Just one sentence...

Når skal mennesker forstå dette...


 

Husker du meg?


Jeg lurer inni mellom på om du husker meg. Om du noen gang tenker på oss som du sparket mens vi lå nede, i dine stille ledige øyeblikk i hverdagen? De du som omsorgs-arbeider og lege skulle være til støtte og hjelp for, men som du i stedet straffet og krenket, tenker du noen gang på oss? Over år straffet du oss.. behandlet oss som om vi var ugress på denne jord. Når vi hadde det SÅ vondt at vi ikke orket eller maktet kjenne på den indre smerten mer, da vi ikke visste hvordan håndtere følelsene som herjet i kroppen vår - ja selve livet som var så ulevelig, da vi skadet oss selv, da vi behøvde din hjelp mer enn noen gang - viste du oss i stedet kulde, avvisning, sinte stemmer, sinte hender, og straff i ulike former som konsekvens. Husker du det like godt som jeg og mange med meg gjør? Husker du meg? 
Jeg var henne du ikke ville hjelpe da hun satt med åpne sår på badgulvet gråtende og skamfull på akutt psykiatrisk senter. Henne som du bare ristet på hode til, lukket igjen døren og lot sitte alene i mørket med gulvet fullt av blod, tårer og glassbiter i en time før du kom tilbake kun for å frese ut noen stygge gloser om hva du syntes om slik oppførsel, om "slike som henne", for så å kaste gassbindet på det skittne gulvet før du small igjen døren og gikk. Jeg var henne du som omsorgsarbeider nektet å prate med i tre dager i strekk, henne du faktisk fysisk skøyv fra deg når hun prøvde å få deg i dialog - rett og slett fordi du var bare så innmari skuffet over at hun kunne finne på å gjøre noe slikt når DU var på jobb. Jeg var henne som du gikk ifra på legevakten etter å ha ropt ut så alle på venterommet kunne høre hvorfor hun var der og hva du syns om "slikt", før du sa hun kunne finne veien tilbake til avdelingen selv etter hun var ferdig. (Du kom der imot tilbake etter kort tid, hun hadde jo frimerke-vakt.....så.) Husker du meg egentlig? 

Jeg husker nemlig deg.. så altfor godt. 

Ikke tro ett sekund jeg ønsker det, men jeg klarer bare ikke glemme deg selv hvor hardt jeg forsøker, hvor mye jeg prøver å fortrenge alt du utsatte meg for av både fysisk og psykisk smerte med gjevne mellomrom i 15 år. For i stedet for å lindre, lære meg hvordan stå i det vonde uten å skade meg selv, så skadet du meg i stedet enda mer enn jeg allerede hadde blitt skadet, og allerede hadde gjort selv. Tenker du fremdeles at jeg fortjente den behandlingen du utsatte meg for? Mener du fremdeles 15 år senere, 8 år, 2 år senere, ja bare 6 mnd senere, at jeg fortjente det du gjorde mot meg da jeg var som mest sårbar og fortvilet? 

Jeg trodde på deg i lang tid. Ja jeg trodde faktisk på at jeg fortjente dette. Men jeg gjorde ikke det. Jeg fortjente det  ikke. Ingen fortjener så uverdig behandling som du gjentatte ganger utførte - mest trolig av uvitenhet. Hadde jeg bare visst det den gang, da hadde jeg kanskje ikke latt deg få fortsette å skade meg uten å gjøre motstand, uten å stå opp for meg selv. For det du gjorde mot meg og mine medkrigere er umenneskelig.Og jeg syns faktisk synd på deg. For nei, jeg hater deg ikke, det har jeg aldri gjort. Jeg hater der imot handlingene dine mot meg, men ikke DEG som menneske. Jeg kjenner deg ikke nok til å kunne ha så sterke følelser for deg. Likevel oppførte du deg som om du hatet meg hver gang jeg kom til deg for hjelp... 

Husker du meg nå? Jeg er nemlig den da 15 år gamle jenta som kom til deg for hjelp, uten foreldre, uten noen voksne tilstedet som støtte, med selvpåførte kutt som trengte din behandling. Jeg var bare ett barn, og du gjorde alt i din makt for å påføre meg mest mulig både fysisk og psykisk smerte. Husker du den natten? Jeg husker nemlig den så altfor godt, ja selv 15 år senere.. Det skulle så gjerne ha vært for din i det minste humane behandling og støttende samtale, men det jeg husker var spriten du hellte i de åpne sårene mine for å gjøre meg mest mulig vondt. (Aner du egentlig hvor vondt det er? Har du noen gang fått hellt sprit i ett sår du har hatt? Aner du hvor lenge etter jeg kom hjem det svei og hvordan bare det å ha på meg en genser over armen eller benet var smertefullt i flere dager i etterkant av ditt godt lønnet arbeid?)
Jeg husker hvordan du så hardhendt som overhode mulig faktisk bokstavelig talt slo med de sinte hendene dine på sårene mine da du skulle tørke bort spriten, ja før du sydde meg - selvsagt så hardhendt som mulig og uten en eneste dråpe bedøvelse. Jeg husker ennå den ubeskrivelige smerten du med all viten påførte meg, for gudene skal vite du ikke er alene om det. Det finnes så altfor mange av deg. Det er mennesker som deg som setter skam over lege-tittelen. For det er mange dyktige leger og kirurger og ortopeder her i denne verden, det er bare så synd at slike som deg skal få lov å fortsette å missbruke stillingen og makten du besitter på grunn av en utdanning du har. For trodde du virkelig det ville hjelpe en fortvilt 15 åring? Ett barn!? Trodde du helt seriøst at denne type behandling ville få NOEN til å få det bedre med seg selv og i livet sitt generelt? Ville det lindre? Helbrede? Hva hadde vell JEG noen gang gjort DEG for å fortjene dette? Du kjente meg ikke, du hadde aldri møtt meg før. Jeg var ikke frekk mot deg slik du var mot meg, jeg var heller ikke ufin på noen som helst måte, jeg sa jo ikke noe som helst til deg. Likevel mente du at det var din rett å gå på person angrep på meg, og i tillegg fysisk anstraffelse? 

Du tråkket på unge forsvarsløse mennesker som hadde det vondt. Er du stolt over det? Og for hva? Hva fikk du ut av det? Ingenting. Jeg gav deg ingenting annet enn at du fikk den (u)fortjent lønna di for det uverdige arbeidet ditt. Pengene for timene på jobb var alt du fikk. Ja i tillegg til at du uten motstand fikk tatt ut sinnet ditt på meg selvsagt. Gikk du hjem med god samvittighet de gangene du krenket og gjorde meg vondt? Tenkte du at du hadde gjort en god jobb da du la deg for å sove disse kveldene? Det lurer jeg noen ganger på... Jeg gråt meg der imot i søvn, jeg. Jeg hadde det om mulig kanskje enda mer vondt enn jeg allerede hadde det før jeg skadet meg etter møtene med deg på legevaken/sykehus. Fordi du i tillegg til den fysiske straffen også fortalte meg hvor dum jeg var som gjorde dette, at mennesker som meg ikke fortjente hjelp/ ei heller bedøvelse - da jeg måtte lære meg at slike handlinger fikk konsekvenser. Jeg ble fortalt gang på gang hvilken ressurskrevende pasient-gruppe "slike som meg" var, ja for jeg trengte jo å høre det Ikke sant? Jeg trengte å høre hvordan du som kirurg på operasjons salen fortalte meg hvordan du ikke tålte synet av "mennesker som meg", at om jeg kom tilbake ville du ikke være behjelpelig mer. Ja jeg trengte til og med å få betennelse gang på gang, fordi du ikke ville gi "slike som meg" skikkelig behandling. Jeg hadde vansker for å sove etter møtene med deg. Men du sov kanskje godt du? 

Jeg likte jo smerte, ikke sant? Det var i alle fall det du trodde. Du sa jo det mens du sydde meg, "Slike som deg liker jo dette" mens du stakk meg med synålen litt ekstra hardt inn i huden min. Ja hvorfor bruke bedøvelse når jeg hadde gjort dette selv? Jeg måtte jo tåle såpass, ikke sant? Du forstod nok ikke så mye du stakkars.. Det er derfor jeg syns så synd på deg. Visste du foresten ikke at uvitenhet er ingen unnskyldning for slik forkastelig oppførsel? Hadde du spurt meg på en ordentlig måte i stedet for å konstantere det du tror, da hadde jeg kunne fortelle deg at jeg gjorde det for å lindre og flytte den indre smerten, for å unngå den, for å få det bedre. Og nei, det var og er ikke en bra måte å gjøre det på, men så visste jeg heller ikke hvordan gjøre det på noen annen måte. Men du spurte meg aldri du, du bare konstanterte at jeg ville ha det vondt. Du syns det er ubehagelig og irriterende å møte "slike som meg"?
Jeg syns det er fryktelig ubehagelig å møte slike som deg også. Slike fordomsfulle og respektløse mennesker som deg. Vet du, jeg syns det er fryktelig vanskelig å forstå "slike som deg" jeg. Ja akkurat slik som du fortalte meg at det var/er fryktelig vanskelig å forstå "slike som meg".

Jeg lurer på om du husker meg. Og om du ville gjort det på samme måte den dag idag..? Om du fremdeles hever stemmen og roper til pasienten dine..? Fordi du var sliten, kanskje.. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk så mye kjeft jeg. Jeg forstod det ikke den gang, men jeg forstår det fremdeles ikke den dag idag. Du var sliten, ja? Hadde en dårlig dag? Ikke så god tålmodighet den dagen kanskje? Du ble så redd? Forståelig nok at det kan rakne for hver og en inni mellom, vi er jo bare mennesker alle sammen. Men da kan du bare tenke deg hvor sinnsykt sliten jeg også var da jeg gjorde meg selv så vondt? Jeg også hadde en dårlig dag den dagen, skjønner du det? Jeg var også fryktelig redd den dagen. Jeg var så å si redd hele tiden jeg. - Men mer redd ble jeg, fordi jeg var så fryktelig redd deg og dine reaksjoner som jeg ikke klarte forstå. Jeg bare lurer, syns du den dag idag at det var riktig fremgangs måte å møte en pasient på? Slutter dem da å ha det vondt? Slutter noen etter at du kjeftet eller unngikk dem, å skade seg selv? Ble noen av de helbredet? Eller lindret det i det minste litt av smerten deres? Hjalp det noe som helst?!  Jeg husker bare jeg ble så fryktelig redd deg, jeg. Når godt voksne mennesker med makt stod over meg da jeg lå i sengen og kjeftet meg huden full etter å ha vært på sykehuset for å få behandling for skaden jeg påførte meg selv, men som du desverre måtte forholde deg til siden du var på jobb akkurat den dagen jeg ikke klarte holde ut mer. "Hvorfor gjør du dette mot oss, forstår du ikke hvor vondt vi får det når du gjør slik som dette!?" Excuse me, men det handler faktisk ikke om deg eller noen av personalet i avdelingen. Det handler om helt andre ting. Og viss du hadde gått i dialog "med innestemme" som man kaller det i barnehagen, ville du hatt mye større mulighet for å nå inn i kjernen til problemene og faktisk hjelpe pasienten. Selvskading er ett symptom. Ett symptom på at noe er galt. Og tilsnakk og kjeft hører ikke hjemme noe sted i helsevesenet. Ei heller på psykiatriske avdelinger. 


Jeg håper mennesker som sliter med en selvskadings-problematikk og behøver hjelp på legevakt, sykehus eller psykiatriske avdelinger rundt om i landet slipper å møte slike som deg. Jeg håper så inderlig at de vil bli møtt med den verdigheten de fortjener, respekt og omsorg og ydmykthet. Jeg håper også de slipper å møte alle de som står rundt å hører ordene dine og ser handlingene dine - men som ikke gjør noenting for å stoppe deg. Jeg håper de slipper å føle at de fire-fem andre menneskene i rommet syns det er helt greit at du krenker og gjør dem vondt.
Jeg syns faktisk ikke det er for mye å be om.



- Lunaen -

#Helse #Personlig #Selvskade #Selvskading #Behandling #Psykiskhelse #Psykiatri #Helsearbeidere #Leger #Empati

Til helsepersonell som dette- jeg verdsetter deg!


Jeg setter så pris på deg. Jeg liker deg så innmari godt. Du som tar deg tid til meg og de andre pasientene når du er på jobb. Jeg verdsetter det så ufattelig høyt! Det at du alltid med en gang du kommer inn døren på avdelingen gir oss ditt smil når jeg/vi smiler til deg, uansett hvordan dagen din har vært før du kom på jobb. Du smiler til oss, og hilser. Noe så lite som det betyr så utrolig mye skjønner du. Jeg er så takknemlig for at du gjør det, for da blir jeg ikke så usikker og redd som jeg kan noen ganger bli viss jeg hilser på og vedkommende bare ser på meg og går videre (sikkert på grunn av helt andre ting, f.eks viss det er stress og uro i avdelingen, eller kun enkelt at hun/han er i helt andre tanker. Men jeg blir usikker, likevel.) 
- Og så setter det på en måte standaren på dagen vår sammen. Starten på dagen utgjør veldig mye av de neste timene. 
Jeg er så takknemlig for at du legger fra deg dine egne hverdags bekymringer og muligens helt sikkert uten at vi vet noe om det, de vonde livserfaringene dine før du kommer inn i avdelingen, kun for å gjøre vår dag best mulig. Det er ikke alle som gjør det, skjønner du. Derfor verdsetter jeg det så sinnsykt høyt! For ett smil fra deg gjør all verdens forskjell for oss som er her. 

Jeg liker deg så godt, du som er her for oss! Du som ikke er her for å omgås kollegaer, eller kun for å tjene til livets opphold, men du som faktisk er her for oss pasientene, som oppriktig viser du bryr deg om oss, ja du som gjør en innsats for at vi som er innlagt skal ha det best mulig når du er på jobb! Tusen takk til deg!! ♥ Vi merker forskjell, vet du. Og derfor vil jeg fortelle deg hvor mye jeg verdsetter akkurat DEG som bruker mer tid sammen med oss, enn for eksempel å sitte sammen med andre som jobber på avdelingene i en av stuene, eller på kontorene. Du som inkluderer alle som midlertidig av ulike grunner bor på sykehuset/psykiatrisk/bemannet bolig etc. Det er så fint å føle at du faktisk liker å være her sammen med oss! ♥ 

Jeg setter så pris på det at du liker å sitte på rommet sammen med meg inni mellom, ja det faktum at du faktisk trives i mitt selskap! Det at vi kan prate om alt mellom himmel og jord, både prate om alvorlige ting men også tulle og tøyse. Det er så fint syns jeg, at du kommer inn døren her når du er kontakt personen min for dagen og hilser på meg. At du sier hei og spør om jeg har behov for en prat eller om jeg bare har lyst på litt selskap! Det er så fint å vite at du er her! Når du sier det slik vet jeg at jeg ikke er til bry for deg, at jeg ikke forstyrrer deg viss jeg skulle trenge noe. Nei vet du hva, jeg er bare så glad slike som akkurat DU finnes i mengden av en så stor personal gruppen av ulike mennesker! Ja, du som setter deg ned i stolen og faktisk lytter til hva jeg har å si. Du som er oppriktig interessert i hva jeg har å si! - Du som ikke sier meg imot, følelsene mine er jo mine, de ER der jo, og du begynner ikke med evt motargumentasjoner eller "tenk positivt nå Luna", nei- du lytter du! Lar meg få lov å snakke ferdig før du sier noe. Du bekrefter og er så tilstedet her og nå. Det er så godt å få lov å prate om det jeg bærer på. Jeg setter så pris på at du ikke stopper meg midt i en setning, eller en episode som kanskje ikke alltid er så hverken hyggelig eller godt å høre har skjedd. Men du lar meg få lov å dele det vonde med deg, det blir litt mindre vondt da, litt mindre ensomt å være til... Og du har forstått det, du. Du forstår at våre innerste sår leges ved hjelp av å prate med deg. 

Du har skjønt det, du. At å prate om vonde opplevelser, være trist, nedfor, eller ja til og med sint- det er ikke farlig, det. Det er ikke farlig å la oss prate om traumer som har skjedd, nei, du vet at det er mye farligere å lavære. 
Tenk at jeg får lov å dele min smerte og sorg med deg, mine vonde opplevelser i livet, og oppleve at du faktisk TÅLER meg. Jeg setter så pris på at du tåler meg! Hele meg! Ikke bare den delen som er behagelig for deg å forholde seg til, den enkle delen. Den jeg viser alle. Du forstår at bak masken som smiler og ler skjuler det seg mange tusen følelser som herjer som uvær i kroppen vår, og du vil heller se og høre om de tusen andre følelsene, du! Det er derfor jeg liker deg så godt. Jeg kan tillate meg å være meg selv sammen med deg. Bare lille-store meg, og vite at det er helt greit. Fordi jeg er så trygg på deg, det! Takk for at du lar meg få lov å prate om det jeg føler for der og da. Like så godt at du lar meg være alene også, når jeg aller helst har behov for bare litt alene-tid.  

- Jeg er bare så glad du finnes, ja du som ordner til i avdelingen slik at vi har det litt koselig rundt oss. Alt ifra å vaske bordet viss det er fullt av kaffeflekker eller kjøper noen roser å pynte opp med. Jeg ser det, jeg ser deg! Og jeg verdsetter det ekstremt mye! - Det er så fint at du ser det du også, at det er viktig! At det ser ryddig og ordentlig ut rundt oss, for det hjelper på psyken det også. Det kan hende det virker ubetydelig for mange, men de små tingene du gjør for oss er temmelig store egentlig! Å pynte juletreet sammen på julaften, f.eks. Det har jeg alltid syns har vært så hyggelig! Det å vanne blomster. Plante blomster! Til og med det å legge sammen håndklær og duker. Det er så fint å kunne gjøre ting sammen, syns jeg. Det er ikke alle som klarer å bidra av ulike grunner, da er det så fint at du tar deg tid til det når du har ledige øyeblikk. Jeg ser deg- og verdsetter at du gjør alle disse tingene for oss, eller sammen med oss. 

Jeg syns også det er så fint at du tar oss med ut. Når det er rolig i avdelingen, det er tid og ressurser til det, at du tar på deg oppgaven å få oss med på en biltur, eller ut å kjøpe is, eller en tur for å sitte på stranda! Det at du tar slike iniativ er så supert! Selv om ikke alle er så begeistret av ulike grunner, og kanskje noen ganger tvert om- så betyr det faktisk veldig mye likevel! Bare det at du ØNSKER å gjøre det betyr noe. - Det å se noe annet, puste inn frisk luft, gjør noe annet enn å ligge i sengen eller sitte opp og ned i stuen, det gjør en gedigen forskjell i lengden. Det er jo bevist at aktivitet hjelper mye på sinnet til oss mennesker, at du er så spontan liker jeg! Plutselig er vi ute! Tusen takk for at du bryr deg om at vi får oppleve ting!!! 

Tusen takk for alt dere gjør og er, det er så fint å minnes alle de flotte menneske i helsevesenet jeg har møtt opp igjennom årene. De som har vist omsorg, forståelse, lært meg nye ting, gitt meg positive opplevelser, tatt meg med på turer, vist meg at livet kan bestå av mye glede selv i krevende tider. Det er så godt å møte slike sjeler som dere når man har det vanskelig og er syk. Dere blir sett, dere er verdsatt! Alle disse små tingene dere gjør for oss er faktisk veldig store- og de blir lagt merke til selv om det kanskje ikke alltid virker slik. 

- Lunaen - ♥

"Frys"


Jeg kunne kjenne en liten kald bris sveipe gjennom rommet da døren ble gløttet på, de få sekundene med litt frisk luft gjorde at jeg holdt ut de neste femten minuttene. For døren ble lukket igjen like fort som den ble åpnet, personalet som så til meg trodde nok helt sikkert jeg sov.
Men jeg sov ikke der jeg lå i sengen med ansiktet mot veggen, jeg sover ikke alltid selv om jeg ligger der. Jeg håpet så inderlig den som åpnet døren skulle komme bort å hjelpe meg ut av denne tilstanden jeg noen ganger blir fanget i, når jeg blir helt lammet av frykt. Det skjer noen ganger det, når angsten tar helt overtak.

Jeg klarte ikke snu meg, ei heller rope om hjelp. Jeg stivner til og blir fanget i min egen kropp. Jeg klarer såvidt puste der jeg ligger i sengen, i går med bamsene tett inntil bryste. Heldigvis hadde jeg de fine bamsene. De hjelper meg så ofte når angsten griper tak i brystkassen og det plutselig gjør så vondt å puste.

Fire ganger snakket personal nr 1 til meg. Det var den første timen jeg lå i frys. Hvert kvarter kom han, sommervikaren jeg liker så godt, han kom fire ganger, første gangen spurte han om jeg ville han skulle sitte der litt.
Jeg ville det, å gud som jeg ville han skulle bli der så jeg fikk puste igjen og beveget meg litt. Jeg var så tørst, også. Munnen var helt tørr.
Men han gikk igjen. Og det var jo ikke rart i det hele tatt, han hørte meg jo ikke. Ordene jeg prøvde si men stemmen ikke ville bære.
Jeg får nemlig ikke til å snakke alltid heller, når jeg ligger i frys. Ikke klarer jeg beveget meg en millimeter heller, alt er «fryst». Jeg er en levende pause-knapp. Det er som om noen har trykket på pause knappen på Tven og bilde blir fryst. Det skjer oftere nå med meg.

Han kom etter 15 nye minutter, jeg var så glad hver gang han kom. Det var så varmt under dynen, klamt og vått. Jeg kaldsvetter så ille når jeg blir så redd. Han sa jeg kunne få ut all frustrasjonen min på han om jeg behøvde det. Det ville jeg mer enn gjerne, men aller mest ville jeg han skulle røre armen min så jeg fikk puste skikkelig igjen. Jeg skulle så gjerne ha bedt om det hadde jeg kunnet.

Han er så flink å lytte, denne sommervikaren. Han går ikke uansett hva som blir sagt, og det syns jeg er fint. Jeg får lov å utrykke meg uansett hva jeg har på hjerte. Jeg liker han, nettopp fordi han forteller meg aldri hva han tror jeg føler eller mener. Han lar meg få fortelle det til han istedet.

Han prøvde nå meg der jeg lå, og han gjorde det. Han nådde hjernen min, men desverre ikke kroppen. Hadde bare kroppen ville gitt ett vink. Stemmen bære tankene mine ut i luften så han kunne høre meg.
Han var så fin der han stod i rommet ett eller annet sted. Jeg så han ikke med øynene, for jeg lå med ansiktet mot veggen. Men jeg hørte alt han sa, og gud så godt det var å høre stemmen hans! ? Det var så deilig å få ett lite pusterom. Slippe ligge der helt alene i mørket. Hadde jeg bare klart å svare han da han spurte om jeg ikke ville snakke litt.
Jeg ville mer enn gjerne snakke med han, jeg. Men som sagt, jeg klarte ikke si ett eneste ord.. Jeg var lammet. Også kalt i «frys».

Etter fjerde gangen han var innom håpet jeg at det var en av de som kjenner meg best som hadde neste times tilsyn. - En av de ville nok forstå at noe var galt med meg, at jeg ikke hadde det bra dder jeg lå. At jeg trengte hjelp. Panikken var ikke til å unngå da døren ble gløttet på men lukket igjen to sekunder etterpå. Ikke en time til tenkte jeg. Skal jeg ligge her sånn i en time til?! Angsten økte, det ble mye tyngre og vanskeligere å puste nå. Munnen var så tørr som sandpapir.
Jeg visste jo at vedkommende mest trolig trodde jeg sov, og at nå ble døren kun gløttet på og lukket igjen hvert kvarter en hel time til. De få sekundene døren var åpen klarte jeg puste litt bedre, men så ble det verre igjen når den ble lukket. 15 minutter er fryktelig lang tid til neste pust.

Panikk-følelsen er ubeskrivelig vond. Skulle jeg ligge der en hel time til?! Enda en time? Hva er klokken blitt egentlig? Hvor lenge har jeg ligget her nå? Hva skjer med kroppen min? Kommer jeg til å komme meg ut av dette selv? Hvordan kommer jeg meg ut av denne transen?
Jeg forsøkte bevege meg, strekke litt på fingrene- men de beveget seg ikke en millimeter. Hva med bena, nei, men de strakk seg heller ikke. Ingenting hjalp, jeg ble bare liggende å skrike inni meg- «Hjelp meg noen, hjelp!»

Og så endelig, etter syv forferdelige kvarter- så kom hun. Jeg klarer ikke en gang beskrive lettelsen jeg følte da hun satte seg ned på sengekanten og snakket med meg mens du strøk meg på armen. Jeg viste og fortalte det ikke umiddelbart, for det tar litt tid før hjernen og kroppen begynner å fungere igjen. Men gud så lykkelig jeg var over å vite at nå var det snart bra igjen. Endelig slapp angsten mer og mer taket og jeg fikk pusten tilbake. Kroppen lystret endelig hode, og jeg kastet meg rundt halsen hennes svett og skjelven som jeg var, takket henne mens jeg kastet etter pusten gang på gang for at hun kom, for at du så meg. For at hun ikke gikk ifra meg. At hun ble værende hos meg helt til jeg svarte henne.

Hun holdt meg. Helt tett inntil seg. Hun holdt du meg så trygt i armene sine at jeg fikk tilbake pusten, helt til kroppen roet seg - og jeg våknet til liv.
Hun så meg.

Trygghet. En varm armkrok. En hånd å holde i. Noen trøstende ord.

 

Ikke alt synest på utsiden..

Jeg smiler og er flink pike. Koste hva det koste vil. For koste? Det skal gudene vite det har gjort til nå, i alle de år.. og fremdeles gjør. Det koster mer enn noen kan ha evne til å forstå uten å ha vært der selv. Å smile når uroen og angsten og frykten sitter i bryste kontinuerlig. Uten stopp, kun noen få minutters pause ? ikke en gang daglig. Bare når noen jeg er trygg på pjusker meg i håret eller holder meg i hånden kan jeg klare å puste litt lettere. Ja viss jeg tåler at noen rører meg. De dagene jeg ikke blir redd eller føler ubehag viss noen gir meg en klem eller klapper meg på skulderen. Bare da kan jeg få til å hvile litt, fordi kroppen hviler, kroppen min som av ulike grunner alltid er i beredskap, som jeg ikke får roet ned selv, rett og slett fordi jeg aner ikke hvordan gjøre det annerledes enn med destruktive handlinger. 

Men idag smiler jeg ikke slik som de andre dagene, bare om jeg ønsker det og har grunn for det. Jeg fikk tydelig beskjed om å IKKE ta hensyn til bemannings situasjon i avdelingen, ikke være «flink pike» mer, og virkelig forsøke å slippe masken jeg har bært på i alle disse årene av kontaktpersonen min idag. Hun er en av de som ser og forstår, at selv om jeg SER bedre ut på utsiden, er ikke det entydig med at jeg har det bedre på innsiden. Man skulle tro det var allmen kunnskap, at mennesker som jobber i psykiatrien vet dette, men det er faktisk ikke alle som gjør det. Fremdeles er det altfor mange som ikke ser forbi det øyet kan se.
Jeg er der imot så innmari takknemlig for de som ser og handler.

Joda, jeg har klart mye. Jeg har det i manges øyne. Og det er fint å høre at de er stolt av alt jeg har oppnådd til nå. Jeg ser sikkert bedre ut, de er mange som sier det i alle fall. De ser fremskritt for hver gang de kommer på jobb. Jeg spiser selv, følger kostplanen. (Ikke fordi det er lett, men fordi jeg vet det er det jeg må for å bli bedre.) Jeg skader meg ikke. (Det betyr ikke at behovet og tankene ikke er der). Har trappet ned voldsomt mye på medisiner. (som er ett helvete jeg ikke unner min verste fiende.)
Joda, jeg er på vei. Men hva føler jeg? Hva tenker jeg? Hvordan har JEG det nå?
Bak denne «nye jenta» de ser, med åpne store blå øyne som ikke lenger har ett slør foran blikket? Som ikke lenger har disse enorme mengdene med tunge vanedannende medisiner som legger demper på intrykkene og følelsene som jeg ikke klarer regulere eller dempe eller skille ut?
Hvordan har jeg det inni meg nå?


Jeg smiler og sier takk for det, så fint, samtidig som det ofte raser på innsiden. For det er ikke bare rosenrødt, egentlig så er det så jævlig langt ifra rosenrødt som det er mulig å bli. Og noen av de sier jeg det rett ut til. At jeg har det ikke bra bare fordi jeg putter på meg maskara og ett smil. Jeg blir ikke glad lenger av å høre de ordene. Jeg blir bare frustrert, irritert og ofte sint. Ikke viser jeg det, ikke sier jeg det, akkurat som med alt annet. Jeg smiler og takker, er høflig og hyggelig. Hjelper til, rydder og stresser inni meg selv. Det er nemlig en grunn for at jeg rydder og stresser med ting rundt- fordi jeg må gjøre noe for å avlede meg selv fra alt jeg ikke takler nå. Jeg rydder og sorterer og styrer på, eller så sover jeg. Når jeg har fått for mange intrykk på en gang, øker angsten og uroen på innsiden og jeg takler det ikke. Da legger jeg meg med ansiktet mot veggen for å unngå flere intrykk før jeg har fått bearbeidet de som ble for mange og for overveldende.

Jeg hater at jeg ikke klarer vise hvordan jeg faktisk har det slik som andre pasienter gjør. Jeg øver meg nå. Jeg er ikke den som gråter, jeg viser sjelden og til svært få hvor jævlig vondt jeg har det. Hvor umennesklig sliten jeg faktisk er av å kjempe hver ett sekund i våken tilstand. Hvor mye jeg hater å smile når jeg gråter på innsiden men ikke klarer slippe masken og derfor holder jeg rommet, eller sengen. Få vet hvor mye jeg sliter med paranoia, hvor livredd jeg er for å si eller gjøre noe galt, ikke være flink nok, sterk nok, bra nok, snill nok. Livredd for å skuffe, livredd noen skal være sint. Den konstante følelsen av å være i veien og til belastning og ikke verdig hjelpen. Hvor mye angst og hjertebank jeg har, hvor mye jeg aller helst bare ønsker å bli dopet ned igjen for å slippe føle så inderlig sterkt hele tiden, fy faen så sliten jeg er av alle intrykkene jeg ikke en gang rekker bearbeide før nye øser på. Jeg vet ikke hvor lenge jeg tåler å sitte i miljøet heller før det blir for mye. Nå satt jeg kun 10 minutter der, og her ligger jeg på gulvet med hjertebank og angst til tusen igjen. Det skal lite til for å si det sånn. Jeg er utmattet, utslitt, og har store deler av dagen bare lyst å gi opp, krype inn i det mørke kjente og hvile der.
Jeg kjemper som en helt for å ikke bryte fullstendig sammen i en blodpøl på gulvet. Hvorfor? Fordi jeg vet ikke hvordan ellers takle det som skjer inni meg. Jeg har jo aldri lært det. Jeg er så jævlig sliten av å huske det jeg ikke takler å huske, føle det jeg ikke er vandt til å føle, gruble på alt og ingenting, bekymre meg for alt og alle, slite med mine egne sår og kamper i hverdagen - og i tillegg forholde meg ufrivillig til alt som skjer her inne på avdelingen og utenfor. 

Det er ikke alt som synes på utsiden. Det er ikke alltid slik det ser ut som. Og det er slitsomt å skulle være flink, sterk, og våken - for første gang på mange mange år. Jeg kjenner ikke igjen meg selv, jeg vet ikke hvem denne personen jeg er på vei til å bli kjent med er. Og det? Det er fryktelig skremmende. Jeg skal nå for første gang på 15 år lære meg selv å kjenne. Jeg skal lære meg å håndtere følelser og tanker og livet generelt på en helt annen måte enn jeg før har gjort, og det er ikke snudd bare ved å trappe ned på medisinene. For det er nå jobben starter. Det jeg har gjort til nå er ikke i nærheten av hva jeg skal begynne på når jeg kommer til Vestre Viken. Det er ikke sommerferie jeg skal på, det er rett på jobb. Der er det hard jobbing i terapi fra morgen til ettermiddag. Hver eneste dag. Fra 08.30 til 16.30.
Jeg har vært i 3-linje før, og jeg vet hvor krevende det er. Det er ikke som å vandre i disse gangene her dag ut dag inn. Se TV viss man orker lyden, sove viss man klarer, få medisiner, røyke, sitte i hagen. Dette blir det mest krevende jeg har gjort på mange år. Nemlig fordi denne gangen er jeg uten medisiner som demper symptomene. Symptomene mange ikke ser. Denne gangen skal jeg jobbe med meg selv hver eneste dag, milevis hjemmen ifra, for å takle alt jeg har sultet og kuttet bort i 15 år. Ikke fortell meg at det ikke blir hardt. For jeg vet det blir det. Jeg står i det allerede og kjemper som ett helvete hver eneste dag nå for å takle det jeg ikke har lært meg å takle. Jeg er forberedt på det, de ansatte fra Vestre Viken har forberedt meg på det. Og derfor gruer jeg meg som F. Selvsagt, det er jo helt naturlig. Jeg bekymrer meg for om er jeg sterk nok, både fysisk og psykisk. Det er en helt reel bekymring. Kroppen og jeg er sliten.
Jeg er livredd jeg ikke skal klare stå i alt. At det blir for hardt. Redd for å skuffe, ikke strekke til eller være flink nok. Mange bekymringer og lite svar før jeg er der.
Men samtidig gleder jeg meg til å kunne føle jeg gjør noe meningsfyllt i hverdagen, gjør noe for å bli bedre! Lege litt av det som er skadet, lære meg å håndtere livet på den måten de fleste andre gjør. Ikke skade meg selv for å overleve. 

Idag smiler jeg ikke når jeg ikke orker. Og stort sett? Så orker jeg ikke. Jeg fokuserer på pusten. Jeg må prioritere å puste fremfor å smile. Idag gjør jeg som kontakten min sier, jeg sitter ikke i miljøet ett sekund lenger enn jeg tåler. Det handler ikke om å være vanskelig fra min side, men om å ta hensyn til meg selv og kjenne etter hva jeg har behov for. Det er min jobb nå, frem til jeg skal i behandling.


- Lunaen -

Worth it, or not...


Jeg er så utrolig ambivalent i forhold til hva jeg skal gjøre fremover at det går helt surr i hode mitt. Jeg har mine meninger og synspukt, sykdommen har sin, og denne drakampen mellom oss krever så umennesklig enormt med krefter! Jeg sover mye, mye mer enn jeg egentlig vil, men jeg må gjøre det for å komme meg gjennom dagene, for å holde ut. - Den destruktive meg vil skrive meg ut i morgen, det ville den også fredag da jeg ble satt på frivillig paragraf. Flykte og dra inn i mørket igjen, det trygge kjente mørke, gjemme meg for verden i leiligheten slik jeg gjorde det siste året. Men så har jeg den friskere delen av meg som vet bedre- at jeg burde bli, kjempe videre, kjempe for å bli fri. Jeg vil så gjerne, jeg vil mer enn alt i denne verden kunne en dag leve, ikke bare overleve. Jeg vil så gjerne bli jenta som var syk, men som ble frisk! - Men denne djevelen som sitter på skulderen min har sine synspunkt, forteller meg at jeg ikke kommer til å klare det, jeg har prøvd og misslykkes hver gang, hva er poenget med å forsøke igjen? Jeg klarer det ikke, jeg er fortapt, jeg har allerede tapt. Det er ikke mulig, når skal jeg lære? Jeg er ikke sterk nok, sier monsteret i meg. Og jeg fortjener ikke bedre. Jeg fortjener ikke å leve. Jeg har kostet samfunnet millioner av kroner, og for hva? Hvor mye ressurserer har ikke blitt brukt for å holde verdiløse, grusomme, stygge, ubrukelige, udugelige Luna i live?
Jeg er ikke verdt det. Tiden, pengene, ressursene.

Det er en kontinuerlig diskusjon inni meg som sliter meg fullstendig ut. I tillegg til å krangle med monstrene på innsiden prøver jeg å være sosial, prøver å være positiv, si jeg ser frem til Vestre Viken. Samtidig som jeg lurer på: Når skal jeg få en liten pause utenom når jeg sover? Jeg er så sliten at jeg finner ikke ord. Har jeg krefter til å starte på ett så intensivt program som BET er?
Og det største spørsmålet jeg stiller meg selv hvert sekund daglig- Er jeg verdt det? 

99 prosent av meg konkluderer nå daglig med: Nei, jeg er ikke verdt det. Jeg klarer det ikke. Jeg er ikke sterk nok. Det er ikke mulig. Røm Luna, løp og gjem deg! Men likevel, så trosser jeg. Jeg kjemper hver dag og har så langt seiret. Jeg står opp hver dag, prøver spise måltidene selv om jeg har vært litt slurvete de siste dagene. Men jeg forsøker så godt jeg kan oppi alt kaoset som herjer på innsiden. Og jeg sier til meg selv, hele tiden når monstrene drar meg ned i mørket: Jeg SKAL klare det. Jeg ER sterk nok, jeg skal bli frisk! 

Jeg er sterk. Men jeg er akkurat nå, så utrolig sliten...

Tok noen vare på deg?


Denne gnagende skyldfølelsen er uutholdelig, jeg vet bare ikke hva godt jeg skal gjøre for deg.
Hadde jeg bare kunne hjulpet deg på en eller annen måte.. Men det kan jeg nok ikke.
Hadde jeg bare kunne gjort det godt igjen, men det kan jeg heller ikke. 
For det betyr at jeg hadde kunnet tatt handlingene mine tilbake, noe jeg for alt i verden skulle ønske jeg kunne. Men det kan jeg beklageligvis ikke.. De destruktive handlingene jeg gjorde for tre år siden, så ofte som muligheten inntraff, de som jeg nesten ikke husker noen ting av, - fordi hjernen vår er utrustet slik at den fortrenger det som er for vondt til å huske. Jeg var syk, jeg var kjempe syk. Mentaliseringssvikt. Jeg handlet i affekt, mellomstadiet hvor vi tenker over handlingen, reflekterer, vurderer, ser seg selv og andre- forsvunnet, forduftet til intet.

Jeg husker ikke hvor lenge jeg var innlagt, jeg husker ikke hvor lenge jeg var i avdelingen og hvor lenge jeg var på skjermings enheten. Jeg husker kun en ting: Kaos. Kaotiske følelser jeg ikke visste hvordan håntere. Som jeg ikke forstod noenting av. Forvirret, fortvilet, frustrert. - Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde fastvakt, eller såkalt "frimerke", jeg visste ikke en gang hvorfor jeg var skjermet den gang, før jeg spurte for noen dager siden en ansatt og fikk svar. 
Jeg husker bare at jeg var redd, så fryktelig redd den tiden. Redd for hva jeg kunne gjøre mot meg selv, men også redd for hva du tenkte om meg og ville gjøre mot meg. Jeg var redd for å skade meg, men jeg klarte likevel ikke slutte. Jeg var redd for hvordan du ville reagere etter jeg hadde skadet meg. Men jeg klarte likevel ikke tenke før jeg handlet. Impulsiv, handlet i affekt, selvregulerte meg på eneste måte jeg visste om, stemmene bråket og ropte, og jeg? Jeg tenkte ikke på annet enn en ting: Skade meg selv. Da fikk jeg pause noen dager. En liten pause fra bråket i hode og det indre kaoset jeg ikke maktet kjenne på. Da hadde jeg gjort det jeg den gang følte jeg måtte. Det var ikke ett valg jeg tok- trodde jeg. Jeg trodde det måtte være slik, det var ikke noe annet jeg kunne gjøre for å overleve denne verden. Og for guds skyld, så ble det stille noen dager.. Det var ikke like kaotisk inni meg etter jeg hadde skadet meg selv. 

Men ikke for deg, stakkars.. du fikk aldri pause, du... Jeg får helt vondt i hjerte hver gang jeg ser deg. Hva har jeg gjort? Selve handlingene, ene og alene selvskadingen, som den dag i dag preger deg, husker jeg faktisk ingenting av. Jeg husker følelsene fra den tiden, men jeg husker ikke det du dessverre fremdeles har på netthinnen. Kanskje er jeg heldig, kanskje ikke. Kanskje har de siste 15 årene preget meg så sterkt at jeg har mistet det medmenneskelige innstinktet om fare når det er mengder med blod.. Kanskje var reaksjonene da alarmen ble trykket på, ansatte som kommer løpende fra alle avdelingene så skremmende at jeg koblet ut. Jeg husker nemlig ikke det du husker. Jeg husker bare følelsene, det å føle meg konstant i fare, leve konstant i frykt. Jeg var så jævlig redd, jeg også. Jeg klarte ikke å håndtere følelsene mine og den konstante indre uroen på en konstruktiv måte, jeg visste ikke at det fantes andre måter å regulere meg på, jeg var desperat, desperat etter å få bort den ekle, uhåndterlige og vonde følelsen i meg. 

Men hva med deg... Tok noen vare på deg? Det lurer jeg på. Fikk du noe hjelp til å bearbeide intrykkene jeg uten å mene det, og ubevisst, utsatte deg for? For jeg vet du husker, jeg vet du er på vakt. Redd for å måtte gjennoppleve det du såg den gang. (Akkurat som jeg er.) Jeg vet at mine handlinger mot meg selv fremdeles den dag i dag preger deg. Og i viten av hva mine destruktive ha
ndlinger mot meg selv har ført til for konsekvenser for deg, er uutholdelig. Det gjør så vondt å se deg. Jeg er så fryktelig lei for det!
- Vet du det? At jeg ofte tenker på deg?

Jeg vil så gjerne du skal vite at jeg aldri ville med viten og vilje gjort deg noe vondt. Det håper jeg du vet. Det handlet aldri om deg, det skulle ikke gå utover andre enn meg selv.
Jeg skulle gjort hva som helst for å ta alt tilbake, gjøre det godt igjen, ta fra deg
minnene, ikke for min skyld, men for deg. Du fortjener ikke dette. Du fortjener virkelig ikke dette..
Tar noen vare på deg nå? 

Idag har jeg vært trygg. Så ubeskrivelig det er å føle seg trygg!


Det kan bli litt mange ting å skulle takle på en gang. Jeg er bare ett menneske. - Det er så ufattelig krevende å være til akkurat nå. Det er krevende at jeg noen ganger, som i går kveld, bare stenger helt av. Jeg blir så utmattet at jeg klarer ikke si ett eneste ord, jeg vil svare, til og med skrike og rope! - Men ikke en eneste lyd kommer ut av munnen min. Det blir bare nok noen ganger, det blir for overveldende, for mye tankekaos, for mye ytre påvirkninger som stresser meg, og for mange høylytte diskusjoner inni hode mitt, og da kobler hele meg ut- og stemmen min vil ikke bære ordene. 
Den gode kontakten min kom og snakket med meg flere ganger, strøk meg på armen og var så god. Jeg ropte inni meg: "Ikke gå ifra meg! Vær så snill bare sitt her litt, ikke la meg ligge her alene, jeg er så redd!", men nei... Jeg klarte ikke si ett eneste ord, jeg hørte heller ikke alt hun sa, og fy det er så vondt! Når man føler seg så alene og ensom og blir faktisk helt fanget i seg selv, - det er som om det legger seg en tåke over meg. Når hun gikk ble jeg bare liggende å kjenne på smerten, det er som om hele meg bare er SMERTE.  Fysisk og psykisk, og jeg får panikk der jeg ligger. Alt, hele meg, gjør så jævlig vondt av jeg kjenner ingenting annet enn det, og akkurat da? Da er det som om verden er bare for vond å være i.

Medisinene som før dempet, demper ikke lenger. Jeg merker nesten ingenting av de jeg tar nå. Det er som om jeg skriker så høyt jeg bare klarer - men ingen kan høre skrikene mine.

I går var fæl. Når kontakten min gikk og lukket døren etter seg lå jeg bare der, fanget i min egen kropp, som om jeg var lenket fast i sengen med usynlige håndhjern. Helt stille, helt i ro, klarte ikke bevege en eneste muskel. Ville så gjerne ha noen der, men klarte ikke si ifra. Hadde jeg bare klart å gi ett tegn. I alle fall ett lite tegn.. Men hele meg er borte.. Fanget inni min egen kropp. 

Men idag har jeg vært trygg! Å! Nå gråter jeg nesten fordi jeg er så takknemlig! Og glad! For å ha fått være trygg.. ! 
Idag kom en av hoved-kontakten min på jobb, og jeg fortalte hvordan jeg føler det - igjen.
 Heldigvis følte jeg endelig at det ble tatt på alvor og forstått, hun er så fantastisk den dama. Jeg er så glad hun var her idag, begge kontaktene mine, om ikke vet jeg ikke hvordan jeg skulle klart dagen. 
Så idag har jeg sluppet å være alene. Jeg har sluppet å kjempe så jævlig alene! Og akkurat nå? Så klarer jeg å smile litt her jeg sitter. Fordi jeg har følt meg trygg, jeg har følt meg trygg idag! ♥ Aner dere hvor ubeskrivelig godt det føles? Når man er så redd hele tiden, og da får en pause? Så ubeskrivelig takknemlig jeg er for denne dagen! Trygghet. I dag har jeg vært trygg.. 
Og akkurat nå, så er det trygt til og med å være litt alene! - Fordi det har vært en stabil trygg dag, med trygge mennesker, rolig og stille, og nå er de gode nattevaktene kommet, og vi har spist suppe og snakket sammen. Jeg smiler.. på ekte!

Det er fryktelig lenge siden jeg har vært tilstede i livet, for medisinene har dempet absolutt alt - mer enn jeg selv var klar over. Man blir helt avflata, man faller ikke helt i bakken, men man blir aldri helt glad heller. Man blir bare litt mindre trist... Og på så ekstremt høy dose jeg har stått på i flere år, så er det kanskje ikke rart jeg kjenner meg både trist, glad, lei meg, frustrert, irritert, lei meg, glad - og alt sammen om hverandre. Men det er mer slitsomt og tøft enn godt. Det må jeg helt ærlig si. Kroppen, hode, JEG skal jo venne meg til dette. Det tar tid. Alle intrykk er forsterket, alt i meg er virrvarr og jeg behøver noen som kan hjelpe meg gjennom det. - Det er ikke lett å be om... Men noen ser, og noen hører ordene mine.. Og det er så fint å oppleve at ord kan nå frem.  

Det at jeg kan kjenne på ekte glede, så deilig! - Det er første gang på mange år jeg kjenner meg ordentlig glad! (når jeg først er glad.) Som når jeg ser medpasienter får det bedre, våkner til liv, da blir jeg sånn ordentlig glad! Jeg har ikke kjent sånn glede på så lenge jeg kan huske! Men samtidig, når jeg blir redd og engstelig, som ikke skal så mye til for at jeg blir, så blir jeg det så ekstremt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Panikken slår fullt inn. Ytre påvirkninger, det skal ikke mye til før jeg er i beredskap. Da er det fryktelig vondt å være tilstedet. Men når det er rolig og føles trygt rundt meg, da klarer jeg bedre å være her og nå. 

Og idag.. Idag har jeg vært trygg. Ubeskrivelig takknemlig ♥ 
Håper på flere trygge dager.. Da klarer jeg litt til. En dag til. Og enda en.

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits