Man blir lei av å si "Det går bra" hele tiden.


Jeg er så dritt lei av å svare: "Det går bra" når det absolutt ikke går bra. Men som regel bare faller den setningen ut av munnen min som en refleks. Jeg svarer det automatisk, uten en gang å tenke meg om. Før hjernen min har rukket å tenke en eneste tanke har jeg allerede svart "Bra". Og jeg kjenner jeg blir skikkelig irritert over meg selv med en gang etterpå, hvorfor faen svarte jeg BRA nå? Det finnes jo ikke en brøkdel av meg selv som tror på det en gang! - Mest trolig ikke den som tar imot svaret heller. Men det er det enkleste svaret å gi, og det er desidert det enkleste svaret å ta imot. Møter man noen på butikken er det dette man stort sett spør: "Går det bra?" eller: "Det går bra eller?" de fleste svarer "Jada, alt bra her vettu, med deg også?" Så er man over på ett enklere tema etter den obligatoriske spørsmålsrunden vi alle tar. Slik er det generelt i samfunnet. Man tenker ikke alltid over hva man spør om, og grunnen for hvorfor man spør.

Slik er det også i psykiatrien. Det var på en avdeling jeg hadde vært innlagt på over tid hvor vi hver morgen samlet oss i kjøkkenkroken til morgen møte, både pasienter og personal. Det må ha vært en mandag siden jeg ble spurt: "Du har hatt en bra helg ja?" Og i og med at jeg ikke hadde hatt noen særlig bra helg, og alle før meg hadde svart ja, (aner ikke om de heller hadde hatt noen bra helg, syns det ville vært rart viss alle hadde hatt en super helg på Dps'n lissom.) ;) Så jeg våget å være litt modig og svarte han: "Det var ett svært ledende spørsmål. Viss du heller hadde spurt meg hvordan helgen har vært, ville jeg kunne svare deg på en helt annen måte enn jeg føler nå." 
Han ble nokså satt ut først, men tok det helt fint, og det beste- han tok det faktisk til etteretning og sa: "Hum, der fikk jeg noe å tenke på." Så smilte han og spurte så videre: "Hvordan har dere hatt det i helgen?"
- Det er noe jeg har lært i løpet av årene, viss jeg sier ifra om noe jeg reagerer på, eller ytrer en mening jeg har, så er det noen som velger å ta det som konstruktiv kritikk, mens andre tar det kun som kritikk. Det må man selvsagt velge selv hvordan man tar til seg ting. Men det er som ett sitat sier: "Ett klokt menneske (som denne sykepleieren er) vet at det er noe å lære av alle mennesker."
Frisk, syk, høy, lav, tykk, tynn- vi er alle mennesker med en tenkende hjerne. Vi kan lære mye av hverandre viss vi går i dialog.


Jeg tar meg selv i å gjøre det samme noen ganger, blir egentlig veldig flau etterpå må jeg innrømme, og omformulerer meg med ett til å heller spør:"Hvordan har du det idag?"
Det er ett mye bedre spørsmål, det er faktisk helt to vidt forskjellige spørsmål i mine øyne. For da oppleves det mer som om det er rom for helt ærlige svar. Alle svar kan inkluderes. Særlig viss kontakt personen som spør setter seg ned i en stol eller på gulvet sammen med meg, i stede for å stå i døråpningen og spør, eller i miljøet med de andre pasientene. Viss de der imot setter seg ned på rommet, får jeg en følelse av at hun/han faktisk vil vite, ønsker å lytte, og ikke minst- hun/han har tid til å ta imot svar som ikke tar bare to sekunder å gi og forholde seg til.
Det kan virke som en bagatell, men det er faktisk ikke det. Det er særdeles viktig at pasienten får en følelse av at de har tid til å lytte. At man spør fordi man ønsker oppriktig å vite hva som foregår forbi det ytre, ikke bare fordi "da har jeg jo spurt i alle fall". Jeg åpner meg for de som setter seg ned på rommet mitt. Da tenker jeg at siden de tar iniativ, da har de mest trolig tid til meg, og de tåler meg. Ikke minst det- tåler HELE meg, ikke bare den delen av meg som er behagelig å forholde seg til.

Jeg er en av fryktelig mange som syns det er vanskelig å be om en samtale, jeg syns det er skikkelig vanskelig. Derfor ble jeg både flau, men også pittelitt stolt, da jeg både i går kveld, og idag formiddag våget å spør noen: "Kan jeg få snakke litt med deg?" Det er virkelig en tillits-erklæring til det personalet jeg våger spør. ♥ Og så sier det også mye om hvordan jeg har det... Jeg ber ikke om en samtale om det virkelig ikke er nødvendig. Det er ett spørsmål som sitter fryktelig langt inne for meg, og jeg vet at mange andre også føler det samme. 

På en avd jeg var innlagt på for tre år siden hadde jeg støtte-samtale fast etter morgen møte, og en før vakt skifte. Da hadde de satt av 20-30 minutter bare til det. Da satt vi på rommet mitt og gikk i gjennom dagen, tanker og følelser jeg satt igjen med. Det syns jeg var veldig fint! Da slapp jeg å hele tiden ta iniativ til samtale, når det er noe som er ett av problem-stillingene jeg strever med. Der stod det klokkeslett hver eneste dag på ukeplanen vi sammen i lege-samtalen hadde laget, ut ifra mine individuelle behov. 
Følelsen av å ta for stor plass er for meg, og altfor mange andre, påtrengende sterk. Jeg bekymrer meg stadig om det er nok personal i miljøet til de andre, tenk om noen andre hadde behov en prat, og måtte vente fordi JEG tok plass? Det er mange som har sagt, og sier til den dags dato, at det er tid nok til alle. At jeg ikke skal tenke på det. At det er i alle fall ikke min bekymring å bære. Men likevel så gjør jeg det. Analyserer, vurderer, ser det an, og diskuterer med meg selv opp i mente om det passer seg å spør! - Som regel passer det seg aldri i mitt hode, selv om det mest trolig hadde gjort det en eller annen gang i løpet av de timene jeg bruker på å vurdere det. Dette er noe jeg må jobbe med, det å ikke stenge meg inne på rommet alene når det er vanskelig, men gjøre som de sier her: Be noen om å være sammen med meg når jeg behøver det. 
Men som med så mang annet, så er det enklere sagt enn gjort. Men jeg gjør som best jeg kan. Og akkurat nå? Så er det det beste jeg klarer. 


Det er så mye som skjer inni meg akkurat nå, jeg kan ikke klare alt på en gang. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å takle det å ha gått ned fra hele 90 mg sobril i døgndose til kun 15 mg i døgnet. Jeg spiser alle måltidene selv, etter over ett år med sonde-ernæring. Jeg kjemper mot skade-trangen hver eneste dag, og har så langt vunnet hvert ett slag. Jeg kan ikke kreve mer av meg selv akkurat nå, enn å klare disse tre veldig store endringene. Det er mer enn nok å ta en dag av gangen. Og akkurat nå? Så syns jeg jaggu meg jeg har klart meg meget bra så langt.

Jeg er veldig takknemlig for å få den støtten jeg gjør nå. Jeg skal få være her på avdelingen til jeg skal videre til Vestre Viken i slutten av Juli. Gruer meg en del til ferie-avvikling, men det går nok bra denne sommeren også. Har vært i gjennom det mange ganger før, og det har jo gått bra så langt så. 


- Lunaen - 

Holder ut..


Det føles ulevelig. Det er ikke å holde ut, samtidig så gjør jeg det- hver eneste dag. Jeg holder ut, uroen og angsten som nærmest spiser meg opp innvendig. Den som er minst like sterk og truende som før jeg staret på disse Benzodiazepine- medisinene som jeg ble satt på for tre år siden. I tre år har jeg gått på ekstrem høy dose beroligende medisiner, og nå er jeg trappet ned til 1 -3del av det jeg stod på for tre uker siden. At det merkes? Noe så fryktelig. Jeg leter etter ord til å forklare, men jeg finner ingen som kan beskrive hvor forferdelig skremmende livet brått er blitt. Det kjennes som om jeg har levd i en egen liten sobril-boble, som nå har sprukket og jeg forstår ikke hvordan klare meg utenfor den. Alt er forserket, både lyder, lys, angst, uro, følelser og tankekaos. Det er ulevelig, og jeg aner ikke hvordan dette skal gå. 
Men jeg holder ut, som jeg alltid har gjort. Jeg vet bare ikke om jeg holder ut i lengden. Det er vell det som bekymrer meg. Jeg må finne en måte å holde ut på en annen måte enn å sove. For det er det jeg gjør når det blir så ille at jeg ikke holder ut mer, jeg legger meg - og hele kroppen spenner seg. Det er vanskelig å finne ro når tankekjøret aldri stopper, jeg sovner av utmattelse, og er like sliten to minutter etter jeg våkner. 


Jeg snakker med noen av de ansatte. Noen av de snakker jeg med når jeg blir frustrert og er så full av følelser og katastrofetanker som jeg ikke vet hvordan sortere selv. Det er da jeg blir redd. Jeg blir generelt veldig veldig redd, veldig veldig ofte. Følelsene har vært bedøvet og tankekaoset har vært levelige en stund, men nå? Langt ifra. Men jeg holder ut.. og holder ut enda en time, enda en dag. 
Og alt er forvirrende, og jeg forstår bare ikke denne verden. Det som er normalt for meg, er helt utenkelig for andre. Det som er utenkelig for andre, er helt normalt for meg. Hvordan skal man håntere ulevelige følelser på en normal måte? Jeg aner ikke hva som er normalt lenger.. Det normale for meg er ikke normalt blir jeg fortalt. Og jeg forstår at for andre er det slik. Men jeg kan ikke huske noe annet. Det er så altfor mange år siden det startet, hele 15 år av mitt 30 år lange liv. Jeg har selvregulert meg på den måten jeg har gjort, fordi det var den måten jeg lærte meg selv det på. Men nå skal jeg starte på nytt, å lære meg hvordan gjøre det slik mennesker flest gjør det. De fleste klarer gjøre det uten å tenke over det, de fleste lærte det som barn. Det gjorde ikke jeg, og å lære seg noe som egentlig er så grunnleggende som dette når man er 30 år? DET er ikke lett. Men de sier det er mulig, de sier de har troen på at jeg skal klare lære meg det. Da kan jeg, viss jeg er redd som jeg ofte nå er, si alt jeg tenker. At det går ikke, det kommer aldri til å gå bra. La meg få slippe mer. Gi meg opp, jeg orker ikke begynne på nytt, jeg er utslitt allerede. Hvordan starte på nytt når man i alder er voksen? Men så klarer vi sammen likevel, å holde ut frustrasjonen og frykten. Og jeg sovner jeg igjen av utmattelse. - Det er så deilig når jeg ser på klokken og jeg har vært borte (sovet) i to timer. Hele to timer av dagen har gått, to timers stillet. En liten pause fra kaoset. Da er det ikke like lenge jeg skal holde ut før natten kommer igjen. Og jeg har klart det, enda en dag uten å skade meg selv. 

Men nettene føles så mye kortere nå. Og dagene så mye lenger. Og jeg tenker så mye at jeg blir utslitt av meg selv. 
Det er noen få, svært få, jeg våger å fortelle mine innerste tanker til. De verdsetter jeg ekstremt høyt! ♥ For det kan ikke være lett å høre alt jeg har på hjerte, når jeg har det vondt og tenker så destruktivt som jeg gjør.
- Heldigvis er det noen som ser meg, bak smilet, bak latteren, som ser at øynene mine? De smiler ikke selv om munnen gjør det. De ser meg.. Og i de minuttene vi er sammen? Da kan jeg hvile. Puste. Være til. Være trygg. Slippe være alene i ensomheten. 


Denne alt-oppslukende ensomheten jeg kjenner på.. Man trenger ikke sitte alene for å være ensom.. Den verste ensomheten er å være det sammen med andre.. For jeg føler meg så annerledes enn andre. Som om jeg ikke hører til her. At jeg er her til feil tid, og på feil sted. Og jeg er forvirret og overveldet av alle disse følelsene og tankene som medisinene før la en demper på. Nå er alt kaos, og alt jeg gjør er å holde ut. En time av gangen. Noen ganger ett pust av gangen, så ett til. 

Noen andre høysensitive der ute som har noen råd?


Noen andre høysensitive der ute som har noen råd om hva dere gjør for å hente dere inn igjen, når dere er innlagt på psykiatrisk eller en eller annen form for instutisjon? Generelt i sosialt samvær over tid?

Jeg vet hvorfor jeg er så sliten som jeg er nå, hvorfor jeg er konstant overstimulert av intrykk. Heldigvis vet jeg, samtidig er det vanskelig når jeg ikke finner noen løsning for å løse "problemet" mitt. Jeg vet at jeg er en av de som har dette karaktertrekket, det er faktisk så mange som en av fem i befolkningen som sanser mer enn andre, vi tar inn tre til fem ganger mer informasjon enn majoriteten av befolkningen. Og det krever enormt å klare bearbeide alle disse sanse-intrykkene for å komme i balanse igjen.


Jeg forsøker hente meg inn igjen ved å skjerme meg mye på rommet. Jeg trenger mye alenetid, noe som ikke finnes så mye av når man er innlagt. For uansett hvor mye jeg er på rommet, så klarer jeg aldri hente meg ordentlig inn, for det blir FOR mange inntrykk på altfor kort tid i ett så sosialt samvær som det er her. Tilsyn for eksempel. Hvert kvarter, hver halv time, er det noen som banker på døren og spør om ett eller annet. Det må man jo ha, men samtidig er det ikke alltid det beste for enn. - Det er en ordentlig vanskelig situasjon å stå i, når man på en side har behov for tilsyn, samtidig som man ikke tåler det. 
Det er vanskelig å vite hvordan regulere dette når man ikke har energi igjen til å ta inn mer informasjon av noe slag. Det er fullt, så fullt at jeg hadde ikke tålmodighet til å ha legesamtale idag - men presset meg likevel. Noe jeg igjen vet jeg absolutt ikke trenger nå. Stress avler stress. Og svare på spørsmål er krevende når man ikke orker en gang å høre en nål falle i bakken. Men jeg svarte konktret og ærlig på det som ble spurt om, og jeg forklarte hvordan jeg føler meg så godt jeg klarte. Nemlig alt dette med at jeg ikke får nok tid å hente meg inn igjen på. At inntrykk er inntrykk, om det er positive eller negative spiller ingen rolle - jeg (og flere) er overstimulerte og klarer ikke roe oss på kveld og natt grunnet det. Da må nattevaktene hjelpe oss til å samle oss igjen.    

Jeg klarer beholde roen PÅ UTSIDEN (som regel), men uroen på innsiden er enorm. Og det tar mange timer å bearbeide alt som har skjedd i løpet av en dag når det endelig roer seg i avdelingen til kvelden. 
For når nattevaktene kommer på jobb? Da eksploderer alt jeg har bært i meg av uro og inntrykk fra dagen, ALT kommer ut- uten filter, uten stopp. Da prater jeg konstant- uten stopp- om alt jeg har opplevd av både positive og negative opplevelser, ellers hvordan jeg registrerer det ene og det andre i miljøet, mine observasjoner som jeg ikke en gang ønsker å ta inn - men ufrivillig likevel får med meg. 
I går kveld og i natt snakket jeg fortvilt om de siste tre dagenes utfordringer uten å klare roe meg. Jeg vet jeg trenger mye ro, hvile og søvn. Men jeg er så innmari stressa nå om dagen at jeg klarer ikke hente meg inn igjen uansett hva jeg prøver på. - Jeg klarte ikke roe meg før kl 02.00 i natt, sovnet i 02.30 tiden og stod opp kl 06.00. 
Jeg er ufattelig sliten nå kjenner jeg. Er helt tappet for krefter, men likevel prøver jeg beholde roen på utsiden selvom jeg så langt ifra ER det inni meg.

- Det trenger ikke være negativ energi, det kan like så godt være god stemning som blir for overveldende, som når vi er mange mennesker i samme rom, da blir det fort kaotisk inni meg, fordi jeg både ser og føler og sanser på hvordan de andre har det, tar inn deres smerte, engstelse, uro, stress, alt- ord, stemmeleie, øyekontakt, blikk, kroppsbevegelse, alle sansene mine er skjerpet - og jeg skulle mer enn gjerne ha stengt alt ute, hatt noen ekstra hudlag, - men dette er ikke noe jeg kan gjøre noe med. Dette er slik jeg er født, slik ER jeg. Det er ikke sykdom, eller noe som kan medisineres bort, det er bare slik at noen har mer utviklet sanser enn andre. Det er en gave, samtidig kan man oppleve det noen ganger som en forbannelse.

Det er SPESIELT utfordrende når man er innlagt på en psykiatrisk avdeling. Når man er var på stemning, lyd og humør, så svinger det voldsomt når man er sammen med så mange forskjellige sjebner. Og når man er så lett påvirkelig blir det fort svingninger som kan missforstås og tolkes som symptom. - Jeg blir fort påvirket av hvordan andre har det. Hvordan omgivelsene er. Mange blir det, men noen tar det innover seg at det går på helsa løs. Det er stor forskjell på noen som tar det innover seg som IKKE er høysensitiv, enn noen som tar det innover seg som ER høysensitiv. 

Legger ved noen linker som jeg har funnet ang Høysensitivitet. 
Her: 
http://www.klikk.no/mote/detnye/article1502757.ece

http://www.denlilleklinikk.no/saerligsensitiv/

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Sarlig-sensitiv-7198643.html

 

Ikke undervurder meg.


- Jeg vet det blir hardt. Jeg har vært igjennom dette før. Men det er allerede tøft. - Og JEG er den som kjenner det på kroppen. Men jeg vet også at jeg klarer dette, JEG vet at jeg klarer å fortsette nedtrappingen etter planen, til tross for at legene ville stoppe den og fortsette om en uke. Fordi jeg i går hadde en (helt normal) dårlig dag. EN av VELDIG mange dager, men hvor de fleste ikke enser dem- fordi jeg biter tenna sammen og holder frustrasjonen inne. Men når begeret er fullt, så er det fullt, og da renner det over. Slik er det vell for oss alle i blant? - Og når det renner over så er det rett og slett fordi man har bært det inni seg i veldig lang tid. Altfor mange ser seg blind på diagnoser og symptom. Til slutt så ser dem faktisk ikke annet enn det, så de naturlige reaksjonene man har blir stemplet som noe helt annet enn det. Sykt. De normale reaksjonene man har i en avdeling blir overanalysert til å bli noe helt annet, i mitt tilfelle var det nettopp at nedtrappingen ble for hard, jeg trengte en pause. NEI, det var ikke det. Jeg trenger det jeg har sagt i fire mnd, RO og HVILE. 

Så jeg brukte kortet jeg ikke har tenkt på at jeg kan bruke en gang: "Jeg er ikke tvangs medisinert. Så viss jeg vil fortsette planen som ble satt opp, fordi JEG kjenner meg selv såpass godt at jeg VET jeg er i stand til det, så velger jeg å fortsette. Det er mitt endelige valg."
Så jeg fortsetter nedtrappingen som planlagt, og jeg er ferdig med den om en uke. :D Da skal jeg stå på den dosen resten av sommeren og ta resten når jeg kommer til Vestre Viken. 
Så jeg må si jeg gleder meg til samtalen om en uke, hvor legene da får tilbake melding om at jeg faktisk klarte det de ikke trodde jeg kom til å klare.

Ikke la noen, uansett hvem, undervurdere deg! - DU kjenner deg selv best, stolt på det og følg magefølelsen din er mitt råd. 
Jeg har lenge følgt de velmente rådene alle har gitt, og alle "du må" som egentlig var "vi mener du burde, men" - men når alle disse velmente rådene ikke fører noen vei, og når alle "du må" rådene ikke hjelper, er det kanskje på tide å styre unna alt dette og gjøre det man selv kjenner på er bedre for enn? 
Upopulært og litt diskusjoner blir det nok, men til syvende og sist er det kun du selv som kjenner din styrke, og når du er så skråsikker på at det du gjør er riktig for deg- så faen, ikke la andre mennesker stoppe prossessen til å nå målene dine. 

- AMEN.


-Lunaen-

Er visst sta nok for behandling, jeg. Hurra! JEG KOM INN! :D


Avdelingen føles VELDIG liten akkurat idag. Den føles veldig trang og jeg får nesten litt klaustrofobi kjenner jeg. Jeg har bare lyst ut å hyyyyle høyt: "JEG KOM INN!!! DE HAR TROEN PÅ MEG! På lille-store Luna!! - DE SER NOE I MEG SOM GJØR AT DE VELGER Å GI akkurat meg denne MULIGHETEN! - JEG KOM FAEN MEG INN dere!!! JEG KOM INN!

Dette er STORT!! Det er som om takhøyden her inne er akkurat litt for liten til å få utløp for alle disse følelsene jeg har inni meg akkurat nå. Jeg vil bare på fjellet! Eller til havet! Eller hvor som helst- bare UT! Vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg faktisk, for jeg er så ubeskrivelig glad! "Primær kontakten" min her på avdelingen, som virkelig har hjulpet meg hundre og ti prosent hele veien, hun ble så glad at hun klemte meg mens hun snurret meg rundt i luften her! Så vi gledes!♥  - Jeg er så spent, nervøs, men aller mest- ydmyk og takknemlig! - Og veldig veldig rørt. Kjenner jeg er på gråten akkurat nå.. For det betyr at de ser noe i meg som ikke jeg har gjort på veldig veldig lenge.. De ser at jeg har det som skal til for å klare meg uten medisiner, uten psykiatriske avdelinger, de ser en fremtid - for MEG! At Luna, med riktig veiledning og støtte, kan lære seg å takle følelser på en konstruktiv måte, og få seg en fremtid som er verdt å leve.



Jeg har ikke ro i kroppen til å si mer akkurat nå, annet enn: TAKK, tuuuusen tusen takk til alle som har hjulpet meg på veien til å komme hit jeg er idag, som har beholdt troen på meg, som har støttet og hjulpet meg fra graven og opp det siste året. Det er herlig å kjenne man lever litt igjen, heftig nedtrappet på medisiner som gjør at jeg er en følelse-bombe i meg selv. Alt er forsterket - og den beste følelsen jeg kjenner på inni mellom, som er akkurat idag- Jeg kjenner meg for første gang på mange år I LIVE.
Jeg lever, og jeg er takknemlig for å få en ny sjanse. A better life is on it's way. Og tro meg, - jeg skal jobbe beinhardt for det ! Slik som jeg alltid har gjort! 

Takk til alle her på sub akutt som hjelper meg gjennom tøffe dager! 

- Luna Ch -
 

La meg bare få lov å ha det litt jævlig idag, vær så snill.

Noen dager, som idag, er jeg ikke i stand til å svare på enkelte spørsmål, egentlig vil jeg aller helst slippe å bli snakket til eller spurt om noe som helst. Kjenner at idag er en av de dagene jeg har mer enn nok med alt I meg selv, så jeg har ikke ork til å sitte å prate med noen om uvesentligheter eller om noenting faktisk, jeg vil bare være alene. Slippe se og høre, bare være. Få lov å være i fred. 

- Shawna Erback - Sometimes she just wants to be alone -

Det er vanskelig for mange å forstå, de vil jo så gjerne hjelpe. Jeg forstår det er godt ment, men jeg klarer bare ikke idag. Klarer ikke være til annet enn å overleve dagen som best jeg kan. Det er vanskelig å forholde seg til viser noen helt tydelig, å forholde seg til denne stillheten min. De vil nå inn, nå inn i kjernen og fjerne det som jeg kjenner på som de ser gjør meg vondt. Det er noen som ser, og som vil fjerne- og det er sikkert fint, det. Det er jo det, fint at andre vil ta del i og vil hjelpe. Men det er ikke det jeg har behov for idag. - Akkurat idag orker jeg ikke la dem komme nær meg, jeg trenger akkurat idag å bare få lov å være alene, få lov å kjenne på det som er vondt, være i det, stå i det, ikke avlede hele tiden. Det har alle prøvd på i alle år, det har ikke hjulpet. Å avlede er selvsagt noen ganger bra, men ikke alltid. Det er i alle fall det som er livet tror jeg? Om jeg har forstått litt av hva BET er, så er det nemlig dette jeg skal gjøre- tåle å kjenne på alle følelser, ikke bare når det er bra dager, men også de vonde. Tåle de og være i det-  uten å gjøre noe for å avlede og flykte fra det. Forstå og erfare at følelsene i seg selv ikke er farlige, bare så jævlig ubehagelige. Men da må også de ansatte tåle smerten min, se og la meg være i det. 
- På dager som dette, flykter jeg. Entet ved å skade meg selv fysisk eller ved å nekte meg selv mat. Idag skal jeg stå i ubehaget, kjenne på smerten, holde ut og ikke gjøre noenting for å unngå eller flykte fra den. 

- Shawna Erback - True Love Lasts For Ever - 

Jeg hater meg selv litt for mye akkurat nå for å stenge dem ute når alt de ønsker der de sitter i døråpningen er å hjelpe meg gjennom dagen, de er jo så god og snille!!!! - Men samtidig vet jeg at det er ikke alltid det beste er å unngå smerten, det har jeg jo gjort ved å skade meg selv i så altfor mange år nå, - akkurat på dagen idag for ett år siden lå jeg på kirurgisk og ble lappet sammen etter å nemlig ha gjort det- skadet meg selv for å unngå smerten, og det har jeg gjort de fleste andre 16-17 mai-er. Det er ikke alltid løsningen er å avlede, noen ganger må jeg få lov å ha det jævlig rett og slett. Bare la meg få ha det litt jævlig en dag inni mellom, jeg som andre. 
Jeg minner meg selv idag hele tiden på at jeg har ikke fastvakt for å underholde dem, jeg har det for å bli ivare tatt. For min egen og for deres trygghet, for at jeg skal klare meg gjennom dagene uten å skade meg selv. Men jeg har behov for å være stille inni mellom som alle andre har. Jeg klarer ikke være sosial med alle 9 forskjellige kontakt personene jeg har på ett døgn som skifter på hver time dag etter dag, natt etter natt, uke etter uke, måned etter måned. - Jeg husker faktisk ikke en gang sist jeg kunne lukke døren til rommet mitt å bare være til... Det må være veldig lenge siden nå..  

Stillhet er ikke farlig. Noen ganger trenger man nemlig kun akkurat det. Jeg, som alle andre, også de ansatte, alle mennesker på denne jord- har behov for stillhet og ro. 

- Shawna Erback - Golden Silence -
 
Idag har jeg det jævlig vondt, men jeg tåler det. Jeg erfarer at jeg går ikke under. Jeg har en selvskadings trang som er langt over skalaen hvor det høyeste tallet er 10, men jeg har ennå ikke bukket under, jeg klarer meg, jeg klarer dette! 

Som jeg stadig blir fortalt: "Følelser er ikke farlige, bare veldig veldig ubehagelige." 

Tillate seg å tenke på seg selv og være pasient.

Å regulere tid i miljøet med de andre pasientene og ansatte, og tid på rommet for meg selv er ikke noe jeg før har vært særlig god på. Helt ærlig har jeg aldri tenkt at det var noe jeg måtte gjøre for å bli bedre, som 18 åring visste jeg heller ikke hva hverken høysensitivitet var, hva toleransevinduet var, og jeg forstod ikke hvorfor jeg hele tiden ble så urolig og stresset- når det ikke var noe som tilsynelatende var å bli så "oppjaget" av. Jeg tenkte heller ikke at å TENKE PÅ MEG SELV, TA VARE PÅ MEG SELV var noe jeg kunne tillate meg selv å gjøre. Det er jo egosentrisk, eller?noen avdelinger, har noen ansatte, vært veldig behjelpelige med å regulere det FOR meg. Mens andre har satt mer pris på at jeg har vært så sosial, hjulpet til både på kjøkkenet og med andre pasienter.  - I mange år ble jeg værende i miljøet til jeg nesten stupte, og jeg ble hyperaktivert. - Selvsagt er det da ikke noe jeg er særlig flink til i og med at jeg aldri før nå de siste dagene VIRKELIG har begynt å kjenne riktig godt etter. Lytte til kroppen, være "føre var" når jeg kjenner angsten begynner å ta ett reált grep i brystkassen min, da må jeg virkelig tenke: "Hva har jeg behov for nå? Hva trenger Luna akkurat nå for å komme innenfor toleranse vinduet igjen?" "Hva kan jeg selv gjøre for å roe meg selv ned?" (vet du ikke hva Toleranseviduet er? Da kan du lese om det her: http://www.psykologtidsskriftet.no/?seks_id=424651&a=2)


- Jeg har alltid vært svært lett påvirkelig av andres sinnsetemning. Det er vell en del av det å være høysensitiv, - mange mennesker sanser stemningen i rommet de går inn i med en gang, stemningen under overflatennoen mer enn andre- og jeg er en av de. Det skal ikke mer enn EN person til at energien i rommet blir skipplet. Da blir jeg også skipplet. - Det er noe jeg nå er mer bevist på og tar hensyn til. Er det noen som har en dårlig dag og tydelig viser det med enten/eller både blikk, holdning, raske bevegelser, snakke i ett bestemt tonefall- så er det som om deres energi setter seg i kroppen min og jeg blir enda mer urolig og stresset enn jeg allerede i meg selv er. Jeg vet også hvem som har lett for å stresse meg opp (jeg lar meg bli stresset av) og hvem som roer meg ned. Når jeg er klar over dette, kan jeg selvsagt gjøre noe med det. - Jo mer jeg lærer om symptomene og lidelsen min, og høysensitiviteten, jo mer kan jeg ta hensyn til det og beskytte meg selv og derfor hente meg raskere innenfor toleranseviduet enn før. Jeg har en lang vei å gå, mye å lære, mye å erfare, det er ikke noe man bare kan knipse med fingrene og så er det gjort. Dette tar tid, men det får ta den tid det trengs. Jeg har tid! 

Er pasienter urolige i miljøet har jeg ofte tatt på meg oppgaven jeg ikke skulle ha gjort - og gjort alt jeg har kunnet for å roe pasienten ned. Hjelpe til. Aktivisere. Gjøre noe sammen med, eller snakke med. - Jeg har alltid vært slik, men det betyr ikke at jeg alltid må være slik. - Jeg har satt meg selv til side og andres behov før mine egne i alle år, på alle instutisjoner utenom på RKSF hvor de regulerte dette for meg. - Jeg vet at jeg tåler svært lite, særlig i den fasen jeg er i nå. Det er mye som skjer i livet mitt nå, noe deler jeg åpent, annet holder jeg tett ved bryste. Det er ikke alt jeg ønsker å dele offentlig, det er ikke alt som treng å deles - det velger jeg selv for å ta både hensyn til meg selv og andre. 
Så jeg må si at akkurat nå så er jeg litt i min egosentriske boble. Noe jeg faktisk akkurat nå faktisk har nødt å være. - Jeg MÅ ta hensyn til meg selv og mitt indre liv, for å holde symptomene under en viss kontroll. - De kroppslige abstinensene som kommer av nedtrappingen av mediskamenter lar seg ikke hemme, men det psykiske kan jeg til en viss grad holde i sjakk om jeg selv er bevisst på hva som gjør at den konstante angsten bryter ut til det ekstreme. Hvorfor ble jeg hyperaktivert nå? Eller hypoaktivert? Hva skjedde om utløste det, og hva kan jeg gjøre for å hente meg inn igjen? Å reflektere er undervurdert! Analysere situasjonen før og etter. - Jeg er mer åpen for dette nå som jeg er mer våken og tilstedet i meg selv og livet mitt, enn for bare noen uker siden før nedtrappingen. Den er beinhard, men fy faen så godt det er å kjenne seg mer våken, mer her og nå, tilstedet i livet mitt, og ikke i min egen lille sobril-boble. Jeg lurer derfor på hvor våken skal jeg egentlig bli, når jeg skal ned 40 mg til i unkant av to uker ... hjelpes! hehehehe... 

Jeg er sjelden ett minutt uten angst, jeg har det de kaller ett hypersensitivisert alarmsystem, kroppen min er alltid i beredskap, alltid "på vakt", det er bare først når det bryter fra bølger til flodbølger andre kan se den, angsten syns ikke på utsiden før det går for langt. Og det går ofte for langt. Utenom de to siste dagene hvor jeg har tatt mer hensyn til meg selv og hva mine behov akkurat her og nå er, enn å tenke på hva som skjer rundt meg i avdelingen. Jeg skjermer meg bevisst, setter på meg øretelefonene med rolig musikk som roer kroppen og stenger ute alt av intrykk, alle lyder i miljøet forsvinner så fort musikken settes på, for det er lite intrykk om dagen som skal til for at jeg blir hyperaktivert som det kalles. - Jeg har mer enn nok med alt som skjer både i kroppen og hode mitt nå, og i livet mitt som er rimelig uforutsigbart om dagen. Det er ikke lett å se på meg hvordan jeg har det, som en ansatt sa ikveld, og vi snakket endel om det. Det satte jeg pris på, at vi snakket om akkurat det. For det er mange som tror jeg er i bedre form enn jeg egentlig er. 

Jeg er så innmari sliten av å leve. - Jeg minner meg selv stadig på at JEG er også innlagt av en grunn. Jeg er på sykehus fordi jeg er syk, ikke fordi jeg er ansatt her for å gjøre en jobb. Jeg er her for å FÅ hjelp, jeg på lik linje som alle de andre pasientene her. Gud bedre så fort rollene kan skifte om man ikke er bevisst på det. Mange har sagt tidligere at jeg ikke har godt av å være innlagt og noen har begrunnet utskrivelse med nettopp dette. - Jeg tenker at de kanskje heller kunne ha lært meg teknikker til å regulere dette, istedet for å sende meg hjem for å overleve? 
Men skal jeg i alle fall forhåpentligvis få hjelp til å lære meg å håndtere alt dette som skjer i kroppen min og hode mitt som jeg ikke har klart å håndtere på en konstruktiv måte før. Jeg har jo aldri forstått hva som skjer med meg, så det er jo ikke så lett å gjøre noen endringer heller da. - Jeg håper bare så INDELRIG at jeg får plass på Vestre Viken at jeg ber til høyere makter hver kveld om at de skal gi meg en sjanse! Møte på onsdag MÅ bare gå bra! Om jeg så spyr av angsten der jeg sitter så gjør jeg heller det enn å gå! heheheehe... Jeg SKAL dit, koste hva det koste må. De er veldig positive, og dette blir jo time nr tre de bruker på MEG. Hvorfor bruke så mye tid og ressurser om det ikke er sjanse for at jeg kommer inn? 
Spennende og skummelt og alt i mellom! 

Alt er egentlig ukomfortabelt om dagen, men jeg vet at jeg klarer dette!

Nå er jeg midt i "Kampen for livet" - og denne gangen SKAL jeg klare det!


- Shawna Erback - A better life is on its way - 

Disse abstinensene kan bare dra til H*** - jeg gidder dem ikke mer! - hehe.. nei, jeg har vell ikke annet valg enn å stå i det? ;) Men fy som jeg missliker å være "syk" nå. Har ligge store deler av dagene nå. Mye fordi jeg nesten ikke tåler mennesker. Hehehe.. Det er ikke personlig, men alle lydene, roping i gangene, gåingen, pratingen, dørene som smeller, om det er stressende energier, alt- alt er bare FOR mye akkurat nå. Det er meg, ikke andre. JEG er stresset i meg selv konstakt. Er nesten konstant kvalm, influensa symptom som sår hud, hodepine, kaldsvetting, slapp og trøtt og samtidig sloss jeg med angsten og uroa i kroppen som disse medisinenen har lagt lokk på i mange år nå- så kan vell si at det er litt mye på en gang nå. Både opp i vekt, ikke skade meg på datoer jeg vanligvis har skadet meg, heftig rask nedtrapping av medisiner jeg er totalt avhenig av, nei jeg er bare glad jeg ikke har vært frekk mot noen enda, hehe, for det er noe som noen ganger har holdt hardt må jeg innrømme :P - Kan ikke si jeg gleder meg så fryktelig mye til neste uke når jeg skal trappe ned enda mer.... MEN jeg VET jeg klarer dette! Må bare holde ut, og tenke på at det er en invistering i fremtiden. Det går jo rette veien? Har jo regelrett begynt på "kampen for livet" nå.Nå kommer alle følelser jeg har sultet bort og skadet meg for å ikke kjenne på, og ikke minst medisinene har lagt lokk på - nå må jeg regelrett kjenne på angsten til jeg nærmest spyr og alt av minner jeg ikke vil huske kommer sterkere frem, og jeg stå i det- være i det jeg aller helst ikke orker eller vil være i, som til tider kjennes ut som drukner meg innvendig. Men jeg VET at dette er eneste veien gjennom og ut, det finnes ingen annen vei. Derfor holder jeg ut. Eller jo, man har alltids ett valg, jeg kan selvsagt velge å fortsette som før - frem til det går galt en dag. For som jeg har blitt fortalt så mange ganger: "Neste gang har du kanskje ikke like flaks Luna"Men så vil jeg jo egentlig leve, da. Skal jeg gi opp livet før jeg har levd det? Nei pokker heller! 

- Shawna Erback - That's better -

Disse 15 årene med alle opp og ned turer, alle kampene jeg har vunnet, alle tilbakefall jeg har hatt hvor jeg gang på gang har reist meg opp viser bare at jeg har det som skal til for å klare dette- så jeg gir meg ikke denne gangen heller. Jeg ER sterk nok!  Og jeg skal ikke mistet motet bare fordi jeg har fått stempelet "behandlings ressistent" før, eller fordi jeg vet det er mennesker der ute som bare venter på at jeg kommer hjem til det samme gamle, til jeg er "meg selv igjen", at det har gått til H*** denne gangen også, - nei jeg skal ikke gjøre det for dem- men for MEG SELV. Denne gangen skal jeg gå all in for å få meg ett liv for min egen del. Ordene sitter hardt i, ordene jeg har sagt jeg blir kvalm bare jeg hører dem si det til meg, og som jeg har så innmari vanskelig for å tro på: "Fordi jeg fortjener.... leve, fortjener mat, fortjener å ha det bra, fortjener alt godt som alle andre mennesker på denne jord gjør" - Det er ikke noe jeg selv føler, men en dag så håper jeg at jeg kan klare å føle det! - Det er noe jeg må bli minnet på daglig, som jeg selv må minne meg selv på - midt opp i kampen. For det er det som er det som holder meg tilbake: "Fortjener jeg hjelp?" Inni meg er det en stemme som skriker "NEI!" - men istede for å godta det som jeg har gjort, så skriker jeg heller tilbake "HOLD KJEFT" nå. 

- Selvsagt er det mennesker som venter på at jeg ikke klarer denne runden heller, det er alltid de som mister håpet og troen med tiden, noe jeg faktisk har full forståelse for men som selvsagt ikke er godt å høre eller vite. Men på hvilket grunnlag har noen til å tro at jeg etter 15 år skal bli frisk? Vi, inkludert meg selv, har alle håpet og trodd i det lengste at etter ett år skadefri så var det slutt. Det har vært de tidene også. Der jeg og de rundt meg trodde at nå var kampen vunnet. Nå var det vonde over, kunne livet starte. Men så har jeg falt tilbake i mørket og med så mange år med håp og deretter skuffelser, så er det ikke rart at flere mister håpet og troen på at dette skal gå bra noen gang. - Jeg har til og med fått spørsmål om hvor jeg ønsket begravelsen min, hvilken blomster jeg ville ha i den, hvilken sanger som var ønskelige. 
- Det høres nok brutalt ut, og jeg kjenner jo på det selv. Men det er også brutalt dette livet jeg har levd til nå. Rått og brutalt er egentlig de mest troverdige og beskrivende ordene jeg kan bruke. Det er få som egentlig vet hvor flaks jeg har hatt disse årene, for jeg har skjermet de fleste for det verste. Det er ingen som vet hvor mange ganger jeg har ringt ambulansen og være på sykehuset for å bli lappet sammen igjen og latet som ingenting neste dag for å skåne de jeg er glad i. Det var, og er, mitt helvete. Det var ikke noe andre skulle måtte ta del i. 

- Shawna Erback - How she says I LOVE YOU -

Og jeg hadde mistet det jeg også de siste årene, Håpet. Det er noe av det mest triste syns jeg. - Jeg hadde mistet håpet jeg også, det håpet jeg tviholdt på i gjennom alle årene i Skien og Porsgrunn hvor jeg var mer innlagt enn ute, der faglærte fortalte meg at jeg kom til å måtte leve slik for resten av livet, men at jeg kunne leve godt med sykdommen. "Alvorlig sinnslindende", står det på mange papirer jeg har hjemme i en eske blant mange dagbøker skrivet av en ung fortvilet jente, og en dag kommer jeg til å brenne alle papirer og dagbøkene på ett bål, på en strand, i solnedgangen med venner og skåle for livet, sammen med andre krigere jeg kjenner som har vunnet kampen og fått seg mer normalisert liv, til tross for samme utgangspunkt som meg. For faen ta- jeg skal leve jeg! Og vet dere forskjellen denne gangen? Denne gangen, skal jeg kjempe meg opp og frem for min egen del. Ikke for andres, ikke for å motbevise noen, men for min egen del. Fordi JEG vil leve, fordi JEG fortjener på lik linje som andre å leve ett godt liv. (vanskelige ord å skrive...hjelpes kjenner jeg har lyst å stryke over ordene med sort blekk..) MEN jeg velger å la dem stå! Vanskelige ord og tro på, dette "fortjener greiene".. Men øvelse gjør mester! Og jeg øver meg! Jeg tror ikke ett sekund på ordene akkurat nå, det er det mange år siden jeg gjorde.. men jeg skal komme dit! Og siden jeg klarer å la dem stå nedskrivet, så er jeg i alle fall på rett vei!

Abstinenser, angst, uforutsigbarhet, jeg er REDD.

Jeg har hatt video møte med Vestre Viken idag igjen, håpet SÅ på ett endelig svar om jeg får plass eller ikke - men den gang ei. Tror dette er en test dette også fra deres side, om jeg takler å stå i denne uforutsigbarheten og utryggheten. Jeg vet ikke men det føles i alle fall slik. Vi skal ha enda ett video møte, det blir eksakt samme tid om en uke, da skal overlegen for BET programmet være med. - Uforutsigbarhet er noe av det jeg takler dårligst i denne verden, uforutsigbarhet, det er ofte da jeg rømmer. Rømmer inn i meg selv og klarer ikke forholde meg til andre mennesker. Og det har jeg gjort de siste to dagene, søvn er ikke bare for søvn lenger, det er for å rømme. For å slippe å forholde meg til verden. Jeg sov i hele ettermiddag i går og var ikke oppe med nattevaktene som jeg pleier, jeg har ekstremt med angst og uro og takler det så innmari dårlig. Og de gangene jeg våknet i natt har jeg ikke sett på de ansatte en gang, de jeg er så glad i.. og det var vondt å ikke kunne klare be dem sitte litt hos meg selv om det var alt jeg ville i natt da de kom inn hver halv time for å se til meg.. Jeg såg de, men klarte bare ikke si noe. Jeg lukket øynene.. Jeg er så ambivalent til hvordan takle livet akurat nå, jeg VET rett og slett ikke hvordan takle det. Jeg har vansker for å forholde meg til noe og noen nå... Og jeg vet en av grunnene... Jeg har vært igjennom dette så altfor mange ganger før..

 Det er vanskelig å ikke vite hva som skjer fremover, det eneste jeg vet er at jeg skal være her i alle fall tre uker frem i tid, de tre ukene er forutsigbare. Resten vet jeg ingenting om. - Om jeg skal være her videre eller på enda en ny avd, det vet jeg ingenting om. Tror ikke legene, noe sted, forstår hvor forferdelig slitsomt det er å være en kasteball i systemet år etter år, alltid ett nytt sted, ny avdeling, bli kjent med nye mennesker, både personal og pasienter, bli trygg nok på de til å snakke med dem, - Knytte seg til, for så å reise til neste. Så på'an igjen. Jeg er utslitt av det. Jeg klarer det bare ikke enda en gang, det må da vell være grenser for hva man skal bli påført av påkjenninger? Jeg mener og har sagt det, at enten får jeg være her frem til jeg FORHÅPENTLIGVIS får plass på Vestre Viken, eller så drar jeg faktisk hjem til leiligheten min og overlever der til da, og håper jeg klarer å holde meg i best mulig form.
Enda en ny avd vil bare bli en ekstra påkjenning for meg. Og jeg trenger ærlig talt ikke flere av de akkurat nå. Jeg har kommet sååå langt ift å stå i følelser og snakke med ord og ikke med kroppen nå, at jeg vil ikke, og er faktisk livredd for å falle tilbake i gamle spor igjen. 
Hverken jeg eller kroppen min tåler flere påkjenninger nå. Jeg orker ikke knytte meg til flere mennesker for så å dra igjen vell viten om at jeg mest trolig aldri får se dem igjen. (om jeg ikke blir lagt inn igjen, da. Noe jeg ikke skal mer.
- Jeg går i samme fella hver eneste gang, hver eneste avdeling, hvert år.. år etter år.. nye mennesker jeg blir knyttet til og glad i, for så å miste de den dagen jeg tråkker over dørterskelen med klærne og tingene mine og skal ut i den store verden igjen- eller videre til neste avdeling...
Er man ikke relasjons-skadet fra før av, så blir man det i alle fall av å være en kasteball i dette systemet. 

Jeg kommer til å være ustabil som fy de neste ukene, stenge ute, stenge av, avvise, gi en klem og angre etterpå, - i mens jeg skriker inni meg om hjelp... som i natt.. det er lettere tror jeg, å dra herfra, om jeg har klart å ta avstand i mens jeg er sammen med dem. Jeg aner ikke om det er det, men jeg tror at det kanskje er det? Men fy så vondt det er.. så jævlig vondt! Å se dem og vite sannheten jeg har kjent på, følt på og måttet leve med fra alle de andre innleggelsene på alle de andre avdelingene. Savnet og lengselen er ubeskrivelig.. Den varer heldigvis ikke like lenge som før.. i og med at denne hjernen vår er så fantastisk at den lager egne overlevelses strategier. Er glad for det, egentlig. Før var jeg ikke det. Men om ikke hadde jeg ikke overlevd alle gangene mitt hjerte har blitt knust, leget, knust, leget.. Relasjons-skade tar år å fikse når man blir påført dem på nytt gang på gang. 
Jeg skulle noen ganger ønske jeg var hjerteløs. For mitt hjerte knuses hver gang jeg ser de ansatte her nå, de jeg er blitt knyttet til og glad i.. Det er derfor jeg ikke ber om støtte eller hjelp.... for jeg er redd jeg kommer til å bryte sammen, og jeg vet ikke om jeg klarer det igjen..

Disse tre ukene blir ett sant helvete. Det blir tøft i langt tid nå, mye nytt og skummelt. Akkurat nå så er det så mye på en gang syns jeg. Det er så overveldende alt nå. Det er selvsagt mye på grunn av uforutsigbarheten jeg er tvunget til å leve og stå i, men også at jeg har begynt på nedtrapping nå - av disse vanedannende medisinene jeg har gått på i ekstremt høy dose i mange år nå. Er også en veldig rask nedtrapping, så konsekvensen er jo selvsagt både psykiske og fysiske plager. Akkurat nå føles det ut som om jeg har influensa. Man får influensa symptom..

Det medisinene gjør er jo å legge lokk på alle føleler, og jeg som har vært neddopet på legemiddler siden jeg var 15 år er veldig dårlig på å takle de, stå i de vonde og vanskelige følelsene. Jeg har brukt selvskadingen og sultingen for å dempe dem. Dårlige og farlige redskaper til å regulere føleleser, men de eneste jeg som 15 åring visste om og har desverre med årene blitt avhengig av. - Nå skal jeg klare meg uten medisinene som legger lokk på, som undertrykker, og jeg skal takle å stå i alle disse ubeskrivelig vonde og tunge følelsene og tankene uten å hverken skade meg selv eller sulte meg. OG DET ER DRIT VANSKELIGE ALLEREDE. Og jeg er så redd! SÅ redd for at jeg skal falle tilbake i gamle spor. Jeg kjenner allerede på trangen til å skade meg, samtidig som jeg VET at det er ikke løsningen.Det er en midlertidig løsning som gjør meg bare vondt og sliter meg mer ut enn jeg allerede er med alle timene på sykehuset i etterkant - og det løser jo absolutt ingenting, det gir meg kun noen minutters pauseMen hva er løsningen.? Å sove er jo heller ikke en løsning. Snakke om det? Klarer for øyeblikket ikke annet enn å høre god musikk på øret, skrive, rett og slett bare HA det vondt og godkjenne at slik ER det bare akkurat nå, og det er greit. 

- Skulle likt å pakket meg selv inn i en bomullsdott og blitt der. 

Det er visst 30 grader i solen idag, men jeg frøys da jeg satt ute på benken. Satt en time og kaldsvettet på møte med Vestre viken og hadde bare lyst å gå å legge meg. Men jeg satt der og svarte på alle spm jeg ble bombandert med. Det er Onsdag og de dro på stranda, men jeg ble igjen. - Jeg er ikke i form, jeg kjenner meg sliten allerede og venter bare på neste dose medisin som kan lette LITT. Det ville vært lettest å gi opp, men jeg er ikke typen til å gi opp. Jeg skal klare dette også, jeg VET jeg er sterk nok til å klare det. Men faen jeg er sliten. Det har vært ett tøft år. Kjenner meg fysisk og psykisk utmattet. Men jeg er sterkere enn monsteret i hode mitt som sier jeg ikke klarer dette. Det VET jeg at jeg er. Jeg klarer meg. Men snart skal jeg lære meg å leve, så jeg kjemper på hver eneste dag. Det er en kamp hver dag for å holde motet oppe. Men jeg vet i meg selv at jeg har klart så mange tøffe ting før, så jeg vet jeg har styrken til å komem meg igjennom dette også. Det krever bare ekstra hard jobbing, og jeg gleder meg til denne runden med medisiner er over så jeg kan ta fatt på problemløsningene. 


- Luna - 

Kveldens tanker om liv, død, håp og takknemlighet!

Merker fint at formen er laber når man sover hele ettermiddagen på grunn av en liten tur ut av avdelingen i 1,5 timer. Skal ikke mye til for at jeg og kroppen min blir umåtelig sliten. Men så har jeg jo ikke vært i særlig mye aktivitet på over ett år nå, isolert meg mye også, så kjenner både på ben musklaturen, kondisen og konsentrasjonen at bare en liten spasertur gir både kropps-verk og gjør meg mer eller mindre sengeliggende i timer i etterkant. Slitsomt, men samtidig så deilig de få de få turene ut av avdelingen vi har! Det skulle vært turer ut hver eneste dag spør du meg! Frisk luft er jo bevist å hjelpe på psykisk helse! - Så er ufattelig takknemlig for de ansatte som setter til alle ressurser de kan bruke for å få til å ta oss med ut til enten havet, i byen, på kafé eller lignende! ♥ TAKK!!!!! 
- Det er bare en så ubeskrivelig herlig følelse når de låser opp utgangsdøren og jeg vet at JEG får være med, ute i solen en times tid eller to, kjenne på vårluften, se blomstrene som vokser og menneskene som smiler til livet! SÅ takknemlig for timene utenfor avdelingene, for å gå å vandre i de endeløse gangene dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned er ikke akkurat det som motiverer enn mest. Sitte å vente på neste sonde-måltid fem ganger daglig og vente på neste dose medisin som demper angsten (og inkludert null konsentrasjon, tilstedeværelse, gjør enn trøtt og søvnig = deprimert) er ikke det som får frem motivasjonen til endring eller generelt - gir noen form for livsglede. 

Men jeg har ENDELIG (!!!) fått lyst til å leve igjen...! Det var ikke en følelese jeg trodde for bare noen dager siden jeg ville kjenne på igjen, det er ikke en følelse jeg har kjent på på veldig mange mnd nå.. Jeg overlevde sist ved ett mirakel for tre mnd siden, jeg har gjort meg skade her inne som førte til at jeg satt i rullestol en periode, det må finnes en mening i at jeg fremdeles er i live etter alle disse årene - og jeg kjenner endelig nå på at det finnes håp, håp for at livet KAN endre seg til det bedre- ja også for meg. Jeg som har vært mer eller mindre en av de "behandlings ressistente" i mange mange år nå, som de fleste har trodd, inkludert meg, ville enten bli værende i systemet eller dø tidlig. Men etter møte med Vestre viken på kun EN time gjorde at jeg snudde meg mer og mer bort fra døden og jeg nærmer meg livet mer og mer igjen. Det svinger selvsagt fra dag til dag, noen dager er tyngre enn andre, slik som det er for alle mennesker, men jeg holder fast så godt jeg kan, og jeg har utrolig god hjelp av mange fine flotte mennesker her på avdelingen nå. De støtter meg, motiverer meg, sier at det blir beintøft - legger heldigvis ikke skjul på det, men at de har troen på at jeg skal klare meg, jeg har styrken i meg til å bli bedre!
- Som jeg har sagt før, så tror jeg nesten alle i alle fall, som velger å ta sitt eget liv egentlig ikke ønsker å dø, men at de orker bare ikke å ha det så ufattelig vondt mer. Jeg vet jo ikke med alle, for jeg kjenner dem ikke, men det er i alle fall sånn for meg. Der og da ser man ikke noen annen utvei fra helvete man lever i, man klarer ikke stå i ensomheten og mørket mer, og tar IKKE den letteste utveien, men den eneste man SER. 
Takk Gud jeg har livet i behold etter så mange runder med selvdestruktive handlinger, og jeg håper bare så inderlig den tid er forbi nå. Det kan jeg aldri love noen, ikke en gang meg selv. Det kommer til å være tider hvor trangen til å gå tilbake til de løsningene jeg har brukt som redskap for å takle vonde følelser, minner så veldig lenge, - ja de vil komme, jeg tror ikke ett sekund på at noen, hverken helsepersonell eller meg selv kan fjerne den smerten, sorgen og savnet jeg bærer på, for det kan man ikke. Det vil alltid være der med meg. Men jeg kan lære meg å leve MED det, det kan, (SKAL), bli mindre og svekket mer og mer med tiden, det har andre mennesker vist meg at er mulig, og det er noe jeg etterhvert nå mest trolig skal få hjelp til å mestre, lære meg nye konstruktive teknikker for å takle følelsene jeg ikke selv har klart å finne løsninger på. Jeg har levd halve livet nå med å overleve på den eneste måten jeg kjenner til, de er farlige og tar dyrebare liv hvert eneste år. Det er trist å tenke på alle som har kunnet få hjelp til å lære seg å leve med, men som nå ikke har sjansen til det. Men jeg er en av de heldige, som fremdeles har en mulighet til å lære meg å mestre kunsten å leve. Ofte tenker jeg at jeg ikke fortjener det, det er en tankegang jeg har hatt siden jeg kan huske. Noen dager er jeg så sliten at jeg ikke ser noe som helst lys, da er jeg heldig som har ansatte og gode nære venner som hjelper meg gjennom de dagene, som oppmuntrer meg til å stå i det og fortsette å kjempe. Det er en kamp hver dag for å beholde håpet om endring, og ett friskt liv, ett liv verdt å leve. MEN jeg kjenner i dag i alle fall- at livet SKAL bli godt å leve en dag. ♥Det vil ikke bli enkelt, og jeg tror ikke ett sekund på at det vil noen gang bli en dans på røde roser, det finnes torner for oss alle, men dessverre for noen er det flere enn hos andre. Men det betyr ikke at livet ikke er verdt å leve, for med de rette menneskene rundt enn, som beholder håpet og troen på enn uansett hva som skjer- det gir kraft til en sliten sjel!
Der må jeg si at den beste støtten min det siste året har vært min helt ubeskrivelig fantastiske fastlege! Ingen kan måle seg med han! Jeg er ufattelig heldig som har han - han skulle fått medalje for hans jobb ift meg og mange flere! Det er ingen som har sagt så ofte som han at han er stolt over meg, uansett hva jeg har gjort, hva jeg har rotet meg borti og hvor mange steg tilbake jeg har tatt disse årene, så har han alltid, ALLTID stått ved min side og sagt ordene: "Dette skal vi klare! Vi skal hjelpe deg gjennom! Du er ikke alene, jeg har troen på deg! Du er verdt å satse på! JEG ER STOLT OVER DEG, JEG VET HVOR VANSKELIG OG VONDT DU HAR DET." osv osv." Bekreftelse, motivasjon, håp! ORD kan ofte såre, men ORD kan også gi LIV. 

Jeg har rotet meg borti noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre noen gang i mitt liv det siste året. Det kommer jeg en dag til å skrive ett eget innlegg om. Men tross det, tross alt jeg har gjort av feilsteg, har han ALDRI sagt han er hverken skuffet, aldri gitt opp eller såret meg, og takk gode Gud for at han aldri i dette livet har sagt ordene andre har sagt det siste året: "Vi har prøvd alt, men ingenting nytter! Vi vet ikek hva vi skal gjøre mer, det er ingenting vi kan gjøre mer!" - Jeg ble så til de grader knust da en av min største støttespiller sa de ordene, det er bare den verste timen jeg har hatt det siste året. Da den setningen ble sagt høyt i min egen stue mens jeg satt der å lyttet på frustrasjonen til vedkommende knuste det hjerte mitt i tusen biter. Men så har jeg hatt noen få, men VERDENS BESTE og nære venner som vet ALT men likevel aldri vært dømmende, aldri har godtatt at andre har snakket nedverdigende om meg uten å stå opp for meg, alltid uten at jeg har spurt hjulpet til med både husarbeid og handling og legehjelp, - vært så støttende at jeg satt flere ganger med tårer i øynene over hvor gode mennesker som finnes i denne verden - DERE VET HVEM DERE ER. Takket være dere er jeg i livet! Til dere: Takk for at dere elsker meg akkurat som jeg er! At jeg er bra nok som jeg er for dere, uansett hvilken form eller hva jeg har gjort av feilsteg. Dere er FANTASTISKE! Og jeg har ikke så mye mer jeg kan si enn: Takk for at dere har vært tilstede hele veien gjennom mørke, til jeg så lyset igjen. Aldri før har jeg opplevd enn kjærlighet så stor som det dere har vist meg! Det finnes ikke ord for hvor takknemlig jeg er! 

Jeg elsker dere ♥ 

GOD NATT til alle medkrigere, venner og bekjente. Sov så trygt og godt som mulig. Vi skal klare dette, hva? 
Step by step.. En dag av gangen, så når vi frem.. ♥ 
 

Katastrofetankene kommer og går. Ambivalensen herjer.


Kjenner frykten biter sterkt i meg idag, for hva om jeg kommer inn på Vestre Viken og det ikke funker? Hva om jeg ikke klarer det? Hva om jeg ikke er sterk nok? Vil jeg misslykkes - atter igjen.. katastrofetankene hagler på idag, her mens jeg sitter på gulvet på rommet mitt og skriver mens fastvakten som sitter i døråpningen leser avisen og spiser rundstykke til frokost. Ååååå som jeg skulle ønske jeg også kunne være så avslappet! Tenk å  spise hele to rundstykker uten å tenke: "Jeg fortjener ikke denne maten" og angre seg så mye i etterkant at man ikke finner ro i sin egen kropp på timer!
- Jeg lar blikket mitt flakke over rommet bare for å se på henne.. Uten at hun vet det, sitter jeg her å beundrer hennes vesen.. der hun sitter å spiser og leser avisen, roligere enn få.. koser seg mens jeg spiller sangene jeg vet hun liker å høre..  Jeg ser når hun liker sangen, for da rører hun på bena etter rytmen i musikken. Da smiler jeg inni meg. Jeg liker å se at andre har det bra. Har andre det bra, tenker jeg automatisk at JEG har det bra. Men er det egentlig slik? Er det en falsk glede, eller er den ekte? Jeg blir oppriktig glad når andre har det bra, men det betyr jo ikke at JEG I MEG SELV har det bra MED MEG SELV. Jeg har det bra akkurat i det øyeblikket jeg gleder noen, eller jeg ser noen smile og le, - men det varer jo bare når vedkommende er til stedet. JEG faller inn i det triste mørke stedet like fort igjen når vedkommende ikke er i syne. Det mørke få ser. - Jeg tillater jo ikke andre å se meg slik. Det er ikke andres skyld, det er min. JEG er den som smiler får å ikke begynne gråte. JEG er den som skjuler sårbarheten og det indre kaoset bak en maske jeg selv har lagt på meg. Jeg smiler til og med mens de setter i næringen, hvorfor i alle dager gjør jeg det? Gammel vane.. Gammel vane om å være den glad-jenta jeg tror folk vil jeg skal være. Men egentlig, så tror jeg mennesker aller helst vil jeg skal være den jeg virkelig ER. Den jenta, nå voksne kvinnen, jeg ikke aner hvem egentlig er. Som jeg nesten er redd for å finne ut hvem er. Vil jeg bli likt selv om jeg er meg selv? Vil JEG like den jeg er? Hvem vil være sammen med en som meg? hvisker en stille stemme inni meg.. Men hvem er Luna egentlig? Hvem kjenner meg, hele meg, bak masken jeg prøver å tviholde på samtidig som jeg prøver bryte ut av. Jeg er så ambivalent - jeg aner ikke hvordan oppføre meg noen dager. Noen dager, som idag, så stenger jeg bare helt av. Jeg klarer hverken smile eller gråte. Jeg unngår blikkkontakt, jeg klarer ikke blikkkontakt, er for sliten til å smile tilbake om noen smiler til meg, - jeg kollapser innvendig - det er som om jeg ikke har en eneste følelse eller tanke i meg. Alt er bare tomt, jeg er TOM. 

Jeg spenner alltid bena mine mens jeg spiser. Jeg klarer ikke la være om jeg så prøver. For jeg prøver å la være, være bevist på hva som skjer i kroppen min mens jeg spiser. Men det er som om bena ikke vil lyde  befalingene mine. Jeg og kroppen min er delt i to. Den spenner seg mens jeg prøver alt jeg kan for å IKKE la den gjøre det. Det skjer automatisk når jeg blir sonde ernært eller spiser selv, ja slik som i går kveld.
- Jeg spiste kylling suppe sammen med en av de fine nattevaktene som jeg er blitt så glad i. Hun er også en vandrende sobril. Mennesker er ofte bedre enn medisiner, men ikke alle. Noen få, og hun jeg spiste med i går er en av dem. En vandrende sobril. Akkurat hva jeg trenger, roen hennes smitter over på meg.

- Jeg ser på fastvakten min igjen... vil så gjerne sitte som henne.. Kan jeg lære meg det på vestre viken? Kunne lese avisen og faktisk få med meg nyhetene som står skrive der, uten forstyrrende tanker som ikke lar ordene jeg leser bli fast i minnet, og uten at bena verker fordi jeg spenner kroppen så til de grader at spenningene når frem til fotbladene og helt ned til tærne... Hvor kommer denne angsten fra? Jeg er nyskjerrig.. Kan jeg finne ut av det? - Hvorfor tenker jeg at jeg ikke fortjener maten de setter i sonden eller som jeg spiser selv? Hvor kommer disse destruktive tvangs tankene ifra? Og kan jeg noen gang bli kvitt dem- HELT? 
Hvordan føles det å være så rolig selv om det er mennesker som går i gangen og prater? Jeg mister fokus med en gang jeg hører en lyd jeg. Da blir jeg ofte så fryktelig redd. Men hva ER jeg redd for, egentlig? Det er jo trygt her. Det er jo folk som passer på oss alle. Ingen som vil oss vondt. Likevel tror kroppen min at det er fare på ferde, og jeg flykter. Gjemmer meg. Rømmer inn i en verden få forstår. 

Jeg er imponert. Over roen hennes.. Og akkurat nå så kjenner jeg at dette vil jeg også kjenne en gang! - Noe enkelt, men likevel vanskelig. Ro i hode til å lese og huske hva som står i en avis mens kroppen hviler og munnen spiser. Jeg kjenner jeg har lyst å spør hvordan det er å ha en slik indre ro over seg, men jeg tør ikke.. Det er nok ett usedvanlig merkelig spørsmål å få.. Hvordan føles det å være rolig, når det helt sikkert ser ut som om jeg slapper av her jeg sitter på den blå matten jeg har fått for å sitte litt mer behagelig på enn det harde gulvet...
Jeg er som havet, jeg.. Ser rolig ut på overflaten, men den innmari sterke strømmen som herjer under overflaten skjuler jeg godt.. Ufrivillig.

Jeg kan ikke gå inn på en ny avdeling og så komme ut igjen like syk som jeg er nå- det tåler jeg bare ikke enda en gang. Men det var vell det som sitter sterkest i meg etter samtalen med dem i går, ordene han sa: "Du har nok dårlige erfaringer i psykiatrien, du trenger ikke flere nå." - Forståelse uten å en gang å kjenne meg. Han kjenner nok til mennesker som meg. For han spurte om smilet mitt. Og jeg svarte ærlig. Han har nok sett det samme smilet på mange som har vært hos dem før. Vi er nok altfor mange som har det slik.

Jeg er nyskjerrig på livet. Livet jeg ennå ikke har levd. Tenk om jeg kan få meg ett liv, jeg også? Jeg er spent, redd, full av følelser jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av - så jeg er blitt helt tom nå. Så tom at jeg tror jeg legger meg å hviler litt i sengen å ser om jeg kan få tilbake noen drømmer. For det er det triste med alt, jeg har ikke lenger drømmer. Hvor ble de av? Hvor forsvant de.. Drømmene jeg en gang hadde.. Jeg må lete etter drømmene mine igjen. Drømmen om det friske liv jeg mistet på veien.. 

Jeg vil, jeg er livredd, men jeg VIL og jeg SKAL klare dette. Jeg har mot og viljestyrke til det, det VET jeg. - Det er bare så fryktelig skummelt å kaste seg ut i noe igjen, jeg er så redd for å misslykkes. Men jeg vil snu på det idag og heller tenke: Hva om jeg blir frisk? Hva vil jeg viss jeg blir frisk? Hva kan jeg gjøre med livet mitt da? Hva kan jeg bidra med i samfunnet? Hva vil jeg oppleve i denne verden?

Jeg må finne tilbake til troen jeg en gang hadde på at jeg KAN bli frisk. 

Endelig ett glimt av HÅP!

Oh my f***ing God! Dette er skummelt, kjempe kjempe skummelt! Men spennende! Endelig skjer det noe- det skjer virkelig noe! Det kribler ikke flaggermus men sommerfugler i magen min idag! - Jeg kjenner det helt inn i ryggmargen at dette ER det riktige! - Dette er det riktige for MEG. For Luna! - Dette er det jeg VIL og trenger! Akkurat nå er det ingenting annet en dette jeg vil, jeg ønsker det så inderlig at jeg stappet i meg fredags kos som var brownis kake med iskrem i dag! - JA, jeg spiste på egenhånd i tillegg til sonde-maten! mye ønsker jeg dette! Jeg kan, og jeg vil! Og jeg skal kjempe med alt jeg har i meg for å nå målene jeg har i tiden fremover for å komme meg til BET behandlingen, koste hva det koste vil! Jeg SKAL klare dette!
- Jeg har overlevd til nå, i |15 lange år! Så jeg VET jeg har det i meg! - Og med støtte av de trygge personene jeg har her på subakutt skal jeg klare meg på veien til å nå målet mitt: Bli selvstendig, bli FRISK, være til stedet i mitt eget liv! 

Jeg hadde som noen av dere vet forvern-samtale med Vestre viken BET behandling idag, og gudene skal vite at jeg var ufattelig forvirret og forstod nesten ingenting etter møte. Følte meg rett og slett mer eller mindre dum som ikke klarte å svare på spm de spurte meg uten å skrike inni meg: "Hjelp meg, si noe dere da, dere som vet!" (skremmende i seg selv) 
Jeg er vandt til å kunne besvare på de fleste spørsmål når psykologer og psykiatere spør meg om noe, det er jo dette livet jeg er vandt til. Men nå forstår jeg virkelig at jeg skjønner egentlig ikke en dritt, jeg! Jeg kan diagnoser, symptomer, medikamenter, PSYKIATRI. Men å besvare spm som bare var så basalt enkle som da han spurte hvorfor jeg gikk på medisinen Lamictal? Nei, det var vrient. Jeg sa først at "det er stemningstabiliserende". Men hvorfor, gjentok han. "Eh, jeg vet ikke helt? De mener jeg blir mer stabil av det, roligere...?" svarte jeg usikker og så på legen som satt ved min side. Hun fortsatte å svare. Da gikk det opp for meg: BET er det jeg BEHØVER for å få meg ett LIV. BET er det riktige!
Han spurte legen kritisk: "Men det er jo tydelig at medikament behandling ikke har fungert så langt, så hvorfor fortsette?"

Ingen kunne svare.. 

Jeg er vant til at alle tar alle avgjørelser for meg, alle vet hva som er best for meg, alt er prøvd og ingenting har fungert. JEG har alltid være problemet. Men jeg har jo aldri lært meg å ta egne avgjørelser, ta egne valg, bestemme over meg selv som ett selvstendig voksent menneske. Jeg må lære meg alt det grunnleggende, det mennesker har lært i tenårene og tidlig voksent liv.
- Jeg er 30 år og aner faen ikke en gang hvem jeg er. Hvem Luna er! - Jeg aner rett og slett ingenting.
Det eneste jeg vet er at jeg orker ikke tanken på å leve flere år som en fange i mitt eget liv, fanget i min egen sirkel av selv-hat og selvdestruktivitet. Jeg vil bli frisk!! Jeg vil leve!! Ha ett liv og ikke bare fortsette å kjempe for å overleve, kjempe for å holde hode over vann hver en bidige dag! - Hver dag er en kamp for å overleve, hver dag smiler jeg for å holde tårene tilbake, for å unngå å bryte sammen. Jeg skammer meg når jeg gråter... hvorfor skal jeg skamme meg over å ha følelser som alle andre har? 

JEG SKAL SMILE OG GRÅTE OG VÆRE SINT OG VÆRE GLAD - når det er EKTE og rett. Ikke fordi jeg føler jeg må være noe. Jeg vil være MEG. Bli kjent med meg selv og alle mine egenskaper jeg muligens ikke vet om ennå. Jeg vil og skal bli HEL.

Jeg vet jeg er sterk nok, nå er fighteren i meg virkelig hundre og ti prosent fremme! - For EN ting vet jeg: Dette er det jeg vil! Jeg vil bli lederen, sjefen i mitt eget liv! Ikke la andre bestemme hva jeg skal gjøre eller hva jeg burde, men ta rette valg for meg selv! Jeg vil legge fra meg skammen jeg bærer på, legge skylden der den hører hjemme. Komme meg videre i livet MITT, for det er jo MITT LIV - ikke andres. Jeg vil leve for min egen del, skape meg ett liv jeg føler er riktig for MEG. Jeg vil så gjerne ha ett liv.. for å leve i dette smertehelvete jeg har levd i i 15 år makter jeg rett og slett ikke mer.
Det er nå eller aldri for meg føler jeg. Det vil bli tøft, tøffere enn noen gang, det er jobb fra morgen til ettermiddag - og jeg kommer til å ligge mer eller mindre i fosterstilling og hyle i smerte etter endt dag, men det kan ikke bli stort verre enn å fortsette som nå?! - Det er ingen annen vei å gå, enn å møte alt jeg flykter fra og unnviker ved å skade meg selv og sulte meg. Jeg må møte alt det jeg er redd for, jeg må hoppe i svømmebassenget bakfra uten å vite om der er vann i eller ikke, jeg må hoppe fra flyet uten å vite om fallskjermen åpner seg eller ikke, jeg må møte det jeg er mest redd for: FØLELSER.

Jeg har en sjanse viss jeg bare står på ekstra hardt nå så jeg kommer meg på BET-behandling, jeg har en sjanse på å få HJELP og ikke bare brannslukking! Det har vært nok oppbevaring nå, nok sittestillende "behandling". Nok medisiner, nok tvang-sonde og nok livredding. Jeg vil ha hjelp til å komme meg videre i livet mitt! Jeg er så sliten av å være syk! Jeg har vært syk over halve livet mitt nå, jeg har kjempet hver en dag for å overleve, nå får jeg kanskje sjansen til å skapet meg ett liv for min egen del! 

Jeg ser endelig ett glimt av lys i det mørke. Jeg ser håp for en fremtid jeg aldri før har sett. Målet er langt der fremme, det kommer til å ta tid og mange kamper fremover, men med gode hjelpere ved min side vil jeg klare, mestre, og nå DRØMMENE mine. Jeg har troen på ett liv igjen! Det kommer til å svinge som F, men jeg skal klare det med disse gode hjelperne mine her frem til jeg forhåpentligvis får plass på BET. Neste møte med dem er allerede på onsdag! Og har satt meg som mål at jeg skal spise suppe med nattte-vaktene hver kveld frem til da har jeg bestemt meg for, og drikke en nærings-drikk i løpet av ettermiddagen, for å komme på rett spor, rett vei, og også for å kunne fortelle dem hvor motivert jeg virkelig ER!

Jeg ser lys på den mørke himmelen idag.. Hei lys! Long time no see! 

Friheten var ikke for alle.. sa de.

Frihet... Hvordan føles den?


Hvordan er det å være fri... sånn egentlig. Fri.. Hun vet ikke en gang hva ordet innebærer, for den eneste friheten hun noen gang har smakt på har aldri kjentes helt og holdent ekte. Det har alltid ligget en setning i bakhode som sier "Er jeg frisk nok til å gjennomføre dette?" - Det har vært mer som en sjanse å ta, alltid en pris å betale, for nederlaget ble alltid så stort viss det viste seg å ikke la seg gjennomføre det hun hadde tenkt og muligens betalt for..
Hun får jo så ofte tilbakefall, og det er jo helt naturlig med hennes lidelse sa de lærde alltid. Hun måtte forvente at veien ikke gikk strake veien opp, det kom til å være en berg og dal bane fremover, i lang tid... Og det hadde de rett i, denne berg og dal banen tok aldri slutt, den viste seg å skulle være til evig tid. Den var også utenfor hennes kontroll, med hennes alvorlige sinnslidelse så ville hun aldri bli frisk nok uansett til å kunne gå av karusellen når de andre gjorde det, - og til slutt visste hun ikke en gang om det var noe hun hadde styrke igjen til å fortsette. Hvem ønsker vell å leve når man skal leve med en alvorlig sinnslidelse de ennå ikke visste helt hva var? De ristet ofte på hode og la armene i kors rundt overkroppen sin mens de sa klart frustrert: "Hva skal vi gjøre med deg!?" - "Jeg vet ikke", svarte hun alltid hviskende, og ristet så tilbake på hode..


- Alt hun vet og kjenner til er at friheten varer ikke. Den har jo aldri vart før? Til tross for så mange som har sagt at en dag klarer hun å fly denne spurven også, når vingene var klare og ferdig utviklet ville hun fly og aldri se seg tilbake.. Den dagen skulle komme den, sa de bestemt. Helt frem til de hadde møtt henne nok ganger til å gå over til setningen: "Du må bare lære deg å leve med det" .. og sendte henne så videre til neste stopp. Som var enda en ny avdeling.. Som sa akkurat de samme ordene.. Det var håp.. til det ikke var håp lenger.

- Hun har ingen forutsetting for å tro at det skal bli annerledes denne gangen. For kanskje hadde de rett.....? De som fortalte henne som 18 åring at friheten ikke var for alle, at friheten var i alle fall ikke for slike som henne. Hva om de hadde rett?
Hun grøsser. Nei nei, det var slik de sa i gamle dager det. NÅ er det håp for alle, nå. Det er det de sier nå. Håpet skal alle endelig tolv lange år senere få lov å beholde.. Uansett hvor friske eller syke de er. 
Slik var det ikke før... Da var de bare syke da. Da fantes det ikke håp for mennesker som disse jentene som var som henne. Disse jentene som var så syke at de måtte være innesperret for evig tid. Uskyldig dømt til å tilbringe livet på innsiden av psykiatriske avdelinger. De som bare måtte innfinne seg med at avdelingene ville være deres hjem størsteparten av årene, de som ble kastet ut dagen etter de kom inn for så å bli hentet tilbake senere på kvelden og ble møtt med oppgitte ansikts uttrykk som tydelig fortalte dem hvor lei de var av å se de. Der "Hei, velkommen tilbake" egentlig betydde: "Visste jeg det ikke, der var du igjen ja."

- Hun var en av jentene som skar uhemmet og ubehersket i sin egen kropp med skarpe gjenstander for å straffe seg selv om hun hadde hatt en bra dag eller for å fortjene maten hun ble fortalt hun måtte spise, en av jentene som skar seg opp eller svelget gjenstander for å lindre smerten ingen så eller valgte å ikke gå inn i. Hun var en av jentene som skadet seg for å gjør som stemmen i hode befalet henne til å gjøre, de som ennå er en del av hennes hverdag grunnet undervekten som stadig blir redusert sakte men sikkert. Hun var en av jentene som sultet seg nærmest til døde for å slippe føle og huske og tenke klart, en av de som aldri gråt eller viste smerten som druknet henne på innsiden men heller smilte og var blid og medgjørlig til tross for at det kostet henne mer enn noen kunne ha evnet å forstå. 
Hun var en av de som fikk flere pleiere til å gråte av fortvilelse etter selvdestruktive episoder, men 
enda flere var de som ble sinte og aggressive fordi de ikke forstod hvorfor, og ikke klarte få henne til å tro på de fine tingene de fortalte henne. Hun var døende, denne jenta. Det visste de alle det.. Fremdeles, er det noen som beholder håpet i hendene sine for henne, mens noen har godtatt at hun kommer nok ikke til å klare denne kampen.

Årene har gått siden den tid hun tvinnet snorer rundt halsen for å forsvinne fra denne jord, da hun ble lei seg når hun kom til bevissthet fordi pleierne hadde funnet henne i tide og klippet av snorene slik at hun aldri ble fri. Hun var ikke glad da de vekket henne til livet, hun ville bare dø den gang. 12 år senere ber hun hver kveld til en Gud hun ikke vet om finnes en gang, om å slippe våkne neste morgen. Hver kveld smiler hun i håp om at det er det siste kveld i dette livet... hun smiler til de kjære nattevaktene hun er blitt så inderlig glad i.. Mens hun ber en stille bønn om at hjerte skal stoppe i løpet av den mørke natten..

- Med skjelvende hender 12 år senere heller hun i varm kaffe i plastikk begeret som står fremme på benken etter frokosten til pasientene, ja de andre pasientene på avdelingen.. Frokosten spiser hun ikke selv nå, det har hun ikke gjort på mange måneder nå. Alle måltidene får hun gjennom sonden hun har i nesen - denne gang mot sin vilje. Hun skulle mer enn gjerne ha spist selv, hun også som de andre. Men siden hun ikke fortjener den så kan hun ikke tillate seg det. Forstår de ikke at mennesker som henne ikke fortjener mat? Er det ikke på tide de gir opp og sier at nok er nok? "Nå lar vi henne bare få gjøre som hun vil. Vil hun dø, la henne dø." Det var jo slik de gjorde i mange år. Og så ble de rasende når de fant henne med snorer rundt halsen eller med barberbladene dypt i huden og blodet hennes sprutet opp over de hvite badflisene..

Skal de ikke snart gi opp? Slutte gi henne håp? For noen ganger tror hun faktisk på de igjen.. dum er hun tenker hun så altfor ofte. Hun tror på de nå igjen.. så dum hun er. For når skal hun lære? Lære av egne erfaringer? Av det alle de andre 14 avdelingene har sagt.. "Lær deg å leve med det", i stede for å tro at det finnes noe håp.. Hun vil bare skrike: "Ikke la meg tro nå igjen! På at det finnes noe annet for meg enn dette når det ikke gjør det!" Skal de ikke snart slutte gi henne håp om en fremtid de mange hundre før har sagt ikke finnes? Det finnes ikke håp for tilfrisking for slike som henne. Hun har blitt fortalt at man må være realistisk opp i det hele. Hvor realistisk er det at det går an å bli bra etter 15 år i dette mørke?

Hun tar med seg begeret med den varme kaffen inn på røykerommet for å ta seg en røyk, og enda en. Der inne i glassburet er eneste fristedet hennes nå, hun kan ikke en gang huske sist hun kunne lukke døren noe annet sted uten personalet i hælene.. Der inne i glassburet er hun alene, de eneste minuttene om dagen hun får lov å lukke døren og være helt alene med seg selv og demonene som herjer rundt som flaggermus i magen og hode hennes.. "Stump røyken i armen, gjør det nå. Du fortjener ikke bedre. Kom igjen, gjør det, gjør det NÅ! HØRER DU, gjør det nå!" Stemmen skriker mens hun hviler hode og skulderen mot veggen og stirrer tomt ut i luften.. alltid i sidesynet teller hun menneskene som sitter i sofagruppen utenfor glassburet også kalt røykerommet... Hun skulle så gjerne vært fri, å kjære Gud som hun skulle ønske hun kunne vært like rolig som hun ser ut til å være der hun sitter, bare sluppet kontrollen, sluppet kontrollen og gitt rett faen i å muligens få kjeft eller gjøre noen av de ansatte opprørte eller lei seg, og bare gjort som stemmen sier. Stumpet røyken i armen og bli ferdig med det.. Gjort seg fortjent til neste sonde måltid som hun ikke en gang vil ha i kroppen sin men som alltid er like medgjørlig å lar dem gjøre det uten å slå seg vrang.

Hvordan er det å være fri.. altså, hvordan er det egentlig å kunne reise til syden på sommerferie? Hun hadde jo skullet det en gang, bestilt billetter til mange tusen kroner for å reise med to venninner, men det ente med at hun måtte trekke seg da det nærmet seg og hun ble lagt inn på sykehus med en sonde-slange i nesa og veneflon i hånden med drypp.. Hvordan er det å bare kunne bestille seg en billett til konsert vel viten om at man faktisk når frem? Hvordan er det å ikke sitte med hjerte i halsen når man bestiller billetten, fordi man vet at pengene får man ikke tilbake om man blir syk igjen, og man ikke kommer seg dit for å lytte til artisten man nå har allerede betalt for og planlagt å reise med venner, hvordan er det egentlig.. å føle seg så fri? Bare å gå til butikken alene.. akkurat når man vil og behøver noe der.. uten å måtte be noen om å følge seg.. og aller helst hente henne for å hjelpe henne til å gå over dørterskelen ut av sitt eget hjem.. Hvordan er det å slippe vente til det nærmer seg stenge tid på butikken, fordi man er ikke i form til å møte andre mennesker akkurat den dagen..? Uforutsigbar, er hva hun er.. Ingen vet en gang om hun kommer til å overleve. Noen tror, mens så altfor mange mener hun kommer til å være som hun er for alltid.. uten tegn til forståelse, mer oppgitthet, som er nokså forståelig, ord som har blitt henne fortalt: "vi får bare ta henne som hun er"

Vil hun det ikke nok? Er det det de tror psykisk lidelse handler om? At man bare ikke vil ha det bra? At man ønsker å ha det vondt? At man ønsker å høre stemmer som forteller hvor udugelig og ubrukelig man er? At man ikke vil ha ett liv hvor man kan spise uten dårlig samvittighet? At man vil og ønsker å måtte skade seg selv for å fortjene livet man ikke en gang har bedt om? 

Det er en evig karusell som aldri stopper, men en dag gjør den det. Hun håper bare det er på rett side av universet. Hun vet ikke hvilken side hun tilhører lenger.. Det eneste hun vet er at hun må være realistisk opp i det hele, slik de har sagt så mange ganger før. Realistisk. Ikke håpe for mye. Håpe på noe som mest trolig ikke er realistisk i hennes situasjon.

Friheten er ikke for alle, sa de. Hun måtte bare lære seg å leve med sykdommen. Uten å gi henne noen nye verktøy å bruke som muligens kunne gjøre denne "lære seg å leve med" litt mer levelig. 
er det håp for å få hjelp til å lære seg å leve med, kanskje til å med bli mer eller mindre fri.
Men hun er så redd for å håpe igjen, for håpet har blitt gitt og fratatt henne i 12 år.. "Vi har prøvd alt, vi har ikke mer å tilby..."

Ett år er gått siden jeg mistet det meste i livet, til og med meg selv.


For ett år siden mistet jeg det meste. Jeg mistet tilliten til veldig mange mennesker rundt meg som har vært en veldig stor del av mitt liv i veldig mange år.. Jeg mistet lille engelen min hunden min Kim på under 24 timer, jeg gikk i sjokk og raste i vekt, jeg ble innlagt på medisinsk avd og etterhvert på DPS hvor jeg ble sendt hjem etter bare noen uker, til tross for at jeg var altfor syk for å være hjemme alene. - Jeg mistet meg selv i prosessen, og har ennå ikke funnet tilbake til den jeg en gang var, jeg vet heller ikke om det er en person jeg ønsker å være. 
En som smiler alltid samtidig som tårene strømmer på innsiden, en som aldri viser sitt sanne "jeg", fordi jeg har prøvd så inderlig å leve opp til samfunnets forventninger og krav, og all mest: mine egne - om å være bra nok, verdig nok til å leve, til å være mer som "normalen", jeg var en som har slite seg ut ved å aldri si nei, stille opp og gjøre mer enn man egentlig vet jeg er i stand til - ikke tar hensyn til meg selv men setter alle andre i første rekke. Gjør alt i beste mening men noen ganger blir det feil, og deretter "banker opp meg selv" fordi man ikke strakk til og jeg- jeg straffet meg selv. Jeg skulle overbevise alle om at jeg klarte meg, jeg skulle motbevise alle som har sagt at jeg ikke ville være i stand, noen gang, til å leve ute i samfunnet, i egen bolig. Og jeg sleit meg ut på det, gang på gang på gang falt jeg. Men stablet meg på beina igjen. År etter år.. Kjempet jeg meg fra bunn til nesten topp, så snublet jeg i egne spor og falt ned igjen. Men jeg gav meg aldri, jeg reiste meg igjen, år etter år, gang etter gang.

Helt til kroppen og hode sa stopp.
Helt til jeg ikke klarte mer og tenkte: må jeg ha en pause. Denne pausen fra verden skulle vare i en uke, men her sitter jeg ett år senere- og er på samme sted som jeg var. 

Jeg kjemper fortsatt for å komme meg på beina igjen. I tryggere omgivelser. Det var mine nærmeste venner som holdt meg gående til siste slutt før jeg ble lagt inn, sammen med min fastlege og akutt ambulant team som daglig var innom. Jeg var så syk på slutten at jeg glemte til å med å drikke, og det holdt på å gjøre meg blind på ene øyet da jeg var så dehydrert at det sprakk på hornhinnen, og jeg fikk betennelse som gjorde at jeg fikk ett stort hull på hornhinnen. Takket være venner som fikk meg til lege, til øyelege, dryppet øynene mine og passet på at jeg fikk i meg nok veske gikk det bra. Legen min er en fantastisk mann, han kom hjem til meg etter jobb for å se til at jeg klarte meg og lot meg få lov å vise alle følelser som løp løpsk inni meg. Han sa så vakkert til mine venner som følget meg til han ofte: "Luna er heldig som har dere, men dere er jaggu meg heldig som har henne også!" - Jeg er så vant til å høre at jeg er heldig som har venner... få sier som han, at de er heldige som har meg som venn. Det gjorde meg så rørt at jeg ennå får tårer i øynene av å tenke på det. ♥

Det er krevende å være innlagt, greit nok at det er krevende å være ansatt- men det er jaggu meg krevende å være pasient i ett stort system også! - Det er mange mennesker å forholde seg til, noen går man overens med, andre ikke. Men noen har faktisk fått meg til å tro på menneskeheten igjen. Det gode i menneske. Det finnes engler på denne jord. Noen her er for meg veldig spesielle ♥ (Og vi er flinke å si og vise det med både ord og handlinger.) Så godt at det er lov i psykiatrien nå, å faktisk vise det! Med menneskelighet, empati, omsorg og ord som: "Vi bryr oss så om deg" "Vi er glad i deg her, Luna", "Jeg tenker på deg ofte selv om jeg ikke er her" osv. Ord som varmer!
- Det er annerledes her enn de andre gangene jeg har vært her, før var det ikke tillat med klemmer - nå er det omsorg det består mye i. Så fint å se de positive endringene i psykiatrien! At folk nå får lov å faktisk bry seg om pasientene, at det er lov å bli glad i, lov å vise det! At det er viktig i behandling!♥
Som ene nattevakten sa: "Jeg tror alt bunner i å vise kjærlighet jeg." - Og jeg kunne ikke være mer enig. 
Mange tenker at det skal alltid så mye til, men sannheten er at for mange av oss, de fleste- så er det det grunnleggende menneskelige behovene som trengs mest av. Kjærlighet og omsorg. 


Nattevaktene er ekstra spesielle for meg. Det er tiden det er roligest i posten, det er da jeg er ute i avdelingen mest. Nå har jeg skjermet meg på rommet og ligger store deler av dagene i sengen å lytter til musikk, noen leser for meg inni mellom, og så sover jeg endel. Nattevaktene har mer tid, for da sover de fleste pasientene og vi sitter ofte i stuen å prater. Da kan jeg kjenne på litt glede. Det er arbeidernes dag, derfor vil jeg dedikere dette innlegget til alle arbeidere i psykiatrien som våger å vise omsorg og kjærlighet, som gir en hånd å holde i når det er vanskelig å sove, de som setter seg på sengekanten å holder deg til du klarer puste igjen, de som våger gå i dialog når du har det vanskelig, de som våger si de bryr seg og er glad i deg, de som strekker seg litt ekstra for at du som pasient skal ha det best mulig når du er som aller mest sårbar og i enorm fortvilelse.

Så derfor vil jeg avslutte dette innlegget med å takke de her på sub akutt i Ålesund som gir meg akkurat det jeg har mest behov for akkurat nå: Hvile, ro, en hånd å holde i, forståelse, ord som trøster, varme, kjærlighet og omsorg og næring. ♥ (Dere vet hvem dere er) 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits