17 år, neddopet og voldtatt..

♦I'm bent, but not broken! ♦

"Husker du den sommeren?" 
"Klart jeg husker det! Jeg forstod bare ikke hva som var galt!"
"Husker du jeg bare lå i sengen, ikke orket ville klarte noenting?"
"Klart jeg husker! Uff! Men jeg forstod ikke hva det var, og du sa ingenting, jeg skulle ønske du hadde fortalt det"


-


Jeg var bare 17 år den gang. Nå er jeg 31 år, og fremdeles har jeg mareritt fra den natten. 
Jeg var en naiv tenåring som trodde alle var snille, ville andre godt, med ett stort hjerte for alle som sleit - fordi jeg selv hadde det vanskelig med meg selv på den tid. Uansett hvordan, eller med hva, så ønsket jeg å være til hjelp. Og du var en av dem. Så dum jeg var, tenkte jeg i alle år etterpå. Så jævla dum jeg var som gikk fem på den kvelden du lurte meg med falske tårer og sa du trengte en prat.
- Det var kun en person sin skyld i mitt hode, og det var MIN. For jeg hadde jo drukket alkohol den kvelden, og det var jeg jo ikke gammel nok til. Jeg hadde lurt meg inn på ett utested jeg ikke var gammel nok til å være på, jeg burde visst bedre. Ikke sant? - Det var min skyld at du voldtok meg.

Min skyld at jeg så naivt trodde på deg da du hjerteskjærende fortalte meg personlige problemer jeg trodde på. Min skyld at jeg ikke forstod at du ikke snakket sant da du spurte om jeg ville se en film sammen med deg. Min skyld at jeg ikke merket at røyken du gav meg ikke var vanlig røyk, men hasj.
Du begynte å klå på meg, jeg bad deg stoppe, men du kledde av meg alle klærne mine mens jeg innstendig sa tydelig og klart NEI. Det var Min skyld at du voldtok meg, til tross for mine tårer og gjentatte forsøk på å skubbe deg bort, og jeg sa nei, mens hode mitt lå presset inn i en av putene på sofaen til moren din. 

Det ringte på døren mens du gang på gang presset deg inn i meg, og jeg husker du ropte "Faen" etteeller annet, men jeg var så langt borte for smerten var så sterk at jeg klarte ikke være "her og når". Men du var ikke ferdig med meg, du. De ordene gjør meg direkte kvalm. Klesskapet som du bar meg inn i, neddopet, naken, kald, brukt og skitten, som du kastet meg inn i som en filledukke og lukket døren bak deg. Det skulle jeg sitte stille, for du var ikke ferdig med meg, du. 

Der skulle jeg sitte så du kunne fortsette, gjøre deg "ferdig".. fortsette å bruke meg som en puledukke - ikke som ett menneske. Jeg var ikke ett menneske, for deg. 



Du stjal ifra meg 13 år av livet mitt. Ikke faen om du skal få resten av mitt liv! 
For det var ikke min skyld. Det tok meg "bare" 13 år i samtaleterapi for å skjønne det. Og jeg var heller ikke den eneste du tok deg retten til å utnytte.
Dessverre er det flere som du for 13-15 år tilbake valgte å ødelegge store deler av livet til. Jeg, og mange med meg, er uskyldig dømt for livet. Hjemsøkt av mareritt, flashbacks, angstanfall , tillitsvansker, problemer med relasjoner, og det er bare NOE av hva dine handlinger medfører av konsekvenser. 
Mens "menn" som deg, går på gata som om dere ikke har gjort noe galt.

Men vet du, vi er ikke ferdig med deg, heller...


- Lunaen - 


#Voldtekt #Missbruk #PTSD #Mareritt #flashbacks #Spiseforstyrrelse #Selvskade 

Dei går iblant oss! (Ja, dei homofile!)



Men så har vi desverre mennesker som mener det stikk motsatte... Nemlig dette:


Først tenkte jeg at dettte måtte da være en jæææævelig dårlig spøk? Helt til jeg innså at det faktisk fremdeles, ufattelig nok, i 2017, finnes så sterke fordommer mot våre medmennesker.
LES: Lapper om demonstrasjon mot homofile lagt i postkasser

Er det noe jeg ikke tåler, eller klarer eller VIL forholde meg til, så er det fordommer. Om det er mot mennesker med psykiske helseutfordringer, fysisk funksjonshemming, mennesker med en annen etnisitet - what so ever - så er det ett fett- FORDOMMER og direkte HAT mot andre mennesker, er IKKE greit. 


Det er en SELVFØLGE at alle mennesker i dette landet, i denne verden, skal ha like rettigheter, uavhengig av hudfarge, bakgrunn, helse eller legning. Det er en SELVFØLGE at alle mennesker skal kunne få være SEG SELV, uten å bli dømt for det! Det er HELT KLART en SELVFØLGE at alle mennesker skal kunne elske ett annet menneske, uavhengig av kjønn! 


Vi, jeg og flere, oppfordrer alle som bor i område til å møte opp Tirsdag, 18.04,  kl 11.45 for MOTDEMOSTRASJON utenfor Volda rådhus! Håper å se MANGE av dere der!
La oss stå sammen og kjempe MOT diskriminering av våre medmennesker! ♥

- Lunaen -  

#Diskriminering #Demostrasjon #Legning #Homofili #Fordommer #Gayrights are #Humanrights ♥

Feel free to share
the message!
Thank you ♥

Vi, den medisinerte generasjonen

I over ett ti år ble jeg, og mange mange med meg, satt på medisin etter medisin som skulle være til hjelp, som jeg nå etter å ha sluttet på - ser HELT tydelig gjorde meg kun, og KUN vondt - verre.

Jeg ble sykere og sykere, og dermed ble jeg også mer og mer medisinert. Jeg, jenta jeg en gang var, forsvant blant mange symptom, og etterhvert som flere og flere symptomer blusset opp jo mer medisinert ble jeg. De stoppet aldri opp på den tiden og tenkte: Er det bivirkninger på disse medisinene som gjør at hun har blitt så mye dårligere? Nei, de bare økte dosen enda mer, og satte på nok en ny medisin oppå de mange andre jeg allerede gikk på. Antipsykotika, antidepressiva, stemningsstabiliserende medisiner, innsovning, sovemedisin, angstmedsin - ja en salig koktail av disse medførte at jeg mistet 12 år av mitt liv... Jeg forsvant, virkeligheten ble bare fjernere og fjernere ettersom årene gikk.

(PSYKOFARMAKA: Antipsykotika, antidepressiva, stemningsstabiliserende medisiner, angstdempende medisiner og sovemidler er de fem medikamentgruppene innenfor psykofarmaka.  Lommelegen.no)


Året var 2001. Jeg var deprimert, jeg var suicidal men kun med tanken på døden, jeg hadde ikke gjort noen forsøk, ei heller planlagt. Jeg hadde angst, - jeg slet med dårlig selvbilde og selvtillit. Jeg hadde en grunnleggende følelse av å "ikke høre til" noe sted, følelsen av å være annerledes enn alle andre. Jeg slet mye med det å være fosterbarn, bekymret for mine biologiske foreldre, - og det å være fosterbarn på den tiden ble sett på som om vi var "problembarn", og dermed fikk jeg også høre det i mange ulike sammenhenger på skolen. Jeg begynte å selvskade for å lindre den indre smerten og for å roe ned kroppen, regulere følelsene mine, finne en slags "ro". Jeg hadde utviklet på den tid en blanding av anoreksi og bulimi. Jeg hadde mange symptom, men jeg var kun 15 år. Jeg var 15 år og trengte noen til å hjelpe meg å sortere følelser og tankene, legge skylden der den hørte hjemme, jeg trengte at noen kunne få meg i prat og fortelle med ord om hvordan jeg hadde det bak masken jeg tviholdt på som "solstrålen" jeg ble sett som, - jeg trengte å høre noen si: "Det er ikke din skyld. Du har ikke gjort noe galt", hjelpe meg gjennom denne perioden som var så altfor tung å gå igjennom alene.  

Jeg var kun en jente på 15 år, da mitt helvete i psykiatrien startet. Det var da jeg ble satt på min aller første medisin for psykisk lidelse. Da jeg var 18 år og tvangsinnleggelsene stod for tur, var det ikke få medisiner de satte meg på. Jeg var ikke psykotisk, men likevel ble jeg satt på medisiner som er antipsykotika, der iblant Seroquel/Quetiapin, Zyprexa, Trifalon, Truxal. Jeg ble ikke bedre, jeg ble faktisk bare sykere og sykere, mer og mer av bakkekontakten forsvant, alt ble surrealistisk, jeg mistet kontakt med alt jeg en gang hadde av følelser og tankene mine ble mer og mer uklare. Jeg ble impulsiv av en hel annen dimensjon, hallusinerte til tider i månedsvis, - og jeg mistet fullstendig kontrollen over meg og virkeligheten, jeg forsvant - Luna, menneske Luna, forsvant mer og mer.. 

De tenkte fortsatt ikke at medisinen kunne være til forverring, snarere tvert imot.
Jeg trengte helt tydelig MER nå. Mer medisin, men ikke fjerne de som tydelig ikke fungerte. Så da ble jeg forsøkskanin på enda flere, der iblant Remeron, Cipramil, Vallergan, Cipralex, Sobril, Valium, Stilnoct/Zopiclone/Imovane, Lamictal, Lyrica. (Det er nok mange flere, men dette er de jeg kan huske navnene på når jeg leser hvilken som finnes..)

Hva skjedde da jeg i 2013 mirakuløst overlevde ett alvorlig selvmordsforsøk? Jeg ble funnet dagen etter jeg hadde tatt intox, jeg ble liggende på sykehus i mange døgn og deretter sendt på psykiatrisk akutt avd. Jeg kunne ikke ta noen som helst medisin på flere mnd da jeg hadde påført meg alvorlig leversvikt. - Det var da jeg våknet til liv, det var da jeg følte meg levende for første gang siden jeg var 15 år gammel. Jeg hadde følelser igjen, både sorg og glede, øynene strålte, jeg kjente meg fri! - Jeg klarte å henge med i samtaler, jeg sov ikke på dagtid som jeg pleide, da alle medisinene jeg før gikk på i alle disse årene gjorde meg både døsig og trøtt, gitt meg psykotiske symptom som ikke fantes før medisineringene. 

Jeg er en av "Den medisinerte generasjon", utsatt lovlig av staten for det jeg vil kalle "Kjemiske lobotomering". Jeg får aldri tilbake alle disse årene jeg har mistet, som ble meg frastjålet, - men jeg er en av de heldige som overlevde da mange dessverre mistet livet underveis.. 
 

- Lunaen - 

#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse #Sykdom #Medisin #Psykofarmaka #Meninger #Ytringsfrihet #Legemiddelindustrien #Overgrep

La oss snakke om det: Stjålne år..

Ok, so let's get serious..

Det siste året har jeg vokst utrolig mye mentalt, jeg har funnet mer meg selv og hvem jeg er, hvem jeg ønsker være, hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Hva jeg tolererer, og ikke. Hvilken verdier jeg setter høyt, og hva som er viktig for meg i mitt liv. 
Jeg har virkelig begynt å tenke:

"Mitt liv har også en verdi!"

"Jeg har også lov å si nei!"
"Jeg har også lov å bestemme over meg selv og min hverdag!"

"Min TID er også viktig!"

"Jeg bestemmer selv hvem jeg vil omgås eller ikke."
"Jeg er også ett menneske!"
Osv.
Dette har jeg jobbet mye med dette året, og mye på egenhånd. Jeg har begynt å sette grenser, jeg har begynt å si nei, jeg sier ifra når det er noe jeg ikke er enig i, jeg har funnet ut at JEG er like mye verdt som alle andre i denne verden, og hvorfor skal ikke JEG da også ha samme rettigheter?

Det har ikke vært en enkel vei å gå for å komme hit jeg er i dag, samtidig er det ikke enkelt for meg å tenke dette hver eneste dag. Det er noe jeg må jobbe med HVER ENESTE DAG, og det er en heldags jobb. Men jeg har kommet langt, og lenger skal jeg komme. Alle de jeg har rundt meg sier til meg ofte at jeg har vokst utrolig mye på kort tid. Jeg er så glad for at andre også legger merke til det, og at de syns det er bra! At denne utviklingen jeg har oppnådd og jobber med - er verdsatt. De heier på meg og elsker at jeg sier nei, at jeg faktisk bruker stemmen min og sier ifra, at jeg tar vare på meg selv ved å skjerme meg når jeg kjenner selv jeg behøver det, at jeg sier min mening og står fast ved den til punkt og prikke om det er noe jeg brenner for. - Men det aller aller viktigste - er at jeg selv føler og legger merke til denne positive utviklingen, og kjenner på at det styrker selvbilde mitt mer og mer.
Og dette gir meg en styrke jeg selv ikke ante fantes inni denne kroppen min. En "inner-power" jeg ikke trodde jeg hadde i meg.

Jeg har latt alle rundt meg, ubevisst, ufrivillig, ta fullstendig kontroll over alt i livet mitt. Alle har ment så mye og jeg har ikke ment noenting - ift til mitt eget liv. Nå har jeg begynt, jeg har skjønt at jeg har lov på lik linje som andre å si min mening, og at min mening har like stor verdi som andres - og at jeg har like stor rett til å bli hørt som andre.
Det ER så viktig at vi som har vært i systemet så lenge som jeg har, blir inkludert i avgjørelser som omhandler vårt liv og vår hverdag- slik at vi ikke mister identiteten vår.
- For det er akkurat det som skjedde med meg underveis.. 
Jeg ante faktisk ikke i hele seks år, at jeg ikke var pliktig til å åpne døren og ta imot hjelpe-apperatet som kom tre ganger daglig inn i mitt hjem. - Jeg trodde, helt oppriktig, at jeg måtte være hjemme til alle disse tre tidspunktene nettopp fordi ordene som ble brukt var "Luna du må" "Luna du skal" - i stedet for "Luna, vi trenker at det beste er XXX, men det er selvsagt opp til deg, det er ditt valg."

Når jeg oppdaget etter seks år, en tidlig morgen i fjor, at dette ikke var realiteten og virkeligheten, da raste hele verdene min sammen - igjen. Det var mye som skjedde på den tid, og dette var den siste steinen som ble kastet over meg som knuste hele meg i tusen biter. Hele pusslespillet mitt lå strødd utover gulvet, og jeg klarte ikke sette sammen en eneste bit før det gikk mange mange mnd. Og jeg husker den morgenen så godt.. Jeg husker jeg ropte: "HVA!? ER DETTE FRIVILLIG!? TRENGER JEG IKKE VÆRE HJEMME F.EKS KL 21.00 HVER KVELD? HVEM FAEN HADDE TENKT Å FORTELLE MEG DET DA!?"
Og jeg husker hun som stod der sa ordrett: "Å GUD... NÅ BLIR JEG MØRKEREDD...." 

Vell, jeg ble i alle fall mørkeredd. Der ifra raste livet mitt nedover igjen, i full fart.. Det hadde allerede skjedd mange vonde ting i forkant, og dette var dråpen som kastet meg utfor stupet. Jeg ble mørkeredd, bokstavelig talt. Jeg gikk i sjokk, hele meg ble fullstendig lammet. Jeg forstod faktisk ingenting - og jeg klarte ikke forstår hva som hadde skjedd - hvor hadde det sviktet underveis? Jeg letet etter svar, jeg forsøkte spør og snakke om det, men jeg fikk aldri noe svar jeg fant tilfredstillende, og det har jeg heller ikke fått den dag idag. Verdenen min ble totalt snudd på hode, og jeg visste ikke hva som hadde skjedd eller hvordan jeg skulle forholde meg til dette. Og jeg ble etterhvert sårt bitter. Og det med god grunn. Jeg ble sint, forbanna, og så jævelig bitter. Alle årene jeg hadde gått å trodd jeg faktisk var nødt til alt de rundt meg hadde fortalt meg jeg "måtte", hadde jeg faktisk kunnet sagt "Nei, jeg vil ikke." "Nei, dette er ikke bra for meg." "Nei, jeg syns ikke dette fungerer, kan vi heller forsøke" osv. Men jeg visste ikke, fordi ingen hadde fortalt meg det. Etter å ha vært på instutisjon i så mange år, så var jeg vandt til ordene "Må" og "Skal" - Tvang. Jeg var vandt til å forholde meg til at jeg måtte gjøre som alle sa, fordi det er slik å være på tvang på instutisjon. Jeg kom ut i verden - og trodde det var akkurat det samme her ute. Noe jeg smertelig fikk oppdage det ikke var.

 

Men så kom jeg dit hen at å være sint og bitter, gir meg ikke tilbake alle disse årene jeg har mistet så mye av. Der jeg kunne vokst, blit mer selvstendig og "friskere", ble jeg i stede bare dårligere og dårligere, sykere og mer og mer hjelpetrengende og hjelpesløs. Jeg syns fremdeles det er noen mennesker fra den tiden det er fryktelig vondt og vanskelig å møte på, og det er vanskelig å slippe dem nært innpå meg fordi det minner meg på alt som har skjedd, når tilliten er borte- da er den vanselig å bygges opp igjen..Det stikker i hjerte å skulle "slå av en prat" og være hyggelig, fordi det som skjedde har stjålet mange år av mitt liv. Og det har også nesten tatt mitt liv. Men jeg forsøker, og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg har tilgitt de som har vært "så store" mennesker at de har bedt meg om unnskyldning og innrømmet at det som skjedde aldri skulle ha skjedd. - Det skal ikke så mye til hva? En unnskyldning - fra hjertet, og tilliten kan bygges opp igjen der ifra. 
Jeg har vokst, og jeg er idag - glad og takknemlig for at jeg faktisk den morgenen i min egen leilighet for første gang ropte ut: "NEI FAEN! DETTE ER IKKE GREIT!" - At jeg det året for første gang i mitt liv virkelig stod opp for meg selv! At jeg sa ifra! At jeg var både tverr og vanskelig! For det var jaggu meg på tide! Det var jaggu meg på tide at jeg fikk vise at "JEG ER OGSÅ ETT MENNESKE", "MITT LIV- MÅ VELL OGSÅ VÆRE VERDT NOE?"  
Og jeg har kjempet meg opp og frem derifra, og jeg er mentalt mye sterkere enn jeg var da alle kontrollerte alt over hverdagen min. Det stoppet jo hele utviklingen min, det stoppet hele livet mitt. Det er derfor jeg kaller det "Stjålne år". For det er slik det føles, for meg.

Det er år jeg aldri får tilbake, men jeg har valgt å forsøke å legge det mer og mer bak meg, til tross for at det er fryktelig vanskelig inni mellom, men jeg har innsett at man kan ikke bygge seg opp og frem i livet viss man skal bærer på alt det negative fra fortiden med seg hele dagen. Jeg har all grunn til å være både bitter og ha misstillit til helsevesenet etter alt jeg har opplevd og måttet gjennomgå og tåle disse 15 årene, men bitterhet hjelper ikke meg, det spiser kun opp min egen sjel, og hverdagen min blir pill råtten! - Jeg skal skaffe meg ett liv jeg, nå. Ett liv som er verdt å leve, for det livet jeg har levd? Det er det ikke mange som hadde overlevd. 
Jeg har endelig skjønt at JEG har like stor verdi som de som jobber med meg. Jeg kan klare dette, selv om det vil ta tid. Jeg KAN klare dette om jeg får hjelp som i veiledning, og ikke hjelp som i å bli overstyrt og kontrollert og bestemt over. For det er det som ble så feil, det var det som gjorde at jeg mistet meg selv i psykiatrien, jeg forsvant og årene gikk..


Derfor er det noen punkt jeg har tenkt mye på og vil skrive her i håp om at dette blir hørt og tatt til etteretning, slik at denne "feilen" ikke skjer andre i fremtiden. At ikke andre skal miste seg selv i systemet slik jeg gjorde. Jeg ble til ingenting, jeg var kun en dukke som alle dro i alle rettninger og jeg fulgte bare etter. Det er ikke slik det skal være, det skader mer enn det hjelper. Det tar liv. Så, her er noen punkt jeg vil dere i helsevesenet skal ha i bakhode når dere jobber med mennesker som sliter psykisk.
♥1. Alltid, alltid gi bruker/pasient medbestemmelse rett over egen hverdag så langt det er mulig.
2. Alltid informer om at hjelpen og oppfølgingen er frivillig så langt den ER frivillig og det ikke er noen tvangs-paragraf i bilde.
3. Ikke bare anta og tro at bruker/pasient vet og er klar over noen som helst, - for det er sannelig ikke sikkert bruker/pasient er klar over. Så vær alltid tydelig og klar på alle rettigheter.
4. La bruker/pasient få lov å kjenne etter selv hva bruker/pasient trenger og behøver av hjelp, ha en dialog om det. Snakk sammen som likeverdige mennesker. Spør, la han/hun få lov å ta del i avgjørelser som omhandler han/hennes liv.

5. Tenk over hvilken ord dere bruker. og SKAL er ikke ord som hører hjemme når det er frivillig bistand.

- Lunaen - ♥

#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse #Recovery #Personlig #Selvskading #Selvutvilkling #Spiseforstyrrelse #Håp #Tillit 

Vi tror deg - Stiftelsen

"Vi Tror Deg-Stiftelsen står sammen mot voldtekt. Vi vier hverdagen vår til å forebygge voldtekt, avdekke seksuelle forbrytelser og overgrep, styrke rettssikkerheten og ivareta voldtekstsofre og deres pårørende. Vi jobber kontinuerlig med å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld, samt få mer åpenhet. Vi skaper holdningskampanjer, medieaktiviteter og andre prosjekter for å oppfylle våre visjoner. Vi Tror Deg-Stiftelsen ønsker at alle skal føle seg sett og hørt.
Stiftelsen ble grunnlagt av Andrea Voldum og June Holm, for å hjelpe andre som har blitt utsatt for det samme som dem selv."


♦HVA ER EN VOLDTEKT? Voldtekt eller andre seksuelle forbrytelser, innebærer å bli tvunget eller presset til å gjøre noe seksuelt mot egen vilje. Dette er en alvorlig kriminell handling, som er straffbar i Norge. Voldtekt er også en alvorlig krenkelse av ens personlige integritet, frihet og grenser. Les mer HER


HVA GJØR JEG ETTER EN VOLDTEKT?
Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal gå frem etter en voldtekt. Vi Tror Deg-Stiftelsen kan hjelpe deg, og vil være der for deg for å gi både råd og støtte. Ikke ha høy terskel for å ta kontakt med oss. Les mer HER
 

REAKSJONER ETTER VOLDTEKT
Det er normalt å få sterke følelsesmessige reaksjoner og utbrudd etter en voldtekt. Dette er normale reaksjoner på en unormal situasjon. Les mer om de mange forskjellige måtene man kan reagere på etter å ha blitt utsatt for en voldtekt/ ett overgrep, HER 


Informasjon til pårørende: Står du nær noen som har blitt voldtatt eller seksuelt misbrukt?
Les mer om hvordan du kan være til støtte og hjelp for den som er deg nær som har blitt utsatt for en voldtekt/ ett overgrep HER

STEDER Å FÅ HJELP​: Finner du HER ♥

Appell av June Holm kan du høre her ♥ 

Overgrep, voldtekt og misbruk er samfunnsproblemer som for mange oppleves som et tabubelagt emne. Dette er tema som trenger å komme frem i lyset. Mange unge og voksne har et veldig urealistisk syn på voldtekt, som at det kun gjelder brutale overgrep preget av slag og vold, når sannheten er at skalaen er langt større. Overgrep er seksuell omgang uten frivillig og uttrykt samtykke, dette kan være alt fra berøring til penetrering. Unge (og voksne!) trenger å bli godt informert om grensesetting og overgrep for å kunne stå sterkere sammen om hva som er rett.

Sammen har de startet Vi Tror Deg-stiftelsen. Stiftelsen jobber for å forebygge voldtekt og å fjerne stigmaet rundt å føle skam og skyld. Dette er et kjempeviktig bidrag til samfunnet, der unge har et sted å henvende seg til, hvor man møter andre som har vært i samme situasjon, og man blir sett og hørt.
- JENTEVAKTA -

 

Andra og June
Grunnleggerne av Vi Tror Deg-Stiftelsen, June Holm og Andrea Voldum ​♥

♥ Hjemsiden til VI TROR DEG finner du HER
♥ Og deres FB side finner du HER


♥ Jeg tror deg.
Kjærlighet, varme og lys fra Lunaen

One chapter ends, a new one starts


Jeg er glad det endelig er over,  men det er likevel skummelt å begynne på dette nye. Forandringer som dere vet, overganger, er noe som setter meg helt ut av balanse, og store forandringer som dette? DEN tekst meldingen jeg nettopp fikk på telefonen satte meg helt ut av spill.

Jeg er som dere vet, en som sier ifra. Det gjør meg også ofte svært upopulær blant helsefagarbeidere. De liker ikke å bli kritisert, og det forstår jeg. Men viss ingen står opp og sier ifra, da blir det heller ingen endring. Og når noe virkelig ikke er godt nok, ikke i nærheten godt nok, så noen si ifra - mener nå jeg. Jeg er tøff nok til å gjøre det, jeg har ordene i min makt, og jeg bruker de for alt de er verdt. Det er heller ikke personer jeg går til angrep på, men det er systemet. Det er systemet som ikke fungerer.
- Jeg sier ifra når noe ikke fungerer, og når det fungerer. Denne oppfølgingen jeg har hatt til nå har ikke fungert overhode, nemlig fordi det er altfor mange å foholde seg til - og det har stort sett alltid vært nye personer som jeg overhode ikke har kjennskap til. Ergo har jeg avslyst stort sett hver gang det har skullet være oppfølging, og jeg har heller valgt å ha venner på besøk når det har stormet som verst. Eller vært alene.
Det er ikke mulig for dem (helsevesenet) å tilpasse og møte hver enkelt bruker sitt individuelle behov, og jeg, med mine relasjons og tillits vansker klarer heller ikke å tilpasse meg deres opplegg.
Det er også meg helt uforståelig at jeg ikke kan snakke med dem om ting som plager meg eller er vanskelig, fordi "Vi har ikke kompetanse på traumer", - jeg må si at det har satt en stor stopper for meg fra å ta imot dem også. Fordi JEG har det vanskelig, jeg. Hver eneste dag. Og jeg som alle andre, har behov for å snakke om det som skjer i livet mitt som jeg ikke bretter ut til hver og en mann. Men jeg har på de dagene det har vært for tøft å stå i ting alene, måttet be venner om være tilstedet og heller prate med de. Fordi vi alle har behov for å snakke ut om ting, i stedet for å la det hope seg opp på innsiden til man ikke makter det mer - og det for noen, resulterer i destruktive handlinger til slutt. Fordi det blir for mye å bære på alene.
- Det hjelper ikke meg å ha helsevesenet inne når jeg vet jeg må "ta meg sammen" de timene vi er sammen,
det koster meg mer enn det gir meg - og da velger jeg heller å være alene. Slik jeg har gjort de sist mndene...
Jeg syns der imot at det er helt ufattelig at det er slik det skal være, ingen, hverken jeg eller andre, krever at de skal kunne alt, ha svar på alt, FIKSE NOE, men man kan vell for guds skyld være ett MEDMENNESKE! Lytte på hva brukeren har å si. Det er jo søren meg ikke for mye å be om det vell? 


Noen ganger føles det ut som å være i "omvendt land"- for i mitt hode skal det være helse-arbeiderene man skal snakke med om vanskelige ting, og venner man skal ha det hyggelig sammen med. Men slik er det ikke i realiteten, det er omvendt. Og jeg forstår ikke at man som bruker av ett psykiatrisk helsevsen skal bli satt munnbind på fordi "de ikke kan nok"..

Nå er det heldigvis snart over.. Men ikke for alle. Ikke for andre som ikke er like heldig som meg, som skal få ett eget opplegg med brukerstyrt assistent.. Hva med de, får de hjelpen de behøver? Får de snakke om det som brenner på innsiden? Får de utløp for følelsene og tankene sine? Eller er det flere som opplever det som jeg har gjort i lang tid nå? At jeg avlyser på de dagen jeg har det vanskelig fordi jeg vet at jeg ikke klarer å klistre på meg ett smil og en maske når psykisk helsefagarbeider skal komme innom?

Jeg er glad det er ytringsfrihet i dette landet.. Og jeg kommer til å bruke den for alt det er verdt så lenge jeg lever, slik at mennesker som trenger HJELP får den HJELPEN DE HAR RETT PÅ, OG BEHOV FOR. 


- Lunaen -

Hvorfor jeg begynte å blogge, bygdeprat og det perfekt liv.


Jeg begynte å blogge først for ganske mange år siden. Jeg tror ikke det var så lenge etter jeg flyttet tilbake til bygda etter å ha bodd fem år i Telemark. Jeg synes Telemark er fantastisk. Jeg elsket byen jeg bodde i, Porsgrunn. Gatene, kaféene, sitte på WOKresturanten som ligger helt langs ved den vakre elva.♥ Jeg hadde gode venner, og flere familier jeg tilbringet mye tid sammen med. De er helt fantastiske!♥ Jeg hadde en terapeut på poliklinikken som var rådyktig! Og jeg hadde så tillit til henne disse årene. Jeg trivdes så utrolig godt med å kunne starte på nytt, jeg kunne gå på butikken uten at noen visste at jeg stod der med angst, eller at jeg hadde noen som helst psykiske utfordringer. Jeg kunne bare være meg, og ingen visste hvem jeg var. Men så valgte jeg å flytte, det har jeg ikke angret på - jeg var nødt. For grunnen var skremmende nok at jeg måtte flytte for å få hjelp. Jeg måtte bort fra psykiatrien, som jeg nå i ettertid ser helt tydelig har vært med på å gjøre meg vondt-verre, og jeg trenger absurd nok hjelp til å bearbeide det jeg ble utsatt for og opplevde der. Vi er flere som var innlagt sammen på mange av de stedene det var helt forferdelig å være, vi har ennå kontakt og mange trenger det samme som meg. Bearbeide det vi opplevde. Og nå endelig: Verdig og respektfull behandling, ikke straff og oppdragelse.

Så jeg valgte å forlate byen jeg bodde i, selv hvor godt jeg likte den. Jeg måtte for å redde meg selv. Men på små steder, i bygder, er det annereledes å bo. Det er Intimit. Noen ganger kan det føles veldig trangt og vanskelig å puste. Men så er det også veldig koselig, det å vite at setter du deg på en kafé så kommer det ofte kjentfolk som begynner å prate. Det er noe med det også, at det ER jo også veldig hyggelig og koselig. Hadde bare noen vært litt mindre nyskjerrig... hehe. Men det skal jo sies også, all ære til de som er så nyskjerrige - om ikke hadde jeg ikke hatt blogg idag. For det er nettopp derfor jeg startet å blogge for mange mange år siden. For å få fortelle selv om min kamp, om mine utfordringer, om det JEG føler og tenker,  - for da kom i alle fall sannheten. Det var en periode det ble så mye snakk, og det er det jo inni mellom ennå. Det er nok mer enn jeg vet, men vit at jeg vet mye selv om jeg ikke nevner det. Jeg får desverre høre mye jeg egentlig ikke ønsker å høre, fordi det er dessverre ikke alltid alle ønsker hverandre godt her i livet. Etter at jeg begynte å blogge, ble det selvsagt også snakk. Men da kommer i alle fall sannheten frem, og ikke oppdiktet bygde-prat. Jeg ville fortelle selv, og velge selv hva jeg ønsket å dele. Jeg deler ikke alt, jeg også er en privat person. Det er mye i mitt liv jeg velger å unnlate å dele her inne, og det er min rett. Jeg er åpen, ærlig og kaller en spade for en spade, noe jeg syns alle burde gjøre. Å pakke inn ting og late som om livet er rosenrødt til enhver tid hadde jeg ikke hatt krefter til en gang, og jeg forstår heller ikke hvorfor man skal. Alle har vi vårt å stri med, noen mer, noen mindre. Men ingen har ett perfekt liv, og ingen vil noensinne få det. Vi kan selvsagt oppleve dager og tenke: "Dette var en PERFEKT dag". Men ett helt liv består av en salig blanding av positive og negative opplevelser. Det er bare slik livet ER.
Og hedigvis for det - om ikke ville vi jo ikke lært noenting.


- Lunaen - 

Kropp er kropp, -- eller!?

Noe som stadig går igjen, er dette med arr. Og det er ofte jeg får spm om det, enten når noen møter meg ute ett sted eller på sosiale medier, - mange har en formening om det, de fleste positivt, - noen selvsagt negativt. Slik er det jo, noen vil alltid komme med oppgulp de kunne spart seg for.

Men.. Jeg har begynt å tenke litt over dette, ja nå i desse "kropps-tider"..
Jeg får inni mellom (ganske ofte) kommentarer på at jeg er SÅ MODIG som VÅGER å gå med kortermet topper/kjoler osv. At det er bare SÅ TØFT gjort å faktisk TØRRE å legge ut bilder på bloggen hvor jeg har på meg singlet eller bare legger...  Vell, la meg si det slik. Før? Jo da tok jeg det til meg som ett kompliment. (Noe det selvsagt er ment som, og jeg takker for det!) Jeg tenkte at det var super hyggelig sagt, (noe det selvsagt også, er.) Ja at denne andre personen syns det er en positiv ting og ikke en negativ ting, at jeg ikke lar fortiden min hemme meg noe som mange underlig nok synes jeg burde la det gjøre.
Men nå? Så tenker jeg noe helt annet...

Jeg tenker: Modig? Fordi jeg går i kjole/shorts når jeg skal på fest? Slik som tusenvis av andre jenter/kvinner gjør når de skal i selskap eller på byen? Hva ER det som er så MODIG med det? 

Bare fordi jeg har noen arr på kroppen, så er jeg bare SÅ tøff fordi jeg ikke skjuler kroppen min og dekker meg til? ....
Eh.. for meg? Så er det noe som virkelig skurrer her... Er det ikke det da? For JEG syns ikke det er noe spesielt modig med det i det hele tatt. Kropp er kropp, og vi har alle ulike kropper, og vi alle har levd ulike liv. Noen har brannskader etter brann, noen har strekkmerker etter å ha født ett barn, noen er overvektige og noen er undervektige og noen har 42 i sko størrelse mens andre har 35. Ja og så har noen arr. Slik som jeg har. Hva er så spesielt med det? Hva er egentlig forskjellen på at JEG med mine arr på kroppen, går med kjole i festelig lag, enn at ett menneske med strekkmerker eller en som har blitt skadet i brann gjør det samme... ? For det er en merkelig ting syns jeg, at det skal være så tøft gjort å gjøre noe som er så ordinært og vanlig- kun ene og alene fordi jeg har noen arr på kroppen min som viser ett levd liv..

Kropp er kropp, hud er hud. Innsiden er det som teller til syvende og sist i alt, uansett hvor mye man snur og vender på det.


- Lunaen -

6 GRUNNR FOR HVORFOR DET ER MYE BEDRE Å VÆRE HJEMME ENN PÅ INSTUTISJON!

6 GRUNNR FOR HVORFOR DET ER BEDRE Å VÆRE HJEMME ENN PÅ INSTUTISJON!

♦1. Man kan selv velge når man ønsker å stå opp og gå ut av soverommet.

Oh yess. Du las riktig. For på samtlige avdeling får du nemlig ikke tillatelse til å forlate rommet ditt mellom f.eks. 24.00 - 07.00. Er du voksen, har bodd for deg selv i mange år har du mest trolig egne rutiner og vaner, men er du innlagt? Er det helt uinteressant om du er 3 år eller 60, hva du trives med eller gjør hjemme. Du SKAL nemlig holde rommet koste hva det koste vil! Og om du prøver deg med: "Ja jeg har hørt at reglene er slik, men jeg har stått opp kl. 05.00 hver morgen i 20 år nå og jeg får faktisk ikke sove mer" får du pent høre: "Reglene her inne er lik for alle. Gå på rommet ditt og vent til kl. er der!" (And I promise you, du vil ikke diskutere med de. Da kan det hende alarmen blir trykket på og det kommer flere ansatte løpende til rådighet kun ene og alene for DEG... Nei nei, ikke for å holde deg med selskap må du tro, men for å få deg til å enten frivillig eller ufrivillig holde deg på rommet....)

♦2. Du kan dusje og bruke toalettet - ALENE.
Jepp, igjen, du las riktig. Det spørs selvsagt hvilket grunnlagt du er innlagt på, men jeg for min del syns at visse ting, som å gå på do og dusje burde man få lov å gjøre uten at noen står og stirrer deg i senk. Jeg tror jeg aldri har holdt meg så lenge av gangen som når jeg har vært innlagt kun fordi jeg gruet meg til å tisse mens de stod og glodde på meg. (Og nei, du kan ikke be dem om å snu seg bort heller. Ikke for kun to sekunder. Det er lissom noe av poenget med fastvakt, at de skal SE deg HVERT SEKUND 24 TIMER I DØGNET).

♦3. Spise når du er sulten.
OK - dette gjelder da ikke oss som er innlagt grunnet anoreksi, da hadde vi nok, ja i alle fall jeg- sultet ihjel. Men når det kommer en medpasient i stuen og spør: "Kan jeg vær så snill få meg en brødskive? Jeg er sååå sulten!" og en av de pleierene som følger reglene til punkt å prikke er på jobb og svarer: "Det er middag om tre timer. Du klarer å vente til da." Da kjenner jeg at jeg får lyst å spør: "Hadde DU sagt det til datteren/sønnen/faren/bestefaren din om hun/han sa han var sulten og det var HELE TRE TIMER til middag?!"

♦4. Snakke fritt om hvilket som helst tema.
Joda, Norge er ett fritt land med ytringsfrihet, så lenge du ikke er innlagt på psykiatrisk da. Der er det sååå langt ifra ytringsfrihet. Snakker du om politikk? Religion? Har en mening om noe som helst ift avdelingen eller generelt, HAR en mening OM noe?
Da kan du fint oppleve å bli behandlet som ett barn og bli sendt på rommet. Ytringsfrihet finnes det ikke ett snev av på psykiatrisk. Der diskuterer vi hjernedøde temaer som været, sko og hva pleierne skal ha til middag eller hvilken kafé de skal på etter jobb.


♦5. Se den TVserien eller filmen du selv ønsker.

Siden du er innlagt på en voksen psykiatrisk avdeling sier det seg selv at du må være 18 år + for å være innesperret der. Men å se filmer med aldersgrense deretter? Hah, det kan du fint glemme. 11 års aldersgrense er det vanlige, er du heldig kan du slippe gjennom med en 15 års. (så lenge det er en klissete romantisk komedie eller komedie. Action, vold, sex, osv? FY FY. Det tåler vi ikke noen ting av. 

♦6. Barbere leggene dine.
Tror jeg aldri har hatt så hårete legger og armhuler som når jeg er yvangsinnlagt på lukket psykiatrisk avdeling. Aldri før har jeg følt meg sååå ustellt og lite kvinnelig som da. Og har du en selvskadings problematikk? Da får du ikke lov å gjøre dette alene, det kan til og med være at de mener du trenger TO personal som står helt kliss inntil deg på badet for å "passe på" at dette går fint for seg.



FREEDOM - I LOVE YOU

- Lunaen - 

"Matt Shepard is a friend of mine" ♥

He told me one day, he said "Dad, I need to talk to you private. I have something important to tell you"
And I said, "Okey.."
"Well, dad", kind of stuttered and stammered and said: "I'm gay..."
I said: "Okey. Now, what was the important thing you wanted to tell me?"



Cause it didn't matter. He's still my son.
Matt is my son. He always will be.
And that is the important thing.


♥- Matt Shepards father -♥


En dokumentar som jeg vil på det sterkeste anbefale alle å se. En viktig dokumentar, en dokumentar om hat, men like mye om kjærlighet. Det er en hate-crime dokumentar, som får hjerte ditt til å blø og tårene renne ustoppelig, men også sinnet til å rase gjennom deg. Urett, meningsløst, - en dokumentar som får frem alle følelser ett menneskets indre består av.  ♦Matt Shepard is a friend of mine. ♦ 

♥ Matthew Wayne
 Shepard. ♥

Matt ble født 1 desember 1976, og døde den 12 oktober 1998 så altfor ALTFOR tidlig. Han ble bare 21 år gammel. Hvorfor?  Fordi han var homofil. Ja, du las riktig. Han ble brutlat drept, fordi han var homofil, han ble slått og torturert for så å bli bundet fast til ett gjerde og forlatt der alene for å dø! Matthew ble funnet 18 timer etter angrepetav Aaron Kreifels, en syklist, som i utgangspunktet først trodde Matthew var et fugleskremsel! - Han var fremdeles i live, men han var i koma da han ble funnet, og han kom aldri til bevissthet igjen.
Skadene de to mennene som fremdeles soner for drapet på Matthew var så omfattende at legene ikke kunne operere han. Han døde seks dager senere på Poudre Valley sykehus i Colorado.
♥Hvil i fred, vakre Matt♥

A son, a brother, a friend lost. 
Fordi noen mennesker valgte å hate Matt ene og alene fordi han var homofil. På grunn av hans legning, valgte de å ta seg den retten å stjele fra han livets rett.
Han var bare en ungdom, han hadde ett helt liv forann seg, men andres fordommer og hat gjorde at han ikke fikk sjansen til å oppleve verden og få oppfylt drømmene han bar på.

Dette er heller ingen unik historie. Desverre! Det er så mange "hate-crimes" som har blitt begått, og som vi desverre også vil måtte forholde oss til i fremtiden. Når faen skal det ta slutt! Når skal vi mennesker slutte å hate andre mennesker på bakgrunn av noe så uvesentlig som legning, hudfarge eller religion! 
Når skal mennesker forstå at vi alle mennesker på denne jord, om vi er hetro eller homofil, mørk eller lys i huden, tror på Gud eller Allah - AT VI ER LIKE MYE VERDT!

"MATT SHEPARD IS A FRIEND OF MINE": Official Trailer 2014. 

Dokumentaren ligger ute på Nettflix. Se! ♥

- Lunaen - 

Jeg ønsker meg barn, men jeg er ikke så egoistisk at jeg kommer til å oppfylle drømmen min.

Ett sårt tema. Ett av de vondeste og såreste jeg vet om. Nemlig Barn. Mine egne små.
Tenk å være så heldig å kunne få lov å få ett barn? Få lov å gi all sin kjærlighet, trygghet, varme og omsorg til ett lite nurk som elsker deg uansett hva.. Tenk å få oppleve den største gleden av alt- å oppleve det å få være mamma. Få oppleve det størst underet man kan i denne verden. Å følge det lille spedbarnet gjennom alle små steg opp og frem i livet, fra det ruller rundt på gulvet til det klarer å reise seg opp.. høre det første ordet blir sagt: "Mamma"

 


Jeg har spørsmålrunde, og der kom akkurat dette temaet opp. Ett tema jeg har unngått å skrive noenting om i hele min tid som blogger. Hverken den første, andre eller denne bloggen har jeg gått inn i dette. Nettopp fordi det stikker så dypt og langt inn i hjerterota som overhode mulig. Men når spm kom, tenkte jeg: Det er vell på tide jeg deler mine tanker rundt dette.
Spm jeg fikk som jeg syns fortjener ett helt eget blogg innlegg er:
 "Ser du for deg at du noen gang vil gå inn i et forhold med noen, type for livet? Drømmer du om barn?"

Svaret er Ja. Jeg skulle mer enn gjerne gått inn i ett forhold med en sjelevenn, og jeg har drømt om barn i mange år. 
Men selvom jeg ønsker meg noe, betyr det ikke at det er ett ønske jeg kan eller vil få oppfylt.
Det første, det tror jeg med tiden jeg kan komme til å oppleve. Det håper jeg virkelig! - Men alt til sin tid. Jeg ønsker meg en kjæreste, en å dele livet mitt med, - men jeg må først klare å leve for meg selv.. 
Men å få barn, det har jeg innsett og innfunnet meg med at jeg aldri vil få oppleve.Jeg vet jeg kunne gitt ett barn ALT det behøver av kjærlighet, omsorg, trygghet og ett godt hjem - men KUN i perioder hvor jeg selv har en god periode. Jeg vet at når jeg er dårlig, hadde jeg ikke klart å gi barnet mer enn halvparten av hva barnet ville trenge av meg som forsørger. 
Det er trist, og det gjør vondt, og  det tok meg lang tid å akseptere at det må bare bli slik.
Men jeg vil ikke være så egoistisk at jeg velger å sette mine egne behov og ønsker på bekostning av ett barns utvikling. Jeg selv vet konsekvensen av dette, fordi jeg ER selv ett av desse barna. Jeg lever med utviklingskader den dag idag grunnet manglende respons, omsorg, oppmerksomhet, oppfølging fra jeg var ett spedbarn og til jeg ble flyttet på barnehjem da jeg var 2 år.

Jeg vet at mine biologiske foreldre gjorde så godt de kunne i den situasjonen de var i  da jeg ble til. De ønsket og ville mer enn  alt på denne jord ta vare på meg - men de strakk dessverre ikke til. De var syke og klarte ikke mer enn de gjorde. Det forsøkte og gjorde sitt beste. Det er ingens skyld og jeg har ingenting annet enn forståelse for det som skjedde den gang.
Men jeg lever daglig med konsekvensene av omsorgsvikt i den mest sårbare alderen som er fra man er 0-3 år. Derfor ville jeg aldri i dette livet, jeg som VET at jeg i perioder vil komme til å fungere så dårlig, at jeg ikke kan sette noe barn til verden. Selvom jeg har akseptert at slik må det være, så betyr ikke det at det ikke er en sorg jeg inni mellom likevel kjenner på. Men i mine øyne ville det vært noe av det mest egoistiske jeg i dette livet kunne funnet på å gjort - fordi jeg ville gjort det for min egen del, og ikke tenke på hva jeg har å tilby dette lille barnet som trenger en trygg voksen som kan stille opp hundre prosent 24 timer i døgnet 7 dager i uken.
 

- Lunaen - 
  

Husker du meg?


Jeg lurer inni mellom på om du husker meg. Om du noen gang tenker på oss som du sparket mens vi lå nede, i dine stille ledige øyeblikk i hverdagen? De du som omsorgs-arbeider og lege skulle være til støtte og hjelp for, men som du i stedet straffet og krenket, tenker du noen gang på oss? Over år straffet du oss.. behandlet oss som om vi var ugress på denne jord. Når vi hadde det SÅ vondt at vi ikke orket eller maktet kjenne på den indre smerten mer, da vi ikke visste hvordan håndtere følelsene som herjet i kroppen vår - ja selve livet som var så ulevelig, da vi skadet oss selv, da vi behøvde din hjelp mer enn noen gang - viste du oss i stedet kulde, avvisning, sinte stemmer, sinte hender, og straff i ulike former som konsekvens. Husker du det like godt som jeg og mange med meg gjør? Husker du meg? 
Jeg var henne du ikke ville hjelpe da hun satt med åpne sår på badgulvet gråtende og skamfull på akutt psykiatrisk senter. Henne som du bare ristet på hode til, lukket igjen døren og lot sitte alene i mørket med gulvet fullt av blod, tårer og glassbiter i en time før du kom tilbake kun for å frese ut noen stygge gloser om hva du syntes om slik oppførsel, om "slike som henne", for så å kaste gassbindet på det skittne gulvet før du small igjen døren og gikk. Jeg var henne du som omsorgsarbeider nektet å prate med i tre dager i strekk, henne du faktisk fysisk skøyv fra deg når hun prøvde å få deg i dialog - rett og slett fordi du var bare så innmari skuffet over at hun kunne finne på å gjøre noe slikt når DU var på jobb. Jeg var henne som du gikk ifra på legevakten etter å ha ropt ut så alle på venterommet kunne høre hvorfor hun var der og hva du syns om "slikt", før du sa hun kunne finne veien tilbake til avdelingen selv etter hun var ferdig. (Du kom der imot tilbake etter kort tid, hun hadde jo frimerke-vakt.....så.) Husker du meg egentlig? 

Jeg husker nemlig deg.. så altfor godt. 

Ikke tro ett sekund jeg ønsker det, men jeg klarer bare ikke glemme deg selv hvor hardt jeg forsøker, hvor mye jeg prøver å fortrenge alt du utsatte meg for av både fysisk og psykisk smerte med gjevne mellomrom i 15 år. For i stedet for å lindre, lære meg hvordan stå i det vonde uten å skade meg selv, så skadet du meg i stedet enda mer enn jeg allerede hadde blitt skadet, og allerede hadde gjort selv. Tenker du fremdeles at jeg fortjente den behandlingen du utsatte meg for? Mener du fremdeles 15 år senere, 8 år, 2 år senere, ja bare 6 mnd senere, at jeg fortjente det du gjorde mot meg da jeg var som mest sårbar og fortvilet? 

Jeg trodde på deg i lang tid. Ja jeg trodde faktisk på at jeg fortjente dette. Men jeg gjorde ikke det. Jeg fortjente det  ikke. Ingen fortjener så uverdig behandling som du gjentatte ganger utførte - mest trolig av uvitenhet. Hadde jeg bare visst det den gang, da hadde jeg kanskje ikke latt deg få fortsette å skade meg uten å gjøre motstand, uten å stå opp for meg selv. For det du gjorde mot meg og mine medkrigere er umenneskelig.Og jeg syns faktisk synd på deg. For nei, jeg hater deg ikke, det har jeg aldri gjort. Jeg hater der imot handlingene dine mot meg, men ikke DEG som menneske. Jeg kjenner deg ikke nok til å kunne ha så sterke følelser for deg. Likevel oppførte du deg som om du hatet meg hver gang jeg kom til deg for hjelp... 

Husker du meg nå? Jeg er nemlig den da 15 år gamle jenta som kom til deg for hjelp, uten foreldre, uten noen voksne tilstedet som støtte, med selvpåførte kutt som trengte din behandling. Jeg var bare ett barn, og du gjorde alt i din makt for å påføre meg mest mulig både fysisk og psykisk smerte. Husker du den natten? Jeg husker nemlig den så altfor godt, ja selv 15 år senere.. Det skulle så gjerne ha vært for din i det minste humane behandling og støttende samtale, men det jeg husker var spriten du hellte i de åpne sårene mine for å gjøre meg mest mulig vondt. (Aner du egentlig hvor vondt det er? Har du noen gang fått hellt sprit i ett sår du har hatt? Aner du hvor lenge etter jeg kom hjem det svei og hvordan bare det å ha på meg en genser over armen eller benet var smertefullt i flere dager i etterkant av ditt godt lønnet arbeid?)
Jeg husker hvordan du så hardhendt som overhode mulig faktisk bokstavelig talt slo med de sinte hendene dine på sårene mine da du skulle tørke bort spriten, ja før du sydde meg - selvsagt så hardhendt som mulig og uten en eneste dråpe bedøvelse. Jeg husker ennå den ubeskrivelige smerten du med all viten påførte meg, for gudene skal vite du ikke er alene om det. Det finnes så altfor mange av deg. Det er mennesker som deg som setter skam over lege-tittelen. For det er mange dyktige leger og kirurger og ortopeder her i denne verden, det er bare så synd at slike som deg skal få lov å fortsette å missbruke stillingen og makten du besitter på grunn av en utdanning du har. For trodde du virkelig det ville hjelpe en fortvilt 15 åring? Ett barn!? Trodde du helt seriøst at denne type behandling ville få NOEN til å få det bedre med seg selv og i livet sitt generelt? Ville det lindre? Helbrede? Hva hadde vell JEG noen gang gjort DEG for å fortjene dette? Du kjente meg ikke, du hadde aldri møtt meg før. Jeg var ikke frekk mot deg slik du var mot meg, jeg var heller ikke ufin på noen som helst måte, jeg sa jo ikke noe som helst til deg. Likevel mente du at det var din rett å gå på person angrep på meg, og i tillegg fysisk anstraffelse? 

Du tråkket på unge forsvarsløse mennesker som hadde det vondt. Er du stolt over det? Og for hva? Hva fikk du ut av det? Ingenting. Jeg gav deg ingenting annet enn at du fikk den (u)fortjent lønna di for det uverdige arbeidet ditt. Pengene for timene på jobb var alt du fikk. Ja i tillegg til at du uten motstand fikk tatt ut sinnet ditt på meg selvsagt. Gikk du hjem med god samvittighet de gangene du krenket og gjorde meg vondt? Tenkte du at du hadde gjort en god jobb da du la deg for å sove disse kveldene? Det lurer jeg noen ganger på... Jeg gråt meg der imot i søvn, jeg. Jeg hadde det om mulig kanskje enda mer vondt enn jeg allerede hadde det før jeg skadet meg etter møtene med deg på legevaken/sykehus. Fordi du i tillegg til den fysiske straffen også fortalte meg hvor dum jeg var som gjorde dette, at mennesker som meg ikke fortjente hjelp/ ei heller bedøvelse - da jeg måtte lære meg at slike handlinger fikk konsekvenser. Jeg ble fortalt gang på gang hvilken ressurskrevende pasient-gruppe "slike som meg" var, ja for jeg trengte jo å høre det Ikke sant? Jeg trengte å høre hvordan du som kirurg på operasjons salen fortalte meg hvordan du ikke tålte synet av "mennesker som meg", at om jeg kom tilbake ville du ikke være behjelpelig mer. Ja jeg trengte til og med å få betennelse gang på gang, fordi du ikke ville gi "slike som meg" skikkelig behandling. Jeg hadde vansker for å sove etter møtene med deg. Men du sov kanskje godt du? 

Jeg likte jo smerte, ikke sant? Det var i alle fall det du trodde. Du sa jo det mens du sydde meg, "Slike som deg liker jo dette" mens du stakk meg med synålen litt ekstra hardt inn i huden min. Ja hvorfor bruke bedøvelse når jeg hadde gjort dette selv? Jeg måtte jo tåle såpass, ikke sant? Du forstod nok ikke så mye du stakkars.. Det er derfor jeg syns så synd på deg. Visste du foresten ikke at uvitenhet er ingen unnskyldning for slik forkastelig oppførsel? Hadde du spurt meg på en ordentlig måte i stedet for å konstantere det du tror, da hadde jeg kunne fortelle deg at jeg gjorde det for å lindre og flytte den indre smerten, for å unngå den, for å få det bedre. Og nei, det var og er ikke en bra måte å gjøre det på, men så visste jeg heller ikke hvordan gjøre det på noen annen måte. Men du spurte meg aldri du, du bare konstanterte at jeg ville ha det vondt. Du syns det er ubehagelig og irriterende å møte "slike som meg"?
Jeg syns det er fryktelig ubehagelig å møte slike som deg også. Slike fordomsfulle og respektløse mennesker som deg. Vet du, jeg syns det er fryktelig vanskelig å forstå "slike som deg" jeg. Ja akkurat slik som du fortalte meg at det var/er fryktelig vanskelig å forstå "slike som meg".

Jeg lurer på om du husker meg. Og om du ville gjort det på samme måte den dag idag..? Om du fremdeles hever stemmen og roper til pasienten dine..? Fordi du var sliten, kanskje.. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk så mye kjeft jeg. Jeg forstod det ikke den gang, men jeg forstår det fremdeles ikke den dag idag. Du var sliten, ja? Hadde en dårlig dag? Ikke så god tålmodighet den dagen kanskje? Du ble så redd? Forståelig nok at det kan rakne for hver og en inni mellom, vi er jo bare mennesker alle sammen. Men da kan du bare tenke deg hvor sinnsykt sliten jeg også var da jeg gjorde meg selv så vondt? Jeg også hadde en dårlig dag den dagen, skjønner du det? Jeg var også fryktelig redd den dagen. Jeg var så å si redd hele tiden jeg. - Men mer redd ble jeg, fordi jeg var så fryktelig redd deg og dine reaksjoner som jeg ikke klarte forstå. Jeg bare lurer, syns du den dag idag at det var riktig fremgangs måte å møte en pasient på? Slutter dem da å ha det vondt? Slutter noen etter at du kjeftet eller unngikk dem, å skade seg selv? Ble noen av de helbredet? Eller lindret det i det minste litt av smerten deres? Hjalp det noe som helst?!  Jeg husker bare jeg ble så fryktelig redd deg, jeg. Når godt voksne mennesker med makt stod over meg da jeg lå i sengen og kjeftet meg huden full etter å ha vært på sykehuset for å få behandling for skaden jeg påførte meg selv, men som du desverre måtte forholde deg til siden du var på jobb akkurat den dagen jeg ikke klarte holde ut mer. "Hvorfor gjør du dette mot oss, forstår du ikke hvor vondt vi får det når du gjør slik som dette!?" Excuse me, men det handler faktisk ikke om deg eller noen av personalet i avdelingen. Det handler om helt andre ting. Og viss du hadde gått i dialog "med innestemme" som man kaller det i barnehagen, ville du hatt mye større mulighet for å nå inn i kjernen til problemene og faktisk hjelpe pasienten. Selvskading er ett symptom. Ett symptom på at noe er galt. Og tilsnakk og kjeft hører ikke hjemme noe sted i helsevesenet. Ei heller på psykiatriske avdelinger. 


Jeg håper mennesker som sliter med en selvskadings-problematikk og behøver hjelp på legevakt, sykehus eller psykiatriske avdelinger rundt om i landet slipper å møte slike som deg. Jeg håper så inderlig at de vil bli møtt med den verdigheten de fortjener, respekt og omsorg og ydmykthet. Jeg håper også de slipper å møte alle de som står rundt å hører ordene dine og ser handlingene dine - men som ikke gjør noenting for å stoppe deg. Jeg håper de slipper å føle at de fire-fem andre menneskene i rommet syns det er helt greit at du krenker og gjør dem vondt.
Jeg syns faktisk ikke det er for mye å be om.



- Lunaen -

#Helse #Personlig #Selvskade #Selvskading #Behandling #Psykiskhelse #Psykiatri #Helsearbeidere #Leger #Empati

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading



hits