Luna gjør ting hun ikke kan!

Dette er virkelig uka hvor jeg tester grensene mine altså!! Herregud så nervepirrende det er å prøve nye ting! Ting man ikke kan, lissom!!! Men fy F**N så gøy når man oppdager at man FÅR det faktisk til!!!! JIPPI!!

Selv om jeg ikke skriver om Recoverybook-en hver dag, så jobber jeg hver dag ennå med den, og forsøker så godt jeg kan å få i meg det jeg skal, + at jeg må få i meg mye kalorier og riktig næring i det jeg spiser. Derfor - middag er ett viktig måltid! Det er jo det måltidet som inneholder mest kalorier, og ergo - skal man opp i vekt er det super viktig!  

Idag laget jeg HELT SELV, hjemme ALENE, middag. Ja slik som i går. Idag ble det kyllingfilet med fløtegratinerte poteter og litt grønt ved siden av. Det ble SÅ godt!!! Og jaggu meg oppdaget jeg idag igjen, det VAR da ikke så vanskelig!


Så nå har jeg snart fått i meg alle 6 måltidene for dagen, det gjenstår kun ett. Og akkurat nå er jeg så stappmett at jeg fatter ikke hvordan få i meg mer. Men om noen timer, rett før jeg legger meg, skal kveldmaten ned! Koste hva det koste vil! 

Det har vært en tung dag, alt jeg gjør koster så mye. Bare å dusje koster meg en time på sofaen i etterkant fordi jeg blir så sliten. Hver eneste ting jeg gjør, krever enormt mye av meg grunnet undervekten. Og det er ett av hovedmotivasjonen til å gå opp, å få overskudd og krefte i kroppen. Energi til å gjøre ting uten at jeg blir så umenneskelig sliten etter hver lille ting. Bare som å rydde klærne på soverommet - andpusten, sliten, sovnet på sofaen - igjen. 

Men fortsetter jeg som nå, med å lage meg ordentlig kost, - våger jeg å prøve nye ting fremover som jeg har gjort de siste dagene nå- da håper jeg vekten går riktig vei igjen og at jeg sakte men sikkert får mer og mer krefter. 
Det er ikke bare bare å jobbe med sf. hjemme alene heller, det krver sin kvinne, det! 
Men er man sta nok, så skal det vell gå! Jeg gir meg i alle fall ikke. Jeg er så innmari lei av å gå på autopilot - jeg vil ha en kropp som fungerer! Og jeg er på vei, det tar bare så altfor langt tid ift hva jeg vil.. hehe!

Nå skal jeg legge meg på sofaen å lese litt. Sliten og så uber mett! - Vært å lånt en ny bok på biblioteket idag! Gleder meg til å starte på den og forsvinne litt bort fra meg selv! ;) God avledning!

Ha en nydelig kveld! ♥ 

- Lunaen - 

Uken som gikk♥ #13 Litt forsinket...

Men bedre sent enn aldri, eller? ;)  
Hei og riktig god morgen dere! Har dere sovet gått?♥ Idag stod jeg opp kl 06.00, er faktisk første dagen på mange uker nå at jeg ikke har lagt meg etter at dagsdosetten ble levert på døren,
(Hver dag, 7 dager i uken kl 06.00) - og jeg anser det som ett godt tegn, at jeg ikke valgte å legge meg igjen. Meeeen, jeg har langt ifra stått opp, sånn skikkelig, haha, halvligger her i sofaen med pcen på fanget i pysjen fremdeles, hehe, nyter en god kopp kaffe og tenkte jeg kan jo like godt kjøre i gang med innlegget som skulle vært skrive søndag, nemlig "uken som gikk". 

Ny topp fra Bikbok. Fikk den i bursdagsgave av venninnen min. Fin hva? Snøringen skal egentlig være bak, men du kan egentlig velge syns nå jeg. ♥ ;)
 
Well, let's start!
♦ Ukens tanke:
"Tenk at jeg er så heldig å få fylle ett år til!" Jeg missliker virkelig så sterkt når mennesker klager over å bli eldre, for det er faktisk ikke en selvfølge å bli det! - Derfor føler jeg meg heldig for hver bursdag som kommer, jeg. Grateful! ♥ 31!

♦ Ukens opptur
Å møte den fine familien til venninnen min♥ Det var bare hyggelig! :) ♥ Gleder meg til kaffebesøket :)

♦ Ukens nedtur:
Hatt mye tvangstanker og tenkt meg redd, vært endel paranoid og angsten har vært verre enn på lenge. Krevende og slitsomt. Og man blir temmelig lei av å konstant gå på autopilot. Men man må bare forsøke å leve likevel, så får man hvile når man er hjemme alene.

♦ Ukens glede
: Å våkne opp morgenen jeg hadde bursdag og der lå to av venninnen mine fremdeles. Det var en såå koselig morgen. ♥ Og middagen hos søss og svigerbror, med hans far, og min pappa (forsterfar) der  Koselig dag!! 
Sjekk den gode middagen jeg fikk da! :D SMIL!



♦ Ukens største utfordring:
Få gjort noe. Jeg gjennomfører stort sett, men det krever alt jeg har av den lille energien jeg har til rådighet. Føler meg rett og slett tappet for energi konstant, alt går på autopilot- ting er så tungt nå i mørketiden altså. Angsten krever så altfor mye. - Men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det.

♦ Ukens sang:  Coldplay - Adventure Of A Lifetime (Cover Gabriella)


​♦ Ukens Quote:
 

Ha en fin dag alle fine folk der ute! ♥ Ta vare på deg og dine ♥ 
Håper solen skinner på dere idag! 


- Lunaen - 

Pitapizza!

Hei dere! 
I kveld har jeg laget pitapizza! ♥ Det er skikkelig godt, altså! Og faktisk mye enklere enn jeg trodde å lage. Jeg stekte kjøttdeig og hadde i en pakke pizzafyll, samt hakket hvitøk og champinjong og blandet i. Smørte så på litt tomatsaus på pitabrødene og toppet det med mais, rødløk, paprika og revet osv. Så var det kun å steke dem10 minutter i stekeovnen, and dinner was ready! ♥


00








Har sånn forbaska hodepine ikveld at jeg orker faktisk ikke skrive mer nå. Tenker det hjelper seg nok med litt søvn.

Håper dere har hatt en god start på en ny uke??
Så ønsker jeg dere en super god natt med søte drømmer, sleep tight ♥


Natta klem fra L

Vi tror deg - Stiftelsen

"Vi Tror Deg-Stiftelsen står sammen mot voldtekt. Vi vier hverdagen vår til å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtekstsofre og deres pårørende. Vi jobber kontinuerlig med å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld, samt få mer åpenhet. Vi skaper holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter for å oppfylle våre visjoner. Vi Tror Deg-Stiftelsen ønsker at alle skal føle seg sett og hørt.
Stiftelsen ble grunnlagt av Andrea Voldum og June Holm, for å hjelpe andre som har blitt utsatt for det samme som dem selv."


♦HVA ER EN VOLDTEKT? Voldtekt eller andre seksuelle forbrytelser, innebærer å bli tvunget eller presset til å gjøre noe seksuelt mot egen vilje. Dette er en alvorlig kriminell handling, som er straffbar i Norge. Voldtekt er også en alvorlig krenkelse av ens personlige integritet, frihet og grenser. Les mer HER


HVA GJØR JEG ETTER EN VOLDTEKT?
Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal gå frem etter en voldtekt. Vi Tror Deg-Stiftelsen kan hjelpe deg, og vil være der for deg for å gi både råd og støtte. Ikke ha høy terskel for å ta kontakt med oss. Les mer HER
 

REAKSJONER ETTER VOLDTEKT
Det er normalt å få sterke følelsesmessige reaksjoner og utbrudd etter en voldtekt. Dette er normale reaksjoner på en unormal situasjon. Les mer om de mange forskjellige måtene man kan reagere på etter å ha blitt utsatt for en voldtekt/ ett overgrep, HER 


Informasjon til pårørende: Står du nær noen som har blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt?
Les mer om hvordan du kan være til støtte og hjelp for den som er deg nær som har blitt utsatt for en voldtekt/ ett overgrep HER

STEDER Å FÅ HJELP​: Finner du HER ♥

Appell av June Holm kan du høre her ♥ 

Overgrep, voldtekt og misbruk er samfunnsproblemer som for mange oppleves som et tabubelagt emne. Dette er tema som trenger å komme frem i lyset. Mange unge og voksne har et veldig urealistisk syn på voldtekt, som at det kun gjelder brutale overgrep preget av slag og vold, når sannheten er at skalaen er langt større. Overgrep er seksuell omgang uten frivillig og uttrykt samtykke, dette kan være alt fra berøring til penetrering. Unge (og voksne!) trenger å bli godt informert om grensesetting og overgrep for å kunne stå sterkere sammen om hva som er rett.

Sammen har de startet Vi Tror Deg-stiftelsen. Stiftelsen jobber for å forebygge voldtekt og å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld. Dette er et kjempeviktig bidrag til samfunnet, der unge har et sted å henvende seg til, hvor man møter andre som har vært i samme situasjon, og man blir sett og hørt.
- JENTEVAKTA -

 

Andra og June
Grunnleggerne av Vi Tror Deg-Stiftelsen, June Holm og Andrea Voldum ​♥

♥ Hjemsiden til VI TROR DEG finner du HER
♥ Og deres FB side finner du HER


♥ Jeg tror deg.
Kjærlighet, varme og lys fra Lunaen

Hey, look at these beauties! ♥ In Love!


Jeg bare vise dere dette kunstverket av noen sokker! SE så vakre ! Og tenk, de er mine!! Jeg rett og slett bare ELSKER dem! Kommer aldri til å ta dem av!! haha!! :D

Tenk å klare å lage noe så AMAZING!! - Jeg elsker alt ifra fargevalget til de mange små søte fine detaljene de har.  Er det noe jeg kan si GOALS til her i denne verden, så  det virkelig være DISSE sokkene!! I'm a lucky girl!
Jeg fikk dem i B-day gave fra store søss idag da jeg var hos dem på middag! And I'm so in love! ♥ ♥ (Thank you siss!!!)




Nå ligger jeg henslengt i sofaen her og skal se til å finne meg noe å se på på Nettflix, så jeg får roet ned etter en kjempe fin dag med masse fine mennesker!  Denne helgen har vært en av de jeg virkelig kommer til å huske på når det kommer tunge stunder. ♥ I'm truly blessed 

Må bare si at "Uken som gikk" får heller komme imorgen, kjenner jeg trenger å bare stresse ned og ikke bruke hjernen min noe mer nå så jeg får sove i natt. ;) Takk for at dere finnes, takk for alt dere er ! ♥ ♥ ♥ Håper helgen deres har vært av de gode, og at dere er klar for en ny uke i morgen! Stay strong beautiful! ♥ 

- Lunaen -  

It's my B-day ♥



Hei dere!! :* Føler jeg har vært litt lite aktivt her de siste dagene, i alle fall sånn med kun hverdags oppdateringer. Beklager for det. Har hatt en del besøk og da prøver jeg å legge bort Pcen og bare konsentrere meg og kose meg med vennene mine. Håper dere har forståelse for det :) 

I går var jeg super sliten og tenkte jeg ikke skulle gjøre noenting, så jeg smørte meg inn med selvbruning både på overkropp og bein, satt å så den fine dokumentaren til Demi Lovato som jeg syns er så innmari bra, så opplysende og jeg blir så glad av at ett menneske som henne, så kjent, ja verdensberømt - våger å være så åpen om sin sykdom, hun er bare ett så stort forbilde, ett vakkert og genuint menmneske !! OK, så der lå jeg og kjente plutselig etter å ha hvilet noen timer at HEY, det kribler i beina og jeg kjente jeg ble skikkelig rastløs. And, som regel er det slik med meg at impulskontrollen er om mulig noe svekket i perioder, haha, så da ble det ut likevel!

Vi dro først på Norrøna, og jeg var så innmari heldig å få treffe på både mor, far og bror og onkel til venninnen min. SÅ utrolig hyggelig å se og snakke med dem. For en herlig gjenge, altså!! (Takk for gode klemmer, ord og at dere var så utrolig inkluderende og snille mot meg, dere er skikkelig BRA mennesker altså! Hjertelig takk!!!!) Så etterhvert som timene gikk, så endte vi opp på konsert på Tredet i Volda for å møte ei annen venninne, og det var super gøy ass! Konsert, mye liv, kjekt å hilse og synge å rocke litt ;) Så kræsjet vi tre her på sofaen etterpå, - var SÅ koselig å våkne opp idag uten å være alene. Pysjen var på å kose teppe rundt oss lå vi bare å pratet i timevis, kjempe kos!!! ♥ 

Har fremdeles besøk, så blir bare å legge bort PCen for idag her nå, ville bare si hei og ønske dere en super fin dag! ♥ Jeg gleder meg også SÅÅÅÅ masse til jeg får tingene jeg har bestilt til en litt annerledes Giveaway- konkuranse her inne om noen uker! I'm exited!! ♥ ♥ Alle mennesker trenger en liten oppmuntring iblant, og noen mer enn andre... Og jeg gleder meg SÅ til å kunne gi ikke bare EN men TO av dere en eske med mange små oppmuntringer i posten hjem til dere. (mer om det når det nærmer seg) :D 

Nå har v
i har vært på møteplassen og fått oss nystekte fastelavensboller, nammm!!! :D Ikke værst å ha bursdag ass!  Blir middag hos storesøss å svigerbror ikvel
- gleder meg kjempe masse til det! ♥ Det blir hyggelig!!! 

Så må jeg si TUSEN TAKK for alle bursdags hilsener jeg har fått idag på FB, chat, snap, insta osv. SÅ UTROLIG HYGGELIG AV DERE! ♥ Setter sååå stor pris på hver og en av dere, det er så rørende at så mange tar seg tid til å skrive noen ord! Tuuuusen takk!!!! ♥ ♥ ♥ 

Fått så mange fine gaver, blomster, vin, reise, gavekort osv osv.. Har så herlige og gode venner, så utrolig takknemlig! 

Ha en nydelig søndag kjære dere!! Takk for at dere følger med meg, og takk til dere som hilser på meg når jeg er ute å går tur eller er på butikken eller utested - det er så fint å få så nydelig tilbake meldinger fra dere leserene!! Jeg blir litt sjenert noen ganger, men vit jeg verdsetter alt det fine dere forteller, så - HJERTELIG TAKK!! ♥ ♥ ♥ Dere gir meg så mye skal dere vite! :D

Her skinner solen idag og jeg kjenner det virkelig hjelper på humøret! 

Love from me,

Lunaen

Demi ♥ Stay Strong

Oh my god, just Looove her - always



En dårlig dag? Se dokumentaren til Demi ♥ It's going to be okay.

Stay strong ♥

A true inspiration! ♥
 



Jeg glemmer aldri årene du både brant, slo og terroriserte meg..


Jeg husker fremdeles første gang du brant meg i ansiktet fordi jeg hadde sagt noe du hadde bedt meg om å holde munn om i en samtale med terapeuten min. Jeg husker hvordan du skjelte meg ut da jeg kom tilbake på rommet mitt igjen, "KAN DU ALDRI VÆRE LYDIG DU! DU KLARER JO FAEN IKKE Å HOLDE KJEFT OM NOE! ANER DU HVILKEN KONSEKVENSER DETTE KAN FÅ FOR BÅDE DEG OG MEG!?" Du bare fortsatte og fortsatte å rope, du. Mens jeg prøvde å unnskylde meg, forsøkte å forklare, men jeg visste at det kom ikke til å gjøre noen forskjell. Du kom aldri til å tilgi meg. Du tilgav aldri feilsteg, det var aldri rom på feil. Og jeg visste hva jeg hadde i vente.. Det ventet som alltid når jeg hadde gjort noe som i dine øyne var galt - fysisk anstraffelse av ett eller annet slag.  

Du brennmerket meg for å straffe meg, jeg fortjente jo det, og jeg visste det jo. Jeg hadde gjort noe galt, og jeg fortjente selvsagt straff. Du hadde hjernevasket meg i så mange år at jeg trodde faktisk helt og holdent på at jeg fortjente alt du utsatte meg for.
- Så jeg stod helt stille mens du trykket den opphetede skjeen du hadde stjålet fra kjøkkenet i ansiktet mitt. Om og om igjen brant du meg flere steder i ansiktet. Det svei så inni helvete at jeg var sikker på jeg kom til å besvime gang på gang. - Jeg unnskyldet meg, jeg forsøkte få deg til å tilgi meg, jeg trengte at du tilgav meg - jeg repterte meg selv sikkert titalls ganger: "Unnskyld, jeg skal aldri gjøre det igjen! Jeg lover! Jeg skal ikke si mer! Jeg mente det ikke! Unnskyld!!" - men du fortsatte bare å rope og skrike til meg, mens du stod med ligheren og varmet opp skjeen til den var varm nok til å trykke den om igjen og igjen i ansiktet mitt. Det brant å svei i flere dager i etterkant, men jeg fortjente det jo. Ikke sant? Jeg husker fremdeles hvordan du reiv av huden i ansiktet mitt, hudlag som forsvant der du hadde brennmerket meg. Og jeg husker fremdeles sykepleieren som tok hånd om meg da hun fant meg ofte livredd og forskremt i kleskapet hvor jeg hadde rømt inn i for å gjemme meg for deg. Etter nok ett av dine overgrep.

Jeg husker hvordan hun så varsamt la meg med hode i fanget sitt, hvor varsamt hun strøk meg over håret og fortalte meg at jeg ikke fortjente dette, at jeg ikke hadde gjort noe galt, hvor glad hun var i meg, mens hun holdt den kalde kluten med iskaldt vann over de åpne brannsårene. - Det var så trygt å ligge slik, det var eneste da du ikke kunne skade meg. Du kunne ikke gjøre meg noe fysisk så lenge der var noen andre sammen med meg. Det eneste du kunne, var å fortsette å terrorisere meg psykisk.
Og jeg tålte det. Til jeg ikke tålet det lenger. 

Jeg husker fremdeles hvor vondt det gjorde de gangene jeg glemte at du hadde brukt belte mot ryggen min, og jeg satte meg med ryggen inntil stolryggen eller slang meg ned på senga for å ta en liten hvil.. Fy søren som jeg skvatt! Jeg var jo så vant til straffen din at jeg noen ganger glemte at du hadde vært der å smelt belte over ryggen min til jeg hylte og tryglet deg om å stoppe. - Men jeg lærte fort at jo mer jeg bad deg stoppe, jo hardere slo du. Jo mer jeg tryglet om å få fred, jo mer terrroriserte du meg. Jo mer jeg tryglet om å slippe, jo verre ble skadene.
Det kunne være hva som helst som utløste sinnet ditt, om jeg hadde gjort noe du mente jeg ikke fortjente som å være med på onsdags-turene avdelingen hadde, eller om jeg hadde vært med å sett film i daglig stuen.. Du kunne straffe meg viss noen var snill mot meg, eller fordi jeg hadde unnet meg mer mat enn du hadde sagt jeg fikk lov å spise.

Du vekslet også mellom måter å skade meg på, i perioder måtte jeg låses inne på lukket avdelinger fordi du ikke skulle skade meg så alvorlig at det fikk fatale konsekvenser.. Jeg husker fremdeles de gangene du forsøkte å drukne meg i elva, hvor iskaldt vannet var da du skubbet meg utfor rekkverket, eller da du forlanget at jeg gikk steg for steg ut i det iskaldet vannet, hvordan strømmen under beina greip tak i meg og dro meg under.
Jeg husker hvordan jeg noen ganger var så forfrossen at jeg ikke klarte å gå på dager i etterkant. Og jeg husker hvordan du lo, hvor morsomt du syns det var da jeg ble redd. Du elsket å se meg redd, du. Spesielt når du fikk meg til å tro at de menneskene rundt meg var onde og ville meg vondt.

Jeg husker hvordan du nektet meg både mat, drikke, søvn og hvile. Det kunne gå ukevis før jeg rørte noenting overhode, fordi du overbeviste meg om at det mest utrolige var sant - og at alle rundt meg som fortalte meg at du løy, var  løgnere. F.eks kunne du si at det jeg fikk tildelt var hellet giftige stoffer i, eller det kom til å skje noe med en person jeg var glad i, - ja du visste alltid hvilken knapper du skulle trykke på for å få meg til å gjøre akkurat som du sa. Du visste jeg ikke våget røre hverken mat eller vann viss det ville gå utover noen andre, og jeg endte ofte på sykehus av mangel på næring. Eller for å lappes sammen.

Jeg husker fremdeles hvordan du kontrollerte hver en eneste avgjørelse jeg skulle ta eller hva jeg kunne tillate meg å gjøre eller si. Og jeg husker både den fysiske og psykiske smerten du påførte meg. Og jeg er så glad jeg ikke har fortrengt alt, for hadde jeg det ville jeg kanskje glemt hvor innmari viktig det er at jeg HVER ENESTE DAG trosser deg, at jeg overdøyver deg, som er stemmen i hode mitt, med musikk eller samtaler med de rundt meg, - slik at du ikke får meg til å gjøre skadelige ting mot meg selv igjen.
At jeg spiser hver dag, drikker nok veske, at jeg tar medisinen min som demper og hemmer deg, og at jeg får nok hvile og søvn. 


#Psykose #Stemmer #Selvskading #Vrangforestillinger #Psykiskhelse #Psykiatri #Holdut #Håp 

- Lunaen - 

Kontraster, liv og død, tilfeldigheter, og flaks. Eller uflaks. Alt ettersom.


Det var mange timer for oss alle, like mye for de som var på jobb, for mine to venner som satt ved min side, men også for meg som lå der på operasjonsbenken og stirret i det sterke lyset som hang over meg. Og jeg tenkte: "Er det så sterkt og vakkert, det lyset det egentlig var meningen jeg skulle gå inn i, i natt? Er det slik det ser ut, så sterkt, så vakkert, når hjerte ditt stopper å slå? Når du skal gå inn i lyset og over til den andre siden?" 

Jeg var sliten, jeg hadde brukt opp alle mine siste krefter på å holde meg gående det siste året.. Jeg hadde ikke mer krefter igjen til å kjempe, hverken for meg eller for andre.. Jeg så etter små lysglimt overalt, jeg letet intenst etter ett tegn, ett tegn på at jeg skulle leve litt til.. At tiden var ikke inne- ennå. Men det var mørkt som den mørkeste time hadde kommet. Det var ikke mer igjen for meg her. Det var ikke mer igjen av meg.
Jeg var ferdig. Jeg hadde gjort alt jeg kunne, og jeg hadde ikke mer å gi. Tiden var inne og dagene frem til den kvelden jeg hadde bestemt meg for var de beste jeg hadde hatt på over ett år.
Jeg trengte ikke en gang sette på sonde-ernæringen, for jeg behøvde ikke mat lenger. Det var jo snart slutt, jeg trengte ikke bekymre meg for noenting, hverken for familie og venner - de villejo  få fred nå, endelig etter alle disse årene med alle mine alvorlige selvskadings episoder, selvmordforsøk, sult og tvangsinnleggelser, endelig nå skulle de få senke skuldrene sine og sove godt om natten.. - bekymringene for meg ville bli borte når jeg forsvant. Og jeg fant fred i det, den freden jeg hadde lengtet etter i alle mine år. Jeg fant fred i at det fantes ett annet sted for meg, hvor jeg ikke måtte streve og slite så fryktelig for å overleve hver dag, der hvor slike som meg var bra nok, hvor vi kunne føle oss fri.. 

Det var ellers ganske stille i rommet, venninnen min satt å holdt meg i hånden. Venninnen min, som i alle disse årene hadde vært der for meg, men aldri opplevd og sett meg slik. - Ingen hadde. Jeg hadde aldri sluppet noen inn i mørket mitt på denne måten. Denne gangen slapp jeg dem heller ikke inn frivillig. Det var ikke meningen de skulle måtte oppleve dette. Det var ikke meningen at jeg skulle overleve. Og jeg var både takknemlig for at de var der, men jeg var sint på samme tid - for at de hadde reddet livet mitt. 


Skammen hadde vell stoppet meg fra å inkludere dem, skyldfølelsen over å ikke være sterkere enn dette, og ikke minst den intense reddselen for å miste, - men nå, så satt hun der. Og kompisen min utenfor døren fulldekket av mitt blod som dekket hele badgulvt i leiligheten jeg skulle ha sluppet bo i mer.. Hun satt der, venninnen min, satt å strøk meg på den armen som fortsatt var hel. Den andre ble vurdert og sjekket, stikket nåler i, skyllet med sprit, renset, vurdert igjen, sydd.
Fire mennesker i rommet, og meg, og venninnen min.

To kirurger. Den ene glemmer jeg aldri. Han som ikke klarte å holde seg for god til å slenge ut hva han syns om slik "oppførsel" som dette. Om mennesker som meg. Mennesker SOM MEG, sa han. Vi ressurskrevende menneskene, vet du.
Jeg kjente gråten presse seg frem ufrtivillig, og tårene banet vei nedover kinnet mitt.. Jeg stirret helt intenst inn i lyset, jo mer han snakket jo mer ønsket jeg at de aldri hadde funnet meg, jo mer han krenket meg, jo mer drømte jeg meg tilbake i tid - bare noen timer, tenk om jeg hadde vært så heldig at ambulansen ikke nådde frem, hadde den bare kommet forsent hadde jeg sluppet dette, kanskje kunne en lettere trafikkulykke ha inntruffet og dermed sperret veien akkurat da jeg lå der i min venns armer og mistet mer og mer blod, eller tenk om noen hadde glemt å fylle kofferten deres med adrenalin sprøyter bare denne gangen,- så de ikke kunne stoppet blodet mitt fra å renne ut av kroppen min.. Jo mer han snakket, jo mer ønsket jeg at hjerte mitt hadde stoppet timene før.

Da kirurgen hadde lappet armen min sammen igjen, og frest fra seg det han mente om "slike som meg" og endelig gikk, tok sykepleieren vare på meg. Jeg gråt fremdeles, hulket nærmest, jeg var utslitt, jeg var sint, men aller mest var jeg fryktelig redd.. "Hva nå.. Hva skjer nå? Jeg skulle jo ikke ha være her mer.." Jeg var mer lost enn noensinne.
Sykepleieren jeg aldri glemmer tok stingene jeg hadde ett annet sted på kroppen min.. Han var snill, og jeg tenkte på kontraster. Kirurgen som ikke unnet meg verdig helsehjelp, mens sykepleieren, som unnet meg all den beste behandlingen som kunne funnet sted. Han tok de dyreste plasterene og plastret over og over, og da jeg gikk fikk jeg også med div utstyr for å stelle med såret hjemme.
Kontraster, - liv og død, tilfeldigheter og flaks (uflaks). Jeg tenkte på vennen som sanset, og den andre som holdt rundt en nesten bevistløs jente av blodmangel. Jeg tenkte på amblulanse personell som daglig redder liv, og jeg tenker hva nå.. Hva skal jeg gjøre nå.

Jeg levde. Jeg pustet. Jeg pustet med hode såvidt over vann. Og jeg tenker på  denne mannlige sykepleieren, - som såg den indre smerten og tørket tårene mine med øynene sine og de vennlige ordene og de snille hendene. Og jeg tenker hvor heldig jeg var, som møtte akkurat han. Og jeg tenker hvor heldige de er, de som møter han når de kommer som meg, helt tappet for krefter, utslitt av å kjempe for livet og uten ett eneste lysglimt i sikte.

For lyset jeg hadde febrilsk og desperat lett etter så lenge, det fant jeg der på operasjonsbordet. Det fant jeg i hans øyne, i mine venners øyne.
Og derifra, kjempet jeg meg tilbake til livet.
 Ett år er gått, og jeg tenker på kontraster, liv og død, tilfeldigheter og flaks. Eller uflaks. Alt ettersom.

#Selvmordsforsøk #Overlevelse #Håp #Psykiatri #Psykiskhelse #Sykepleier #Venner #Livsglede 

- Luna -     

Vi kan ikke la flere liv gå tapt nå!

Jeg VET jeg klarer det, alene. Men det er tar bare så mye lenger tid, å skulle klare alt alene. Og det er jo ikke meningen at man SKAL MÅTTE klare alt alene. 

Jeg lærte noe veldig viktig den korte tiden på Vestre Viken. Det gjorde meg først sint, fordi jeg ville ikke innse at dem hadde rett. Men jeg ser det jo selv, at de har rett. Og at dette er det riktige. 
Det vi snakket om i en av gruppe-samtalene, var det faktumet at vi alle har blitt påprakket og tredd "hjelp" nedover hode på oss i alle disse årene. Noe som selvsagt har vært gjort i beste mening, for å hjelpe, for å redde liv. Samtidig har dessverre det ført til at vi har blitt mye mer hjelpesløse og hjelpetrengende med årene - og til slutt så slutter man å kjenne etter selv. Man slutter å føle og kjenne etter: "Hva trenger jeg av hjelp nå, egentlig?" "Hva er det JEG har behov for i denne perioden?"

Og det var vell da jeg skjønte at jeg har blitt sykere av all hjelpen. Og hvor viktig det er at jeg selv får sjansen til å kjenne etter hva jeg har behov for i tøffere perioder, og lære meg å be om det ved å faktisk gjøre som andre mennesker: Skaffe meg en legetime og fortelle med ORD hvordan jeg føler meg, hvordan dagene mine er, og hva jeg kjenner at jeg har behov for akkurat her og nå.

Jeg forstod ingenting i begynnelsen av BET. Men jeg tok poenget raskt sa de i ett av team-møtene vi hadde der. Da jeg sa: "Dere repeterer alltid de samme setningene og ordene, jeg blir helt sprø av dere! Det er som om dere hjernevasker meg! Og det er vell det dere gjør? Retter og feilen systemet har gjort i disse 12 årene?"
Han så på meg og sa: "Du har skjønt det, du. Du er egentlig ett oppegående, innteligent og klokt menneske, - det er trist å se hvordan helsevesenet har bidratt til at du har blitt så hjelpesløs som du er den dag idag."

Og jeg kjente det raste ett enorm sinne i meg, en frustrasjon uten like, men det var som han sa: "Du har valget Luna. Du kan vær sint og forbanna og bli bitter på alle feilene som har blitt gjort mot deg for resten av ditt liv. Det er DITT valg. Men du fortjener ett liv, og vil du, så har vi redskapene til å hjelpe deg. Ditt valg, du bestemmer."

 

Og jeg kjenner noen ganger i mine mørkeste stunder på en bitterhet, for alle de årene jeg har kunnet blitt bedre, alt som kunne vært unngått, alt jeg har måttet tåle å både se og høre, alle feilene som har blitt gjort mot meg og ført til at jeg ble bare sykere og sykere, men jeg velger likevel hver dag og tenke: "Det er nå jeg har sjansen på ett liv. Jeg har valget, om å la det stoppe meg fra å få meg ett liv, eller bli stuck som ett offer for resten av mitt liv.
 

Men jeg velger å gi MEG SELV en sjanse. Men det betyr ikke at jeg trenger å streve så jævelig som jeg gjør NÅ. Jeg VET jeg klarer dette alene, men det er ikke svakhet i å ta imot hjelp, heller. Så i går hos legen da vi satt å pratet, kom vi frem til en løsning. Og idag på møteplassen sammen med to i psyk tj kom vi frem til enda en løsning. Og det er det som er så fint, det er ikke noen som tvinger meg til noe, ingen bestemmer hva jeg skal eller ikke, - men jeg får valg. Og valget er opptil meg.
Det er langt ifra enkle valg, men jeg MÅ starte på nytt, gå 12 år tilbake i tid før jeg forsvant i ett system som overbeskyttet meg og tok ifra meg alt - ikke kun skolisser, belter og skalpeller. Men de tok også ifra meg retten til å vokse, lære, gro.
Det var langt ifra hensikten, men det var slik på den tid. Og tildels er det slik ennå.

Vi må selv få lov til å si ifra: "Nå trenger jeg XXX"  og ikke "Jeg ser at du må  XXX" eller "Vi har bestemt at det beste for deg er at XXX" DET er en ukultur på psykiatrisk. Det er VÅR behandling, og da må vi INKLUDERES i den. Vi må få lov å være med på møter, vi må få lov å være med å ta avgjørelser, vi må få lov å ta valg og kjenne etter hva VI kjenner/føler er det beste. Helsepersonell må endre seg, og lære seg å være Veiledere.
- Når vi sitter på ett sykehus rom og venter til behandlingmøte er over og lurer på hva de nå har bestemt over hode på oss? DET er en STOR feil helsevesenet gjør. Pasienten selv burde være med på ALLE behandlingsmøtene, for det er jo OSS det gjelder.. Så hvorfor blir ikke pasienten selv inkludert?


- Det har aldri handlet om at jeg ikke har villet ta valg. Jeg har aldri fått sjansen. Den sjansen tok helsevesenet ifra meg da jeg var 15 år. Men jeg lever fremdeles, jeg har vært heldig jeg, - å få innsikt i galskapen som bedrives og gjøres med mennesker som meg og deg, - som fører til at mange blir sykere enn de i utgangspunktet var. Men jeg har nå en ny sjanse i livet, fordi jeg nå har sjansen til å endre dette. For meg selv. Og ved å skrive om det, dele og repetere det her på bloggen - kanskje kan det hjelpe noen andre også. Jeg håper det. For det kan redde liv! - Jeg har mange ganger vært på nippen til å miste det, jeg er heldig som har overlevd. Desverre er det ikke alle som har, og da er det vår fordømte plikt å stå opp for de som ikke klarte seg - dele, fortelle, reflektere - for det kan forhåpentligvis føre til at flere og flere forstår skaden som gjøres, og liv reddes.

- Lunaen - 

Stillheten mellom oss..


Og så sitter vi her igjen, vi to.. Han helt stille i den ene enden av sofaen og jeg i den andre. Helt helt i stilhet, sitter vi slik nå på fjerde timen.
Han sitter godt lent bakover med eine benet henslengt over det andre, i den sorte hettegenseren sin som gjør at han ser nok litt røffere ut enn han egentlig er, med telefonen i hånden og jeg ser han scroller med høyre pekefinger med jevn rymte nedover på ihonen sin.. Han har vell holdt på slik i tre timer nå mens jeg har styret med mitt. 
- Jeg aner ikke hvilken nettside det er, om det er facebook eller google eller kanskje en bok han leser på der han sitter. Og jeg må si helt ærlig at jeg bryr meg ikke så veldig om hva han gjør der borte heller, men det jeg bryr meg om? Er at han har det bra der han sitter. Og at vi har det fint, når vi er sammen. Uten at det krever noenting av noen av oss.

Jeg spør derfor med jevne mellomrom, når det føles riktig å spør, - kanskje sånn ca hver 6 sang, spør jeg spørsmål eller kommenterer noe, bare noe så lite og trivielt som ett kort: "Går det bra?" 
Og så nikker han og sier ja, og så sier vi oss begge fornøyde med det 20 minutter til.
Jeg skriver videre, mens han scroller videre.
Og jeg tenker: Herregud så heldige vi er! 

Som kan ha det så fint, tygt og tvivelig sammen, uten å gjøre noenting eller si noenting.
Bare VÆRE, sammen, og være tilfreds med det.




- Lunaen - 

Hvordan gikk det egentlig idag med mine "MÅL FOR DAGEN"?


Hei fine dere! Idag er jeg veldig glad jeg satte meg mål her på bloggen, om ikke tror jeg faktisk ikke jeg hadde fått gjort noenting. Hehe, lister er en fin ting, legger endel press på meg selv til å komme meg i gang - noe som hjelper veldig på selvfølelsen etter endt dag. Og selv om ikke alt er gjennomført, så er jeg meget fornøyd da utgangpunktet var at jeg ikke en gang trodde jeg kom meg ut døren. Har både vært hos legen, spist middag på møteplassen OG handlet. Sov middag etter det da jeg ble så sliten etter samtalen hos legen, etterfølgt av middag og handling. Så derfor sen oppdatering. Sorry 'bout that.

Legen min er, som alltid, helt fantastisk. At et menneske uten psykisk helse utdanning kan være bedre enn noen av dem med å snakke med? Det opplever jeg til stadighet. Kanskje noe med at han er villig til å lytte, og jeg merker jo at han LYTTER. Han har ikke alltid svarene, og han tror heller ikke selv at han har dem, ei heller har han noen formening om å "fikse meg" eller noe sånt. Og det er det som er så fint, at vi finner alltid løsninger SAMMEN. Fordi han lytter, og så lytter jeg til det han sier. Og så finner vi ut av det - sammen. Det er det det handler om, å ha en dialog for å finne ut hvordan løse ting - sammen.
Noen ganger er det han som har tårer i øyene, noen ganger er det jeg. Og så er det det faktumet at vi er likestillte. Han får meg aldri til å føle meg UNDER han, at han er noe bedre enn meg, klokere, mer viktig osv. Nei, vi er likestilte mennesker.

Vi går ved siden av hverandre - med de sammen målene. Og han forstår meg, noe som er så utrolig godt. Ikke at han forstår alt ved meg, det sier han jo selv. Og jeg ler fordi det er jo mye jeg nesten ikke forstår selv. Men mye av meg, og det er det som teller. Han er min største helt. Han og pappa♥ Mine hverdags helter. Alltid vært, alltid vil. Hvorfor er det stort sett menn som er de flinkeste til å lytte? Det er rart, men det er min erfaring. 

Etter dagens samtale var det rett på middag for så å handle, og da var jeg så sliten at jeg sloknet rett og slett på sofaen. Nå har jeg besøk av naboen og kompisen min Arne, vi har spist kvelds sammen og skal bare slappe av før natta. Imorgen skal jeg på møteplassen fra 12-14 ca. Det gleder jeg meg til. Selv hvor sliten jeg er, så vet jeg hvor godt det er å være der sammen med G. ♥ (Hun er også en flink lytter, noe av det jeg verdsetter mest av egenskaper ved ett menneske) G er fin, hun.


Her er foresten målene jeg satte meg for dagen, noen er gjennomført, andre ikke. Men jeg er VELDIG fornøyd med meg selv fordi utgangspunktet var at ingenting av dette ville blitt gjort. Lister er til veldig god hjelp for meg.

MINE MÅL FOR DAGEN
:

♦ HOVEDMÅL
1. Gå til legetimen. (Må begynne å bevege meg mer)
2. Følge kostplanen. #Recoverybook (4 av 6 måltider- 
♥ Spise middag på Møteplassen

♦ DELMÅL:
♦ Dusje 
♦ Rydde kjøleskap og frys

♦ Se etter om jeg mangler noe 
♦ Handle om jeg trenger noe
♦ Vanne planter/blomster
♦ Rydde på soveromet
♦ Sette på en vaskemaskin 

♦ Henge opp klærne 


Håper dere har hatt en fin dag og fått gjort det dere tenkte dere skulle gjort. Som tidligere sagt: NOE er bedre enn INGENTING. Så vær stolt av deg selv for det du har klart. 

Sov trygt, fine mennesker der ut! 
NATTA-KLEM

- Lunaen -  

MÅL FOR DAGEN


Idag kjenner jeg at "her blir jeg sittende", dagen er ikke en av de gode, og jeg blir oftere og oftere handlingslammet. Da tror jeg nok det kan hjelpe meg å sette noen MÅL FOR DAGEN, for å ha noe å strekke seg etter er en bra ting. Det har fungert før når jeg har blitt mer eller mindre handlingslammet i perioder det er store endringer i livet mitt. Så jeg har nå skrive mine mål for i dag, jeg har delt opp til Hovedmål, de to viktgste målene, så delmål, som også er viktige, men ikke i samme grad. 


MINE MÅL FOR DAGEN:

♦ HOVEDMÅL:
1. Gå til legetimen. (Må begynne å bevege meg mer)
2. Følge kostplanen. #Recoverybook

♥ Spise middag på Møteplassen

♦ DELMÅL:
♦ Dusje
♦ Rydde kjøleskap og frys
♦ Se etter om jeg mangler noe 
♦ Handle om jeg trenger noe
♦ Vanne planter/blomster

♦ Rydde på soveromet
♦ Sette på en vaskemaskin
♦ Henge opp klærne 


Setter du deg mål for dagen? Fungerer det for deg på dager du føler du ikke har ork eller energi til noenting? Dager du er så full av angst og uro at du ikke klarer å fatte en eneste beslutning, og ender opp med å utsette alt du egentlig skulle? Jeg setter nå ganske stort press på meg selv til å gjennomføre, siden jeg forteller hva jeg skal. Har du forsøkt det?
Jeg syns det hjelper, det legger litt press på meg for å kunne si etter endt dag: CHECK
√ JEG KLARTE DET! Har du forsøkt? Om ikke, try. Det KAN hjelpe. Og klarer du ikke gjennomføre alt som står på listen din, så er absolutt NOE bedre enn INGENTING! - Det er likevell en god følelse å sitte på kvelden å vite at: "Ja så klarte jeg ikke ALT idag, men jeg klarte MYE!"

Masse lykke til med dagen! 
Klem fra meg! 

- Lunaen - 

Idag gråt jeg.

Idag gråt jeg. Sånn helt fullstendig knakk sammen, av alle steder på verandaen da jeg røyket. Det bare kom over meg, og jeg måtte inn for at ingen skulle se. Det kom så plutselig over meg at jeg ble egentlig er helt satt ut av hele senariet. Tårene bare rann helt ustoppelig! Og det rare var at noe så fint og bra som oppdagelsen min dag skulle ende opp med å føles så ubeskrvelig vondt! 

Jeg gråt helt ustoppelig, jeg følte meg SÅ liten og herregud- så forsvarløs og utrøstelig der jeg lå på sofaen under koseteppe og bamsen tett inntil brystkassen. Og jeg gråt helt til jeg sovnet av utmattelse.
Og når jeg våknet følte jeg meg plustelig litt lettere. Det var litt lettere å puste, det var ikke like stramt i brystkassen som det pleier, og jeg tenkte: "Å gråte er en fin ting" - selvom det fremdeles føles ubehagelig og flaut noen ganger. (Egentlig hver gang)


Og derfor skriver jeg det bare rett ut. Helt ordrett uten å pakke det inn i andre mindre flaue ord. Jeg gråt. Og det er helt menneskelig å gråte. Man gråter når man har det vondt, en helt normal menneskelig reaksjon. Til og med for meg. Og deg. Så jeg sier bare: Gråt og ikke steng alt det vonde inne. For det hjelper å gråte, ikke kvel gråten når dere kjenner på vonde ting. Det er lov å gråte, og det er lov å føle seg liten iblant. Det er ikke farlig, det er det som gjør oss til mennesker. 

Så ja, dette var altså det jeg ble så oppskaket over: Jeg har blitt mye "friskere" enn jeg ble fortalt jeg noen gang kom til å bli. Og jeg innså idag at konsekvensen av å bli "friskere" - det er at man må si forvell til veldig mange mennesker man er glad i og har ett næt forhold til.
Og sannheten er at jeg skulle ønske jeg kunne få både i pose og sekk akkurat her, haha! Ja, at selv om jeg ble bedre så kunne jeg få beholde de nære gode relasjonene jeg har til noen av de ansatte jeg har hatt rundt meg disse årene som alvorlig syk. Men faktumet er at jo bedre du blir, jo mindre får du tilbringe tid med de. 


Og jeg tenkte der jeg lå helt oppslukt av disse tårene og hulkingen jeg ikke så komme: "Er det verdt det?" "Skal det virkelig gjøre SÅ jævelig vondt å bli bedre?" 
Selvfølgelig er svaret ja, det er verdt det. Jeg ville aldri gått tilbake. Aldri i livet ville jeg snudd nå og gått tilbake til det livet jeg levde på innsiden av låste dører år etter år. Men samtidig er det vondt å gi slipp på alt det som er kjent og trygt, og de gode relasjonene man skaper med ansatte når man omgås timevis dag ut dag inn, år etter år...

Ensomheten er kvelende, og det er skremmende når man innser at man plutselig står ganske så alene og vet at dette? Det er slik det skal være - dette er det som er såkalt "normalt". Men jeg er ikke vandt til det, og derfor er alt veldig overveldende, skummelt og helt absurd. Denne virkeligheten som har slått meg i tryne nå, er så skremmende at jeg famler i mørket og kjenner både på trishet og sinne og frustrasjon og desprasjon om hverandre- hver dag. Det varierer fra time til time.

Jeg er vandt til at det kommer helsepersonell innom flere ganger HVER DAG. Nå kan det gå dager til jeg ser noen av de. Og de nærmeste, de er borte. De kommer kun viss jeg blir ORDENTLIG dårlig igjen. Og for å se dem igjen, må jeg bli så dårlige at jeg er til fare for meg selv. Og det var vell det jeg innså idag, at jeg er blitt så mye bedre at jeg er 98 prosent sikker på at DIT? Dit vil jeg ikke komme. Og det skulle og BURDE jo vært en glede, ikke sant? Å innse at man ikke vil komme til å forsøke å ta sitt eget liv igjen, men heller bygge seg videre og opp herfra? Jeg skulle vell egentlig ha ropt hurra- JEG har kommet SÅ langt! Men i stedet føltes det helt grusomt vondt, bare. Og jeg klarte ikke glede meg, jeg begynte bare å gråte. Savne. Lengte. 

Fordi jeg innså at ved å bli friskere, mister jeg de nærmeste jeg har hatt, nemlig de som er tatovert inn i blekk på håndleddet mitt.
Og jeg innså at dette veiiskille som jeg står i nå, det er ikke noen gråsone, det er faktisk sort/hvitt, og jeg står i det - alene. 
For første gang i mitt liv står jeg på egne bein, og jeg er livredd, jeg er trist og glad om hverandre. Og at jeg gråt og ikke en gang tenkte tanken på å kutte bort den enorme smerten jeg kjente på?

Det sier alt. Fy faen sier bare jeg, jeg har kommet langt.


- Lunaen - 

♥ Uke 2. Dag 2. #Recoverybook

♥ God formiddag. Det er en tung start på dagen idag, merker humøret er minst like dårlig som været, og uroen spiser meg opp innvendig. Men jeg kan likevel ikke bare grave meg ned og ligge der, jeg likevel velge å spise, og forsøke fungere. Jeg kan ikke bare gjøre som jeg pleier i perioder som dette, fordi da går det feil vei. Min løsning på det meste i livet har vært å nekte meg selv mat. Det er ingen enkel utvei, som mange kan tenke, men det er likevel en enklere løsning enn å nemlig å gjøre det stikk motsatt, nemlig å spise. Det er ingen progresjon viss jeg fortsetter i samme spor, så tross alt i meg sier: "Ikke spis"- så spiser jeg.
Men for å gå OPP i vekt, noe jeg skal, spiser jeg langt ifra nok. Det skal mye til for å gå opp med enn skyhøyt angstnivå. Det skal temmelig mye næring til for at vektkurven skal gå riktig vei når uroen er konstant og hjerneaktiviteten aldri tar en pustepause. Jeg må derfor også trykke i meg de kvalmende næringsdrikkene som jeg hverken syns er god eller greie å drikke. Men alt i alt - jeg gjør det, fordi det må til. Jeg skal ikke tilbake dit jeg var, jeg skal frem.. Jeg er bare litt sliten, nå. 

Uke 2 i #Recoveryboken, og oppgaven for denne uken heter: TI ÅR FREM I TID. 
"Forestill deg ti år frem i tid UTEN/MED spiseforstyrrelse."
Der er eksakt de samme spm under UTEN som MED, MEN jeg kan love deg at svarene? De er helt totalt forskjellige. Nemlig fordi livet vil være noe helt annet uten enn med. Det er vanskelig å svare på disse spm syns jeg, fordi jeg syns det faktisk er vanskelig å forestille meg ett liv uten - i og med at jeg ikke kan huske hvordan det var. Det er så lenge siden nå, hele 15 år.. Det er halve livet mitt, det. 
Men samtidig liker jeg slike oppgaver, skrive oppgaver generelt har jeg alltid satt stor pris på. De får meg til å se ting i annet perspektiv, jeg må tenke på ting jeg til det daglige ikke tenker på, det hjelper meg å reflektere. (noe jeg syns er effektivt, og noe jeg liker.)

Jeg er så glad kolonnen med Har du husket, er der. For før boken har jeg nesten hver dag glemt vitaminene og tran. Jeg er også dårlig på å huske å drikke, så det er fint å ha en påminning. ♥

Siden jeg sliter sånn med søvnen, blir det sen frokost om dagen, derfor er det NÅ lunchtid. Jeg tenker at jeg må bare sove når jeg først får sove, og så får jeg legge opp måltidene der etter. Begge deler er viktig, så jeg tenker at det viktigste er ikke at jeg har spist til rett klokkeslett hver dag - men at etter endt dag er 6 måltider gjennomført. Så nå får jeg gå på kjøkkenet å ordne meg litt mat, vi blogges! ♥

Håper dere tar godt vare på dere selv, spiser det dere liker, gjør ting som gir økt livsglede og omringer dere med mennesker som gir dere god energi ♥

STAY IN RECOVERY. 
Lots of Love, 
- Lunaen - ♥

Det stopper aldri, gjør det vell..?


(Picture: Destiny Blue - Anxiety)

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, eller forklare.. Har bare så ufattelig mange tanker og så mye kaos på innsiden som jeg trenger å få ut, jeg finner ikke fred i noenting eller noe sted om dagen. Ikke i samvært med andre heller. Jeg klarer ikke være tilstede slik jeg pleier når jeg er sammen med andre, og de merker det.. Jeg klarer ikke finne ro i meg selv, får ikke beina planta godt og stødig under meg, - fordi jeg klarer ikke tro på at bakken under meg holder - holder meg. At den ikke snart brister under meg og jeg faller.
Faller... Faller... Faller ned, igjen.

Jeg har katastrofeangst, jeg vet jo det. Jeg har fått nok bevis på at det dem sier jeg har er "eksistensiell katastrofe angst" er ett faktum og en realitet. Men det er dog lenge siden jeg har kjent så sterkt på denne at jeg ikke klarer å konsentrere meg eller kose meg sammen med de rundt meg. Nå er det gått til det punktet at den er altoppslukende. Det finnes ikke en celle i denne kroppen som ikke kribler som maur inni meg, - alt i meg er konstant i alarmberedskap. 
Og den har vell vært der i flere uker nå, og ulmer som en vulkan på innsiden og bygger seg mer og mer opp, uten at jeg selv har lagt særlig merke til hvor ille det faktisk er blitt. Før noen idag, faktisk sa det rett til meg. (På en fin måte, selvsagt. Men med en bekymret tone i mellom linjene.) 

Noen ganger, som nå, så føles det ut som om jeg er fanget, en følelse av at jeg ikke kommer meg fri - jeg vil bort. Og i de periodene kan jeg få en ekstrem reddsel for å "bli gal". Paradoksalt nok, så har jeg vell aldri følt meg gal til tross for at jeg har blitt fortalt jeg er det, men i noen få perioder i livet hvor det er mye kaos og endringer i livet mitt, eller forsåvidt hos noen nær meg - så kan jeg kjenne på denne kvelningsfornemmelsen, en følelse av at alt snurrer rundt og rundt uten å klare stoppe det, - tanke kaoset fører igjen så til katastrofetanker - som igjen fører til følelsen og reddselen av å ende opp som "gal".

Det stopper ikke.. Man snurrer bare rundt og rundt og rundt i en evig sirkel til man - ja hvor stopper det....? Jeg er redd for fallet. Jeg er sliten av å kjempe for å ikke falle. Når jeg ikke vet om jeg lander på begge bena. 
Når kan jeg sitte stille, i den viten om at: Himmelen faller ikke i hode på meg. Det går bra. Solen står opp i morgen uansett. 
Men himmelen har falt i hode på meg nok ganger til at jeg ikke klarer finne ro med det. Og jeg vet at stopper det ikke å gå rundt er jeg altfor flink til å finne måter å få det til å "falle" jævelig fort. Fordi det er verre å gå å vente på katastrofen, enn når den først inntar. Ventetiden, er verst. 

Jeg vet bare at den beste tiden på døgnet er fra kl 06.15 til 09.00 hver dag nå. 
For det er den tiden jeg sover. Tungt. 
Det er den eneste tiden jeg ikke kjemper. 


- Luna - 

Lunch på Café Rokken


God ettermiddag! ♥ Idag har det vært en god start på en ny uke! For hey, det er mandag dere! :) Ny uke, nye muligheter som det sies! Men når det er dårlig vær, (les: pissregn!) setter det ofte en demper på det meste av utendørs aktiviteter, og ofte legger det en demper på humøret også.... Men så fikk jeg plutselig telefon av denne fine frøkna over her! :) Så vi lå her på sofaen som vi ofte pleier å bare prate å slappet av, så kom jeg på at ehm lunch? Det hadde vært kos å spist ett annet sted idag! Det er rart hvor mye bedre maten smaker andre steder, hehe, og særlig sammen med andre menneker.

Så vi bestemte oss for å dra på Rokken Café i Volda for å spise lunch. Er ikke så altfor ofte, heller sjeldent, jeg spiser ute, så det er ekstra hyggelig de gangene jeg gjør det:) Og snakk om god mat da, dere! Har dere vært der og spist, dere som bor i område? Rokken er jo mest kjent for å være ett utested på kveldstid for ungdommer. Men det er jaggu meg ordentlig god mat på kaféen på dagtid også! Så tumbs up altså, burgeren var safig og akkurat passe stekt, og chipsen crispy akkurat slik jeg liker det! Rolig og stille, dempet belysning - ja ordentlig god atmosfære! Så det var virkelig ett trivelig besøk, absolutt ett sted jeg kommer til å dra igjen!


Så idag har det absolutt vært en bra start på dagen. Nå skal jeg forsøke å sove litt, kjenner jeg er litt sliten. I kveld skal jeg på middag til Sindre og AB, så litt hvile først er nok lurt :) 

Håper dere har det fint idag og får en fin ettermiddag!
Masse klemmer fra meg!

- Lunaen - ♥

Wooow! JEG SKAL UT Å REISE !!

Jeg skal på ferie dere!! Og jeg tuller ikke!! Helt seriøst! JEG skal til - TRAALALALALAAA - SYYYYDEEEEN!!! Konkret: Spania, Alicante! Og det I ÅR! Faktisk om bare TO måneder!! SYKT HVA!! helt syyyykt!!!

Eh ja. sorry, litt veldig veldig .... glad? SUPER SPENT! Herregud! Jeg har ikke vært på ferie siden, eh, når var det? Jeg var i Egypt med folkehøy skolen jeg gikk på da jeg var 18 år. Det er nå 12 år siden. 12 ÅR siden! Og det var ikke akkurat ferie som i ferie i og med at det var en skole tur...

Ja, så dere kan kanskje bare tenke dere da at jeg er litt veeeeldig EXCITED!!!! Fy faderen altså, jeg er helt i EKSTASE!!! :D sitter bare å nesten hopper i sofaen her av glede!! :D Og jeg kom på at jeg eier faktisk ikke en eneste bikini! Ikke EN eneste en! hah! Det må ordnes! :D 

Hallo! Jeg skal til SPANIA dere!!!! Herregud, jeg skal til spania om to mnd!!! Sommer,sol, varme! Jeg skal bade, drikke slike søte paraply-drinker til jeg svimler og spise digg mat! Se palmer for første gang i mitt liv, og ja - rett og slett bare NYTE LIVET!!!! Og vet dere hva det beste med det hele er? JEG SKAL SAMMEN MED MIN BESTEVENN!! :D Meg, Sindre, AB og Kjetil! HURRA!! 

Haha, fy søren dere, jeg måtte bare si det! Biletten er bestilt IDAG, jeg sitter bare å tripper her!! Jeg vil reise NÅ!:D Dette blir en opplevelse uten like! :D Jeg lover å ta dere med! Kanskje blir det vlog fra Spania?? 

Se fine leiligheten Sindre og AB har! HER skal jeg bo i hele 10 dager!! ♥

GLEDER MEG !!!!

Øyeblikk som er verdt å huske ♥​

Tirsdag kveld
"Jeg skulle aldri ha kuttet meg så mye pappa.."
"Det er ikke noe du skal tenke på nå, Luna. Vi kan ikke gå tilbake å endre det uansett, nå tenker vi kun fremover."
Fine pappaen min. ♥ Som ikke svarte meg med ordene så mange andre ville gjort, harde ord som for eksempel "Ja, det skulle du vell ha tenkt på litt før, frøken!" (med en underliggende tone av "haha") - Og den slags svar...
Nei pappaen min, han svarte akkurat det rette. Til akkurat rett tid.
Når jeg lå på sofaen og hadde sinnsykt vondt i kroppen, og smertestillende ikke fungerte, og jeg svevet mellom å være her og nå - og være tilbake i fortiden.. Da mørket ute gjorde meg ekstra redd og liten der jeg lå, ja da gjorde jeg noe jeg sjelden gjør -
tok opp telefonen og ringte noen.
Og jeg ringte pappaen min, og han svarte akkurat det jeg trengte å høre.
Ikke klandret han meg for måten jeg har håndtert vanskelige og vonde opplevelser i livet på, nei det var ikke noen kommentarer som stakk i hjerte.. Det var kun trøst. Og noen ganger? Så trenger vi alle det. 
Om vi er 5 år og har falt på sykkelen og fått vonde skrubbsår, eller vi er 30 år og har flashbacks av vonde traumer.. så trenger vi trøst. På lik måte- omsorg og varme, når alt føles så vondt og vanskelig. Bare å høre en stemme. Vite at det er noen der, når mørket trenger seg inn stueviduet.. 

Og han har så rett. For det er ikke noe å tenke på nå. Jeg kan ikke gå tilbake å endre fortiden, jeg kan heller ikke gjøre noe med det som har hendt meg, - jeg kan bare gjøre det beste ut av det, forsøke så godt jeg kan å være "her og nå", og tenke kun en vei- nemlig fremover.



- Lunaen - 

Uken som gikk♥ #12



♦ Ukens tanke:
 "Tenk at jeg kan være såååå heldig!" - Denne uken har mildt sagt gått fra å føles ut som å være i Helvete til å ende i himmelen, for kontrastene har vært STORE. Nettopp fra å være sengeliggende og ikke klare noenting, til å være i "min beste form" igjen på slutten. For jeg er aldri 100 %, men min beste form, er ganske okey den også. Men jeg oppdaget også noe vesentlig viktig denne uka, og det er at VENNENE MINE, bare jeg tillater å være tilstede, de BLIR når jeg er dårlig også. Som regel stenger jeg ute vennene mine når jeg er dårlig, som Camilla sa: "Dette er første gang du slipper meg til når du er dårlig, Luna. Første gang jeg ser deg uten sminke, faktisk." Jeg og Camilla har vært venner i 8 år, 8 ÅR. Og hver gang jeg er dårlig "forsvinner jeg". Jeg stenger de fleste ute når jeg har dårlige dager/perioder, men jeg er så glad jeg ikke gjorde det denne gangen. At jeg tillot meg å være "svak", vise meg hvordan jeg også har det.. Og når man erfarer at mennesker TÅLER det, også, det er temmelig vakkert. Dem ØNSKER jo å være der. Men JEG har ikke sluppet dem til.. Det er fint å vite at jeg trenger ikke stenge dem ute eller avlyse de dagene jeg ikke har så mye overskudd, fordi jeg trenger faktisk ikke å ha så mye overskudd, eller være 100 %... Og jeg er å ubeskrivelig takknemlig og føler meg så innmari velsignet med venner som liker hele meg, ikke bare den smilende blide jenta som stråler.. Men også den som ligger på sofaen under teppet, med døsige øyne og skjelvende av angst og smerter.. Jeg er velsignet, til tross for alt, så er jeg jammen meg heldig. 
Jeg har lært såpass i livet, erfart og vokst såpass mye, at jeg vil helst ha FÅ men NÆRE fortrolige venner, enn en hel haug av bekjente. Kvalitet fremfor kvantitet♥


♦ Ukens opptur:
 At universet var på min side! Og mildværet dukket opp! Sikker på det var fordi jeg skulle klare B-day festen! Så jepp, jeg kom meg med god hjelp av vennene mine, og festen ble! DIGG å feire her hjemme og ikke på en eller annen avdeling! Vi hadde det bare SÅÅ gøy!! :D Super god stemning i mellom oss alle, vi dro på pubben i halv 1 tiden og var ute til det stengte! Vi endte kvelden på shell med burger! ;) haha! Helt herlig kveld! Danset og koset oss masse! Det var bare SÅ gøhy! Jeg er super fornøyd og smiler bare jeg tenker på fredagen! Herlig!! ♥


♦ Ukens nedtur:
 Selvsagt kjipt at jeg var så dårlig i staten av uken at jeg faktisk bestemte meg for å utsette UKE 2 i Recovery-boken. Fordi den fysiske helsa mi var rett så elendig at det hadde ikke vært mulig å gjennomføre. Jeg klarte ikke løfte kaffekoppen en gang, så det sier vell litt om hvordan det var. Så jeg begynner på uke 2 IMORGEN! Gir meg ikke! 

(Uke 1)

♦ Ukens glede:
 BPA ordningen startet denne uka, og jeg valgte absolutt HELT rett person på intervju runden. Vi går fantastisk godt overens, kjemien er ikke å klage på for å si det slik, prater går lett, og hun er både lett å like og har gode verdier! - Hun har god humor (sier inni mellom: Yess boss!) hahaha - ja vi ler mye, lager mat sammen, baker sammen, de dagene jeg ikke var i form hvilet vi bare sammen - ja, hun er absolutt en person jeg er sikker på jeg kommer til å trives godt sammen med. Jeg er veldig glad for dette, det er noe som kommer til å være til stor hjelp og også livskvalitet. Smil!♥

♦ Ukens største utfordring: Det har vært mange, men TO har virkelig vært vanskelige. Nemlig
1. Holde motet oppe.
2. Tillate andre å se meg slik og tillate dem å hjelpe meg..
Jeg har lært noe viktig denne uka. Og det er at jeg kan faktisk tillate meg å ta imot hjelp av mine nære, det skader ikke hverken meg, dem, eller vennskapet vårt. Det skader ikke at jeg slipper dem inn i mørket mitt for en liten stund. Det gjør faktisk bare vennskapet sterkere. ♥ En ting er å lese at noen har det tøft, en annen ting er å være tilstedet og se med egne øyne, og oppleve hvordan det faktisk er. Det er ikke alt som syns på skjermen..

 

♦ Ukens sang: JJ Heller - If You Fall♥

​♦ Ukens Quote: You never know how strong you are, before being strong is the only choice you have ♥
 

Ha en videre fin søndags ettermiddag og kveld!
Smask! ♥


- Lunaen - 

Ny pysj!! LOVE-ing IT! ♥

I tidlig bursdagsgave fikk jeg faktisk TO nye pysj-er!  (Jeg fyller ikke år før den 26 feb, så litt tidlig ute her grunnet det passet best å feire denne helgen).

Jeg simpelten bare ELSKER pysj bukser, t-skjorter, gensere osv. Det er neste kun det jeg går i her hjemme, hehe! Det først jeg gjør etter å ha vært noe sted hvor jeg har kledd på meg "ordentlige" klær, er å hoppe inn i disse myke koseklærne igjen. Jeg tipper vi er ganske mange som gjør det, eller? ;) Derfor digger jeg å få det i gave! Beste jeg vet altså! 
Denne genseren fikk jeg og jeg RETT OG SLETT BARE ELSKER DEN!! ♥ Nå har jeg hele TRE forskjellige av denne plysj-modellen, og jeg kunne rett og slett BODD I DEM for alltid!! De ER så myke og god, så er man litt sår og øm i huden slik som meg, så er dette virkelig noe av det best å ha på seg!! ♥ Og tror dere ikke denne deilige genseren er på salg nå? Jeg letet opp en link til dere, (siden det har vært etterspurt) - og det er visst ONLINE salg på Cubus nå! Så denne er nå til kun kr 124,50!! Link til genseren HER! 
 Så fikk jeg denne pysjbuksa til, den er i såååå deilig flanell stoff! ♥ Den er også på salg nå til kr 134,25, Link HER!


Nå fikk jeg besøk av en  kompis, så får være litt sosial her nå! haha!! 
Håper dere får en avslappet og koselig hvildag (søndag) ;) ♥ 

Kommer med "Uken som gikk" ikveld, so stay tuned!  

FORMIDDAGS KLEM fra Lunaen! 

Fun fact om min bestevenn, Sindre! (sorry man!....) ;) HAHA!

♦Some "Fun Facts" om Sindre, min aller beste venn og støttespiller i livet!♦
I freakin' love you, man! ♥

Well, here we go! (Håper du tilgir meg for dette!)

Han er så syyyyykt irriterende når han er fyllesyk! "Dagen derpå" greia tar issom en helt annen form i Sindres univers! Hans reaksjon i det fine hode hans er ikke som hos oss andre dødlige. Han blir lissom ikke "normalt"- fyllesyk slik som oss andre, vi som ligger rett ut og sverger at vi ALDRI skal røre alkohol igjen, kvalm og uggen ligger vi på sofaen å drar oss i smerte mens vi syns jævla synd på oss selv. Mens han? Han er hverken kvalm eller uggen, han er bare sulten han! Og skal stjele klemmer hele tiden! - Sindre, du er så forbanna irriterende dagen derpå, men det er lissom sånn irriterende-koselig-søtt, fordi du er så skjønn der du kommer snikende innpå oss som er rundt deg når du fniser når du får til å klemme oss uten at vi er forberedt! haha! :D

♥ Når han blir full skylder han på alle andre. Jepp, når vi skal ut, og Sindre drikker så LAGER han drinker til seg selv og alle som vil ha - snill som han er, men det er selvsagt meg, Camilla eller Allah eller kong Harald som har skjenkt han! "Luna har sjenkt meg!" har jeg vell hørt en million ganger i løpet av tiden vi har vært venner, det er altså aldri hans egen skyld om han har tatt noen glass for mye. ;)

♥ Så innmari utålmodig! Det er ikke FÅ ganger jeg har skvette til i sofaen av høylytt banning fra kjøkkenet for å si det sånn. "FUCK!!!" kan han plutselig rope HØYT og tydelig om noe ikke går hans vei, men så er han like blid igjen 2 sekunder senere! Det er noe eget med han der, ass. ;)

♥ Følsom! Jeg pleier å si til han at han er født i feil kropp, at han egentlig skulle ha vært jente. For denne karen her? Er mer jentete enn meg! LER :D Han er så søt som sukker, men han hater å høre det! Derfor sier jeg "Du er drit tøff ass" når jeg innerst inne mener "Du er sååååå søøøøøt!"

♥ Han er besatt av fjellbukser! Men jeg kan ikke huske å ha sett han gå tur på fjellet en eneste gang mens vi har vært venner.... ;) Så når vi skal på kafé eller noe så konstanterer jeg at fjellbukse er HELT uaktuelt i den settingen, for kunne han valgt selv? Ja da ville han mest trolig kommet i bryllupet mitt i en skinnende ny FJELLBUKSE!

♥ Skal vi på en eller annen biltur og jeg spør om jeg skal smøre med meg niste til han også? Sier han alltid "NEI". Niste er IKKE godt, og det er alltids en bensinstasjon med pølse og brød på veien. Men jeg smører likevel på til han også, fordi jeg kjenner han så godt nå at jeg vet at når vi stopper og jeg spør om han vil ha, sier han alltid Ja, etterfulgt med setningen: "Dette er jo MYE bedre enn pølse og brød, det!" ;) Every time! hehe!

♥ Sindre blir så å si ALDRI med på nach selv om han sier JA. Sindre er veldig godt likt og har mange venner og bekjente. (forstår jeg veldig godt, han er ett sjeldent nydelig menneske!) - Hver gang vi er ute så sier han "JA, selvsagt blir jeg med på nach!" - Men vi alle vet at det? Det skjer bare ikke. Sindre lurer seg alltid ut av utestedet FØR folk drar, så han kommer seg hjem til kona og hunden ;) 


♦ And this is some of the reasons why I love you! 

- Lunaen - 

10 ting som gjør meg glad..! :D ♥

♥ THIS makes me smile! 

 1. Vennene mine. ♥

Det er ikke en selvfølge å ha venner, spesielt ikke når man til tider isolerer seg, er syk i mange mnd i strekk, må avlyse avtaler, er ofte innlagt på sykehus osv. Det e faktisk ikke en selvfølge at man da har venner som er tilstedet i både gode og dårlige tider, men jeg er heldig - jeg er så ubeskrivelig heldig og så innmari takknemlig for de vennene jeg har som støtter meg fult ut. Som er der i både oppover og nedover bakker, som liker meg akkurat som jeg er, - og som tåler hele meg. Det er helt fantastisk å oppleve den enorme kjærligheten jeg daglig får av mine nære, ikke bare i gode perioder men også dårlige. Jeg er elsket, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig! ♥

♦ 2. Kort med personlig hilsen. 
Ingenting er så koselig som kort eller brev. Jeg har flere esker fulle av brev og kort jeg har fått opp igjennom årene, det er den fineste gaven jeg kan få! Det er ikke å undrvurdere selvskrive hilsenere, i en tid der det meste går på sms og mail. 


♦ 3. Folk med samme humor som meg! ♥ 
Haha!! Galgenhumor og svart humor, that's my kind of thing! ;)

♦ 4. Være til støtte for noen som trenger det. Hjelpe noen til å få det bedre med seg selv. 
Ingen følelse er bedre enn å kunne være der for noen når de har det tøft. Å føle seg nyttig, til hjelp, at man kan gjøre en forskjell for noen i deres hverdag, er absolutt viktig for alle å enhver. Det skal ikke alltid så mye til, annet enn å være der- være ett medmenneske, lytte og være tilstede. Det er noen ganger kun det som skal til, for at noen føler seg litt lettere. ♥
 

♦ 5. Dyr - hunder og katter. 
Jeg har før sagt det, og jeg sier det igjen - jeg liker dy hakket mer enn mennesker. De er bare så snille og gode, kosete og herlige. De dømmer ikke, lager ikke drama, de er ikke slemme, - de bare elsker deg ubtingt. Tenk om alle mennesker var som hunder. FOR en vakker og mye enklere verden vi ville ha levd i! 

♦ 6. Når huset er nyvasket, skiftet på sengen, søpla er tømt, oppvasken tatt og klesvask-korgen er tom. 
The best feeling ever! DA kan jeg slappe ordentlig av å bare kose meg! ♥

♦ 7. At de jeg bryr meg om og er glad i har det bra! 
Når noen jeg er glad i har det vondt er det som om hele hjerte mitt brister! Jeg tar det så hardt innover meg at det er som om deres smerte er min. Jeg har ingen filter, ingenting som stenger av, og alt går så innpå meg. - Ingenting i denne verden er så viktig for meg at alle de jeg er glad i har det bra! At de tar hensyn til seg selv og tar vare på seg selv. Og at viss de behøver noen, så vet de jeg er her. ♥

♦ 8. Youtube - når jeg finner en NY SANG jeg virkelig ELSKER
Da blir det seriøst hakk i plata her ik heimen! Sangen går da om og om og om igjen, hele døgnet dag etter dag, ja kan være opp til flere uker :O HAHA!
Akkurat nå må jeg innrømme at jeg har flere, men det ender som regel alltid opp med denne nå om dagen, for den er bare så ufattelig vakker!!!! 

♦ 9. Når jeg blir fornøyd med en tekst jeg har skrive 
Det er jo ikke å feie under en stol at jeg elsker å skrive, jeg hadde vell aldri hatt en blogg om jeg ikke elsket ord, dele, fortelle, skrive. Derfor er det ekstra herlig de gangene jeg virkelig er fornøyd med noe jeg har skrive. It's a good feeling!

♦ 10. Å bli respektert for den jeg er og valgene jeg tar.
Dette med valg er ennå nytt for meg. Jeg prøver, noen ganger feiler jeg, andre ganger tar jeg riktige valg. Men å bli respektert for de valgene jeg tar i livet, uansett store eller små - betyr det mye når de rundt meg støtter meg og heier på meg - og stoler på at jeg selv kan bedømme ting selv. Og selv om det kanskje ikke alltid er det beste valget, ser man i ettertid - så blir det ikke brukt mot meg, men heller se på det som læring. Vi alle tar valg hver dag, og noen ganger feiler vi. Det er helt mennesklig og det er lov - for alle. 

Hva får DEG til å smile? Hva gjør deg glad?

- Lunaen -

B-day party! ♥ - Bildedryss fra kvelden! ♥


♥ Hei kjære leserene mine!! Riktig god helg!!
Har dere det fint???
Jeg hadde der imot ALDRI trodd at det ville bli en SÅ fantastisk fin bursdags-feiring som det ble i går! Herrejemeni for en hyggelig kveld! :D Vi hadde det bare SÅ gøy!!! :D Det var absolutt verdt å våkne med hodepine fra en annen verden og en støl verkende kropp idag.

For FY SØREN, MINE VENNER - DE ER VERDENS BESTE!!!! 
I ♥ YOU

Thank you!!!! Hjertelig takk for hjelp denne prioden. For all omsorg, støtte, hjelp til praktiske ting, en armkrok å ligge i, - men mest av alt- Takk for all kjærlighet og forståelse og respekt

Her er ett bilde dryss fra kvelden, før vi tok av sted til pubben å dansa resten av  kvelden :D
Sindre,
 han kan det aller meste, der iblant alle de tusen tingene han kan, så er det gaven å kunne mixe drinker!

Mojito! Naaamm!! herregud ingen lager bedre Mojito en min bestevenn!!! :D 

JUMMY!♥

HAPPY B- DAY PÅ FORSKUDD TIL OSS! 

Camilla lager ROSA pavlova !!! Den var SÅ god at jeg gikk å småspiste litt resten av kvelden! ;) hehe!!!




(Tror det blir kake til frokost idag, haha!!)



Jeg gjennomførte, og mer enn det! Jeg VISSTE jeg kom til å klare det.

Det gjør meg glad.


♥ God helg!!! Ta vare! ♥


- Lunaen - 

Self-tanning! The best one...Witch is it?


I kveld har min gode venninne Anne Mette vært her på besøk og hjulpet meg med selvbruningen, er ikke så lett å brune seg selv på ryggen ;) Så tok jeg og selvbrunt hennes rygg også. Haha! Slik er det med gode venner, ingen hemninger! Kler av oss og tar på vottene og smører Tan-moussen på! :D *ler*

Veeet jeg har reklamert for dette fantastiske produktet før, men jeg  bare gjøre det igjen!!! Det er DESIDERT DET BESTE JEG HAR PRØVD NOEN GANG! Det er flere som har spurt meg hvilken jeg bruker, fordi det blir en så dyp mørk fin brunfarge, og at det ikke ser skjoldete ut som så mange andre selvbruninger gjør.

Jeg har testet ut MANGE! Alt mulig har vært prøvd, og resultatet har vært mange orange hender og skjoldete halser og ansikt. Haha! Men denne? Den kommer jeg evig til å sverge til! I absolutly love it!!! And witch one is it?
Tralallalalala, and the winner is ...


 VITA LIBERATA - LUXURY TAN ♥

Imorgen skal jeg ha en liten samling her hjemme med nære venner og feire burdagen min og venninnen min sin, så nå har jeg ikveld freshet meg opp så jeg er brun og fin til imorgen! 

Viss du også er lei av den kritthvite vinterhuden din, så anbefaler jeg denne på det sterkeste! Den er lett å påføre, og gir som sagt en dyp mørk nydelig hudfarge, her hjemme i Ørsta får du kjøpt den på Leira Lash Lounge, viss du trykker på denne linken HER kommer du til deres FB-side hvor der står informasjon om deres bedrift, tilbud, osv.

- Lunaen - 

10 ting som irriterer meg...

#Liste - 10 ting som irriterer meg
 God formiddag fine dere! ♥ Kjenner formen er stigende, så jeg sitter her i pysjen og lager en #Liste til dere. Jeg vet dere liker lister, så idag tenkte jeg at jeg kunne jo lage en liste over ting jeg syns er i overkant #irriterende, noe jeg kanskje til og med rett og slett ikke tåler.. I alle fall overhode ikke liker eller syns noe om.. (i tilfeldig rekke følge)

Hei foresten!! :D (meg i forrige uke før jeg ble dårlig)
- Well, let's start!

♦ 1. Folk som jobber i serviceyrke men absolutt IKKE burde jobbe med mennesker.
Som f.eks gidder jeg rett og slett svært sjelden og helst ikke om jeg absolutt ikke må, handle på en dagligvareforretning som er her i Ørsta grunnet sure ansatte som ikke en gang gidder trekke på smilebåndet til tross for at jeg hilser og smiler til vedkommende. (denne butikken har desverre fått høre det mer enn nok ganger til å kunne endre seg fra mange)
- Selv om en butikk har ett av de beste og bredeste utvalget av matvarer som finnes i område så hjelper den svært lite viss man ikke er servisinnstilt og hyggelig med kundene sin! - Så smil litt for faen, det kan da ikke være så forbaska vanskelig..  



♦ 2. Å våkne med gårdsdagens sminke klistret utover tryne mitt. 
At jeg aldri lærer.. Jeg kan desverre si at det er få dager i uken jeg fjerner sminken før jeg legger meg, og våkner neste dag like irritert over meg selv over at jeg ikke tok meg bryet med å fjerne den kvelden før.. Hah, må serøst begynne å ta vare på huden min litt bedre altså..


♦ 3. Mennesker som tror de vet hva som er det best for deg. 
Jeg kan virkelig ikke fordra når andre forteller meg hva jeg burde eller ikke burde gjøre. Det har helsevesenet gjort i 15 år, og når jeg først forstod at jeg kunne bestemme og ta egne valg for meg selv? Fikk jeg SJOKK. Jeg forstod absolutt INGENTING. Og jeg jobber ennå med å lære meg å ta riktige valg for meg selv. Jeg kjenner meg selv best, slik DU kjenner deg best selv. Og DU vet selv best hva DU er i stand til eller ikke. En ting er å bry seg, en annen ting er å overkjøre noen med sine egne meninger og ønsker. 


♦ 4. Frekke stygge kommentarer i kommentarfelt på blogger. Eller generelt - frekke nedlatende kommentarer på internett. 
Noe av det feigest jeg vet om, er mennesker som trykker ned andre på nett. Om det er sjalusi eller hva det nå enn er som får frem disse sidene hos ett menneske bryr jeg meg fint lite om, det er bare IKKE greit. Det ER lov å tenke seg om to (tre fire fem) ganger før man taster inn "Fy faen så stygg du er på dette bilde, di jævla hore" til ett annet menneske. 


♦ 5. Rasister.
Jeg fatter bare ikke dette, at det fremdeles skal være ett tema i 2017! At noen mennesker faktisk ikke forstår at det eneste som skiller oss er hudfargen - og sett bort ifra det er vi kliss like på innsiden! Ett hjerte, to lunger, rødt blod i årene, osv. Herregud! Hva ER problemet deres!

♦ 6. Mennesker som tråkker på andre som ligger nede.

Jeg snakket med noen ang rus, og jeg fikk svaret: "Er det noe jeg ikke tåler, så er det rus!" Og jeg tenkte: "Er det noe jeg ikke tåler, så er det mennesker som er så fordomsfulle som deg!" - Det er en grunn for at mennesker ender opp i ett rusmiljø, det er ALLTID en grunn. Og den grunnen vet andre ingenting om før man våger å spør. Jeg har sett det både fra utsiden og innsiden, og jeg har ikke snakket med eller sett ett eneste menneske med rusproblematikk som ikke har en underliggende traume-relatert problematikk som er ubehandlet. Det er ikke slik at mennesker tenker i 5-6 klasse at: "oi, når jeg blir voksen vil jeg bli narkoman og bo i trygde bolig"! - Det er en GRUNN for at man ender opp i feil spor i livet, og da hjelper det fint lite at mennesker sparker en som allerede har blitt nok krenket i livet. - Det er noe som heter medmennesklighet... 


♦ 7.
 Henge opp klesvask. 

Finnes det NOE som er mer kjedelig enn det? 
 

♦ 8. At apoteket ligger på Amfi. ER det virkelig nødvendig å ha det liggende på ett kjøpesentger?! Og her i Ørsta på Amfi, midt i sentrum av de nyskjerrige mennesker som sitter på kafeén ligger Apotket. Fint, så fint at noen valger å hente medisinen sin på apoteket i volda i stedet. Flytt apotekt for seg selv! 
 

♦ 9. Når fagpersoner ikke tåler konstruktiv kritikk. Jeg blir skikkelig provosert av akkurat dette. Viss jeg, og medpasienter ved innleggelse, eller bruker i kommunen, kommer med konstruktikv kritikk ang noe, som faktisk er ment for å si ifra at: "Dette funker ikke, men viss dere heller ----- " så er det ikke: "Hum jøss, slik har jeg ikke tenkt på det før!" - Neida, fleste parten går i forsvar og ofte motangrep- uten en gang å HA blitt angrept. (Treffer vell det såre ego-punktet kanskje). Men seriøst, vi er ikke DUMME eller mindre reflekterte mange av oss enn dere som jobber med oss - viss dere velger å lyttet til hva vi har å si, istede for å lukke ørene- så hadde dere faktisk mest trolig kunne lært en ting eller to. 

 

♦ 10. Kald kaffe. No more words needed.

Burde jeg ha flere slike lister, eller?
Er det noe av dette som jeg har på listen som irriterer deg?
Hva er det du personlig ikke liker?


Håper du får en strålende dag! 


- Lunaen -

Når legen får tårer i øynene fordi ....


Jeg har bodd på sofaen i fire døgn nå, tidvis sovet, tidvis ikke maktet reise meg opp selv om jeg har villet. En liten stund klart å fungere, til jeg 20 minutter senere er sengeliggende... men nå endelig, ENDELIG føler jeg at formen er stigende.. Det begynte å kjennes litt lettere i armene i ettermiddag.. Været har blitt mildere i ettermiddag og skal visst være det en stund fremover, gjett om jeg er glad for det!!! Selv om det er bare den ene hånden som er smertefri for øyeblikket, så er det jaggu meg godt å kunne klare holde kaffekoppen, gre ut flokene i håret, skifte klær osv. 
Det er ikke godt å kjenne seg så til de grader hjelpesløs, og måtte be andre om hjelp til helt elementære hverdags oppgaver.. Jeg hater å ikke klare ta oppvasken før jeg får besøk, eller henge opp tøyet som er vasket. Å ikke klare å sminke meg, holde sigaretten, åpne døren, gre håret osv. Ta på sko er også på de verste dagen helt utenkelig å klare, og jeg kjenner på en maktesløshet uten like..
Jeg håper nå at det ikke blir lenge til våren... Kirurgene, og legen min også, sier det blir mindre smerter på vår/sommer, og jeg håper inderlig de har rett.. Det er ganske lenge siden det har vært så ille som nå. At til og med når jeg ønsket å ta meg noe mat, så klarte jeg ikke holde kniven for å smøre på... Så det er ikke snakk om at jeg ikke TÅLER litt smerter, for DET gjør jeg. Jeg er ikke en dag smertefri, men når smerten neste lammer armene din? Det går en grense.. Jeg tåler mye, men alle har en grense. Og når det går fullstendig utover livskvaliteten....? Det er helt forj----.... for å si det rett ut..

Jeg var hos legen min idag, ja. Og veiingen gikk (etter min mening) VELDIG bra! Fordi jeg har holdt vekten! 100 gram mer enn sist. Og da min lege presterte å si: "Du har spist ja, men ikke nok til å gå opp siden før jul" (noe i den dur) - kjent at jeg ble skuffet - og jeg sa det rett ut.
"Nei, så har jeg ikke gått opp siden sist. Men tatt i betraktning at jeg har levd i ett kaos uten like siden jeg kom hjem, fordi det har vært enormt store forandringer som har skjedd, som å komme ut etter 7 mnd på instutisjon og være 5 kg mindre enn nå, hvor jeg SELV har klart dette - JEG har stått ALENE om dette, JEG har spist, UTEN noen som har sittet ved med side som før alltid har gjort, og heller har ingen tvunget meg, eller sagt noe som helst. Jeg hadde sonde-ernæring i over ETT ÅR, nå er jeg ute igjen og velger HVER DAG å spise - ALENE! Jeg har bodd i en helt ny familie, for så å flytte for meg selv  igjen, i en ny leilighet-uten oppfølging med maten! Jeg har mistet mennesker, fått nære realsjoner, kranglet å skrike etter hjelp, hatt møter i hytt å gevær for å få ting på plass, ny terapeut også! Ny oppfølging med BPA - MENS jeg SELV har valgt TROSS ALLE forandringen DU VET jeg takler SVÆRT dårlig, å SPISE. MITT VALG, og guden skal vite at det hadde vært MYE lettere for meg å latt være! Så at jeg har holdt vekten stabil? DET er jeg jaggu meg MER enn nok fornøyd med! (gråtkvalt og tårene dekket øynene mine på dette tidspunktet) - JEG har holdt vekten, og DET burde være MER enn bra nok i alt jeg har stått og står i!

Han sier med tårer i øynene sine: "Du har helt rett, Luna. (smilet) - Jeg skulle bare ønske du også var stolt over deg selv. Før satt du her, og helt sikkert mang en gang kjente du på at jeg (og andre) sa noe som såret deg eller du følt deg missforstått, men du sa det aldri. Så dro du hjem helt knust. ENDELIG nå så sier du ifra og står opp for deg selv! Du har jammen med kommet langt!"  
"Jeg er ikke stolt over meg selv, men du er.. og det holder enn så lenge.." Og så gir jeg han en klem ♥


♦ Verdens beste lege, verdens beste støtte spiller. Verdens beste mentor. 

Jeg er ikke i god form, men jeg er mye bedre enn jeg har vært.. og gud så takknemlig jeg er for endelig å kunne klare vaske over bordet selv. Imorgn skal jeg komme meg i dusjen å få stellt meg litt.. Det er målet for imorgen.. Håper den stiger gradvis nå så jeg er klar for en koselig kveld på fredag med de nærrmeste vennene mine ♥ Jeg gleder meg slik.. 

- Lunaen - 

Bare ett lite livstegn.


Hei kjære fine søte dere. ♥ Bare en rask kort oppdatering før jeg legger meg igjen.. 
Er ikke helt i form om dagen, eller, vet ikke hvordan forklare. Er helt utslitt og utmattet , føles ut som om hode er på plass- men ikke kroppen. Den  er sliten og vil lissom ikke det jeg vil.. Så jeg ligger store deler av døgnet.. Er vell det jeg gjør.. Skulle til legen i går å ta stingene, men jeg klarte ikke gjennomføre det. Kroppen er bare ikke med på laget. Sovet stort sett ett døgn nå, er litt mer våken idag, tekstet Sindre og spurte om han hadde anledning å følge meg til legevakten for å få tatt stingene så jeg slapp å tenke mer på det, godt å være ferdig med det - fine han kom å kjørte meg og følget meg inn.. Så stoppet vi på butikken en rask tur å kjøpte oss pasta salat til lunch.. Kom hjem så spiste vi, og etter det har jeg ligget rett ut igjen. Er ikke noenting som skal til før jeg må legge meg.. Sitsomt når jeg kjenner hode begynner å ville ting, men kroppen lissom ikke vil. Den vil bare hvile og sove.
Bare å sette på kaffe, eller smøre en brøskive har vært en usedvanlig tung oppgave å gjennomføre nå..

Jeg får bare håpe at om jeg hviler nok nå frem til helgen at jeg klarer å gjennomføre bursdags-feiringen min og venninnen min sin på fredag! Det MÅ gå!!! For 30 års dagen min måtte jeg feire bak lukket låste dører på psyk, og i år vil jeg så gjerne få feire dagen her ute sammen med mine nære og kjære.. Jeg MÅ være i form til fredag. Det MÅ gå! Og om jeg ikke klarer være med ut, men bare her hjemme, - så har de sagt at det er helt i orden. De forstår det! Og jeg er så evig takknemlig for den støtten, og den enorme forståelsen jeg møter av de rundt meg.. Om jeg bare orker forspillet her hjemme, så er det bedre enn ingenting. Klarer jeg ikke det en gang, kommer det flere bursdager. MEN jeg SKAL uansett klare forspillet, det er grunnen til at jeg har valgt å ikke ta imot masse besøk eller sms osv nå. Fordi jeg vet at akkurat nå, så må jeg bare skjerme meg mest mulig, og gjøre det jeg MÅ. Som imorgen- til legen min. Men da vet jeg også at det er nok for imorgen.. 

Det er en spennende dag, da. Idag begynner BPA-en. Jeg skulle ønske jeg var i bedre form idag når hun kommer, men det kan jeg dessverre ikke styre. Jeg er drit redd, samtidig spent og glede meg til å bli kjent med henne jeg valgte å ansette. Hun virker til å være ett forstålsesfult og omsorgsfult menneske, så det blir en spennnende dag, tross formen som tilsier at det ikke blir noen gåtur eller handling eller noe utendørs. Vi får i alle fall god tid på å bli kjent, da. 
Vi må utlyse stillingen på nytt, da jeg skal ha to faste og en vikar, og til nå har jeg kun en fast ansatt. Det tar tid å få på plass BPA, men det er fint at hun kunne starte likevel. Og jeg tror det er en god match :)

Nå verker armene allerede, så jeg avslutter her. Ville bare gi en liten lyd fra meg.♥ Jeg får så dårlig samvittighet viss jeg ikke oppdatrer her hver dag.. hehe. Merkelig men sånn er det. Håper dere har en fin Valentines dag, forresten!!!! ♥ Kos dere masse!!

Klemmer fra Lunaen ♥

Uken som gikk♥ #11

♦ Ukens tanke:"Nå ORKER jeg ikke mer!" - Litt mye som skjer på en gang, og da blir jeg overaktivert/hyperaktivert og klarer ikke roe ned kropp eller hode. 
- Se denne korte snutten om Toleransevindut HER om det er av innteresse :)


♦ Ukens opptur:
 Absolutt turen sammen med Sindre! ♥ Da vi kjørte til Runde og brant bål, spiste pløse med brød og koset oss!
Innlegget kan du lese HER


♦ Ukens nedtur: 
Må vell være at når det først skjer noe rundt meg som skaper stress, og at alt skjer som regel på en gang, og jeg tåler lite av slike påkjenninger, - så gikk jeg inn i en form for dissosiasjon i går. Faktisk, har jeg nettopp våknet opp av den, varte i nesten ett døgn.. Men jeg kom til meg selv UTEN å skade meg selv - HURRA! Første gang!
Overnatting av en kompis som er så snill som passer på meg når jeg er i denne tilstanden, og det som var ekstra fint var at nattevakten stilte opp og har vært her veldig mye gjennom natta, - så jeg har sovet ca 3 timer til sammen (2 først, så 1 nå på siste del av natten.) Trenger hvile idag kjenner jeg, det tar så på slike episoder når kroppen går på høygir. - Du kan lese om Dissosiasjon, fakta, og de ulike formene for dissosasjon HER


♦ Ukens glede: 
At jeg har så mange utrolig gode venner som har stilt opp nå som jeg ikke har vært i form. Jeg er helt satt ut egentlig. Takk til dere som har vært her denne uka som har vært beintøff, det er helt utrolig hvor fint dere takler ting.. Tusen takk!♥  SÅ glad i dere! Sååå evig takknemlig! 



♦ Ukens største utfordring: Maten. Å følge Recoverybook-en. Det har vært ordentlig vanskelig oppi alt som skjer i livet mitt. Det er vanskelig å holde fokus på det det når det er full storm rundt meg. 


♦ Ukens sang:
 Celtic Woman- Someday


​♦ Ukens Quote: 

- Lunaen - ♥

Ett barn, fanget i en voksen kropp.


Jeg har snart bursdag.. igjen. I alder fyller jeg 31 år, men barnet i meg er der fremdeles - like sterkt tilstede som før. Jeg sier ofte at "alder er bare ett tall", men jeg tror det egentlig er ytterst få som virkelig kan forstå hvor mye jeg legger i den setningen. 
Når man er syk, uansett hvordan syk, er behovet for omsorg, trygghet og varme noe alle mennesker behøver. Når noen har influensa ringes det ofte til mor for å få trøst, ikke sant? Vell, når man er syk 24/7 år etter år, kan man ikke løpe hjem til mor og far eller andre man har nær i tider og utider, - til tross for at det er det eneste man ønsker - rettere sagt: Barne ønsker.

Jeg ble syk svært ung. Vi har forsket mye rundt div i oppveksten, og det var langt før tennårene jeg ble syk - i forhold til følelser, tilknytting, relasjoner, osv. Det handler om mine første leveår som ikke var de beste levekår for ett barn å vokse opp i. Jeg vil ikke utdype det noe mer akkurat nå, men poenget er at det har preget meg og min vekst mer enn man skulle tro var mulig. 
Man utvilker seg ikke "normalt" når man ikke får den omsorgen, tilsttdevæelsen, den fysiske og psykiske nærheten og tilnærmingen fra mr og far som ett barn behøver fra 0-3 år alderen. Det preger meg fortsatt den dag idag, og er en av hovedgrunnene til at jeg sliter med følelses-livet mitt slik som jeg gjør. 

For hver bursdag jeg har, blir alderen min ett tall høyere, kroppen min blir eldre, jeg utvilker meg forhåpentligvis mer, har kanskje endret meg - personligheten min, jeg ser ting i ett annet og videre perspektiv. Jeg blir eldre på alle måter - utenom en. Følelsene mine. De har stagnert for lenge lenge siden.
Jeg er fremdeles, på mange områder, ett barn. Noen ganger, særlig når jeg kryper under koseteppe for å sove om natten, føles det ut som om kroppen min krympes ned til å bli som ett spedbarn.
Vi er mange, mange som lever slik. Og mange som ikke våger snakke om det, fordi de skammer seg over å føle det slik. Jeg også syns det er vanskelikg å snakke om, og jeg gjør det sjeldent.... Men temaet er viktig, det er viktig for at andre skal kunne lære og forstå. 

Jeg føler meg ofte som ett barn, fanget i en voksen kropp. Usynlig, liten og redd inni meg bor det. Med kun ett behov- den omsorgen og nærheten ett spedbarn trenger for å føle seg trygg, for å vokse, - for å slå røtter i seg selv..

- Luna - 

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits