Tiden renner ut.. Og jeg har så mye ugjort.. Men hvor lenge vil hjerte mitt kjempe for meg..?

Ett liv på flukt.
Jeg flykter, rømmer, løper, sulter, drikker - alt for å unngå huske, alt for å unngå tenke og føle på. 
Alt for å få fred. Hjerterytmen til å senke seg. Skuldrene senke seg. Alt for - fred i hode, i kroppen.
Holde minnene på avstand. Holde stemmene under kontroll.
Så lenge jeg holder alt jeg ikke orker/makter minnes på avstand - så overlever jeg.
- Men mens jeg flykter, rømmer, overlever, tar jeg sakte men sikkert livet av meg selv.

Og jeg vet det, jeg vet jeg ikke har lenge igjen om jeg fortsetter å flykte, rømme, unnvike. 
Når kroppen sier stopp, så sier den stopp, og gjett om frykten har satt seg den sist tiden

Jeg var 15 år første gang jeg måtte på legevakten for å sy igjen min selvpåførte skade.
Jeg var 17 år første gang jeg ble lagt inn på sykehus da jeg mistet bevistheten etter uker uten næring, veske og altfor mye trening.
Jeg var 18 år første gang jeg forsøkte ta mitt eget liv - og det var ikke ett rop om hjelp, det var så mørkt at jeg så ikke noen annen mulighet.
Jeg var 18 år første gang jeg ble tvangs innlagt på psykiatrisk, og deretter var det hyppige og langvarige innleggelser.
Jeg, og kroppen min, har vært igjennom mer enn de fleste mennesker (heldigvis) vil oppleve i løpet av livet.

Men jeg var aldri redd for å lukke øynene mine når jeg skulle legge meg for natten som 17-18 åring, jeg var mer redd for å våkne igjen.

Nå er jeg 31 år, og jeg vet at tross blodprøvene etter forholdene er bra, så har ikke kroppen min det bra. Helsen min svikter mer og mer for hvert år som går.. Og jeg vet, jeg kjenner det på meg, - kroppen min tåler ikke stort mer.
Jeg er for frøste gang i mitt liv redd for å sove, fordi jeg er redd hjerte mitt er så sliten at det ikke orker kjempe for meg mer. 
Jeg er for første gang redd for fremtiden, på en helt annen måten enn før. Jeg var aldri redd for å dø, - og jeg er ikke redd for å dø fordi jeg tenker der er vondt eller noe.. men fordi jeg har så mye jeg har lyst å oppleve i dette livet.

♥ Jeg vil oppleve kjærligheten, jeg også. Den store kjærligheten alle snakker så mye om. 
♥ Jeg vil reise, se verden! Jeg vil så gjerne til Australia, - den største drømmen min er å være der, minst en mnd!!! Og Cuba! Oppleve kulturen, treffe menneskene, - gjerne bo hos noen der så jeg få ett skikkelig innblikk i hvordan det er å bo der! 
♥ Jeg vil på konsert i Oslo Spektrum med Demi Lovato - jeg har aldri vært på en sånn stor konsert, og henne hadde vært FANTASTISK å få oppleve live - for ingen inspirerer meg mer enn henne til å holde ut, stay strong - tro det er mulig. Hun er mitt største forbilde!
♥ Jeg vil oppleve å eie mitt eget hjem, ja - jeg ønsker faktisk det. Ikke bo i disse komunale leilighetene for resten av mitt liv..

Kroppen min tåler ikke mer. Og jeg vet det så inderlig vel... Alle rundene med sult, oppkast, dehydrering, selvskading på alle måter som jeg bedriver.. hver eneste dag.. Usynlig for mange, synlig for meg... 
Og jeg vet det.. At jeg må kjempe nå, for meg selv. Kjempe fordi JEG fortjener ett liv. (selv om jeg syns det er vanskelig å tro)

Når jeg er redd for at hjerte ikke skal orke mer.. Det er da jeg vet at jeg faktisk ønsker å leve.. Jeg vet bare ikke hvordan.. Hvordan klare å leve.. Hvordan slutte denne evige flukten jeg hele livet har vært på.. Det er en reise, det og.
En reise som til slutt tar livet av ett menneske.

Jeg er redd.. Redd jeg ikke kommer til å overleve dette livet.


- Lunaen - 

#Helse #Sykdom #Recovery #Anoreksi #Selvskading #Personlig #Stemmer #Håp #Tanker 

16 kommentarer

fabelastisk

19.03.2017 kl.22:20

Hjerteskjærende å lese, Luna....

Lunaen

19.03.2017 kl.22:48

fabelastisk: Takk for at du finnes <3

19.03.2017 kl.22:51

Veldig modig og respekt for deg at du deler...

Jeg kjenner meg igjen i det meste men jeg er en av dem som ikke tør å snakke

ut om det for man er redd for å bli dømt...osv

Bra at noen tør å stå frem :)

klem 89 model

Lunaen

20.03.2017 kl.07:49

Anonym: Ikke alt som er lett å dele.. som dette.. Første jeg tenkte da jeg slo på pcen idag var: "Har vell fått noen dritt kommentarer nå da...." - Det får jeg faktisk angst av noen ganger...Tør ikke gå inn på min egen blogg...Og puster letta ut de gangene det ikke skjer. Som idag - var jeg heldig.. heh..Rart man skal føle seg heldig fordi man ikke blir trykket ned av andre mennesker når man er åpen som psykdom og tunge tanker/følelser og hverdag, hva? Men så er det dessverre slik... Ennå.. Men jo flere som er åpen, deler, fortelle hvordan hverdagen er, så kanskje.. kanskje endrer det seg med årene.. Det håper jeg. Det håper jeg så inderlig!

Håper du får det bedre, får den hjelpen du trenger, og i alle fall - har noen å prate med om disse tankene/følelsene.. <3 <3 <3 Stooor klem til deg <3

Siri

19.03.2017 kl.23:07

Lunaen

20.03.2017 kl.07:44

Siri: <3

stavangerinmyheart

19.03.2017 kl.23:38

Sterk lesing. Sender en klem over til deg.

Lunaen

20.03.2017 kl.07:44

stavangerinmyheart: Takk for klemmen! - Stor klem tilbake <3 :*

Maria

20.03.2017 kl.00:34

<3 du er helt fantastisk.

Lunaen

20.03.2017 kl.07:44

Maria: <3

siri

20.03.2017 kl.08:20

Så trist å lese, men så bra at du klarer å skrive slik:) tommel opp til deg:) Du er en fantastisk person<3

Lunaen

20.03.2017 kl.10:22

siri: <3 Takk fine deg <3

Sarah Nazeem

20.03.2017 kl.10:18

Du kjemper en tøff kamp, Luna. Takk for at du deler, du hjelper oss andre også (på så mange områder) <3

Break down, tears fall to the ground

Tell myself, "Do it. Nothing can be found."

When you're a fighter

You're a fighter

You're a fighter, fight on baby

Some days I'm sure I've lost the faith

Some days I cannot find my faith

But I just fight on

I just fight on

I just fight on baby, baby

(Sia, "Black & Blue" (= forslått))

Lunaen

20.03.2017 kl.10:21

Sarah Nazeem: Takk, den sangen var fantastisk! Og den trengte jeg akkurat nå! Takk!!!! <3

Lunaen

20.03.2017 kl.10:21

Sarah Nazeem: Tuuusen takk, den sangen trengte jeg virkelig nå!!!! Takk <3 Vakre deg!

Anonym

20.03.2017 kl.23:55

Jeg har lest flere av innleggene dine men akkurat dette krøp langt under huden på meg. Jeg kjenner meg så veldig godt igjen!! Tenk hvis kroppen plutselig ikke orker mer? Tenk hvis jeg ikke skal få se den nydelige sønnen min vokse opp? Tenk på hvor smertefullt det vil være for alle de som sitter igjen? Men som du sier.. Når disse tankene dukker opp skjønner man hvor gjerne man vil leve og hvor skjørt livet er. Man lærer å se at det er de små øyeblikkene som er det virkelige livet. Sender deg mange varme tanker og håper du klarer å snu, for dette er ikke å leve, dette er å eksistere.

Skriv en ny kommentar







★ legg meg til som venn
Hei! Her kan du skrive litt om deg, din blogg og dine interesser. Du kan også skrive epostadressen din her :-) Håper du liker designet!































hits