omfanget av skadene eskalerte.

Nå kan jeg med hånden på hjerte si at jeg atter igjen har klart det, å reise meg igjen. Jeg har komme meg litt ut av det dypeste mørket atter igjen. Jeg kjenner fremdeles på mørket store deler av dagen, men ikke i den grad at jeg ønsker å dø hvert sekund hele dagen slik jeg første tiden gjorde. Da ble jeg rasende på de ansatte for at de holdt meg i live ved å tvangs- sonde ernære meg. Jeg hadde ikke vært i livet idag, hadde de ikke fattet tvangs vedtaket.

Og nei, det er ikke som folk flest der ute tror og innbiller seg, at bare man er innlagt så får man automatisk hjelp.
Det er ikke sånn det fungerer i virkeligheten, man må faktisk gjøre hele jobben sjøl uansett hvor tom for krefter man er, uansett hvor lammet av angsten man er, hvor helvetes langt nede i mørket man har kommet, man har aldri en dag fri, man kan ikke bare ta ferie fra seg selv og kampen man kjemper, man må stå på 24/7 for så å få en pitte liten pause de timene man er heldig å få av søvn. Recovery dosn't have a day off. 

Men er man så modig at man klarer å slippe noen innpå seg, og dermed har noen som kan støtte og holde enn litt i handa på veien har man i alle fall noen som går veien med enn. Langt ifra alle som jobber rundt enn i en avdeling klarer nettopp det- å støtte og veiilede. Alt handler om å bygge relasjoner, blir man trygg på noen, våger man også å dele av smerten man bærer på. Uten noen som kjemper for enn i møter og som støtter enn i legesamtaler kommer man ikke lange veien i dette systemet.
Man blir ikke automatisk bedre av å være innlagt i døgnavdeling. Det finnes ingen mirakelkur i psykiatrien. Og veien til ett mer normalisert liv er så langt ifra rett frem og opp.

Jeg har blitt bedre, VELDIG mye bedre. Men jeg er langt ifra frisk. Men jeg er i alle fall på riktig vei igjen. Mest trolig er jeg bedre nå enn jeg har vært på sinnsykt mange år. Men dette håpet? Det uteblir enn så lenge. Jeg ser jo selv at det går fremover, det svinger mellom fortvilelse og glede, men i den store sammenheng er jeg tusen ganger bedre nå enn jeg har vært på umennesklig mange år. Det ER jo håp, men samtidig føler jeg det ikke. 
Jeg vil så veldig gjerne kjenne det igjen. Lyset som jeg så noen ganger kun som en liten flamme på en fyrstikk selv på en lys sommerdag. Mørket spiste meg opp i 2015, og jeg har ikke kommet meg helt dit hen at jeg har troen på at det er mulig- for meg- å opprettholde dette jeg nå opplever av fremgang. 


"Jeg klarte det, derfor klarer du det også!" er en standar setning jeg ser går igjen hos mange "før syke - nå friske" for å motivere, for å gi håp selvsagt. Og det er jo veldig fint, det. Men er det virkelig så enkelt, da? Vi er jo alle individ med forskjellig utgangspunkt, bakgrunn, ulike symptombilde og selvsagt - hjelpen vi får/søker om/velger å ta imot - og hva vi selv har av indre styrke og ressurser. 
Det er ikke alle som klarer det, ikke alle klarer nå helt frem. Og det må faen meg være greit det og. Det er faktisk ikke alle som mestrer livet til å bli etter malen som er satt, ikke alle når frem til dette "A4" livet, og det det også være rom for i dette samfunnet vårt. Selv om en som er tilsynelatende sykere og mer symptompreget enn en annen, har klart å kjempe seg opp og frem med nebb og klør, så er ikke det entydig med at DA kan jo ALLE klare det. Slik kan vi ikke se på det, selv om det selvsagt hadde vært fint å leve i en så perfekt verden. For da hadde jo alle blitt friske da. Desverre er realiteten en helt annen. 
Realiteten er at det er mange både indre og ytre påvirkninger som skal til for at man blir frisk(ere). Det handler selvsagt om ens egen innsats i behandlingen, men også om man har riktig utgangspunkt- som riktig diagnose, som skal føre enn til riktig hjelp og støtte, riktig behandling og
riktig mennesker rundt enn, både helsepersonell som følger opp, pårørende som stiller opp, osv osv. Listen er lang. Uendelig lang.

Jeg kjenner på glede over å endelig få riktig hjelp. Samtidig sorg over så mange tapte år. Riktig diagnose er nå satt, medisiner trappes betraktelig ned, og skal jeg til og med få behandling - uten å være så ned-dopet på psykofarmaka at jeg ikke får noe utbytte av denne behandlingen. Faktisk for første gang i min 12 år lange karrirer som pasient i psykiatrien skal jeg TRALALALALA - til behandling! Og uten disse medisinene som sløver meg ned til å bli en robotaktiv maskin, men jeg skal faen meg få lov å føle meg som ett helt menneske igjen, noe som er ett ufattelig slit etter 15 år på disse kjemiske kjemikalene som jeg har blitt sagt jeg må svelge i en hel årrekke nå.
Det betyr at jeg nå holder på å lære meg å håndtere alle disse følelsene jeg ikke kan huske sist jeg har kjent på, og så skal jeg i tillegg omprogramere hele hjernen min.
Det er ganske heavy shitt altså! 
Jeg kan ikke si jeg gleder meg så veldig akkurat nå til behandling, mest fordi jeg er ganske sliten i utgangspunktet etter alle månedene med nedtrappingen av medisin, holde meg rusfri, skadefri, spise mat selv og prøve holde vekta oppe. Men jeg kjenner jeg er meget spent på hva dette er for noe lissom.
Behandling altså? Ikke bare "MMS" lenger? Som står for: Medisin, mat og søvn i min psyko-verden. Skal jeg få lov å være både sint, frustrert, lei meg og kanskje til og med kjenne på en litt mer glede kanskje også, nå? Følelser ass. Wow.. Det er lov å ha hele spekteret av menneskelige følelser nå. Det har ikke alltid vært slik...

For følelser var en farlig ting leeenge det. Ikke overalt, men altfor mange steder. Å være en kasteball i systemet er ganske utmattende i lengden også. Ganske syk blir man også av det. Man kunne ikke utrykke følelsen "sinne" mange steder i psykiatrien før, det straffet seg som regel. Da ble man strengt bedt om å gå på rommet for å roe seg betraktelig ned, gjorde man ikke som man ble "bedt om" (ofte dratt med makt av pleiere) kom trusslene i fleng. Tvangs-sprøyte med beroligende midler? (Jeg ble enda mer sint, fordi jeg ble redd.) Belte-seng sier du? (Ble helt stille, av reddsel.) Ikke få lov å spise sammen med de andre nei? Ikke få være med på tur ut heller? Ikke røyke heller?!" Så hvorfor ikke bare oppføre seg, lissom.... Så enkelt, likevel vanskelig når man er opprørt. 
(Dere vet jo hvordan det er å kjenne seg fortvilet og sint, alle er jo det iblant... Eller?)

-Shawna Erback - Why are you so mad? -

Men jeg oppførte meg i lang tid jeg altså. I veldig mange år faktisk! Helt til jeg hadde fått så jævlig nok. Alle følelsene mine kom som ett vulkanutbrudd etter mange år hvor de hadde umlet og bygget seg sterkere og sterkere opp på innsiden av meg, tålmodigheten min var rent ut, og jeg gjorde ting jeg langt ifra er stolt over, men som jeg forstår veldig godt jeg gjorde, (viss jeg ble snakket til på den måten pleiere IKKE skal snakke til pasiener på, nedverdigende, krenkende osv) jeg både sparket i stoler, ropte og skreik før jeg raste inn på rommet og small døren bak meg. Jeg kastet også kaffekopper så de knuste i tusen knas i sykehus veggene viss jeg ble ordnetlig frustrert og forbanna. 
Ja, jeg var SINT, jeg var frustrert, jeg var så jævlig nedopet på lovlig dop gitt av staten og var ikke overaskende nok konstant overaktivert. Jeg fant ikke ro hverken i meg selv eller noe sted i hverken avdelingene eller hjemme. Jeg forstod ikke hvorfor jeg følte meg som jeg gjorde, hvorfor jeg ikke klarte fungere som andre, jeg forstod ingenting av hverken meg selv, av psykiatrien eller livet der ute i verden, noe som igjen førte til at jeg konstant var redd. Ingen klarte heller å forklare meg noe av dette. Jeg var oppgitt over ett umenneskelig system, hvor jeg følte straff og belønning og oppdragelse var mer sentralt i "behandlingen" enn hva medmenneskelighet, empati, forståelse, rom for følelser var. Alt jeg hadde bæret på mine små skuldre ble for tungt i lengden å bære, jeg klarte ikke lenger være den boksesekken jeg følte jeg i psyiatrien var, og som jeg nå i ettertid har fått flere bekreftelser på at det desverre var slik også. Noen diagnoser var (er?) mer utsatt enn andre. Og jeg følte meg stort sett som en diagnose, ikke som ett menneske.
Idag føler jeg meg litt mer som ett menneske enn som en diagnose.

Jeg hadde vell fått nok da.. Den gangen for noen år tilbake da jeg endelig innså at å være snill pike og ikke uttale seg i det hele tatt kom man ingen vei med. Så jeg sluttet med det, med det resulterete dessverre med mange dårlige erfaringer- mye straff, mye tvang, mye medisiner, mye reddsel og frykt på toppen av det hele. 

Og så til slutt forsvant da også Håpet. Men Jeg tror nok jeg vet hvorfor....? Jeg er vell kanskje litt redd. Eller sånn veldig veldig redd. Drit redd! Redd for å få forhåpninger igjen for så å bli så innmari skuffet når (viss!) jeg faller i bakken igjen. Det har skjedd for mange ganger nå. Jeg vet jo at ting er annerledes nå, at utgangspunktet mitt er veldig annerledes enn det var for noen år tilbake. Mest fordi jeg er uten alle disse medisinene som gjorde meg så fryktelig følelsesmessig lammet, sliten og søvnig, og dermed også deprimert. Ja medisiner jeg ble satt på som skulle hjelpe meg gjennom, men som jeg kjenner, føler og ser nå faktisk har gjort meg dårligere enn jeg i utgangspunktet var. Så jeg vet at det er annerledes nå, samtidig er jeg så jævlig redd for å håpe på at det finnes en litt bedre fremtid - for meg. 

- Lunaen - 

Kjære ansatte i psykiatrien :)

Jeg har bestemt meg for at IMORGEN av skal jeg våkne opp med ett forferdelig pesimistisk sinn. Det høres nok fryktelig kjipt ut, og unormalt selvsagt. Man får liksom slengt i tryne hele tiden at man skal stå opp med ett positivt og lykkelig sinn, ikke sant? Jeg har i alle fall fått høre at den første tanken utgjør hvordan resten av dagen arter seg. Vell, det er der alle dagens nedturer starter folkens! Viss jeg skal stå opp de neste ukene som jeg har gjort i ett halvt år nå og tenke at "IDAG blir det en avslappet, rolig og stille dag her på psykiatrisk avdeling", nei da KAN det ikke bli annet enn: Nederlag, og en jævlig sur og irritabel Luna vandrende i gangene her, og det er jo INGEN tjent med.

Så prosjektet for de neste ukene er rett og slett så enkelt at jeg skal stå opp med feil fot hver eneste dag. Med en gang jeg står opp skal altså mine forventninger være NULLSTILLT, og egentlig tror jeg det beste fra nå av er å forvente nemlig det stikk motsatte. Forventer jeg masse unødvendig støy blir jeg der imot IKKE overasket i det hele tatt over at samtlige ansatte og leger på huset bare ikke klarer å lukke døren etter seg. (Det er nemlig en av de største irritasjons momtenene mine hver eneste dag.) Disse tunge sykehus-dørene som smeller så hardt igjen at er du ikke våknet før formiddagsvaktene kommer på jobb, så kan du i alle fall være sikker på å få en bråstart på dagen! For samtlige glemmer rett og slett noe så enkelt som å holde i dørhåndtaket frem til døren er lukket bak seg. Dermed smeller dem igjen så det gir gjenklang helt nederst i de lange korridorene flere sekunder i etterkant. Viss du har en litt dårlig dag ift flashbacks, kanskje har du dårlig konsentrasjon eller er en smule fraværende av ulike grunner, da bør man ta sine forhånds regler som pasient og aller helst unngå å sitte i fellesarealet, for er du ikke helt "her og nå" så får du noen ordentlige "wake up calls" i løpet av dagen ass.
(Det henger forresten tydelig beskjed på begge disse dørene at de skal lukkes, ikke smelles, igjen, og så vidt jeg vet så kan alle som jobber på psykiatrisk avdeling å lese. Men selvsagt forstår vi som bor her i månedsvis og dermed hører kontinuerlig disse smellene ikke bare EN gang, men opptil nærmere ett minimum hundre ganger i døgnet, at det er lett å glemme seg.. Vi liker dere likevel, bare sånn dere vet det. Med eller uten smellingen.)  

Jeg skal heller ikke lenger irritere meg over ansatte som kommer trippende inn kl 07.30 om morgenen på jobb i pynte-klikk-klakk skoene sine. :) Jeg skal fra imorgen av heller forvente at ALLE gjør det, for da blir jeg kjempe positivt overasket for hver og en som kommer med litt mer passende sko til denne jobben. 
Jeg kan også ta det som ren underholdning! (Noe jeg ofte gjør, i det stille selvsagt.) For det er temmelig festelig å se dem trippe rundt på de søte små skoene sine når de må løpe på alarm- det er ganske morsomt skjønner du... (Viss man ikke har noen forventinger om en mer roligere formiddag, altså.)
- Alarmen hyler fra alle kanter først, ja siden de ansatte er litt overalt i avdelingen så starter hele underholdningen med denne pipingen fra alle kanter. Etterfølgt av en hel del ropingen om "HVEM har alarmvakt?" og "HVILKEN avdeling er nr ..?" før noen evt "klikker seg" inn på kontoret for å sjekke tavlen, om ingen roper tilbake hvilken avdeling det er som trenger assistanse. Når dette er funnet ut innen rimelig få sekunder kommer også igjen denne evige dørsmellingen jeg nettopp skreiv om, og i tillegg fine snasne sykepleiere løpende på stillethæler. ;) 
(Og hvem er det dere pynter dere sånn for når dere kommer på jobb, egentlig. For vi pasientene syns dere er like fine i lave pumps eller joggesko vi!♥)

Det er jo forsåvidt også en positiv ting med disse lydeffektene skoene deres utgjør viss jeg tenker meg om, nemlig at disse "uregelmessige tilsynene" ikke lenger er noen stor overaskelse for oss likevel. :) Det er jo vi som pasienter tjent med, faktisk. Vi som har rom lengst unna stuen kan regne med omtrent 7 sekunders forsprang minimum før dem åpner døren grunnet klikk-klakk skoene.
Røyker du på badet selvom du vet det ikke er innenfor? Vell, da er disse skoene til din fordel! Du rekker helt fint å både slukke røyken, skylle den ned i do, åpne viduet og legge deg i sengen før tilsynet er tatt. 

Nå skal jeg legge meg med ett åpent sinn og våkne med en bekymringsløs og pessimistisk tanke. Feil fot skal først i gulvet og ingen forventninger overhode om at det tas betydlig mer hensyn til at det i en akutt avdeling er nok støy fra før av, og at pasientene er innlagt fordi de er syke, og behøver minimalt med uro, stress, og mest mulig ro og hvile. Om de har sovet dårlig i natt er jo selvsagt ikke ansattes problem, så om man vil smelle dører og løpe rundt på høyhælte sko er selvsagt opp til hver enkelt. ;)

Sov godt! ♥

- Lunaen - 

En vellykket permisjon! <3

Jeg har hatt min første permisjon på over tre måneder fra akutt avdelingen jeg nå har vært innlagt på i snart ett helt halvt år!  Jeg kan ikke beskrive hvor deilig det var å være ute i det fri igjen etter så lang tid bak lukket låste dører! 

Jeg var nervøs timene før jeg ble hentet av mine gode nære venner, det fineste ekteparet jeg vet om - Anne Britt og Sindre ♥ Jeg har jo vært her inne på avdelingen i så lang tid, skjermet fra omverden, kjempet kamper få aner hvor mye krefter det har tatt. Det er ikke rart jeg var nervøs, helt naturlig det når man har vært så skjermet fra inntrykk, og så skal ut i en store verden igjen. Men jeg visste jo straks jeg så Anne Britt og Sindre at alt ville gå bra, det er så fint å være så trygg på mennesker at man vet med en gang man ser dem at man er i trygge hender. At det ikke er noe som kan gå galt, fordi det er mennesker som forstår enn helt fullt ut.
 
Og som alltid kom min gode venninne Camilla på lunch-besøk samme formiddag. Det er blitt standaren det nå, hehe.. Hver gang jeg er på perm er hun plutselig på besøk ett par timer etter jeg har kommet frem. Det er kjempe hyggelig og veldig verdsatt! 
Sindre dro og handlet mens jeg og AB koset oss i vinterhagen med kaffe og planla dagen. Det var en aldeles nydelig og trivelig lunch. Masse god mat som Sindre stæsjet til - etter mitt ønske som var alt annet enn sykehus mat som jeg er mektig lei av nå. ;) Jeg er ikke så flink på slik mat-ting som dere vet, men baguetter? Rekesalat? Eggerøre osv? DET var HEAVEN altså!




Etterpå hvilet vi litt og bare koset oss på sofaen med kaffe og snacks, så kjørte vi en tur til Volda og campet ute i naturen, pakket sekken med kakao, selvsagt glemmer ikke AB mini-marshmallows og sugerør- det må til! Sjokoladekjeks og småkaker. Har for å si det slik ikke sultet meg på perm ;)  Det er så nydelig å komme seg litt ut i når det endelig er litt fint vær. 


Dagen idag gikk bare så ALTFOR fort. Det regnet, men det er jo ikke helt unormalt her på vestlandet. Derfor ble planene våre lagt litt i grus, og det ble litt handling og kafé istedet. Hyggelig å se litt folk igjen og ta en kaffe på Amfi. Jeg trives som sagt ikke helt på senter, så vi var ikke så lenge, og satt ute da jeg syns det blir så mye støy inne. Heldigvis er vi alle veldig like der. Det er fint å ha venner som er så forståelsesfulle, som SER på meg at "Luna, nå drar vi hjem. Jeg ser du er sliten nå." Til tross for at jeg ikke sier noe. Jeg behøver ikke en gang prøve å nekte for at jeg er sliten, vi er allerede på vei hjem. Så fint at vi SER hverandre så godt. At vi kan snakke om alt. Vi stoler på hverandre, og vet at vi faktisk KAN stole hundre og ti prosent på at det vi snakker om blir mellom oss. Det vi deler oss i mellom er mellom oss. Vennskapet vårt har gått knirkefritt gjennom ild og vann i over ett år nå, jeg tror alt bygger i at vi har en så stor gjensidig respekt for hverandre. Jeg tror alle gode vennskap må bygges på det. 



Tusen takk Anne Britt og Sindre for gjestfriheten deres, for at dere vil jeg skal føle meg hjemme og ikke på besøk hos dere. Takk for kjempe fine dager sammen igjen, og takk så uendelig mye for det vakre vennskapet vårt og måten dere inkluderer meg i familien deres på. ♥ Det er så fint å vite at jeg uansett form, uansett situasjon, Alltid er velkommen hjem til dere.♥ 

- Lunaen - ♥

"Nei! Jeg vil ikke! Si til Luna hun kan dra alene!"


"Hva heter du? Deg har jeg ikke møtt før. Du var pen!" Kan "jeg" plutselig si med ett stort smil og med en barnlig stemme til en av pleierene jeg kjenner veldig godt. For joda, JEG har møtt dette menneske veldig mange ganger hver uke i snart ett halvt år nå, jeg kjenner til vedkommende - det er selvsagt når man er innlagt over så lang tid som jeg har. Men det er ikke selvsagt at den andre delen av meg, barnet som bor i meg, den lille, har møtt vedkommende. "Hun", den splittede delen av meg, den dissosiative, "hun" lurer ofte på hvor pappaen hennes er, hun! Spørsmålene florerer, "Når kommer pappa å henter meg? Er han hjemme? Hvorfor MÅ jeg være her?!" Hun savner søstrene sine veldig også, og store brødrene. Snakker mye om skolen og venninnene hennes der, Kristne og Lisa spesielt. Lærene er kjempe snille. Spesielt liker hun klasseforstanderen og engelsk lærerinnen, Sommerferien er kjedelig når man er på ett sånt sted som det her.. Er det andre barn her egentlig? Hvorfor må hun være her bare fordi Luna må, hun er jo ikke syk! 
"Har vi is her foresten?" "Har Luna mer brus igjen?" "Kan vi spille ludo eller stigespille?" "Har du sett de nye klistermerkene mine, de lyser i mørke! Vil du se?" (Hun presiserer at Luna, jeg snakker om meg selv som i tredje person, at Luna fikk de fra spania - men egentlig så er de hennes, (det er jo Hello Kitty da) For Sindre er jo VÅR bestevenn, ikke bare Luna sin!) Joda, "hun" prater mye, og elsker mennesker. Tillitsfull og levende. Denne delen av meg er veldig levende. "Hun" syns f.eks det var KJEMPE morsomt med den stolpen midt i avdelingen og snurret rundt og rundt på den.. JEG syns det var utrolig flaut der imot. At jeg, uten å huske noe av dette, hadde snurret rundt og rundt på den stolpen som står sentralt i avdelingen så alle som muligens satt i stuen så det. Men "hun"? KJEMPE MORRO.
Vaske håret er kjedelig, der imot. Ofte vondt også. Men siden "hun" ble lovet kakao etterpå så lot hun pleieren få lov å vaske det. "Hun" har fått veldig langt hår nå også, syns "hun".

"Hun"- som i Meg på 7 små år.. Hun er også innlagt på voksen psykiatrisk avdeling.   

Dessuten lurer hun på hvorfor hun må bli med overalt hvor Luna skal? "Nytt sted NÅ IGJEN?!" var reaksjonen "hennes", når "hun" fikk vite at "vi" (som hun sier) skal videre til en spesial avdeling på Lier. JEG vet det jo veldig godt, jeg har jo kjempet som F*** for å komme inn på den avdelingen. Men jeg hadde jo helt glemt at den andre delen av meg ante jo ingenting om det. Det var ett stort sjokk kan du tro! Jeg, den voksne, tenkte aldri på at noen kanskje burde meddele denne nyheten til den andre delen av meg. Den dissosiative delen. Heldigvis gjorde en av pleierne det. Hun tenkte heldigvis så langt at hun ville forberede "henne" på det også. Men er det NOE hun ikke vil, så er det på ENDA ett sånt sted "Nei! Jeg vil ikke! Luna kan dra alene!" "Nei, jeg vil hjem!" "Jeg vil ikke på ett til sånt sted! Jeg vil ikke! Si til Luna at vi ikke skal dra dit! Jeg vil hjem til pappa!"

- Hun vil hjem, hun. Barnet, som bor ett sted i kroppen min. Som noen ganger bryter seg frem for å gi meg en pause. Hun vil bare en ting i denne verden: Hjem. Og det er jo ikke rart, ingen barn på 7 år liker vell å være på sykehus? (Det er viktig å huske på at den splittede delen har barnlige reaksjoner og helt annerledes opplevelser av omgivelsene enn hva voksne har.) Ikke en gang jeg syns det er særlig festelig å være her 24/7 i ett halvt år, heller ikke å skulle dra videre uten noen puste pause i mellom. Men jeg vet at "vi" trenger hjelp til å leve. Men om det er gøy for en 7 åring å være innesperret med bare "gamle" mennesker? For i hennes øyne, er jo 30 åringer gamle. Til og med 18 åringer er det. Hun, den andre delen av meg som noen ganger når jeg blir veldig sliten av overveldende ytre inntrykk, eller er veldig engstelig og redd, eller mest viss det blir for mange påtrengende ubehagelige minner i hukommelsen- da forsvinner jeg, og "hun" - barnet som bor i meg, tar over for en stund. 


"Definisjon:
Dissosiasjon vil si å splitte opp. Det fungerer som hjernens overbeskyttelsesvern imot opplevelser som er så sterke at de sprenger vår kapasitet for å håndtere hendelsen på en sammenhengende måte, og hvor de traumatiske opplevelsene i steden blir tatt imot i fragmenter eller splittede deler. Dissosiasjon kan spille en rolle ved ulike psykiske lidelser, og i alvorlige tilfeller danne grunnlaget for en omfattende oppsplitting av personligheten.​"

 

Emotions and thoughts this week.. - through movie quotes.

Når det blir snakk om forandringer, tiden her som går mot slutten, ny begynnelse ett nytt sted.. Tåler dårlig, veldig veldig dårlig overganger.. Bare vaktskifte her stresser meg.. Uforutsigbarhet gjør meg engstelig og jeg orker ikke en gang snakke mer om det. Blir urolig bare av å tenke på det.. Pause fra temaet. 

Hver gang jeg blir redd - vil jeg skrive meg ut. Hver gang det skjer noe uforutsigbart vil jeg flykte, en klaustrofobisk kvelende følelse å være innelåst uten nøkler til å komme seg ut viss noe skulle skje.. Må ofte ut på verandaen for å få puste skikkelig.. 

Jeg ser, føler og hører mer enn jeg ønsker og vil.. Å være i beredskap og "på vakt" hele tiden er ubeskrivelig slitsomt og utmattene, det er rett og slett en helvetes krevende tilværelse, det er som om kroppen er en energi-vampyr, den trenger derfor mye søvn, fordi den hviler aldri, faktisk aldri - i våken tilstand.

Ikke ofte jeg føler noen forstår hvordan jeg har det.. Ofte nå orker jeg ikke en gang prøve forklare, det spørst selvsagt hvem det er jeg snakker med... Men i den store sammenheng så er det viktigste at JEG forstår meg selv.. Begynner å gi mer faen i hva de rundt sier og mener, jeg kjenner min kropp og mine reaksjoner og enn så lenge holder jeg ut.. Det viktigste er ikke at alle forstår, men at noen få gjør det.. Vennene som jeg har  der ute i verden forstår meg og aksepterer meg, og det er de som er de viktigste perosnene i mitt liv. Det er der jeg skal bo, ikke her inne. Så derfor bruker jeg ikke så mye energi lenger på å få pleiere til å forstå meg, de som gjør det gjør det, de andre er det ikke så viktig med. De skal jo ikke være i livet mitt etter dette likevel, så.






Når du har vært innlagt i ett halvt år blir du jævla lei av mennesker til slutt..

Dem lar deg stort sett være i fred om du bare smiler og sier: "Det går bra"..

. . . 


- Lunaen - 

I'll fight with you.


Den venninna som alltid er der, uansett hvor mye du skriker i telefonen, uansett hvor opprørt du er, trist, sint, deprimert, frustrert, ja uansett hvor mange ganger du faller ned igjen i mørket - den venninna som aldri gir deg opp, selv hvor mye du trygler henne om å gi slipp, la deg hvile, slippe leve mer. Hun nekter. Nope- Hun lar deg ikke gi opp deg selv en gang. Hun skriker heller tilbake i telefonen, ja hun er den venninna som ikke er redd for å si: "HØR PÅ MEG NÅ, La meg snakke ferdig! Jeg er på DIN SIDE, Jeg forstår! Vi er sammen om dette!" og hun gråter, den venninna. Jada, hun gråter i telefonen, hun. "JEG VET IKKE HVA JEG SKAL GJØRE FOR DEG, JEG BLIR SÅ FORTVILET PÅ DINE VEGNE, JEG VIL SÅ GJERNE HJELPE DEG", ja hun er den venninna som alltid er ærlig. Hun forstår deg, og du forstår henne. Og til tross for dine feil og mangler som menneske, så elsker hun deg likevel.

Hun er den venninna som ler med deg når du er i en eller annen form for merkelig tilstand midt i nedtrapping av medikamenter og ordene "Er du klar over hvor psyko-grønn plenen utenfor her er?! Det ER helt psykogrønt ass!" Og hun ler med deg, hun. Følelser, og gud bedre så mange følelser som virrer som flaggermus og sommerfugler i magen - og hun skjønner det, hun. Den venninna skjønner faktisk hvor jævla psykogrønt det gresset faktisk plutselig er - for deg. 
Gresset er nemlig jævlig mye grønnere enn noen gang før har vært, fargene er ubeskrivelige nå. Kontrasten er så stor at du kan tenke deg om du plutselig våkner opp en morgen og ALT rundt deg er i NEONfarger. Det ville vært ganske psyko å se seg rundt da, eller hva? 
Men hun forstår, hun. Venninna ler sammen med deg og sier: "Jeg vet! Er det ikke vakkert vell?!" Og så nyter dere tiden sammen - mens du sitter innesperret på lukket akutt post og kikker ut vinduet med venninna di på telefonen, og dere ler og gråter på samme tid begge to, ja det er plutselig så mange følelser som virrer rundt og i hverandre, og akkurat der og da? Så føler du ett snev av håp, av frihet, live! 
"Du er ikke alene, vi er sammen om dette" - Ja, hun er den venninna. Den som aldri gir slipp, fordi hun mener helt og holdent at DU er verdt det. 

Den venninna som ringer deg hver eneste dag, selv om du ikke tar imot telefon-samtaler på flere uker, så ringer hun igjen,hun. Dag etter dag, og dagen etter der igjen, og blir ikke hverken irritert, fornærmet eller sur. Hun forstår at du ikke alltid er i form, hun forstår at det handler ikke om henne. Og hun forstår at du blir veldig glad for at hun ringer og personalet hilser.
Ja hun er den venninna som ringer oftere enn du visste selv til avdelingen du er innlagt på, for å høre hvordan det står til med blodprøvene dine, for å si ifra at du ikke tåler den sort medisin og den sort tilnærming. Hun er den venninna som diskutere fremskritt og evt tilbakefall med pleierne, som bidrar med råd og veiiledning til hvordan hjelpe på en bedre måte fordi hun kjenner deg og dine reaksjoner og grenser. Hun snakker med personalet ofte, hun. Evaluere tiden du har vært der, hvordan gjøre dagene dine bedre, ja hun hjelpe dem å forstå deg bedre enn du selv har evne til når du er syk.

Den venninna du alltid ringer når noe vondt skjer, uansett om du ikke orker snakke med andre om det, fordi du vet ingen kan forstå deg på samme måte som henne. Den venninna som forstår smerten du kjenner på, hvor dypt det stikker, den rå harde smerten ingen andre enn henne begriper omfanget av.. - hun kjenner den som om den var hennes, hun... Hun er venninna du ringer uansett hvor skamfull du føler deg, hvor skuffa og såret du er- fordi du vet at hun? Hun er den som alltid får deg til å føle deg LITT bedre til tross for- fordi du vet at hun bekrefter, gråter, deler, - hun er ikke inkludert i ordene "Alle forsvinner jo.Alle forsvinner!" - Men hun er ikke inkludert. Og det vet hun. Hun blir, hun er venninna som blir.

♥ "Takk for at du holder ut med meg, L."
"Det er ikke snakk om å holde ut med  deg, L. Jeg er bare glad vi kan holde sammen" ♥

- Lunaen - 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits