Terapi- Tirsdag. Sliten.


Hei kjære dere. ♥ Beklager for min fraværende tilstedeværelse, terapi timen var utrolig tøff, men veldig bra for meg. Men det å snakke om ting som man ikke er vandt til å snakke om - med noen, hverken venner eller skrive om - de man bare bærer inni seg og som vokser og vokser seg og til slutt føles som store tunge stener i magen, - det er ikke godt. Det er helt forjævelig vondt, å sette ord på ting man ikke ønsker å erkjenne eller før har turd å si høyt.

Men det er det som skal til. Sette ord på det som gjør at man står stuck i ett evig mørke og en sirkel av selvdestruktive overlevelses-strategier for å unngå å føle og tenke på det - det man bærer på sine skuldre, alene.

Så idag er jeg ikke tilgjengelig hverken her eller på FB, jeg er sliten og prøver så godt jeg kan å være "her og nå", - ikke flykte, ikke rømme, ikke annet enn å tenke meg trygg, igjen. Og det har vært og er hovudfokuset mitt idag, og så håper jeg natten blir bedre i natt.. For denne søvnløsheten er med på å bidra til at jeg får mindre motstandskrefter mot det destruktive som ulmer så sterkt i meg..

Håper dere har hatt en bra dag, at den har gitt dere ny lærdom - stor som små, like viktige. Ta vare, okey?
Så "snakkes" vi imorgen kjære dere! ♥ Be strong ♥


- Lunaen - 

And then she knew, that you could become homesick for people too

And then she knew,
that you could become homesick for people too 



I've never met a strong person with a easy past


Jeg har som vanlig vansker for å sove. Hjernen spinner og kroppen verker. Følelsen av å ville flykte er stadig oftere tilstedet. Finne en måte å komme unna meg selv og angsten på. Håp som svinner hen fra tid til annen, oftere og oftere nå enn for bare uker siden. Når stillheten og mørket trenger seg på blir de fleste følelser forsterket, både de vonde og de gode.
Reddsel for fremtiden, fremtiden hverken jeg, som ingen andre, kan forutse kommer sterkere frem for hver søvnløs natt som går.. Ønsket om å gå tilbake i tid hvor jeg ikke var så bevisst på meg selv og sannheter jeg ikke ønsker forholde meg til er sterkere enn noen gang, gå tilbake til da jeg ikke forstod noe av livet, av meg selv, av mine diagnoser og symptom, eller tanker og følelser. Ei heller handlinger, valg, grunner for.. Kanskje mest, grunner for hvorfor det ble som det ble. 

Kulden setter seg i marg og bein i natt, værskifte denne vinteren preger meg nok mer enn jeg ønsker å erkjenne. Ikke fordi jeg ikke tåler smerte, missforstå meg rett. Men fordi jeg ikke ønsker eller vil godta eller i det hele tatt forholde meg til grunnen for hvorfor jeg har dem. Men i natt.. så er det en annen type smerte som jeg kjenner mer på. Som ingen smertestillende kan hjelpe på.. Nemlig, lengselen i hjerte. 

Jeg gikk ut på verandaen og så opp på den stjerneklare himmelen, og med ett så tenkte jeg umiddelbart på deg.. Jeg tenkte på smerten din og det mørke du befant deg i før lyset ditt slukket for siste gang.. Jeg tenker på hvor trøtt og sliten sjelen din må ha vært..
Og jeg tenker på solen som om noen få timer nå våkner til liv, hvor mange stjerner, som den du var for meg, har slukket lyset sitt for sist gang denne natten.. 



I wonder.
Maybe those aren't stars at all,
but a map to get out of this place.



- Lunaen - 

En pause fra verden.

She distanced herself, 
to save herself



Når du går rundt og rundt, og vet egentlig ikke hvorfor du i det hele tatt gikk ut døren. Og du har ingen følelser, det er bare tomt. Du er ikke glad, men du er ikke trist heller. Du rommer ingen følelser, du kjenner faktisk absolutt ingenting - og det rare er, at det er også en følelse. En overlevelses-strategi, sies det. Når det blir for mye, for overveldende - fo vondt, kan noen mennesker stenge av. Alt blir tomt, som om man ikke rommet noenting, man har ingenting inni seg, og verden er tåkelagt. Du har ikke en enesten tanke selvom hode spinner. Men du føler ikke kaoset du pleier å føle, og ingenting kan såre deg eller gjøre deg vondt - fordi du har koblet helt fra.
Hode og kropp er koblet fra hverandre.

På BET fikk jeg panikk når jeg ble slik, jeg slo meg selv hardt i låret hvor jeg dagen før hadde skadet meg selv, jeg "ropte" i terapi timen på den måten "jeg kan å rope": "Men jeg kjenner jo ingenting.. Dette burde gjør VONDT, dette. Hvorfor føler jeg ingenting? Jeg er ikke redd. Du kan sitte SÅ nær  meg i dette lille klaustrofobiske rommet jeg hater, og jeg kjenner deg ikke - men jeg er ikke redd. Jeg er ikke menneske lenger. Hva skjer med meg!!"  Jeg husker jeg reiv meg i håret i frustrasjon over å ikke forstå. Han sa rolig: "Det er en forsvarsmekanisme. En form for dissosiasjon. Du beskytter deg selv. Kan du bare la det være slik, tror du? Tenke på det som en pause? Ta litt fri?"

Så jeg kobler noen ganger ifra. Jeg tar fri. Jeg tar en pause. 
Jeg føler ingen smerte, ingen sorg, ingen glede, ingenting.
Og det er helt greit. 

Noen ganger trenger man det. 
En pause fra verden.


♦​
- Lunaen - 

Mitt prosjekt. Som BET lærte meg - at det måtte være, for å fungere.

Det er sant som de sier, det må være mitt valg. Mitt valg å spise, hva jeg skal spise, når jeg skal spise, OM JEG I DET HELE TATT SKAL SPISE. Mitt valg, mitt liv, min helse, min kropp. Min bestemmelse. 

Og derfor laget jeg meg denne lista i går, fordi det er mitt prosjekt. Det betyr ikke at man skal klare alt selv, tross jeg erfarer at jeg må det - likevel. BET (basal eksponerings terpai) er ikke motstander av HJELP og STØTTE, og de mener ikke at en sykdom som f.eks spiseforstyrrelse er selv-valgt eller noe man skal klare alene. Men at de som er rundt enn skal være veiledere, og ikke ta over kontrollen. For kontrollen må vi selv ta, med veiiledning og støtte. Jeg der imot, er ganske så alene om dette nå.. Jeg må klare måltidene alene. Og det er en utfordringe uten sidestykke. Men, jeg gjør som best jeg kan. Og idag startet jeg på denne planen min, som jeg selv har bestemt, - mitt prosjekt.
Jeg måtte gå igjennom permen fra tiden på RKSF (Regional kompetanse senter for alvorlig spiseforstyrrlse på Stjørdal hvor jeg var pasient i 2013) - jeg så i permen hvordan måltidene var lagt opp der ift mengde og variasjon, og tar utgangspunkt i det.


Jeg har heldigvis en venninne som forstår mye, så vi "spiste sammen" over chatten på FB - haha, hun får meg alltid til å le tross vanskelige settinger. Hun sendte meg en link som absolutt var til god hjelp - å lese eller se noe, eller høre på musikk hjelper for å overdøyve stemmene som herjer vilt for å få meg til å kaste maten og gå meg en tur i stedte. 

På Rksf fikk vi ikke lov å velge kun det samme pålegget på alle fire halve brødskivene, nettopp fordi ett variert kosthold er viktig for å få i seg forskjellige vitaminer og mineraler. Og får å bryte det vanlige sf-mønsteret mange har - ikke kun gå for det trygge kjente. Det er helt normalt for noen med sf å kun spise en type pålegg, eller kun knekkebrød osv. På RKSF kunne vi spise knekkebrød, men da måtte vi ta en brødskive, og to knekkebrød. Det var ikke tillat med kun knekkebrød. (Viktig, men fælt der og da). Generelt å bryte mønster er tøft og jævelig, men det må til for å bli bedre.

Dette er mitt prosjekt. Og jeg er glad jeg kan rådføre meg med å se i permen fra tiden på RKSF, og lese på nett om det er noe jeg undrer på. Og fint også med blogger om kosthold f.eks, og ellers - venner som får meg til å le når det røyner på.
 



Lykke til med dagen!♥

Better to be the one who smiled, than the one who didn't smile back..



Du smilet og vinket til bruker på veranda i andre etasje
Jeg satt i første etasje på min veranda og smilte da jeg såg det

Du såg overaskende nok ned
Og jeg vinket til deg
Men du bare- 

Snudde deg
og gikk.


- Lunaen - 

Uken som gikk♥ #9

Sunday♥ And it's time to take a look at the past week..

♦ Ukens tanke: "Husk å pust!" Dette har vært den tøffeste uken siden jeg flyttet hit, samtidig også den uken som har gitt meg mye glede også. Og det er jo slik livet er, vi danser på roser men så stikker vi oss inni mellom på tordnene. Jeg glemmer ofte å puste, pusten går ofte ikke lenger enn ned til brystkassen. Dette må jeg trene meg på! 

♦ Ukens cravings: Haha, risboller, faktisk! De har ligget i kjøleskapet så det er lissom så enkelt å bare hive i seg en...

♦ Ukens opptur: 
Jentene mine, Siv Beate, Camilla, Kathy. ♥ Takk for at dere finnes ! ♥ Er så SUUUUPER glad i dere!!! ♥

♦ Ukens sang: 
♥Celtic Woman - You'll be in my heart♥
 


♦ Ukens største glede: Å skulle få gå fast til noe. Å være sammen med G på møteplassen hver torsdag. Det er virkelig noe jeg ser frem til, og vi alle trenger noe å glede oss til i hverdagen. Det skal bli bra!!

♦ Ukens største utfordring: Måltidene. Uten tvil. Jeg ser at dette virkelig ikke går riktig vei nå, så jeg har faktisk bestilt en Recovery bok for å hjelpe meg selv i det daglige. For jeg nekter å gi opp meg selv, jeg skal faen ikke rase ned nå og ende på sykehus igjen. DER har jeg vært nok i løpet av livet mitt. Jeg ser at når det er mye som skjer, så er det maten som forsvinner. Jeg spiser nesten bare når andre er innom. Og jeg tenker ikke over det før dagen har gått at jeg har glemt det. Eller at de gangene jeg faktisk kommer på det, så er det på en måte ingenting som frister heller, og tanken dukker stadig oftere opp; "nei, uff, jeg orker ikke lage noe nå.." Idag har jeg kun spist en pakke nuddler. Og kl er nå 19.15. Til uka nå som kommer må jeg virkelig fokusere på spisingen, og lage meg en kostliste, - ikveld. Jeg har bedt om hjelp til å få utarbeidet en kostliste men har fremdeles ikke fått noe svar på det etter flere mnd hvor jeg i flere anledninger har spurt helsepersonell. Så nå tror jeg bare at jeg lager meg en etter det jeg lærte på RKSF, og følger den frem til jeg får selvhjelps-boken i posten. Der er det ukentlig planleggingsfaser, oppgaver å gjøre, og daglig loggføring. Samt evaluering av uka. Jeg gleder meg til å starte med den, her får man gjøre det man kan for å bryte mønster før man mister helt kontroll! I got this! 

♦ Ukens Guote: ​

- Lunaen - ♥
 

Minske mest mulig stress i hverdagen.


Jeg kjenner jeg er så ufattelig sliten om dagen nå, har kjent det denne uka som har gått at jeg trenger en liten "Time-out" nå, bare gjøre det jeg må og så forsøke å hvile og sove mest mulig.. Jeg tror det har noe med at når man endelig har kommet på plass, og kjenner at man har "landet litt", - at det er da man først får tid til å kjenne etter, og jeg kjenner at nå er jeg helt tappet for krefter. 
Flytte prosessen har krevd mye energi, først flere leiligheter jeg såg på og "mistet", noe som også tok på - nettopp av den grunn fordi det handlet ikke om tilfeldigheter, men at det i flere tilfeller var grunnet min åpenhet og min helse, og det tok jeg ganske hardt - kanskje mer enn jeg var villig til å innrømme for de rundt meg og, dere. Det er tøft når det på en måte nesten blir litt personlig? Vell, det ente godt til slutt, jeg trives her i mitt nye hjem. Jeg kjenner nå at dette kan bli en bra ting. Og jeg er glad jeg endelig klarer å finne litt ro her. 

Det å flytte uten bil er også veldig slitsomt, man må hele tiden be andre om hjelp, noe som ikke er særlig gøy... og når man ikke har en fysisk helse som er bra heller, som gjør at man ikke klarer å løfte tunge ting osv, så må man også ha hjelp til det. Det har vært en lang prosess som har krevd utrolig mye både fysisk og psykisk, og tilvenninngen å bo for seg selv etter ett år med få stunder alene, - det er også noe som krever enormt med energi og krefter. I tillegg er det mange andre ting som er på gang, dette med BPA er en lang prosess med møter og invervju runder, - noe som også er en faktor som gjør meg sliten og stresset. Det er hele tiden noe, og så skal man ha krefter og energi til å gjennomføre måltidene man vet hvor ekstremt viktig er - likevel er det også noe som fremdeles er en utfordring.
For selv om jeg har gått opp i vekt, så er jeg ikke frisk. Det handler ikke om vekt, det handler om kontroll. Og det er en kamp å få i seg nok mat hver eneste dag på toppen av det hele, for når jeg føler på ett evig kaos - er en av min mestrings strategier for å takle det, nemlig å slutte spise. Eller skade meg selv. Da føler jeg at jeg i alle fall har kontroll på NOE når det stormer rundt meg og inni meg. Så skal man også ha tid og energi til venner og familie. Det er lissom ett pusslespill som ikke går opp. Fordi min energi er ikke lik en som er frisk. Heldigvis har jeg blitt flinkere å sette grenser og si nei, selv om jeg absolutt kunne blitt flinkere. Men så er det jo at man har jo lyst også, å ha tid med de man er glad i. Denne kabalen er vanskelig å få til å gå opp.

Jeg må forsøke å minske mest mulig stress i hverdagen, for stress og dårlig oversiktg over ukedagene gjør at angstnivået mitt øker betraktelig, og det er absolutt høyt nok fra før. Så idag satte jeg meg ned å designet meg en ukeplan, (farger er viktig, farger gjør i alle fall meg glad! :D Så jeg printet den ut og skreiv inn alle foreløbige planer som jeg vet om og har skrivet ned. 



Link til nettbutikken deres: https://www.princessbutikken.no/stue/pynt/goodwibes-krus-10-cm

Jeg hang den på skapdøren rett over kaffe-trakteren, da er jeg ganske sikker på at jeg ser den siden jeg er en ordentlig kaffekjerring ;) hehe! Så kan jeg bare føre inn etterhvert viss det er andre avtaler som dukker opp. Håper dette kan hjelpe meg frem til jeg får memo-planneren som er bestilt. Tar litt tid med den hjelpemiddelsentralen skjønner jeg. 


Viss du vil ha malen til Ukeplanen, legger jeg den ut på FB siden min så er det bare å lagre den viss det kan være til hjelp for deg også ;) Take care!! ♥
HER: https://www.facebook.com/Lunahjertesmil/?fref=ts

- Lunaen - ♥

Jeg skal prøve meg på litt "jobb- trening"! :D


Hei dere!! ♥ Dette syns jeg er en så fin ting at jeg må bare dele den med dere!! Og en litt skummel en også, syns jeg. Fordi jeg har forsøkt mange ganger, og så har jeg ikke klart det. Fordi helsen har satt en stopper hver gang. Jeg har forsøkt både skole og jobb mange ganger i løpet av årene, og til slutt så mistet jeg fullstendig troen på at jeg noen gang kunne få til noe som helst. Jeg er ung ufør, og det er ikke en ønskelig situasjon. Men jeg har godtatt det, at slik er det. Men det betyr vell ikke at jeg er ubrukelig...? Selv om jeg stort sett føler det slik selv. Og det betyr ikke at jeg ikke har ønsker - har drømmer, for gudene skal vite jeg ville byttet dette livet bort mot ett A4 liv om sjansen hadde bydd seg! Å ha en helse som tilsier at man klarer å gå på jobb hver dag, fy søren jeg skulle ønske det mer enn noe! Drømmen om det hadde jeg lenge, veldig lenge, nå har jeg heldigvis mer realistiske drømmer - og det er å klare NOE, ikke ALT.

Jeg har vært endel på kaféen på møteplassen, spist middag der, lunch og slik. Jeg satt rett før helgen og pratet med henne ene som jobber der, og hun er en av de jeg er aller mest trygg på.♥ Der er veldig rolig på torsdager, og da vi satt og pratet kom vi frem til at jeg kunne jo kanskje være der sammen med henne på torsdager, og så kunne vi lage mat eller bake sammen? Jeg ble sååååå glad!!! Jeg tenke bare: "JA!! Jeg vil jeg vil!! DA HAR JEG NOE Å GÅ TIL! NOE Å GJØRE! VÆRE TIL NYTTE! LÆRE NOE! I TRYGGE OMGIVELSER! MED EN TRYGG PERSON! HURRA!"

Så jeg spurte lederen der med en gang! Og hun syns også det var en kjempe god idé! :D  Så nå er jeg ORDENTLIG spent dere! :D Jeg skal hver torsdag kl 12 og noen timer utover være der sammen med G, og vi skal  holde kafén i gang - sammen. Jeg ser såååå frem til det!! Blir godt det skal bli å ha noe fast å gå til, noe å stå opp om morgenen for. Samtidig er jeg redd, redd for å misslykkes, at jeg ikke skal klare det. At dette blir bare enda ett forsøk som ikke går. MEN jeg velger å prøve, fordi jeg vet at det er en trygg setting, jeg kjenner henne som jobber der, jeg kjenner til hvem som pleier å være der, og det er ikke langt å gå hjem akkurat. 
Jeg har troen på at dette skal jeg klare. Og jeg GLEDER MEG så innmari til torsdag!! Jeg er spent, nervøs, glad, redd, ALT omhverandre! 

Men viss man ikke prøver vet man jo ikke om man klarer det eller ei?! Så jeg velger å forsøke, ja igjen og igjen.. og igjen og igjen! Jeg gir meg ikke! Noe kan vell jeg også klare..? 

Torsdag, det blir en super spennende dag!
Og jeg gleder meg!♥


- Lunaen - 

En sånn "ting" jeg ofte gjør når jeg er ute........


Jeg bruker mye energi før jeg skal ut. Både på bekymrings tanker som: "Klarer jeg ut idag? Orker jeg? Går det bra? Kommer det til å skje noe som gjør at jeg kommer til å dissosiere?"  Jeg vet jeg ikke kan stoppe å leve av frykt for at slik skal skje, så jeg velger å leve - jeg drar ut, har det veldig kjekt i mange timer, - men hva gjør jeg nesten hver gang jeg kjenner at: "Nå er jeg sliten" , eller når jeg merker at "nå er jeg litt til og fra i tilstand" - joda, jeg sniker meg ut mens ingen ser og går RASKT hjem! hehe!
Heldigvis forstår vennene mine dette, at "nå er Luna sliten" - så de ringer eller sender meld, og ingen sure miner for det. Fordi det er bare slik jeg må gjøre, spesielt viss jeg kjenner på angst eller at jeg er i ferd med å dissosiere. Da kan det være snakk om bare sekunder før jeg "forsvinner". 

Men vi hadde det veldig gøy i går, koset oss masse! Men så kjente jeg at nå, nå orker jeg ikke mer - og da gikk hjem. (det er ikke langt å gå hjem akkurat) hehe :)

Nå skal jeg bare ta det med ro idag, før en kjær venninne kommer ikveld ♥ Vi skal lage pizza sammen og kose oss! DET gleder jeg meg til ♥ Ha en fin lørdag dere!!! ♥

- Lunaen - 

Out tonight♥

Hei kjære dere! ♥ I dag har det vært en sååå hektisk dag at jeg har ikke hatt tid å oppdater dere!!
Nå sitter jentene her så jeg må nesten bare skrable ned noen ord fort før jeg er sosial, haha! Slik er det. Selv om det ikke er en blogg som jeg tjener penger på, så betyr denne bloggen og dere faste lesere utrolig mye for meg - fordi det er dere som gjør at jeg faktisk holder meg oppe om dagen. Deres tilbake meldinger og tilstedeværelse bestyr så uufattelig mye for meg!!!! Og derfor sitter jeg å skriver her noen ord til dere selv om besøket har kommet, haha! :D Det sier jo litt!  

Jeg hadde først tre forskjellige mennesker på besøk etter hvertandre, SÅ møte med psyk tj OG etter det med kommunen ang BPA, så her har det gått i ett! N å skal jeg nyte kvelden med jentene og ut å danse! Nå er det noen helger siden jeg har funnet på noe sprell, så på tide å komme meg ut å ha det litt gøy!! :D 



Litt vin må til :) 


Kjolen er fra Nelly, og hårband fra Glitter :) 

Ha en riktig godt helg alle der!!! ♥ Ta vare på deg selv! ♥
- Lunaen - 

6 GRUNNR FOR HVORFOR DET ER MYE BEDRE Å VÆRE HJEMME ENN PÅ INSTUTISJON!

6 GRUNNR FOR HVORFOR DET ER BEDRE Å VÆRE HJEMME ENN PÅ INSTUTISJON!

♦1. Man kan selv velge når man ønsker å stå opp og gå ut av soverommet.

Oh yess. Du las riktig. For på samtlige avdeling får du nemlig ikke tillatelse til å forlate rommet ditt mellom f.eks. 24.00 - 07.00. Er du voksen, har bodd for deg selv i mange år har du mest trolig egne rutiner og vaner, men er du innlagt? Er det helt uinteressant om du er 3 år eller 60, hva du trives med eller gjør hjemme. Du SKAL nemlig holde rommet koste hva det koste vil! Og om du prøver deg med: "Ja jeg har hørt at reglene er slik, men jeg har stått opp kl. 05.00 hver morgen i 20 år nå og jeg får faktisk ikke sove mer" får du pent høre: "Reglene her inne er lik for alle. Gå på rommet ditt og vent til kl. er der!" (And I promise you, du vil ikke diskutere med de. Da kan det hende alarmen blir trykket på og det kommer flere ansatte løpende til rådighet kun ene og alene for DEG... Nei nei, ikke for å holde deg med selskap må du tro, men for å få deg til å enten frivillig eller ufrivillig holde deg på rommet....)

♦2. Du kan dusje og bruke toalettet - ALENE.
Jepp, igjen, du las riktig. Det spørs selvsagt hvilket grunnlagt du er innlagt på, men jeg for min del syns at visse ting, som å gå på do og dusje burde man få lov å gjøre uten at noen står og stirrer deg i senk. Jeg tror jeg aldri har holdt meg så lenge av gangen som når jeg har vært innlagt kun fordi jeg gruet meg til å tisse mens de stod og glodde på meg. (Og nei, du kan ikke be dem om å snu seg bort heller. Ikke for kun to sekunder. Det er lissom noe av poenget med fastvakt, at de skal SE deg HVERT SEKUND 24 TIMER I DØGNET).

♦3. Spise når du er sulten.
OK - dette gjelder da ikke oss som er innlagt grunnet anoreksi, da hadde vi nok, ja i alle fall jeg- sultet ihjel. Men når det kommer en medpasient i stuen og spør: "Kan jeg vær så snill få meg en brødskive? Jeg er sååå sulten!" og en av de pleierene som følger reglene til punkt å prikke er på jobb og svarer: "Det er middag om tre timer. Du klarer å vente til da." Da kjenner jeg at jeg får lyst å spør: "Hadde DU sagt det til datteren/sønnen/faren/bestefaren din om hun/han sa han var sulten og det var HELE TRE TIMER til middag?!"

♦4. Snakke fritt om hvilket som helst tema.
Joda, Norge er ett fritt land med ytringsfrihet, så lenge du ikke er innlagt på psykiatrisk da. Der er det sååå langt ifra ytringsfrihet. Snakker du om politikk? Religion? Har en mening om noe som helst ift avdelingen eller generelt, HAR en mening OM noe?
Da kan du fint oppleve å bli behandlet som ett barn og bli sendt på rommet. Ytringsfrihet finnes det ikke ett snev av på psykiatrisk. Der diskuterer vi hjernedøde temaer som været, sko og hva pleierne skal ha til middag eller hvilken kafé de skal på etter jobb.


♦5. Se den TVserien eller filmen du selv ønsker.

Siden du er innlagt på en voksen psykiatrisk avdeling sier det seg selv at du må være 18 år + for å være innesperret der. Men å se filmer med aldersgrense deretter? Hah, det kan du fint glemme. 11 års aldersgrense er det vanlige, er du heldig kan du slippe gjennom med en 15 års. (så lenge det er en klissete romantisk komedie eller komedie. Action, vold, sex, osv? FY FY. Det tåler vi ikke noen ting av. 

♦6. Barbere leggene dine.
Tror jeg aldri har hatt så hårete legger og armhuler som når jeg er yvangsinnlagt på lukket psykiatrisk avdeling. Aldri før har jeg følt meg sååå ustellt og lite kvinnelig som da. Og har du en selvskadings problematikk? Da får du ikke lov å gjøre dette alene, det kan til og med være at de mener du trenger TO personal som står helt kliss inntil deg på badet for å "passe på" at dette går fint for seg.



FREEDOM - I LOVE YOU

- Lunaen - 

Som en stor avdeling dette her. Inni hode mitt, vel og merke.


♥ ~ Time together is the greatest gift ~ 

For en utrolig hyggelig dag det har vært! :D Det er slike dager jeg virkelig verdsetter høyt. 
Idag har absolutt vært en av de gode dagene. Det pleier å bli det etter en av de dårlige. Samtidig som det selvsagt har mye å si hva jeg gjør, hvem jeg henger sammen med, hvilken tilfeldigheter som skjer osv.
- Idag har det vært en sosial dag på meg, jeg har hatt besøk av godt Ø til lunch først og fremst, noe som var utrolig hyggelig og som jeg håper gjentas! :D Er så mye hyggeligere å spise sammen! Og særlig med noen man trives så godt i selskap med! (Og så kommer jeg også på å spise da..hah) Så har jeg vært to ganger på "kjøkkenet" idag!! Oi, ja... "kjøkkenet" som jeg har begynt å tenke, aner ikke hvorfor , eller jo - jeg vet hvorfor jeg tenker "kjøkkenet" og ikke "Møteplassen" lenger.. Det er nok fordi jeg tenker at her jeg bor, dette stedet? Som egentlig er helt totalt uavhengig fra "kjøkkenet" ikke føles uavhegig fra det, men dette stedet minner meg mer som en stor avdeling. 
Jepp, der sa jeg det. Rett ut og frem som alltid. 

Men det er jo det. Nei det ER ikke det, men det FØLES FOR MEG som en avdeling. Inne i mitt hode. Nettopp fordi jeg har vært så mye på avdleing, og det er trygt for meg. Fordi når jeg sitter ute å røyker på verandaen min? Da ser jeg rett over til de andre seks beborene og inn på dette "kjøkkenet" hvor det ansatte som jobber, ja såkalt "møteplassen".
Men viss vi hadde tenkt at det ikke var leiligheter, men rom i stedet.. Da hadde det blitt en stor avdeling, da? Ikke sant?
 Det minner meg faktisk veldig mye om en avdeling.. Jeg kunne til og med ha gått bort i pysjen og ullsokker, fordi det er tak over hele veien.. Og det er vell kanskje derfor jeg føler meg så trygg.. Hum.. vet ikke hvor positivt det er at jeg tenker slik, men så gjør jeg jo det likevel. Og så får jeg bare jobbe litt med den tanken kanskje.. haha!

Jeg har den trygghets følelsen i meg når jeg kikker bort på "kjøkkenet", og vinker til hun snille som har vært på jobb idag. Da er det nokså greit og fint å bo her for meg selv. 
Jeg kjenner jo henne godt, og når jeg ser noen kjente så føler jeg meg plutselig litt mer rolig..
Tusen takk G♥



Nå skal jeg hvile litt på sofaen, sove noen timer kanskje. Har vært oppe siden halv 4 i natt, så en middagshvil er ikke så dumt tror jeg. Vi skrives! Nattalitt♥
 

- Lunaen - 

Morgenstund ♥


Good morning ♥ Jeg har riktig nok vært oppe siden kl 03.30 og hamret løs på tastaturet med venninnen min på østlandet. Men det er vell riktigere å si god morgen NÅ.. Søvnen er litt her og der, jeg tenker at det viktigste akkurat nå er å bare sove når jeg sover, ikke om det er natt eller dag. Ja jeg tenker faktisk det, jeg som alltid har vært nærmeste tvangs preget ang å holde denne døgnrytmen alle sier er så livsnødvendig for helsa. Vell, jeg mener at søvn er hakket viktigere enn når på døgnet man sover. For de som vet hvordan det er å gå søvnløs og eller/dårlig søvn i flere uker/mnd (år) i strekk vil nok si seg enig i det.

Jeg velger i alle fall å sove når jeg først får det til for en periode.

I formiddag har jeg en lunchdate, så da må jeg nesten diske opp med litt av hver her. Og så kommer min far en tur også♥ Det blir hyggelig. Bilde under: Bare for å vise dere den rooooosa kniven. Altså, jeg. Rosa kjøkkenutstyr? Eller generelet, farget? Det gjør alt så mye gøyere :D Jeg blir oppritkig glad av farger. Jeg smiler bare jeg tar frem egg kun fordi pakken er blå, lissom. Haha!!

 Måtte dere få en fin dag idag.
Og spre gjerne litt kjærlighet til tilfeldige du møter, om du kan. Det hjelper så veldig for de som er underernært på det. Ett smil er den fineste gaven man kan få. ♥

Klem,
- Lunaen -

Velsignet


(Bilde er i fra overaskelses festen til Siv Beate)

Når man ligger og er helt utmattet etter angstanfall og magen er tom for det lille man har fått i seg den dagen, er det ingenting som er bedre enn to venner som kommer og ligger på sofaen og slapper av sammen med enn. ♥ Og i tillegg har med seg kinamat!!!!
Det er ikke alltid så mye som skal til for å føle seg trygg.. så fint å bare ligge slik på sofaen sammen, uten å måtte yte 100 prosent, å føle man ikke behøver anstrenge seg, være "vert", bare- være like sliten som man er. Og vite at det er ok. 

Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere... ? Hvorfor er sperren for å be om støtte så innmari stor?  Jeg ser jo jeg har mennesker som bryr seg og jeg ikke behøver å være hundre prosent hele tiden.. hvorfor avlyser jeg og ligger i mørket alene store deler av dagene, istedet for å ta opp telefonen og si: "Jeg sliter sånn nå, tror du at du kunne tatt en liten tur?"

Jeg tror kanskje jeg skal si oftere "ja" enn "nei jeg orker ikke" fremover... Jeg vet ikke om jeg klarer det, men jeg har i alle fall begynt å tenke tanken.. For jeg trenger jo ikke være "hundre prosent" sammen med vennene mine. Jeg kan være distre og litt fjern, jeg kan ligge på sofaen under teppe mens vi prater, - de bryr seg jo ikke om det. De er jo bare glad for at vi er sammen..

Det var så koselig idag.. ♥ vi lå alle tre på sofaen under de myke gode teppene å bare snakket om alt og ingenting.. Trøtte og mette, og ikke minst - sammen. Så utrolig fint å være sammen.. 


(Samme B-day fest)

You seem so strong..

Come stop your crying
It will be alright

Just take my hand
And hold it tight

I will protect you
From all around you
I will be here
Don't you cry

For one so small,
You seem so strong
My arms will hold you,
Keep you safe and warm
This bond between us
Can't be broken
I will be here
Don't you cry


- Phil Collins -

Noen timers ro hjelper etter en hel dag med aktivitet.. Ble litt for mye idag, overaktivert, utenfor det berømte toleranse vinduet psykiatiren er så opphengt i, som kanskje ikke andre enn oss som lever i den forstår, litt mye på en gang, både handling på senteret, kom hjem til leiligheten der det var to menn jeg ikke hadde forventet å se (fra kommunen, skifte vindukledning) , mye bråk med hammer og generelt høye lyder ble litt mye, for så å gjennomføre middagen som jeg går til hver onsdag, og det resulterte i?  Angstanfall, hode over toalettskålen hvor middagen landet sammen med kvelds medisinene. Sengen i mørket, tårer, utmattet, null lyder endelig, ikke annet enn lysene som henger i vinduet som gode T har hengt opp til meg, de vakreste lyskulene som stålte imot meg (trygt), komplett stillhet, - alt utenom hjerte som løp løpsk inni meg, og mine egne tanker som bar ett inderlig ønske om at det snart skulle bli bedre, så jeg kunne få hvile LITT.. Hjertebank, kvalme, skjelvinger, oppkast igjen.
- Så endelig nå, gikk det over. Det har roet seg.
Leste på telefonen trygge meldinger fra nære og kjære.. hørte så på fineste sangen, tenkte meg trygg, tok en ekstra dose med medisin siden de andre forsvant ufrivillig, og nå - endelig dunker ikke hjerte så hardt at det føles som om brystkassen skal eksplodere.
Balanse, Luna. Balanse. Ikke for mye, ikke for lite. Hvorfor finner jeg ikke denne fordømte balansen?

Nå blir det en rolig kveld håper jeg. 

- Lunaen - 

Skyver dem bort, når jeg trenger dem som mest


Det er så typisk meg, (og sikkert mange som kan kjenne seg igjen i det) å skyve bort alle, når du trenger å ha noen der som mest. Hvorfor gjør vi det, egentlig? Vil vi aller helst være alene når vi har det vondt? Vil vi skjerme oss, eller de? Eller er det for at andre skal slippe å se det? Eller er det fordi vi tror at vi må gi 110 prosent av oss selv og vet vi ikke er i stand til det? Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det, men jeg har tenkt endel på det etter at jeg igjen i går avlyste oppfølgingen jeg har, som jeg trenger, spesielt i disse dager.. Men i det siste har jeg avlyst mer enn jeg har holdt avtalene. Mest trolig er det av en så enkel årsak at jeg er veldig sliten på grunn av mye mareritt og lite søvn, men også at jeg kjenner at jeg har begynt å lande litt her i leiligheten. Det har formet seg mer og mer som "hjem" nå, jeg kjenner jeg roer meg her mer nå. Men jeg må ikke begynne å skjerme meg her inne fra verden igjen, den fellen må jeg bare ikke gå inn i. Det er mange nye som står på lista, og få av de faste jeg er trygg på.. Det spiller en stor rolle også.. og vi skal gjøre en aktvitet, og når man er full av angst så er det ikke bare å dra å handle, bake, lage mat, gå tur osv. Da kan det hende jeg avlyser fordi jeg ikke makter bevege meg, (eller ikke klarer) eller jeg ligger under kuledyna og kaldsvetter. Eller sitter i mørket på badet fordi det er det eneste stedet som kjennes trygt ut akkurat der og da.

Som dere sikkert skjønte så hadde jeg det ikke så bra igår. Men jeg sovnet og sov veldig mye på både dagtid og i natt. Og etter en dag som er vond, kommer det som regel en dag som er litt bedre. Heldigvis. Når man har konstant angst og ett stressnivå i kroppen laaaangt over den "normale stress mannen i gata kjenner på inni mellom", så tapper det enn for alt av krefter. Jeg kjenner jeg er utrolig sliten i kroppen idag, men mer lyse tanker i hode. 

Hvorfor kunne jeg ikke bare spør noen jeg stoler på om å komme, igår? Om så bare for å ta en liten tur? Hvorfor gjør vi ikke det? Så slipper man å ligge slik å ha det så innmari vondt alene? Kanskje for å ikke plage noen, ikke ville vise hvordan man har det.. det er enklere å skrive bak en skjerm, på en blogg. Her kan jeg tillate meg å være både sterk og svak og glad og trist, sint og frustrert.. Her kan jeg tillate meg å romme alle følelsene jeg kjenner på... Skriftelig er enklere for meg.
Men jeg har ennå svært vanskelig for å være sammen med andre når amgsten river i meg og tårene renner.. Det er enklere for meg å være alene da, selv om jeg ikke ønsker å være det. Mest trolig.. så er jeg redd for
avvisning. Kanskje det er derfor jeg ikke spør om noen kan komme.. Folk har jo nok med sitt. De har sine å bry seg om, de har husarbeid som må gjøres, og for all del - de har vell bedre ting å gjøre enn å holde meg til jeg sovner selv om det ville tatt toppen en halv time.. for angsten og de vonde følelsene i kroppen roer seg med en gang jeg blir holdt, og jeg kan endelig hvile.. og sovner ofte.. Men det er ikke alltid så lett for andre å forstå dette, når man er 30 år men føler seg som ett barn på 3. Det er ikke lett å være 3 år i følelseslivet og voksen i leveår.

Jeg sov meg gjennom dagen igår på sofaen (våknet litt, så sov igjen, våknet litt, sov igjen) og slik gikk nå dagen. I dag kjennes det litt lettere, kanskje kan jeg makte noe idag. Det er onsdag ser jeg nå som jeg sjekket kalenderen, så da er det eksponering ved å spise middag på møtelassen. Det skal jeg klare.... Wish me luck! ♥

God morgen, foresten. Ta vare ! ♥
- Lunaen - 

Jeg er ikke bra nok.


Jeg er ikke pen, nok
Jeg er ikke flink, nok
Jeg er ikke snill, nok
Jeg strekker ikke til, nok
Og jeg gjør ikke noe bra, nok.

 

Og jeg klarer ikke alltid enkle hverdags oppgaver
som å vaske gulvet, eller ta meg en dusj 
Og det kan ta mange dager..
mange dager, før jeg klarer det.

 

Og jeg er ikke sterk, nok
Og jeg kan ikke, nok
Jeg er ikke intellektuell, nok
Og jeg klarer ikke forstå forskjell på OG og Å



Og jeg klarer ikke alltid å tenke klart
og jeg klarer ikke alltid tenke rassjonelt 
Og følelseslivet mitt er som en berg og dal bane
som eg ofte druknar ned i..

 

Men jeg prøver, 
og være bra nok, 
jeg prøver å være snill nok, 
jeg vil så gjerne være sterk nok


Og er ikke det, kanskje... det viktigste?
At man forsøker, forsøker å overleve 
- i en verden man ikke helt forstår seg på
og føle på følelser man ikke helt klarer å kjenne på

 

- Lunaen - 

Jeg lurte døden, men hvor mange ganger kan man det?

Det føles og kjennes fullstendig uoverkommelig. Ja bare det å gå inn på kjøkkenet. Det er ikke mange meterene dit fra rommet mitt, som for første gang av alle de 15 andre avdelingene jeg har vært på - ikke har noen nummer på døren. Men navnet mitt. Her jeg er ikke lenger nr 7, eller 4, her er jeg Luna,her. Så fint å ikke lenger føle seg som ett tall. En av alle som har før vært nr 7, eller 4, eller 8. Fint å kunne få være menneske, her. Menneske Luna.

Men jeg klarer ikke en gang reise meg fra sengen nå. Sengen som jeg har ligget i nærmere 46 minutter nå om tiden er reell, og jeg forsøker beinhardt å løfte bena mine. Men bena mine er som limt fast i lakenet, de vil bare ikke røre seg. Musklene er helt stramme, det verker og gjør så vondt, men jeg klarer likevel ikke slutte å spenne dem. - For alt, absolutt alt i meg, hver eneste lille celle i kroppen min stritter imot. Jeg er fanget. Fanget i meg selv, av meg selv. Min frykt har lammet meg. Og jeg slipper ikke løs. 


I hode mitt snakker noen som ikke egentlig finnes, men han finnes i meg - likevel. Jeg vet det ikke er reellt, eller - for meg så er det jo det? Det er som en spiller som står på reapet, med en stemme som sier igjen og igjen:
"Du fortjener ikke mat. Spiser du mat, må du skade deg!"
"Spiser du, må du skade deg, ditt valg!" "
"Du fortjener ikke leve ditt  stygge ubetydelige monster, spiser du, må du skade deg! Hører du!"

- Men jeg , jeg jo. For jeg er jo den pliktoppfylende snille pasienten, ja du vet jo hun som smiler når hun har det vondt? Og tørker tårene under dynen, ja slik at fastvakten som sitter og strikker fem meter unna ikke skal måtte forholde seg til hennes smerte. Hennes sorg, hennes jævelskap. Det skal hun slippe, den er jo ikke hennes. 

Men nå er jeg alene, her på denne avdelingen er jeg alene nesten hele døgnet. Timene og dagene går i hverandre, og jeg vet ikke hvilken tid det er. Her er jeg alene, plutselig etter 6 mnd med noen som fulgte etter meg 24 timer i døgnet hvert ett skund. Her skal jeg klare å løfte beina mine selv. Jeg skal mestre å komme ut av denne transen som gjør at kroppen min lammes, komme ut av en kropp som ligger lenket fast i belter av undertrykte traumer som stadig gjør at jeg blir lammet og låst og fanget. Hvordan gjør man det?
Her skal jeg klare å møte opp på kjøkkenet for å spise næring av egen maskin, etter snart ett og ett halvt år med sonde-ernæring. 
Jeg vil, jeg vil så gjerne tro, tro det er mulig å løfte kroppen min ut av sengen og at bena mine vil bære meg frem til kjøkkenet hvor medpasienter og personal spiser sammen og spiser maten de fortjener. Jeg vil så gjerne være den snille pliktoppfyllende pasienten som gjør alt som står på ukeplanen, ja jeg vil så gjerne at jeg løper rundt meg selv dagen lang for å rekke alt jeg ikke husker jeg skal gjøre, og jeg spiser og skader meg om hverandre for å please både ekte mennesker og uekte mennesker - og jeg vet nesten ikke lenger hva som er reeelt. Operasjon, så rett på jobb, så til systuen og så tilbake til kjøkkenet, så i ambulanse til ullevåll for ny operajson, så tilbake til jobb. Jeg forsvinner, jeg prøver men får det ikke helt til. Gammel vane vond og vende, og hode henger ikke lenger med. Kropp og hode er utslitt, skadene gjør så vondt at det er vanskelige å konsentrere seg i samtaler, men det er ikke skadene på kroppen med skadene på sjelen - jeg snakker om. Ingen skader jeg noen sinne har påført meg eller kan påføre meg, vil kunne gjøre så vondt som å rippe opp i de indre sårene som stadig blir plukket på. Rivet opp og plastret igjen, rivet opp og plastret igjen. 


Jeg makter ikke mer, ny operasjon, igjen. Og jeg er redd. De får plukket ut etter fire timer i narkose alle barnberbladene, og jeg blir liggende i respirator. Jeg må gi meg nå, kaste inn håndkleet, jeg vil jo ikke dø - og jeg lurer døden oftere og oftere nå. Jeg vil leve, og skal jeg leve må jeg velge. Velge å fortsette, velge å utsette...

♦ ♦ 

Jeg følte jeg hadde tapt. At jeg hadde gjort noe utrolig dumt. Valgt feil, da jeg avsluttet BET behandlingen. Men nei, jeg tapte ikke, jeg gjorde som best jeg kunne. Og jeg ser nå? At det var det riktige valget - ikke fordi det var feil sted for meg, det var bare feil tid. Alt til sin tid, og tiden kommer. For jeg skal tilbake, når kroppen er fysisk frisk nok til å mestre jobben jeg har å gjøre. Jeg jobber hver eneste dag, hver dag er en usynlig kamp selv på de gode, for å bli fysisk sterk nok til å fortsette der jeg slapp. Nå vet jeg hva jeg går til, hva jeg har i møte, hvor forferdelig grusomt og vondt det kommer til å bli - men jeg vet også at det vil være med på å hjelpe meg til å sette meg selv fri fra alt jeg opplever som uoverkommelig og ulevelig. 

Jeg vet det noen ganger kan føles uoverkommelig ut, å bare komme seg igjennom neste åndedrag. Jeg har vært der, så altfor mange ganger. Og fremdeles noen dager, har jeg det slik. Men det uoverkommelige er overkommelig, det trengs bare en hel dose av både ekstremt tålmodighet, at hjelperne gir deg tiden DU trenger, at du har ett håp og ikke minst- at menneskene rundt deg har troen på deg. Og det aller viktgste:
Ett dypt og inderlig ønske om å leve. For livet er smertefullt, og det vil alltid være smertefullt - men det er også fullt av andre følelser! ♥

- Lunaen - 

Eg høyrer kanskje, kanskje til, likevel..



Og nåkon der ute
sett ord på det eg føler
men ikkje har klart å kjenna på
ikkje våga ta innover meg
I frykt for å ikkje tåla det

I frykt for å forsvinna ned i mørket
og aldri finna vegen heim igjen


Før no.
Før eg låg i senga
i krampegråt
av en ubeskrivelig smerte, og sorg
- men likeså av glede
For eg er ikkje aleine,
eg er ikkje åleine lenger

der er andre som også kjenner
som også føler,
- likt 
som meg.



Og nåkon der ute
har opplevd smerte lik den eg ber på
godt gjemt i mitt sammenlappa hjarte
og trygt plassert på mine slitne skuldre

Stengt inne og forsøkt rømma ifrå
med
Sult og skading
oppkast og rydding
Men nåkon der ute,
har vært modige nok 
kjent på, følt på den opprivande smerten,
som eg ikkje har våga å ta innover meg

Før no.
Før eg låg i senga
i krampegråt
av en ubeskrivelig smerte, og sorg
- men likeså av glede
For eg er ikkje aleine,
eg er ikkje åleine lenger

der er andre som også kjenner
som også føler,
- likt 
som meg.

 

Kanskje, kanskje er eg ikkje så annerledes enn alle andre.
For no veit eg, det er andre der ute
- som meg.

Kanskje, ja kanskje så høyrer eg til 
her
på denne jorda
- likevel.


@Lunaen

Når man føler seg litt mindre alene, om å være litt annerledes enn andre

♥ De ordene jeg selv ikke har klart å sette ord på..








Fra boken; TIDEN ETTERPÅ - Historier om posttraumatisk stress
Kristin Lilletvedt Strøm (Red.)

 

Secrets..


(Kimono kjøpt på Cubus. Nettbutikk HER:https://cubus.com/no/7193454_F511

Jeg hater virkelig å ha hemmelighete for dere, altså- alle har vi hemmeligheter, men noen ting har man bare SÅ lyst å dele! Fordi man kanskje er litt, vet ikke, syns man har gjort noe bra? At man har faktisk klart noe.. Gjennomført noe, noe bra noe- noe som kan hjelpe noen, noe som kan bidra til at de stemmeløse får en stemme.. Vell , så må man bare holde munn en uke eller to. Vell ,uansett dere, i kveld syns jeg faktisk jeg har absolutt rett til å ta fri fra verden og ikke minst - meg selv. Jeg har selvrbunet beina, jeg har tatt på meg denne myke gode kimonoen, begynt på en ny bok, og skal bare SLAPPE AV. For idag? Har det jaggu meg gått i ett! Imorgen? Da skal jeg sove LENGE!   



Kan det bli bra igjen? JA! Man kan så absolutt få det bedre uansett hva som er skadet i sjelen og hjerte. 

I dag kjenner jeg fred og ro i sjelen, en ubesrivelig følelse som jeg verdsetter høyere enn det meste. Hjerte slår i rolig tempo, tankekaoset er ikke tilstedet ikveld, jeg er bare - avslappet. En sjelden gave jeg nyter!

Så nå sier jeg god natt til dere, jeg håper dere får en god og trygg natt i natt. Be safe 

Klem fra meg!


- Lunaen - 

Hold ut, menneske!



♥ 
Hold ut 

Det er ikke lett å snakke om været
når gater av glødende kobber

svir hull i dine fotsåler og

sjelen er en tørr flaggermus-lyd

inne i knoklenes mugne hulning. Men

skriv med ditt bitre hjerteblod

et brev til trassen i deg

når alle håp går forbi din dør

uten å banke på.

Hold ut, menneske!
Det har faktisk hendt at

Den fortapte har låst seg inn i himmelen

Med nøkkelen til helvete.

 

- Hans Børli -

"Matt Shepard is a friend of mine" ♥

He told me one day, he said "Dad, I need to talk to you private. I have something important to tell you"
And I said, "Okey.."
"Well, dad", kind of stuttered and stammered and said: "I'm gay..."
I said: "Okey. Now, what was the important thing you wanted to tell me?"



Cause it didn't matter. He's still my son.
Matt is my son. He always will be.
And that is the important thing.


♥- Matt Shepards father -♥


En dokumentar som jeg vil på det sterkeste anbefale alle å se. En viktig dokumentar, en dokumentar om hat, men like mye om kjærlighet. Det er en hate-crime dokumentar, som får hjerte ditt til å blø og tårene renne ustoppelig, men også sinnet til å rase gjennom deg. Urett, meningsløst, - en dokumentar som får frem alle følelser ett menneskets indre består av.  ♦Matt Shepard is a friend of mine. ♦ 

♥ Matthew Wayne
 Shepard. ♥

Matt ble født 1 desember 1976, og døde den 12 oktober 1998 så altfor ALTFOR tidlig. Han ble bare 21 år gammel. Hvorfor?  Fordi han var homofil. Ja, du las riktig. Han ble brutlat drept, fordi han var homofil, han ble slått og torturert for så å bli bundet fast til ett gjerde og forlatt der alene for å dø! Matthew ble funnet 18 timer etter angrepetav Aaron Kreifels, en syklist, som i utgangspunktet først trodde Matthew var et fugleskremsel! - Han var fremdeles i live, men han var i koma da han ble funnet, og han kom aldri til bevissthet igjen.
Skadene de to mennene som fremdeles soner for drapet på Matthew var så omfattende at legene ikke kunne operere han. Han døde seks dager senere på Poudre Valley sykehus i Colorado.
♥Hvil i fred, vakre Matt♥

A son, a brother, a friend lost. 
Fordi noen mennesker valgte å hate Matt ene og alene fordi han var homofil. På grunn av hans legning, valgte de å ta seg den retten å stjele fra han livets rett.
Han var bare en ungdom, han hadde ett helt liv forann seg, men andres fordommer og hat gjorde at han ikke fikk sjansen til å oppleve verden og få oppfylt drømmene han bar på.

Dette er heller ingen unik historie. Desverre! Det er så mange "hate-crimes" som har blitt begått, og som vi desverre også vil måtte forholde oss til i fremtiden. Når faen skal det ta slutt! Når skal vi mennesker slutte å hate andre mennesker på bakgrunn av noe så uvesentlig som legning, hudfarge eller religion! 
Når skal mennesker forstå at vi alle mennesker på denne jord, om vi er hetro eller homofil, mørk eller lys i huden, tror på Gud eller Allah - AT VI ER LIKE MYE VERDT!

"MATT SHEPARD IS A FRIEND OF MINE": Official Trailer 2014. 

Dokumentaren ligger ute på Nettflix. Se! ♥

- Lunaen - 

Uken som gikk♥ #8


I og med at hukommelse min er svært dårlig, så kommer jeg stadig på avtaler jeg ikke har notert meg andre steder enn i hode - noe som i og for seg er en svæt dårlig idé, når man er en gullfisk som meg. For nå kom jeg på en SVÆRT viktig avtale som jeg har imorgen formiddag, ja akkurat nå som jeg skulle begynne å skrive "uken som gikk" til dere, og jeg kjenner trangen til å avlyse denne avtalen er VELDIG tilstede nå. Men jeg vet også at det er noen ting som er viktig, og dette er også noe jeg har lyst til. Dette er noe jeg BRENNER FOR, og da vet jeg også at jeg mestrer det til tross for at nervene ligger litt utenpå huden akkurat nå. Dere får vite i løpet av en uke eller to tenker jeg hva det er;) Jeg skulle ønske akkurat i dette sekund at jeg hadde takket pent nei, som jeg har gjort før. Men jeg vet også hvor viktig dette er, og når jeg er ganske "oppe og går" så vil jeg bruke energi på slike ting også. Så selvom alt i meg skriker "NEI hvorfor sa jeg ja til dette!" så vet jeg at etter at jeg har gjennomført vi jeg tenke: "Yess, jeg klarte det!"   

Men nå til hva innlegget skulle handle om, "UKEN SOM GIKK", dere. Jeg kjører bare rett på, jeg! 

♦ Ukens tanke: 
"Eksponering er noe ordentlig dritt!" Haha! Jepp, det har jeg tenkt TEMMELIG mange ganger i løpet av denne uka. Og fy søren dere, det har jeg ALL grunn til å tenke også! For hvem liker vell å eksponere seg for ting de er redd for? For det er jo det jeg gjør, jeg gjennomfører ting som jeg aller helst vil unngå - på det sterkeste. Ting jeg vet vil fremkalle angst og mulig angstanfall. Og hadde det ikke være for BET hadde jeg heller ikke visst at det var noe jeg måtte gjøre, nettopp for å erfare at jeg overlever det, det er ikke så farlig som jeg tenker, og jeg klarer det til tross for at det er ubehagelig. Men faen, jeg må si at denne uka har vært beintøff! Og jeg tror denne uka har jeg eksponert meg mer enn jeg noen sinne har gjort - til sammen! Men jeg har stått an av, til tross for at jeg mang en gang har tenkt: "dette gjør jeg ALDRI igjen!", og så har jeg likevel gjort det.  Tumbs up for den! Eksponering ER noe dritt, men det er likevel nødvendig! 

Ukens cravings: 
Haha, det MÅ uten tvil være Ritzkjeks med kremost! Ler! Det er ingenting jeg har spist mer av denne uka enn det! Naaamm!!♥

♦ Ukens opptur: Ååå, det har vært mange! Men jeg må si at å få innredet leiligheten min har vell vært desidert det beste! Endelig føler jeg at jeg er i ett HJEM. Og det er deilig at det begynner å ta form her nå!

♦ Ukens nedtur: Haha! Dette er bare SÅ flaut! Meeeeeen.. Jeg får bare si det! Haha!! Det var selvsagt da jeg fikk avvist bankkortet mitt når jeg skulle betale for noen varer på Kiwi og jeg VISSTE jeg hadde mer enn nok penger på kortet til å kjøpe det jeg skulle. Hva hadde skjedd? Joda, Lunaen hadde glemt å fjerne gamle husleige trekk fra den leiligheten jeg bodde i før, fra nettbanken sin, så da jeg såg en sum penger hadde gått til Østra kommunen skjønte jeg hva som hadde skjedd.. HERREGUD! Så det resulterer i at jeg IMORGEN må ringe til kommunen og forklare hva som har skjedd, og be de så føre pengene tilbake til min konto. Djeeeeses! Jeg altså! Men nå har venninnen min altså det slettet restrende, så nå er jeg sikker det ikke skjer igjen! (det har skjedd en gang før ..... kremt.) 

♦ Ukens sang: ♥ 
Alessia Cara - Scars to your beautiful 

♦ Ukens største utfordring: Å gud. Det har vært mange. Men det er vell noe som går igjen, og det er hukommelsen og det å ikke legge for mange planer. Jeg skal faktisk sette meg ned nå å lage meg en oversikt over uka som kommer. For jeg kjenner at jeg må gå tilbake til å ta det litt mer med ro nå, det har vært mange forandringer i det siste og at jeg "kollapset" i går var vell ett tegn på at jeg må senke tempoet og ta det litt mer med ro nå. Lytte til kroppen er viktig! 

♦ Ukens største glede: DERE! Tuuuusen takk! Når jeg får meldinger om at jeg er til støtte for noen, eller at jeg motiverer noen, gud da blir jeg bare innmari glad!! ♥ Tusen takk for nydelige ord denne uka! Dere gjør meg glad!! ♥

♦ 
Ukens Guote: 


- Lunaen - ♥

Hold søndagen hellig!♥

 Like I do.. Her er det kun latskap som gjelder! ;) ♥ Eller, jeg har ryddet kjøkkenskapene og på badet, sortert litt og kastet litt ting. Men ellers tatt livet med knusende ro. Kjenner jeg virkelig trengte en slik dag, og tror jeg burde ta mange slike. Men uansett kviledag eller ei, søndag eller onsdag - så kan man ikke ta fri fra alle plikter. Som mat. Mat må jeg uansett ha, og det er derfor jeg er så enig i denne settningen: Recovery dosn't have a day of. For man kan ikke bare slutte å spise EN dag fordi man orker ikke å spise den dagen. Da er veien til å ta enda en dag ikke så veldig lang, og så plutselig har det gått en uke. Been there done that! Og begyner jeg slik nå? Ja da er ikke veien til "Relapse" så veldig langt unna.

Så idag varmet jeg meg chiabatta og laget meg eggerøre, bare for at det skulle være noe som fristet, for idag? Hadde jeg virkelig ikke lyst å spise noe som helst. Og på slike dager trengs det å gjøres "det lille ekstra" for å holde motivasjonen oppe til å fortsette på denne veien jeg har begynt på - veien mot ett selvsetnig liv.


Jeg sitter fremdeles i pysjen, og det syns jeg er helt innafor på selveste Sunday. ♥ Puttet på meg litt i ansiktet bare for å e LITT våken ut når jeg må ta noen selfies til denne bloggen min da. Greit å ikke skremme dere helt bort ;) hehe.. 


Pysjen er kjøpt på Cubus, for den som lurte. Men jeg vet ikke om de har den nå, er en stund siden jeg kjøpte den. Bearly awake, står det på den. Og akkurat slik føler jeg meg idag. Temmelig nedsløvet og i kvile-modus, lurer på å sette på nettflix nå se en dokumentar. Har dere noen forslag på BRA dokumentarer på Netlix by the way?   

Håper dere har en like avslappet søndag som jeg har valgt å ta meg! :D Viktig å huske på å hvile når man trenger det og har mulighet! Skal sette på Nettflix nå i ett forsøk på å få litt fred fra hode mitt som blir fylt opp av tankekaoset etter å ha fortært litt mat ;)
Vi skrives dere! ♥ Klemz! 

- Lunaen -  

A little time out ♥


Idag er jeg sliten. Det har vært hektiske dager denne uken som var, og i går kveld "forsvant jeg" - jeg såg på telefonen at jeg hadde dissosiert igjen. Meldingene skrivet av en 7åring. Som hadde også koset seg med film på Nettflix, "Slipp Willy Fri" og annanasbrus med TO sugerør, og sjokolade. Når det pågår i så mange timer som jeg ser på telefonen det har, så er det ikke rart jeg er sliten idag. Det er jo likevel meg, min kropp, og når "7 åringen" er så energirik og pratsom, så sier det vell seg selv at man blir litt tom for krefter.

Så nå har jeg låst dørene, og jeg har kokt meg en kanne kaffe, jeg har dusjet, nuppet øyenbrynene mine, skal til å ordne meg noe frokost, ja idag er det virkelig tid for "alene tid". Jeg trenger denne søndagen til å hente krefter til ny uke. Jeg trenger en dag hvor jeg ikke møter noen, hvor jeg bare forsøker å gjøre litt husarbeid og ellers hviler mest mulig. Ja hvor jeg ikke bruker noe krefter på noenting. Av og til er det akkurat det man behøver.. Vi alle mennesker har bare godt av det, A little time out. Til å hente inn nye krefter for en ny uke.


Jeg kommer tilbake her senere med "uken som gikk" :)

- Lunaen - 

Endelig - Feels like home!

Hei søte dere ♥ Å flytte har vært litt av en berg- og dalbane dere! Men idag, føles det for første gang siden jeg flyttet inn her for to uker siden som HJEM! ♥ ♥ ♥ Kjenner mer ro nå, det har blitt mer ett hjem enn bare ett uferdig sted jeg oppholder meg i. Gud hvor mye ett gulvteppe, en sofa og en komfyr har å si!! Det har blitt ordentlig koselig her nå syns jeg, er akkurat slik jeg liker det. Mine farger, farger som roer meg. Pastell ♥



Koser meg med ost og kjeks hver kveld nå, haha! Er så godt!!! - Dere, gud bedre så deilig det er å sitte i en myk sofa med bena opp, kroppen kjennes MYE bedre ut allerede! Å sitte rett opp og ned på en pinnestol har ikke gjort meg bra fysisk ass, ja heldigvis er den tid forbi nå! 


Nå er det bare små ting som står igjen, som en lyskrone jeg har som skal henges opp og noen speil osv. Men det er ikke noe hast med, jeg er bare så glad nå for å kjenne at det har formet seg til mitt, mitt hjem. Og at jeg kjenner jeg finner ro her nå.. Det er så utroig viktig.. ♥ Lørdagskveld, og jeg slapper av etter en dag med masse koselig besøk ♥ 

Ønsker dere alle en fin kveld videre! :)
PS: Er det noe tema dere ønsker jeg skal skrive om, så gi meg gjerne en tilbake meld!
;)

Masse kjemmer fra en /go)sliten, men veldig glad og fornøyd jente!!♥  

- Lunaen - 

Youtube- Ten of my FAV - MUSIC ♥


Hei kjære dere på en lørdags morgen! Nå ligger jeg på sofen med PCen i fanget, kaffekoppen i den andre hånden mens jeg har letet frem noen av mine favoritt sanger til dere. Håper dere liker dem! ♥ Har dere planer for dagen? Jeg tror jeg har noen avtaler, men.. hehhe!! nei, en kaffe kopp til så kanskje husker jeg det! :D Enjoy the music!! :D ♥
Stavangerkameratene - Vekk meg opp


Rachel Platten - Better Place
 


Let It Go - Frozen - Alex Boyé (Africanized Tribal Cover) Ft. One Voice Children's Choir


We Found Love - Lindsey Stirling (VenTribe)


Hilde Selvikvåg - Alt for deg (John Legend - All of me)

Alan Walker - Sing me to sleep

Alan Walker - Alone

Siri Nilsen - Jeg lover

Demi Lovato - Nightingale

Stavangerkameratene - Bare så du vett det

- Lunaen - 

Bildedryss fra ikveld! NY SOFA!!! :D

HEI dere!! Jeg har beøk av en venninne nå, så det blir litt kort her nå! Vi sitte her og koser oss masse masse nå!!! Det er helg, så litt vin og masse godis, bær og vaniljekesam - og kjeks med ost!! MEN, dere!! - Jeg har kjøpt meg sofa!!! :D :D JEG ER SÅ FORNØYD!!! SKÅL dere!! :D Ett lite bildedryss fra kvelden her hjemme i stuen min! :D 






Hello! Her er min søte venninne Yvonne! :D 




Takknemlig for all hjelp jeg har fått idag!! Jeg er så velsignet i dette livet med så innmari gode mennesker rundt meg! Fatter ikke hvordan jeg kan være så heldig! Men jeg lover, jeg ALDRI kommer til å ta noen for gitt! Alle mine, de nære, skal vite hvor elsket de er - HVER DAG! ♥

God helg kjære dere!!! A brand new start - og jeg er klar!♥ 

- Lunaen - 

Weekend!♥


Weekend! ♥ Herlighet, helg igjen dere! Jeg syns ukene og helgene går sånn inn i hverandre nå, dagene kommer og de går, og jeg henger sånn hallveis med. Kjenner jeg er temmelig overveldet av alt nå, og da blir jeg mer og mer distré og "glemsk". Så i løpet av dagen kommer jeg nok til å tenke: "Oi, er det fredag idag! Å jasså!" hehe! Sånn er det bare nå, og det er helt greit. Jeg klarer meg fint. 

Nå skal jeg ut å handle litt sammen med AB, det gleder jeg meg til. ♥ Kvalitets tid sammen med mennesker man er glad i og som er glad i enn, det er det fineste man kan få ♥ Idag har jeg fått bokhyllen min på plass, og den står MIDT i rommet nesten. Har tenkt å bruke den som en "deling" av rommet, slik at jeg får en stue del og en kjøkken krok :) Dere skal få se bilder når jeg har fått ting på stell ;) Tror jeg skal få det trivelig her! Er rolig og stille miljø i dette bofelleskapet, så når jeg hører noen ukjente lyder skvetter jeg til som pokker. Fremdeles lite søvn og mye uro og angst, så kjenner jeg er veldig sliten nå. Men jeg vet av erfaring at det kommer til å gå seg til, og det går jo litt opp og ned. Noen dager er verre enn andre, og så får man bare ta de gode stundene og tenke på de når det røyner litt på.
Det er i alle fall det jeg prøver å gjøre. Og til nå har jeg klart det ganske bra syns jeg nå i alle fall selv. hehe :)

Vil bare ønske dere en nydelig start på helgen jeg!
Håper dere får mange fine stunder sammen med mennesker dere er glad i!

Masse lykke til med dagen,
varme klemmer fra
Lunaen!

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits