Tre mnd har gått, siden jeg valgte livet bort. Jeg skulle endelig få hvile..


Verden der ute går videre, mens jeg sitter her inne innesperret lovlig av psykiatere som mener jeg ikke kommer til å overleve der ute mer enn en dag. Kanskje har dem rett, at jeg ikke klarer meg mer enn en dag til ute i livet, slik som den dagen for tre mnd siden før jeg kom hit. Den dagen jeg prøvde å ta mitt eget liv - men takket være observante venner og ambulanse mennene har jeg fremdeles livet i behold. 
Kanskje er jeg for sårbar, for skjør for denne verden. Både her inne, og der ute. Men hvor skal man gjøre av seg da, når man ikke passer inn i noen av disse to verdenene? Det er en verden her inne, her er man beskyttet fra alt der ute. Skjermet fra omverden, frivillig eller ufrivillig. Jeg er ufrivillig skjermet fra livet der ute som jeg for tre mnd siden hadde bestemt meg for å velge bort. Jeg valgte bort livet den dagen, for tre mnd siden. To dager før jeg ble tvangs innlagt grunnet selvmords forsøk som hadde lykkes hadde ikke mine to venner forstått at noe var galt den kvelden. 
- Jeg tenkte ikke på døden som noe skummelt, men befriende. Jeg skulle endelig bli fri og få hvile. Endelig å hvile fra denne verden jeg ikke finner min plass i, som jeg fremdeles ikke føler jeg hører hjemme i. 

Jeg hadde bestemt meg, gjort alt klart. Og så skulle jeg gi mine to venner en siste kveld med bare gøy latter å kos på det eneste utestedet vi har i bygda jeg er oppvokst i. Jeg farget håret mens jeg ordnet klart barberbladene på badet. Håndkleet. Uten å tenke noen ting, Alt var bare stille. Det var endelig så stille, en indre ro jeg sjelden har kjent på.
- Jeg pyntet meg, jeg puttet på meg tre lag maskara, øyenskygge, eyliner, lipgloss.. Kledde meg i fine klær.  Nå skulle de som alltid hadde vært der for meg, også i dårlige perioder, få en bra kveld, for det fortjente de etter alle disse mnd hvor jeg hadde stengt mer eller mindre alle ute. 

Jeg har alltid vært flink å skjule smerten, skjule tårene bak ett smil få ser igjennom. Noen få gjør det, noen få ser øynene mine hvor trøtte de er selv når andre kun ser smilet. Men disse to, de gjør. De kjenner meg godt. De vet når jeg er sliten og trenger tid alene, da sier bestekompisen min: "Drar hjem nå, ser du er sliten nå Luna. Ring meg uansett når og hva." - Slike venner er en sjelden gave! Når noen er så flinke å skjule det vonde inni seg som jeg er blitt med årene er det få som har mulighet til å se gjennom masken.  

Det ble midnatt, og jeg kjente meg mettet. Tiden var inne for en siste klem, ett siste smil og en siste latter på denne jord. Nå skulle jeg hjem å få hvile, jeg skulle endelig få hvile husker jeg at jeg tenkte. Puste. - Jeg klemte dem begge, smilte som jeg alltid gjør utenom når jeg er alene. Jeg gav ingen tegn til at noe var galt. Jeg sa bare at jeg var sliten og tok kvelden, de er jo vandt til at jeg blir fort sliten. Men da hun ikke fikk svar på tlf min etterpå, sa venninnen min til kompisen min at det var noe merkelig med at jeg dro nå som vi hadde det så gøy.... Da løp han. Før hun rakk å snu seg så hun han løpe. 
Han løp hjem til meg, og takket være de lever jeg den dag idag. 

Han ringte ambulansen og de kom.. De satte flere adrenalin sprøyter der jeg satt på badet med min bestekompis ved min side.. med en sliten sjel, sliten kropp, tomme øyne, bad-gulvet fullt av mitt eget blod. Jeg husker bare biter av det, det er som en tåke over minnet. Jeg hadde mistet så mye blod. Ambulanse sjåførene fikk kjørt meg på sykehuset hvor jeg fikk enda flere sprøyter og intravenøst, og jeg ble operert i fire timer på kirurgisk operasjon-sal med min venninne sittende å holde meg i hånden. Min bestekompis ble fortalt at han reddet livet mitt, at hadde han ikke kommet ville jeg blødd ihjel den natten for tre mnd siden.- Noen ganger kan jeg kjenne på takknemlighet for at de reagerte og forstod at noe var galt, mens noen dager er jeg ennå der at jeg skulle ønske jeg hadde sluppet fri fra dette livet. Det er en kamp, muligens evig. Jeg har ikke blitt bedre siden den natten, jeg er ennå der hvor jeg stenger de fleste menneskene ute fordi jeg klarer ikke en gang å forholde meg til meg selv.. Jeg har det vondt, er som om nervene mine ligger på utsiden og hver en lyd og hvert ett blikk skader meg. Jeg tåler ikke mer, rett og slett. 
Jeg har også en grense hvor nok er nok, til tross for hvor mange mennesker som kaller meg sterk. Jeg også har en grense hvor jeg ikke tåler mer, og den var nådd for veldig lenge siden. 


Nå overlever jeg. Som jeg har gjort i så altfor lang tid nå. 
Jeg stenger dem ute idag. Orker ikke prate, orker ikke være til. Orker bare høre musikk for meg selv og skrive eller sove. Det er dagen idag. Kanskje blir det bedre, men når vet jeg ennå ikke. Jeg er sliten og trøtt, jeg kjemper hvert ett sekund jeg er våken og sovner så av utmattelse. 



Bare fordi jeg puster, betyr det ikke at jeg lever. Jeg overlever, eksisterer.. men jeg lever ikke. 
Kanskje kommer jeg meg ut av dette helvete, kanskje ikke. Det vet vell ingen.. Men det sies at så lenge det er liv er det håp..

- Nattevakten var så fin da hun satt på sengekanten min i natt og sa: "Vi får bære deg litt nå en stund"

Møt meg og stå i smerten med meg.

Vil bare vise dere noen bilder fra ett nydelig sted ikke langt fra Vigra, flyplassen her i Ålesund. En av ekstra vaktene kom inn og så meg sitte her på rommet med tårer i øynene og sa: "DET blikket så ikke godt ut", så lukket hun døren og satte seg ned og tok en lang god prat.. Det er så fint når man kan sitte sånn å prate sammen! - Uten å føle man blir dømt, eller bli stoppet midt i setningen, men at noen tar seg tid til å lytte til deg, virkelig lytte og hjelpe deg gjennom smerten - så godt å slippe være alene i det vonde!  

- Hun tok meg og en med pasient med på tur! Å fy dere aner ikke hvor herlig det var å komme seg ut av avdelingen når man ikke har det så godt med seg selv. Det er ubeskrivelig! Sett pris på friheten, dere som har den. Det er ikke gitt for alle å ha. Så verdsett hvert ett minutt - det har jeg gjort idag. Vi var ute i over to timer! (Og ja, det er faktisk lenge når man er innlagt.) 

Se så fantastisk strand!

Hun tok med både ved til å lage bål og kaffe, tepper å sitte underlag - så her koset vi oss virkelig!
Gode fortrolige samtaler mellom tre mennesker, ikke noen ovenpå og ned eller sittende inne på ett kaldt sterilt samtalerom - men ute i frisk luft, varme fra bål, varme fra hverandre. Det var en fin stund sammen. Det er så fint når noen genuint ønsker å forstå deg! Det er jo det vi alle ønsker. Å bli forstått, bli hørt, bli møtt der vi er.  









Møt oss i smerten, møt oss og stå sammen med oss i det vonde. Ikke prøv å  fjern den, det kan du ikke, Men stå i den og la oss dele den med deg. La oss slippe være alene med den. - Møt oss DER vi ER, når vi ER der. 

Takk vakre L, for en helt fantastisk ettermiddag sammen. Det var både vondt og godt på samme tid, men som jeg sa i bilen på vei tilbake til avdelingen: "Sammen er enn mindre alene". 

- Luna Ch, 2016 - 

Bare ett lite livstegn.

Hei kjære dere.  Nå er det lenge siden jeg har skrive noe særlig her. Jeg tenkte da jeg startet bloggen igjen at jeg var klar, men tydelig er jeg ennå ikke helt der at jeg klarer å følge opp like godt som jeg gjorde før på den gamle bloggen min. Ting er tøft, beintøft. Det vil jeg ikke legge skjul på. Det er mange år siden jeg har vært så langt nede som jeg er nå. Jeg er fremdeles innlagt på akutt posten jeg har vært på i nå ca tre mnd, tvangs- innlagt og tvangs- ernært fremdeles. 

Er det lett? Nei. Ligger jeg fast-spent i en belteseng fem ganger om dagen for at de skal få i meg næringen jeg har tvunget til å ta imot? Nei. Nei det er jeg ikke. Jeg samarbeider, fordi jeg vet hvor det ender, men det betyr absolutt ikke at det er enkelt for meg fordi om. Det er så langt ifra enkelt som det er mulig å bli. Jeg gjør så godt jeg kan i en særdeles umenneskelig situasjon, å være tvunget til å være innesperret med lite tid i frisk luft pr uke, tvunget til å ta til meg næring jeg forbrenner like raskt som den er kommet i kroppen grunnet angst og uro. Betyr det at det ikke er riktig å ha meg her? Nei. Det er riktig, for hvilket valg har man? Det er nettopp det. De må, jeg ser det- jeg vet jeg trenger hjelp, og at jeg trenger næring. Men det er ikke en ønskelig situasjon eller en enkel en likevel. Det er mye i en avdeling å forholde seg til, mye uro og støy som dører som smeller, ansatte som løper rundt på stiletthæler, morgen stemningen når de kommer inn døren høres det noen ganger ut som om de kommer rett fra nashpill. Hehe.. Det er selvsagt ikke vondt ment, det er heller fordi de ikke tenker over det. Men det kan likevel gjøre en mer eller mindre lettere irritabel. Timene her inne er så lange at når en av de du har best kontakt med er borte en dag virker det som om hun/han har vært borte i en hel uke. Tiden står stille. Timene er lange. Dagene er som uker. 
- Men det er mange fine mennesker her, og jeg er heldig som blir tatt så godt vare på av mange av de.. Jeg har en meget bra gruppe mennesker rundt meg akkurat nå, så oppi alt det vonde så er jeg i alle fall glad jeg nå endelig blir mer forstått og tatt vare på. Mange har tenkt og tenker nok fremdeles at "Jammen Luna klarer seg, Luna er jo så reflektert og har så mange ressurser" - noen ganger får jeg luyst å stappe de ressursene de snakker om ett visst sted..... For selv om jeg klarer å tenke konsekvenser, ser ting fra flere perspektiv, tar imot uten motstand som regel, betyr det ikke at jeg ikke behøver de like mye som de andre pasientene gjør. Det betyr ikke at jeg har løsningen på mine problemer. Heldigvis har flere nå begynt å forstå det, at JEG er også innlagt av en grunn. Jeg er ikke her for gøy. Noen vokser på det de har opplevd og overlevd, noen stagnerer. Jeg er en av de som har vokst, men det er ikke nødvendigvis enklere for oss som vokser på traumer.


Jeg har endelig etter 12 lange år fått riktig diagnose, kompleks PTSD. Etter 12 år med feil behandling og hele felleskatalogen av medisiner tredd nedover hode på meg får jeg endelig hjelp - ja, jeg får HJELP til å bearbeide det som gjør at jeg skader meg selv og straffet meg selv i 15 år, ja, halve livet. Men det er tøft, fy faen det er rett og slett helt jævlig akkurat nå. Jeg sliter så mye at jeg har fastvakt, det betyr at det er noen med meg hele tiden. Jeg får ikke være alene. Men det er trygt, og det gjør at jeg slipper å kjempe så til de grader hele tiden alene. For jeg er ikke den som alltid ber om hjelp, jeg er ikke så flink til det, det er noe jeg øver meg på. Det er mye jeg må øve meg på nå og i lang tid fremover- mye å jobbe med. Og nå endelig får jeg det. Hjelp til å bearbeide og lege de indre sårene som ikke har blitt satt så mye fokus på da de ytre har tatt for stor plass.. 

Men en ting jeg er stolt over, er at jeg har kun skadet meg selv tre ganger på disse mnd her inne.. Noen vil vell tenke at er det noe å være stolt over? Well, etter 15 år med selvdestruktive handlinger som nærmest har blitt en tvangs handling og tanker så ER det faktisk det.
Det er mye takket være at jeg er mer åpen og forteller hvordan jeg har det, ansatte som spør meg hva jeg trenger, ansatte som ikke er redd for å lytte og snakke med meg, det er befriende å få lov å snakke om det som gjør så vondt - samtidig er det ennå nytt for meg, og det er skummelt. For jeg har brukt kroppen som språk i så veldig mange år nå, faktisk halve livet har kroppen vært min stemme. Nå blir jeg passet på 24/7 og jeg har ikke annet enn stemmen min igjen... Så jeg snakker.. og når jeg ikke orker så skriver jeg.. Og jeg er glad for de menneskene her som faktisk sier rett ut at de er red for å si noe galt, for da får jeg en sjanse til å svare dem konkret og fjerne den reddselen. For sier de noe jeg reagerer på, så spør jeg jo: Mente du det slik? Var det slik du mente det eller kan du forklare meg det på en annen måte?
De som kjenner meg vet at jeg trenger mye ro, trygghet, hvile. Og at viss jeg vil de skal sitte inne på rommet og ikke i stolen utenfor døren så ber jeg de komme inn. Det syns jeg er fint. De som lytter og ikke avbryter mens jeg snakker. Noen høre,r men de lytter ikke. Det er en stor forskjell. Jeg er så glad i nattevaktene her.. Det er vell de jeg har det best sammen med egentlig.. Senvaktene og nattevaktene... Da er det roligere i posten.. Da kan jeg klare å være mer ute av rommet jeg skjermer meg selv mye på.. 

Jeg vet ikke når ting blir bedre, når jeg får permisjoner igjen.. akkurat nå så tar jeg en time av gangen. En time er alt jeg er i stand til akkurat nå. Og det er bra nok for de ansatte her, og da må det være bra nok for meg også. 
En time til.. et steg til.. Jeg vet ikke når jeg kommer meg ett steg videre uten å gå to tilbake - men jeg vet en ting: Og det er tryggheten jeg kjenner på når jeg sitter her med øretelefonene på ørene, god musikk og skriver mens jeg ser en av peleierne strikke i stolen rett fremfor meg... Jeg er ikke alene lenger. Jeg er ikke alene. Jeg kan klare dette... en gang til. 


- Luna Ch, 2016 - 

Because of you



You listen when I need someone to talk to
You're always here to help me throguh
When I'm scared and can't sleep at night
You hold my hand and say there's light in sight

And you see the tears I hide behind my smile
and let me rest in your arms for a little while
And you keep me alive for one more day
- You make me feel it's safe to stay...

You make me fight to survive
You make me want to stay alive
You tell me to stay strong
- Because of you, I keep holding on
 

To hope.
 

- Luna Ch, 2016 - 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits