Recovery dosn't have a day of.

Recovery dosn't have a day of. It's a 365 days battle. But it will be worth it.

Det meste i meg skreik: Nei. Jeg orker ikke. 
Jeg ønsket kun en ting: legge meg under dyna å sove resten av dagen bort.
Og tro meg, jeg er langt ifra perfekt.
- Jeg la meg under dyna. Jeg forsøkte sove, mens hjerte hamret i brystkassen og bildene i hode ble bare fler og fler.. etter en 15 minutters tid maktet jeg ikke ligge der å kun kjenne på den altoppslukende angsten, og bli innhentet at det man ville sove bort.

Så hva gjør man da, når man ikke en gang får sove, og alt føles så skremmende, og for vanskelig å forklare- for noen. For hvordan forklare det ikke man selv en gang klarer forstå. Når virkeligheten begynner å skurre og fotfeste i bakken begynner å forsvinne. 
Jo man gjør det man må. - Man reiser seg, går litt hardere i gulvet enn man pleier, klyper seg i armen for å holde seg tilstedet i kroppen sin, - og så gjør man det man vet man har i oppgave å gjøre for å klare resten av dagen.

Tenner lys. Går ut på verandaen og kjenner på vinden. Koker seg blomkål/brokkoli suppe og spiser den. Man setter på en dokumentar for å få andre bilder i hode enn de som man ikke en gang skulle være nødt å være bekjent med. Og man slipper lyset inn igjennom vinduet, bare for å se at det finnes mennesker der ute. 


Recovery dosn't have a day of. But it sure will be worth the fight one day. Stay strong, worriers! 

- Lunaen - 

2 kommentarer

elitau2@hotmail.com

18.04.2017 kl.20:25

Stå på! Du skal komme i mål. Sender deg varme tanker <3

Lunaen

18.04.2017 kl.20:36

elitau2@hotmail.com: Takk, fine deg! <3

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading































hits