Når selvhatet har blitt automatisert, er det mulig å jobbe seg ut av det?

Jeg var i selskap i går kveld, og jeg var der EN time. Og deretter når jeg kom hjem, låste meg inn i leiligheten, sank jeg som jeg ofte gjør ned i mitt eget selvhat som jeg har blitt umenneskelig dyktig på etter å ha levd i det i nærmere 15 år. 
Ja som alltid kommer de destruktive tankene kastende over meg der jeg står på soverommet og kler av meg fin klærne og på med pysjen.. Sprialen av selvhat bryter seg igjennom hver en rasjonelle tankegang som jeg ofte klarer holde fast i, men som ikke er så enkel når man er tom for krefter.. Jeg satt meg på sengen og forsøkte puste, mens selvhatet om hvilken parasitt jeg i denne verden egentlig er begynner å vokse seg sterkere og sterkere frem:"Fy så ubrukelig du er" "Du klarer jo ingenting du", "Ikke en gang ett selskap kunne du ta deg sammen i å bli for deres skyld!" - og det fortsetter mens jeg legger meg ned i senga under kuldedynen, med bamsen tett inntil.. Og bare for å tynge den allerede lave selvfølelsen min
 ekstra godt ned ender det med"Jeg er ikke bra nok. Jeg strekker ikke til på noen områder i livet, det ville vært bedre for alle om jeg bare forsvant, for herregud, jeg burde presset meg til å vært noen timer til! Faen så egoistisk jeg er!" - Selvhatet bare fortsetter i det uendelig, "Jeg kommer aldri til å bli bra nok for noen, hvorfor kan jeg ikke bare klare å være som de "normale" virker til å være", osv osv osv.

Men! Her kommer ett STORT M-E-N! Det er her jeg nå ser hvor langt jeg egentlig har kommet. For nå har jeg kommet dit hen at jeg etter en kortere stund med dette surret i hode, klarer oftere og oftere å tenke raskere enn før: "Nei vet du, Luna! Du klarte jo å være der en time! Det er bra nok, det! Du dro jo!? Og det er BRA jobba!"
- Desse destruktive tankene sitter kun hos meg, og KUN hos meg. Så langt der ifra hos de rundt meg. De er jo bare glad jeg kommer, de! Om jeg blir i fem minutter eller tre timer? Så er det BRA NOK for de, uansett.


For vet dere? Det er kun hos oss selv de tankene sitter, og det er kun vi som kan jobbe oss ut av den negative spiralen. Det er selvsagt god hjelp at de rundt sier det, men når vi kommer inn døren og er alene, når stillheten innhenter oss, er det vi selv som må jobbe med å vikle oss ut av det. Jobben er vår, og det er mulig. Selv om det har blitt så automatisert som det har, begynner jeg sakte men sikkert å vikle meg litt etter litt ut av disse tvangs-tankene.. Det er ikke lett, det er og tar tid, og jeg må bare tillate meg selv å gi meg selv den tiden det vil ta. 

Det er nå jeg ser hvor langt jeg faktisk har kommet, til tross for at den siste tiden har vært helt umennesklig tøff. Både for meg, men også for de rundt meg. Det har vært fryktelig mange heftige runder den siste mnd, hvor både kroppen min fysisk og psyken min har måttet klart å kjempet seg igjennom, - det er jaggu meg ikke rart jeg er på underskudd av både krefter, energi, overskudd, søvn osv. Jeg må gi meg selv og kroppen min tid til å hente seg inn nå,  uten å banke opp meg selv for det.

Det er vell når ting begynner å roe seg, når stormen begynner å legge seg til dvale igjen, at man virkelig kjenner hvor sliten man faktisk ER. Men det går fremover, og jeg føler ting begynner å falle litt mer på plass, stormen har stillnet for denne gang, og jeg er mer på plass i meg selv. Det er mulig, man må bare gi seg selv tiden det tar, selv hvor utålmodig man kan bli.. Det tok tid å vikle seg inn i det negative mønsteret, og da tar det også tid å vikle seg ut av det. Men - det er mulig. 

Så dere, never lose hope ♥ Vi skal klare det.


- Luna - ♥

4 kommentarer

Vilde

15.04.2017 kl.12:43

<3

Lunaen

16.04.2017 kl.18:22

Vilde: <3

snuskelasken

15.04.2017 kl.12:43

Selvhat er et tegn på at det å kun orientere seg etter følelsene ikke funker. Vi trenger også logikk.

Hvorfor skal akkurat DU hates? Hva er det DU har gjort som er så mye verre enn alle andre?

Selvhat er egentlig bare speilbildet til selvdigging. Det er like skjevt og like galt.

Slipp logikken inn i livet ditt. Så vil du se alt tullet forsvinne.

Sarah Nazeem

15.04.2017 kl.17:52

Kjempefint innlegg <3

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading































hits