♥Du er sykepleieren alle burde lære av♥

Du viste meg de fire døgnene på intensiv avdeling på Volda sykehus, at det fremdeles finnes mennesker i helsevesenet som mener at alle liv er like mye verdt. At ingen liv er mindre viktig enn andres. Og du viste meg - at det inkluderer også MITT liv. Du viste meg at uansett hvor mørkt det ser ut, hvor lite livsgnist man har igjen, så finnes det lyspunkt å se i det fjerne... For du? DU var nemlig mitt lyspunkt - og fremdeles er. 

I.L - Takk for at du forsøkte med hele deg å hjelpe meg å få den hjelpen jeg behøver, tross det var vanskelig å få til. Selv om du møtte motgang, var det likevel verdt tiden og energien - mente du. For du såg, hvor mye det betydde for meg at noen mente JEG var verdt det. Takk for at du forsøkte, takk for telefonene du tok, takk for at du strakk deg så langt ett menneske kan strekke seg - for å hjelpe meg. Takk for at du mente at JEG, og MITT LIV, var verdt det.

I.L - Du er sykepleieren jeg aldri kommer til å glemme. Takk for at du støttet meg igjennom dagene på best mulig måte. Du er den type sykepleier alle burde se opp til og lære av! - Fordi du er en av de som bryr seg, som viser at de er tilstedet og prioriterer riktig.♥ For du prioriterte heller å snakke med MEG når du hadde ledig tid. Du kunne tatt deg en pause og strikket eller lest på kontoret, men du valgte heller å bruke tiden din inne hos MEG. Du lyttet til meg, du. Du viste meg at jeg var verdt å bli hørt og sett. Og det var helt avgjørende for at jeg idag sitter her og har en kampånd i meg.

Du gav meg smilet ditt hver gang du gikk forbi rommet mitt, eller når du kom inn for å spør meg hvordan jeg hadde det. 
Ja du spurte faktisk, du. Hvordan jeg hadde det. Og du tok deg tid til å ta imot svaret. Du forventet ikke å høre: "Det går bra"  - For du visste at det var langt ifra bra.. - Og du gav meg klemmer, du var ikke redd for å vise omsorg hverken psykisk eller fysisk. Til og med tårene dine gav du meg. 

I.L, jeg har møtt flere sykepleiere i løpet av min "karriere" i helsevesenet. Jeg vet det finnes engler i uniform. Og gjett hva, DU er virkelig en av dem. ♥

Takk for at du viste meg at jeg er verdt noe. 

 

- Lunaen - ♥

Det er nok nå, dere har krenket meg nok, nå.

Takk for at du, overlege/psykiater, viste meg akkurat HVORDAN ETT MENNESKE JEG IKKE ØNSKER bli.
Nå er det tilbake til å aldri, ALDRI be om hjelp - fordi jeg har innsett det finnes ikke hjelp å få.
Nå går jeg min egen vei, langt bort ifra 2 linje tjeneste. Jeg har innsett en gang for alle at det finnes ikke hjelp å få hos dere. Mitt eneste håp er å klare meg selv, med mine pårørende og venner, - overleve, jobbe med meg selv her hjemme, frem til jeg skal tilbake til BET i 2018.

(Bilde fra en tid tilbake..)

Det er desverre ingenting som sjokkerer meg lenger i psykisk helsetjeneste. 
- For om noen av de andre som satt i rommet sa noe? Var det noen som stod opp for meg? Nei.
Jeg ville aldri i dette livet sittet i en samtale
(utskrivelses samtale uten at jeg var klar over det) og latt en overlege/psykiater krenke og håne en pasient uten å si en kjeft! 
Jeg ville stått opp for den svake, stått opp og sagt meg uenig, jeg ville kjempet for han/henne!
 Om jeg så fikk sparken ville jeg gjort det. For det er det man GJØR! 


Og det var da jeg skjønte - at jeg er ett bedre menneske enn alle de som satt i det rommet i går formiddag. 
- For å la en pasient reise hjem med en følelse av at hun ikke er verdt å bruke tid på? Ikke er verdt å hjelpe i krise?  Og i det minste - ikke verdt en gang å bli lyttet til? Hvilket mennesker GJØR sånt? 


Aldri igjen, ALDRI igjen, skal jeg vandre i de gangene igjen. ALDRI kommer jeg til å la noen få TRÅKKE PÅ MEG på denne måten igjen. Det har altfor mange mennesker i systemet gjort i hele 13 år - og det er faen meg nok nå. 

Det er nok nå...

- Lunaen - 

#Psykiskhelse #Psykiatri #Sykdom #Helse #Personlig #Krenkelse 

Med mangel på ord....


Ett bilde jeg ble tilsendt som sier mer enn tusen ord...


- Lunaen - 

Ta vare på hverandre



Kjære dere. Det blir nok stille her en stund fremover, ønsker ikke å si noe mer om det akkurat nå annet enn at jeg kommer tilbake om en stund. Trenger bare litt tid på å komme meg til hektene igjen etter tøffe tak. Ta vare på hverandre 💖 DU er verdifull! 💖 

Herregud jeg er SÅ nervøs!

OMG, da er dagen her!!! Siste intervjurunde med de TRE søkerene jeg valgte ut av bunken vi gikk igjennom forige uke. Jeg ER så nervøs at dere aner det ikke! Men jeg vil være lettet ettrpå, viss det er klaff med en av de (noe jeg har tro på, for det virket som tre flotte mennesker dette her) - så om det blir nå en ny ansettelse, er alt i BPA-en på plass. Eller, i alle fall de som skal være hos meg.

Jeg er så nervøs at det finnes ikke en celle i denne kroppen som klarer å slappe av !!

Det er jo disse vanlige tankene som dukker opp, tenk om de angrer seg når de før høre litt om meg? Tenk om de blir skremt bort? Det skjedde jo ikke sist, men jeg er alltid redd for det. Fordi det er så mye vrangforestillinger ute å går ang psykiatri og psykisk helse.  

Men jeg forsøker å stresse ned,
(men ikke klart det så langt) , prøver å nyte en kopp kaffe og tenke tanker som at "Dette ordner seg, det!"- "Det går bra!" "Trekker den seg den jeg velger ut, så er det ikke rett person uansett" osv.. Men puh! De neste timene blir NERVEPIRRENDE!


Nei, får komme meg bort på kjøkkenet å ordne meg noe frokost. Tar litt tid siden jeg lager flere måltid om gangen. Men dere, wish me luck!!!!! Kryss fingerene for meg er dere snill!!!

Dette er skummelt!!! Enda en ny person i livet mitt..... Oi oi .... Uff, nei nå må jeg IKKE begynne å "tenke meg redd." DETTE går fint, eller hva tror dere? 

Ønsker dere en nydelig start på dagen! :* TAKE CARE, så blogges vi!
KLEM 

- Lunaen -  ♥

"10 år med tortur"

«Lykkepillen»: Årene i psykiatrien var som tortur for Silje Marie. Et møte med en sykepleier endret alt.
NORSK DOKUMENTAR: I 10 år ble Silje Marie Strandberg behandlet for alvorlige psykiske lidelser, med omfattende medisinering, tvang og elektrosjokk.​



Idag vil jeg be dere gå inn på Aftenposten og se denne sterke historien om Silje Marie....
Se den HER


Silje Maries historie fremstår nærmest som et mirakel. Den er unik, også̊ internasjonalt. En suksesshistorie. En historie om håp. Men det er også̊ historien om ei ung jente med et knust selvbilde, som mistet 10 år av livet sitt. Hvorfor gikk det så galt? 

Hadde hun trengt å gjennomgå det som hun selv omtaler som «10 år med tortur»? Det er disse spørsmålene Silje Marie leter etter svar på i denne dokumentaren.

Den usminkede sannhet..

Jeg pleier alltid å stresse med å sminke meg viss jeg skal ha bilder på bloggen.. - Foundation og pudder, eyeliner og masse maskara - det er det minste. Helst også øyenskygge, som må være "perfekt" lagt på. Så er det å tupere eller krølle håret, - alt, for å se friskest mulig ut.. Ha på klær så jeg ser enda friskere ut.. Som gjemmer beina som stikker ut både her og der..  Ja, jeg har komplekser. Komplekser jeg har hatt hele mitt liv. Jeg følte meg aldri pen som hverken barn eller tennåring, jeg var ikke som andre, på noen som helst måte. Hverken bra nok utseendemessig, eller i prestasjoner på skolen. Og etter alle skadene jeg har påført meg i ansiktet ved å brannskade meg selv, har det gjort selvtilliten min titusen ganger verre enn den allerede var.. Men sannheten er, idag har jeg ikke orket. Jeg hadde så mye smerter i armene at jeg har ikke en gang gredd håret. Hjemmesykepleien var så snille å dro på apoteket for meg, da jeg ikke orker amfi, i alle fall ikke uten masken min som jeg bærer hver eneste dag. Men så her, slik er det jeg ser ut. Sliten, syk, strever for å holde meg oppe i denne tøffe perioden jeg befinner meg i nå. 

Jeg ble så skippla av bare EN liten ting idag, at jeg avlyste all oppfølging. Jeg har så mye skremmende i vente nå, at jeg tåler enda mindre enn til vanlig - og jeg tåler lite forandringer fra før av. MEN etter at jeg fikk medisinene mine, sterke smertestillende, klarte jeg å lage meg en ordnelig god frokost. Jeg syns det er viktig at den ser innbydende ut. Og er det mye grønt som gjør at man ser mindre både smør, osv på - er det lettere å få i seg. 

Jeg skal klare dette, jeg vet jeg må spise for å slippe sonden, for uten å spise hver dag - blir sonden værende lenger, og det er ikke en ønskelig situasjon. Det krever mye av meg å sitte alene med ett sonde-apereat som stemmene konstant maser på meg at jeg skal slå det av, helle ut innholde, - ja hvert eneste sekund hører jeg tydelig noen som sir jeg ikke fortjener næring og "hva faen tror du at du er, du fortjener ikke en dritt! Ditt stygge faenskap, slå det av NÅ, hører du?! Du vet hva du må gjøre om du ikke!" - Slik sitter jeg, helt frem til jeg sovner av utmattelse..


Da jeg kjente smertene i armene slapp litt mer taket, ordnet jeg meg frokost og lunch. Jeg smøret på til to måltider fordi jeg vet ikke hvordan formen er utover dagen.  







Jeg inviterte en venninne til lunch, så da får dette heller bli kveldsmaten ;) Så nå skal jeg snart sette igang å lage eggerører og varme chiabatta. I morgen er en nerverpirrende dag som jeg gruer meg fælt til, men det kan ikke stoppe meg fra å gjøre jobben min - nemlig å spise mat, styrke kroppen. For det vanlige for meg i stressende situasjoner, situasjoner hvor jeg ikke har kontroll? Det er å slutte spise. Da har jeg i alle fall kontroll på noe.. Men det har vist seg å gjøre alt vondt verre, jeg ser jo det etter 15 år. 
Jeg må snu nå, snu før det er forsent... Og jeg er på vei.
Men faen, jeg er sliten.. Jeg er sliten og vil egentlig bare gi opp. Gi opp recovery, bare gjøre som stemmene sier og la det gå som det går... Men livet, jeg har jo ennå så mye jeg ikke har opplevd.. Jeg har levd ufrivillig i psykiatrien - jeg vil oppleve alt dette utenfor.. Men jeg trenger hjelp til å lære det.. Jeg trenger hjelp til å takle stå i hverdagen og - å forstå - verden.

Livet er ikke for pyser.. Jeg vil ut å se verden. Jeg vil ikke være stuck i dette helvete jeg daglig lever i.
Jeg er så ufattelig sliten nå.. og kjemper uten krefter igjen..


- Luna - 
Følg meg gjerne om du ønsker på FB: Lunaen.blogg.no

#Psykiatri #Psykiskhelse #Helse #Sykdom #Personlig #Anoreksi #Recovery #Håp #Usminket #Ærlig #Kjemperforlivet #PTSD #KompleksPTSD #Traumer #Stemmer #Sondeernæring

Startet mandagen med gledes tårer..

Jeg satt å las nyheter.. tenkte jeg skulle ta meg en røyk på verandaen før jeg må ta fatt på dagen jeg kjenner ikke er en av de gode. Det verker i kroppen, og hode er fult til randen av tunge tanker. 
Jeg fylte kaffekoppen til randen og tusslet ut i pysjen, satte forsiktig ned kaffekoppen og tullet deretter det blå "hjerte" teppe rundt hee meg og satte meg ned.. Svarte på en tekstmelding som tikket inn, mens jeg satt i min egen lille verden å kjente på den friske brisen og den blå himmelen som skimte inni mellom alle skyene.. Og det var da, da jeg så henne.

 

Jeg røyste meg opp, og der satt hun.
Og tårene begynte renne..

 

"Nå blir det  kanskje litt trygt, igjen."
Kanskje blir det trygt å leve igjen nå..?

- Hun er tilbake fra ferie.
Hun kom tilbake.
♥ 
- Lunaen - 


-Bilde funnet på Google -

Tiden renner ut.. Og jeg har så mye ugjort.. Men hvor lenge vil hjerte mitt kjempe for meg..?

Ett liv på flukt.
Jeg flykter, rømmer, løper, sulter, drikker - alt for å unngå huske, alt for å unngå tenke og føle på. 
Alt for å få fred. Hjerterytmen til å senke seg. Skuldrene senke seg. Alt for - fred i hode, i kroppen.
Holde minnene på avstand. Holde stemmene under kontroll.
Så lenge jeg holder alt jeg ikke orker/makter minnes på avstand - så overlever jeg.
- Men mens jeg flykter, rømmer, overlever, tar jeg sakte men sikkert livet av meg selv.

Og jeg vet det, jeg vet jeg ikke har lenge igjen om jeg fortsetter å flykte, rømme, unnvike. 
Når kroppen sier stopp, så sier den stopp, og gjett om frykten har satt seg den sist tiden

Jeg var 15 år første gang jeg måtte på legevakten for å sy igjen min selvpåførte skade.
Jeg var 17 år første gang jeg ble lagt inn på sykehus da jeg mistet bevistheten etter uker uten næring, veske og altfor mye trening.
Jeg var 18 år første gang jeg forsøkte ta mitt eget liv - og det var ikke ett rop om hjelp, det var så mørkt at jeg så ikke noen annen mulighet.
Jeg var 18 år første gang jeg ble tvangs innlagt på psykiatrisk, og deretter var det hyppige og langvarige innleggelser.
Jeg, og kroppen min, har vært igjennom mer enn de fleste mennesker (heldigvis) vil oppleve i løpet av livet.

Men jeg var aldri redd for å lukke øynene mine når jeg skulle legge meg for natten som 17-18 åring, jeg var mer redd for å våkne igjen.

Nå er jeg 31 år, og jeg vet at tross blodprøvene etter forholdene er bra, så har ikke kroppen min det bra. Helsen min svikter mer og mer for hvert år som går.. Og jeg vet, jeg kjenner det på meg, - kroppen min tåler ikke stort mer.
Jeg er for frøste gang i mitt liv redd for å sove, fordi jeg er redd hjerte mitt er så sliten at det ikke orker kjempe for meg mer. 
Jeg er for første gang redd for fremtiden, på en helt annen måten enn før. Jeg var aldri redd for å dø, - og jeg er ikke redd for å dø fordi jeg tenker der er vondt eller noe.. men fordi jeg har så mye jeg har lyst å oppleve i dette livet.

♥ Jeg vil oppleve kjærligheten, jeg også. Den store kjærligheten alle snakker så mye om. 
♥ Jeg vil reise, se verden! Jeg vil så gjerne til Australia, - den største drømmen min er å være der, minst en mnd!!! Og Cuba! Oppleve kulturen, treffe menneskene, - gjerne bo hos noen der så jeg få ett skikkelig innblikk i hvordan det er å bo der! 
♥ Jeg vil på konsert i Oslo Spektrum med Demi Lovato - jeg har aldri vært på en sånn stor konsert, og henne hadde vært FANTASTISK å få oppleve live - for ingen inspirerer meg mer enn henne til å holde ut, stay strong - tro det er mulig. Hun er mitt største forbilde!
♥ Jeg vil oppleve å eie mitt eget hjem, ja - jeg ønsker faktisk det. Ikke bo i disse komunale leilighetene for resten av mitt liv..

Kroppen min tåler ikke mer. Og jeg vet det så inderlig vel... Alle rundene med sult, oppkast, dehydrering, selvskading på alle måter som jeg bedriver.. hver eneste dag.. Usynlig for mange, synlig for meg... 
Og jeg vet det.. At jeg må kjempe nå, for meg selv. Kjempe fordi JEG fortjener ett liv. (selv om jeg syns det er vanskelig å tro)

Når jeg er redd for at hjerte ikke skal orke mer.. Det er da jeg vet at jeg faktisk ønsker å leve.. Jeg vet bare ikke hvordan.. Hvordan klare å leve.. Hvordan slutte denne evige flukten jeg hele livet har vært på.. Det er en reise, det og.
En reise som til slutt tar livet av ett menneske.

Jeg er redd.. Redd jeg ikke kommer til å overleve dette livet.


- Lunaen - 

#Helse #Sykdom #Recovery #Anoreksi #Selvskading #Personlig #Stemmer #Håp #Tanker 

Lights will guide you home

When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse

When the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
Could it be worse?

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

High up above or down below
When you're too in love to let it go
If you never try you'll never know
Just what you're worth

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

Tears stream down your face
I promise you I will learn from all my mistakes
Tears stream down your face
And I

Lights will guide you home


- Coldplay -

Uken som gikk♥ #15


♦ 
Ukens fokus:
Sonde-ernæring, spise måltidene, øke vekten = Recovery! Jeg vet det er mange som ikke tror jeg noensinne kommer til å bli bedre, og at så mangt blir sagt, - men heldigvis er det så mange andre mennesker i denne verden som faktisk gir meg styrke til å stå i dette, gjøre jobben jeg gjør nå hver dag, og de støtter meg i alt jeg gjør. I'm blessed ♥ Og så takknemlig for alle som har kommet på besøk og holdt meg med selskap, ivitert meg med på ting, osv. denne uka, det har gjort ting enklere å stå i. Jeg har følget opplegget jeg selv med de rundt har satt, og er egentlig himmla stolt over det!

♦ Ukens tanke:
"FY FAEN, skal jeg være så stappmett for resten av mitt liv?" Nei, jeg skal mest trolig ikke det. (hope not!) - Når kroppen plutselig får "så mye" næring hver eneste dag som den nå gjør, da er det klart jeg må kjenne på mye ubehag. Det er slik det er. Men samtidig er det også mye positivt jeg har merket av forskjell. Blant annet at jeg sover mye bedre om nettene nå de siste tre døgnene, jeg har mer energi enn jeg hadde før sonde-ernæringen startet, jeg har rett og slett med livs-kvalitet.
Før jeg startet med sonde-ernæring og faste måltider var jeg utslitt etter å gå bare en runde rundt huset i sakte tempo.. Jeg merker energien stiger, og det er virkelig en av de tingene som gjør at jeg orker å forsette, til tross for denne ubehaelige metthetsfølelsen, oppblåst mage, den indre kampen av en krevende dialog ​mellom meg og spiseforstyrrelsen, -men jeg fortsetter. Fordi jeg vil ha ett liv. Jeg SKAL klare det denne gangen!


♦ Ukens opptur:

Jeg og venninnen min dro ut på pubben fredag etter kino, og var ute helt til det stengte kl 03.00. Jeg er alltid, uten unntak, nærmest sengeliggende dagen etter å ha vært ute. Og da mener jeg, jeg ligger store deler av døgnet. Fordi jeg er helt utslitt, utmattet, tappet for krefter. Det koster, og jeg vet det. Men je gjør det likevel - fordi det er verdt det. Uten noen positive opplevelser i hverdagen blir man heller ikke bedre. Så selv om jeg vet hvordan dagen etter blir, så er det verdt det likevel. MEN det som jeg merket igår, var at jeg ikke lå rett ut - jeg hadde fremdeles mer å gå på! Så at næring, søvn, og det å skjerme seg fra alt som er energi-krevende som f.eks drama, negativitet, stress, - DET gjør underverk.
(Takk forresten til dere vi hang med, dere er greie kule folk! - Dere vet hvem dere er) ♥


♦ Ukens nedtur

Dette vil nok høres helt merkelig ut, men at det snart kommer en ny person inn i livet mitt. Neste runde med intervju ang BPA er allerede neste uke. Selvsagt GLEDER jeg meg til å bli ferdig med denn krevende lange prosessen, og å få alt det på stell. Men å bli kjent med enda ett nytt menneske.. Altså, det er sånn glede-sorg hand i hand. Det er en forandring, og jeg vet at forandringer er en av mine største utfordringer. Og jeg vet jeg må få hjelp til å takle det og lære meg å håndtere det, men jeg HAR aldri fått hjelp til det. Så derfor er jeg redd at jeg kommer til å bli dårligere de neste ukene enn bedre. Men jeg er som alltid, ærlig med legen min om hva jeg føler. Han er den eneste jeg føler lytter og også forstår - helt fullt ut. Hvor dypt og inderlig forandringer, gode eller dårlige, hvor jævelig tøft det er for meg å takle. Jeg tåler det rett og slett ikke, jeg går konstant i beredskap og alltid på vakt etter "fare". Bakkekontakten forsvinner, jeg blir drit redd. Samtidig, så VET jeg at på LANGSIKT at dette er bra. Men fra neste uke og videre? Kommer jeg til å være ett vrak ..... Og jeg kjenner jeg gruer meg....

♦ Ukens glede:
Kinoen! Skjønnheten og udyret! Den VAR så vakker!!! Har du mulighet, dra å se den! Helt nydelig!!!! :D 

♦ Ukens største utfordring:

Å la sonde-ernæringen gå inn uten å slå av. Det er som om jeg blir konstant dratt i hver rettning, en holder den ene armen min og roper at "DETTE ER BRA, STÅ PÅ, DU FORTJENER MATEN! DU TRENGER DEN!" - og så har vi den som drar i den andre armen min, i den andre rettningen - "SLÅ AV! DU TRENGER IKKE DEN DRITTEN DER! TROR DU VIRKELIG DU FORTJENER NÆRING? SLÅ AV FOR FAEN!" - og jeg står midt mellom og bare - er. Blir dratt frem og tilbake og prøver holde meg "sane".

♦ Ukens sang:


♦ Ukens Quote:


- Lunaen - ♥

#Anoreksi #Sondeernæring #PTSD #Recovery #Helse #Personlig #Liste #Psykiatri #Psykiskhelse #Mentalhelse #Håp #Tillit

Sunday morning - my new favorite day! ♥


God morgen kjære dere! ♥ Hvordan har natten deres vært? ♥

Jeg sitter her med sminke fra i går, jepp, lærer aldri.. Så øynene er klistret sammen nesten, så etter å ha fått i meg denne første koppen med kaffe blir det rett å fjerne dette klisset ;) hehe!! Lærer aldri vettu ;)
Hadde den syyyyykeste drømmen ever idag til mårran, - endte med at jeg ble drept , og jeg i helt normal Luna stil:
"Okay, I've pray for someone to come kill me so many times in my life, so go on. But, can I get a cigarette first?!" Og jeg fikk det, faktisk. yeeej!

Weell, det var den drømmen. Woke up, still alive ! Still breathing! And that's a good thing! ♥

Dere som har følget med meg en stund nå, vet at jeg pleier å skrive "Uken som gikk" idag, det gjorde jeg ikke forige uke. Rett og slett fordi jeg var så dårlig da. Men I promies, today it's coming! Sooooo, stay tuned! ♥

Ha en bra søndag, søte dere! Ta vare på dere selv og gjør det som er for DITT beste. Du er like mye verdt som alle andre, la oss minne hverandre på det! Det er viktig å huske på.. Og enda viktigere å føle det. 

Blogges litt senere! :D 


Love,
Lunaen ♥

#Søndag #Hviledag #Kaffe #Helse #Personlig 

Alle med spiseforstyrrelse er løgnere!

Do not confuse my bad days as a sign of weakness. Those are actually the days I am fighting my hardest.

Jeg husker hvor jævlig vondt det var å hele tiden måtte forsvare meg, det var som om alle trodde jeg var en løgner å bedrager konstant. For det er jo slik, ikke sant? At alle med en alvorlig spiseforstyrrelse lyver? Lyver om maten vi har spist/ikke spist, lyver på vekta (drikker litervis av vann før veiing eller fyller lommene med sten?), joda, vi lyver så det renner av oss! Vi lyver om oppkast/ikke oppkast, om avføringspiller og trenings ritualer. Jepp, alle med spiseforstyrrelse? Er løgnere. Vi lyver konstant, vi. Det er det vi gjør, hva.. Og jeg husker hvor vondt det var å konstant få denne misstilliten slengt i tryne når jeg alltid, uten unntak, var bunn ærlig. Jeg løy jo ikke, og jeg kan si at til den dags dato, i løpet av disse 15 årene, har jeg ikke løyet mer enn jeg kan telle på en hånd! - Og de få gangene det har skjedd? Så har det vært for å slippe å måtte forsvare meg, slippe å bruke energi og krefter jeg ikke har til overs når jeg er i så dårlige perioder. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt settningen: "Du lurer bare deg selv, vettu." Ofte med ett eller annet merkverdig "lurt blikk", og jeg kjenner det raser i meg når jeg hører de ordene. For vet du?

Er det noe jeg vet? Så er det at viss jeg hadde løyet om noe som helst ift spseforstyrrelsen i løpet av disse 15 årene? 
Da hadde jeg vært død og begravet for lenge siden! For ærligheten min med de rundt meg, er det som har gjort at jeg har fått hjelp før det var for sent. Det er derfor jeg fremdeles er i live. Det har ført til at jeg sitter her med sonde-ernæring akkurat i dette sekund, fordi jeg? - var som alltid, bunn ærlig.


Hvorfor ta alle under en kam? Hvorfor tror så altfor mange at ALLE med en alvorlig spiseforstyrrelse lyver? Det er så langt ifra fakta, - noen gjør, noen gjør ikke.
 Vi er alle forskjellige individer, og en spiseforstyrrelse er ulik i hvert enkelt tilfelle. - Og jeg? Jeg er en av de som er ærlig når jeg har kastet opp, jeg er ærlig de gangene jeg har tømt ut sonden eller slått den av tidligere enn jeg skulle. Jeg er ærlig når jeg har spist mindre enn hva kostlisten tilsier, og jeg har aldri til den dags dato gjort noe for at vekten skulle vise høyere tall enn realiteten. 

Hvorfor er der likevell misstillit hos enkelte? Å måtte bruke energi og krefter på å OVERBEVISE helsepersonell og andre om at man HAR gjort som man nettopp har fortalt, det skulle rett og slett vært unødvendig.

I stedet for å vise misstillit til mennesker med en spiseforstyrrelse som er ærlig, vis heller at du verdsetter den! For når ærlighet er der, så er det også ett tegn på at personen virkelig ØNSKER hjelpen DIN. Ta det som ett kompliment at personen våger å være ærlig om at sondematen gikk i vasken, eller maten ble skyllet ned i toalettet. Det er da dere kan finne en løsning sammen som gjør at dette ikke fortsetter. Det er da det er HÅP. 

- Lunaen - 


#Spiseforstyrrelse #Anoreksi #Bulimi #Recovery #Helse #Sykdom #Psykiskhelse #Psykiatri #Ærlighet #Håp #Tillit #Helsenorge #Personlig

Saturday - nye søte øredobber ♥

Hei kjære dere! Hvordan har dere det på denne lørdagen?? Skal dere noe ikveld, eller skal dere bare ta kvelden som den kommer slik som meg? Jeg har ingen planer, er ferdig med oppfølgingen idag, nå er det bare avslapping i heimen. Har tent stearinlysene, dempet belysningen, kokt meg en kanne kaffe og kastet på meg koseklærne. Har ikke noe spesielt på planen, men vi får se hva kvelden bringer. Kanskje blir jeg bare hjemme å slapper av, var jo ute i natt på rangel så. ;) hehe..

Men dere, idag kom min lille søster innom helt ut av det blå, sååå koselig! Og SE hva hun hadde funnet til meg! De skjønneste øredobbene! De er av porselen, sååå fine! ♥ Jeg elsker dem! 


Look at these suuuuuper cute earrings!!​




Det er en merkverdig opplevelse å ikke være sengeliggende idag. Det pleier jeg alltid være på dager etter å ha vært på rangel. Merker at nå som jeg har fått i meg mer næring, jevnlig hver dag, at energien og kreftene er mye mer tilstedet enn det har vært på veldig lenge. Tror det er mye som spiller inn, men det er selvsagt ikke å undervurdere at næring og bedre søvn har gjort underverk. Det å skjerme meg fra FB en stund nå har også hjulpet veldig. Derfor skal jeg fortsette en stund til å være uten FB, det er godt å ikke føle på at man hele tiden må svare på alt, - det krever mye når man er på underskudd av det meste.

Godt å kjenne på at man har mer styrke til å være tilstedet i livet sitt, og orke mer. Venninnen min sa det igår, hun merket stor forskjell på meg da vi kom hjem fra kiwi - jeg var ikke totalt utslitt som for en uke siden. 
Det går rett vei, endelig. 

- Lunaen - 


#Søsken #Kjærlighet #Hellokitty #Øredobber #Gave #Lørdag #Recovery

16 spørsmål, Let's play: "Would You Rather?"

"Would You Rather" spørsmål, og ganske mange var frytkelig vanskelig å velge mellom! Oi oi! 
But, here we go! På en lørdags ettermiddag. 

  • Would you rather live one life that lasts 1,000 years, or live 10 lives that last 100 years each?
    ♦ Fuck, det var vanskelig. Tror jeg fakisk ville levd 10 liv i 100 år, enn 1 liv i 1000 år. For dette livet her, som jeg lever NÅ, i 1000 år?! eeeh, no thank you. Dessuten så tror jeg faktisk helt oppriktig, at vi lever flere liv, og i hvert av disse livene vi lever er vi her for å lære noe. Jeg har tydelig ett av de tyngre livene dette livet, så jeg gleder meg egentlig til neste, haha - håper det blir super kult!! ;) 

  • Would you rather use eye drops made of vinegar or toilet paper made from sandpaper?
    ♦ Oh my goooood.... De som ikke vet hva "vinegar" er, det er EDDIK. Hvem vil ha øyedråper av EDDIK, men hvem faaen vil ha sandpapir til å tørke seg i XXX!? - Eh, men måå jeg absolutt velge vil det vell bli eddik i øynene, sandpapir til å tørke seg tror jeg vil være FUCKINGS vondt!!!  

     

  • Would you rather be without elbows or be without knees?
    ♦ Faktisk, uten knær. Da kan jeg ruuuule gata med den kuleste hellokitty-rullestolen og fremdeles skrive ;) 

     

  • Would you rather experience a sharp pain in your side each time someone says your name or have a bell sound each time you are aroused?
    ♦ Da hadde jeg sagt klart ifra at navnet mitt ikke skulle nevnes - ved noen som helst omstendigheter, og jeg ville sluppet begge deler ;)

     

  • Would you rather have to sneeze but not be able to, or have something stuck in your eye for an entire year?
    ♦ Et nys, uten tvil! 
     

  • Would you rather have a dragon or be a dragon?
    Være en!! Kunne fly? AWESOME!!! 

     

  • Would you rather secretly have sex with a goat, or have everyone think you had sex with a goat even though you didn't?
    ♦ Hvordan faen skulle jeg kunne fysisk klare å ha sex med ei GEIT?! Nei,  der står jeg over ass. Om noen skulle trodd jeg hadde hatt det, så skulle de vær så god få lov å ha den syke fantasien sin ass. 

     

  • Would you rather have hair nowhere on your body or be very hairy all over and not be able to shave?

    ♦ NO HAIR. Nei fysj, masse hår på hele kroppen men ikke kunne shave det bort?! Aldri! - Da ville jeg heller vært uten å brukt de kuuuuleste parykkene og vippe-ekstention ass :D No worrys! 
     

  • Would you rather never be able to speak again or always have to say everything that is on your mind?

    ♦ Shitt. Tror for alles beste jeg da burde være "mute" for resten av min eksistens. For om jeg måtte sagt alt som jeg tenkte på ville jeg vært innelåst på ett asyl for ever time!  

  • Would you rather be able to read or be able to read minds (but be illiterate)?
    ♦ Aldri om jeg friviliig ville valgt å kunne lese andres tanker. Har nok av mine egne forstyrrelser! Så nei, folk forteller det de ønsker - og får ha tankene sine helt for seg selv. Bøker, nyheter og blogger takk. Ikke hjerner!

     

  • Would you rather be able to speak fluently every language in the world or be the best in the world at something of your choosing?
    ♦ Faktisk, så ville jeg valgt å kunne snakke flytende alle språk i denne verden, fy søren sååååå kult å kunne reise hvor som helst og kunne bli kjent med masse kule folk fra alle land?! Wow! Absolutt det!! 

     

  • Would you rather be in prison for five years in solitary confinement or not ever go to prison and not ever become rich?
    ♦ Haha, lett. Aldri fengesel, å bli rik er ikke akkurat ett mål jeg streber etter. Jeg har vært nok på "isolat" for ett helt liv! Så nei takk. Aldri fengsel, aldri rik. No big deal! :) 

     

  • Would you rather wear a snow suit in the desert or be naked in Antarctica?
    ♦ Åh shitt. Den var vanskelig. Tror nok jeg ville ha hatt en snødress i ørkenen, den kan jeg jo kle av meg...? Eller har jeg missforstått? NAKEN på Antarktis? NEI...

     

  • Would you rather change the past or be able to see into the future?
    ♦ Se inn i fremtiden. 


  • Would you rather wear a pushup bra all day long, every day or stiletto heels all day long, every day?
    Å gud, jeg hater pushup BHer. Helt ok under en kjole eller når man skal noe spesielt, men å gå med det hele dagen, hver eneste dag?! Husker jo ikke sist jeg brukte en! Hahaha!
    Men hæler, hele dagen, hver dag?!
    - Må vell bli BH-en det da... Ødelegger i alle fall ikke føttene mine. 

     

  • Would you rather be invisible or have the ability to fly?
    ♦Å fly! Jeg vil kunne fly!!!!! Absolutt!

    GOD HELG SØTE DERE ♥
    - og jeg må bare takke nok igjen, for at dere finnes!! ♥ Setter så pris på alle dere fine jeg snakker med både her og møter irl, dere er så nydelige!!! ♥ Takk vakre sjeler! ♥ Det er så fantastisk å få høre at dere liker bloggen min, syns jeg er tøff som setter ord på følelser mange føler på men ikke våger snakke om og heller dessverre bærer tett til sitt eget hjerte ... alene. Det er ensomt..

    Jeg er både ydmyk og takknemlig for at dere er så tøffe som sier det til meg, - jeg blir alltid varm om hjerte når jeg møter dere og dere forteller deres historie, og at dere tenker og føler mye likt som meg.. Vi er ikke alene, hva? Vi er mange.. Og sammen? Så står vi sterkere! ♥

    Spre kjærlighet, omtanke, varme og latter på denne lørdagen, til alle du møter - det er den beste medisin som finnes! ♥


    Og du? Ta vare på DEG SELV først, ok? ​Da først kan du ta vare på andre! ;) 


    - Lunaen - ♥

BEAUTY AND THE BEAST♥

Åååå for en VAKKER versjon dette var!! ♥ Jeg ELSKET den! Det er jo en av de største Disney-klassikerne som finnes, og det er også en så VIKTIG og BRA historie, - og Emma Watson var jo helt perfekt til å spille rollen som vakre Belle!  
Spesielt syns jeg denne filmen er så bra fordi den minner oss alle på at det er det indre som teller, og nå som vi er i en av de verste tidene hvor utseende virker å telle mer enn hva du har i hode? Så passet det perfekt at denne filmen ble ..
Vakker historie, vakker film, med ett vakkert budskap. 





The Beast (Dan Stevens) and Belle (Emma Watson) in the castle library in Disney's BEAUTY AND THE BEAST, a live-action adaptation of the studio's animated classic which is a celebration of one of the most beloved stories ever told.








(Bilder fra Google)


(Ariana Grande & John Legend​) 

Anbefaler virkelig alle som elsker Disney, og spesielt denne filmen som vi er mange som husker godt fra barndommen. For den var virkelig helt nydelig! ♥ 
Takk for kjempe fin kveld, Camilla, Kathy og Frode ♥ 

- Lunaen - 

#Disney #Film #Beautyandthebeast #Venner 

Skjønnheten og udyret!


Hei herlige dere! ♥ Håper natten deres har vært god! :* Det er søren meg fredag allerede, igjen! Syns tiden går så fort, dagene er lange føler jeg - men ukene raser i full fart. 
Idag skal jeg gjøre som jeg gjør, hver dag. Tar imot hjelpe-apperatet til tre måltider daglig. Det går etter forholdene bra, jeg gjør som jeg skal. Men jeg blir fort sliten, for der er mye krefter i meg som stritter imot - og så er det den delen av meg som VIL ha ett liv, nå! Så å sloss så beinhardt mot denne sykdommen, her hjemme, er det mest krevende jeg har vært borti på lenge. Derfor sover jeg nå faktisk veldig mye. Jeg sover både på ettermiddag/kveld, og natt. Kanskje fordi kroppen får næring igjen jevnlig og ikke bare litt her og der.. Men konstant, jevling, faste måltider til faste tidspunkt. 


Men dere, idag skal jeg på kino!! Jeg og to venninner skal på Skjønnheten og udyret! Noen av dere som skal?! - Jeg gleder meg sånn! Blir nesten litt nostalgisk, haha! jeg husker som liten elsket jeg den filmen. Alle disse prinsesse filmene syns jeg var så vakre. Og det er jo en helt nydelig historie! ♥ 

Nå må jeg gjøre klar frokost, og etterpå skal jeg komme meg i dusjen å få stellt meg litt.. Skal bare prøve å ta det med ro i formiddag siden jeg skal på kino ikveld. Jentene kommer hit først, så drar vi sammen ♥ Jeg gleder meg! Det blir nok en fin kveld! ♥

Ha en nydelig dag vakre dere! ♥ Og riktig god helg!!! Nyt den, og de av dere som sliter - ikke gi opp.. Vi skal klare oss! Se etter de små lyspunktene i hverdagen, de er der.. de finnes, de er bare litt vanskelig å se noen ganger.. ♥
- Lunaen - 

La oss snakke om det: Stjålne år..

Ok, so let's get serious..

Det siste året har jeg vokst utrolig mye mentalt, jeg har funnet mer meg selv og hvem jeg er, hvem jeg ønsker være, hva jeg liker og hva jeg ikke liker. Hva jeg tolererer, og ikke. Hvilken verdier jeg setter høyt, og hva som er viktig for meg i mitt liv. 
Jeg har virkelig begynt å tenke:

"Mitt liv har også en verdi!"

"Jeg har også lov å si nei!"
"Jeg har også lov å bestemme over meg selv og min hverdag!"

"Min TID er også viktig!"

"Jeg bestemmer selv hvem jeg vil omgås eller ikke."
"Jeg er også ett menneske!"
Osv.
Dette har jeg jobbet mye med dette året, og mye på egenhånd. Jeg har begynt å sette grenser, jeg har begynt å si nei, jeg sier ifra når det er noe jeg ikke er enig i, jeg har funnet ut at JEG er like mye verdt som alle andre i denne verden, og hvorfor skal ikke JEG da også ha samme rettigheter?

Det har ikke vært en enkel vei å gå for å komme hit jeg er i dag, samtidig er det ikke enkelt for meg å tenke dette hver eneste dag. Det er noe jeg må jobbe med HVER ENESTE DAG, og det er en heldags jobb. Men jeg har kommet langt, og lenger skal jeg komme. Alle de jeg har rundt meg sier til meg ofte at jeg har vokst utrolig mye på kort tid. Jeg er så glad for at andre også legger merke til det, og at de syns det er bra! At denne utviklingen jeg har oppnådd og jobber med - er verdsatt. De heier på meg og elsker at jeg sier nei, at jeg faktisk bruker stemmen min og sier ifra, at jeg tar vare på meg selv ved å skjerme meg når jeg kjenner selv jeg behøver det, at jeg sier min mening og står fast ved den til punkt og prikke om det er noe jeg brenner for. - Men det aller aller viktigste - er at jeg selv føler og legger merke til denne positive utviklingen, og kjenner på at det styrker selvbilde mitt mer og mer.
Og dette gir meg en styrke jeg selv ikke ante fantes inni denne kroppen min. En "inner-power" jeg ikke trodde jeg hadde i meg.

Jeg har latt alle rundt meg, ubevisst, ufrivillig, ta fullstendig kontroll over alt i livet mitt. Alle har ment så mye og jeg har ikke ment noenting - ift til mitt eget liv. Nå har jeg begynt, jeg har skjønt at jeg har lov på lik linje som andre å si min mening, og at min mening har like stor verdi som andres - og at jeg har like stor rett til å bli hørt som andre.
Det ER så viktig at vi som har vært i systemet så lenge som jeg har, blir inkludert i avgjørelser som omhandler vårt liv og vår hverdag- slik at vi ikke mister identiteten vår.
- For det er akkurat det som skjedde med meg underveis.. 
Jeg ante faktisk ikke i hele seks år, at jeg ikke var pliktig til å åpne døren og ta imot hjelpe-apperatet som kom tre ganger daglig inn i mitt hjem. - Jeg trodde, helt oppriktig, at jeg måtte være hjemme til alle disse tre tidspunktene nettopp fordi ordene som ble brukt var "Luna du må" "Luna du skal" - i stedet for "Luna, vi trenker at det beste er XXX, men det er selvsagt opp til deg, det er ditt valg."

Når jeg oppdaget etter seks år, en tidlig morgen i fjor, at dette ikke var realiteten og virkeligheten, da raste hele verdene min sammen - igjen. Det var mye som skjedde på den tid, og dette var den siste steinen som ble kastet over meg som knuste hele meg i tusen biter. Hele pusslespillet mitt lå strødd utover gulvet, og jeg klarte ikke sette sammen en eneste bit før det gikk mange mange mnd. Og jeg husker den morgenen så godt.. Jeg husker jeg ropte: "HVA!? ER DETTE FRIVILLIG!? TRENGER JEG IKKE VÆRE HJEMME F.EKS KL 21.00 HVER KVELD? HVEM FAEN HADDE TENKT Å FORTELLE MEG DET DA!?"
Og jeg husker hun som stod der sa ordrett: "Å GUD... NÅ BLIR JEG MØRKEREDD...." 

Vell, jeg ble i alle fall mørkeredd. Der ifra raste livet mitt nedover igjen, i full fart.. Det hadde allerede skjedd mange vonde ting i forkant, og dette var dråpen som kastet meg utfor stupet. Jeg ble mørkeredd, bokstavelig talt. Jeg gikk i sjokk, hele meg ble fullstendig lammet. Jeg forstod faktisk ingenting - og jeg klarte ikke forstår hva som hadde skjedd - hvor hadde det sviktet underveis? Jeg letet etter svar, jeg forsøkte spør og snakke om det, men jeg fikk aldri noe svar jeg fant tilfredstillende, og det har jeg heller ikke fått den dag idag. Verdenen min ble totalt snudd på hode, og jeg visste ikke hva som hadde skjedd eller hvordan jeg skulle forholde meg til dette. Og jeg ble etterhvert sårt bitter. Og det med god grunn. Jeg ble sint, forbanna, og så jævelig bitter. Alle årene jeg hadde gått å trodd jeg faktisk var nødt til alt de rundt meg hadde fortalt meg jeg "måtte", hadde jeg faktisk kunnet sagt "Nei, jeg vil ikke." "Nei, dette er ikke bra for meg." "Nei, jeg syns ikke dette fungerer, kan vi heller forsøke" osv. Men jeg visste ikke, fordi ingen hadde fortalt meg det. Etter å ha vært på instutisjon i så mange år, så var jeg vandt til ordene "Må" og "Skal" - Tvang. Jeg var vandt til å forholde meg til at jeg måtte gjøre som alle sa, fordi det er slik å være på tvang på instutisjon. Jeg kom ut i verden - og trodde det var akkurat det samme her ute. Noe jeg smertelig fikk oppdage det ikke var.

 

Men så kom jeg dit hen at å være sint og bitter, gir meg ikke tilbake alle disse årene jeg har mistet så mye av. Der jeg kunne vokst, blit mer selvstendig og "friskere", ble jeg i stede bare dårligere og dårligere, sykere og mer og mer hjelpetrengende og hjelpesløs. Jeg syns fremdeles det er noen mennesker fra den tiden det er fryktelig vondt og vanskelig å møte på, og det er vanskelig å slippe dem nært innpå meg fordi det minner meg på alt som har skjedd, når tilliten er borte- da er den vanselig å bygges opp igjen..Det stikker i hjerte å skulle "slå av en prat" og være hyggelig, fordi det som skjedde har stjålet mange år av mitt liv. Og det har også nesten tatt mitt liv. Men jeg forsøker, og jeg gjør så godt jeg kan. Jeg har tilgitt de som har vært "så store" mennesker at de har bedt meg om unnskyldning og innrømmet at det som skjedde aldri skulle ha skjedd. - Det skal ikke så mye til hva? En unnskyldning - fra hjertet, og tilliten kan bygges opp igjen der ifra. 
Jeg har vokst, og jeg er idag - glad og takknemlig for at jeg faktisk den morgenen i min egen leilighet for første gang ropte ut: "NEI FAEN! DETTE ER IKKE GREIT!" - At jeg det året for første gang i mitt liv virkelig stod opp for meg selv! At jeg sa ifra! At jeg var både tverr og vanskelig! For det var jaggu meg på tide! Det var jaggu meg på tide at jeg fikk vise at "JEG ER OGSÅ ETT MENNESKE", "MITT LIV- MÅ VELL OGSÅ VÆRE VERDT NOE?"  
Og jeg har kjempet meg opp og frem derifra, og jeg er mentalt mye sterkere enn jeg var da alle kontrollerte alt over hverdagen min. Det stoppet jo hele utviklingen min, det stoppet hele livet mitt. Det er derfor jeg kaller det "Stjålne år". For det er slik det føles, for meg.

Det er år jeg aldri får tilbake, men jeg har valgt å forsøke å legge det mer og mer bak meg, til tross for at det er fryktelig vanskelig inni mellom, men jeg har innsett at man kan ikke bygge seg opp og frem i livet viss man skal bærer på alt det negative fra fortiden med seg hele dagen. Jeg har all grunn til å være både bitter og ha misstillit til helsevesenet etter alt jeg har opplevd og måttet gjennomgå og tåle disse 15 årene, men bitterhet hjelper ikke meg, det spiser kun opp min egen sjel, og hverdagen min blir pill råtten! - Jeg skal skaffe meg ett liv jeg, nå. Ett liv som er verdt å leve, for det livet jeg har levd? Det er det ikke mange som hadde overlevd. 
Jeg har endelig skjønt at JEG har like stor verdi som de som jobber med meg. Jeg kan klare dette, selv om det vil ta tid. Jeg KAN klare dette om jeg får hjelp som i veiledning, og ikke hjelp som i å bli overstyrt og kontrollert og bestemt over. For det er det som ble så feil, det var det som gjorde at jeg mistet meg selv i psykiatrien, jeg forsvant og årene gikk..


Derfor er det noen punkt jeg har tenkt mye på og vil skrive her i håp om at dette blir hørt og tatt til etteretning, slik at denne "feilen" ikke skjer andre i fremtiden. At ikke andre skal miste seg selv i systemet slik jeg gjorde. Jeg ble til ingenting, jeg var kun en dukke som alle dro i alle rettninger og jeg fulgte bare etter. Det er ikke slik det skal være, det skader mer enn det hjelper. Det tar liv. Så, her er noen punkt jeg vil dere i helsevesenet skal ha i bakhode når dere jobber med mennesker som sliter psykisk.
♥1. Alltid, alltid gi bruker/pasient medbestemmelse rett over egen hverdag så langt det er mulig.
2. Alltid informer om at hjelpen og oppfølgingen er frivillig så langt den ER frivillig og det ikke er noen tvangs-paragraf i bilde.
3. Ikke bare anta og tro at bruker/pasient vet og er klar over noen som helst, - for det er sannelig ikke sikkert bruker/pasient er klar over. Så vær alltid tydelig og klar på alle rettigheter.
4. La bruker/pasient få lov å kjenne etter selv hva bruker/pasient trenger og behøver av hjelp, ha en dialog om det. Snakk sammen som likeverdige mennesker. Spør, la han/hun få lov å ta del i avgjørelser som omhandler han/hennes liv.

5. Tenk over hvilken ord dere bruker. og SKAL er ikke ord som hører hjemme når det er frivillig bistand.

- Lunaen - ♥

#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse #Recovery #Personlig #Selvskading #Selvutvilkling #Spiseforstyrrelse #Håp #Tillit 

He's finnaly home! (begge guttene mine;) hehe!!

 Haha, en av de nærmeste venninnene mine kommenterte nettopp nå på instagram på bilde over: "Bra du får i sindre noe kaninfor", og det passet ypperlig til kommentaren nedenfor, "He's trying to be healty, it's not working so well...." ;) Fordi han her? Han er bare SÅ glad i junkfood, og alt av dressing og sauser og ketchup og ikke minst, majones! Altså, det er bra med litt av det, for jeg tenker ALT med måte! Men med hans overdoser av det?! WELL, det går til en grense der det blir LITT for mye av det gode ;) Og thank God, idag stoppet han opp og sa: "Jeg tror jeg går for litt mindre neste gang, det ble litt kvalmende ass"  Hahhaha! :D 

Hei forresten! ♥ Nå er jeg kommet i pysjen og skal bare slappe av resten av dagen, jobbe en del med bloggen og ellers bare prøve å kose meg å slappe mest mulig av. Hadde froksot besøk av helsepersonell, så lunch besøk av Sindre (LOVE YOU!!!!), SÅ kafé etter det igjen, så det har gått slag i slag og nå kjenner jeg at jeg trenger bare en helt stille rolig kveld for meg selv, ja og sammen med pusekatten som ENDELIG fant tilbake etter to døgn hjemme hos sin egentlig eier ;) hehe!  


Han krever ikke stort, lissom ikke så dyre leker han trenger. Han er temmelig crazy ass! Kosepusen ♥ Blitt så glad i han her! Glad jeg får lov å låne han ;) 

Meg som katt i neste liv ;) 

So koselig date med fosterforeldra på low-carbia kaféen og drakk caféLatte♥

Nå har jeg kun ett besøk igjen idag, og det er helsepersonell for oppfølging til middag, så er det kun meg og pus hjemme for en "avslappende kveld" så godt det lar seg gjøre om dagen før sonden skal på i 22-tida. Kommer tilbake til innlegget jeg snakket om ikveld, eller imorgen. Det spørst formen, håper dere tilgir meg, det meste krever og hjernen min er litt av og på om dagen. Håper dere kan være litt tålmodige med meg. ♥ Lots of love!!  

Ha en trivelig kveld!! ♥ Klemz, 
- Lunaen - ♥

I have decided, it's gonna be one hell of a great day!

 ♦Today is going to be a really, really good day​♦

Hei dere!! ♥
Beklager for at jeg ikke gav lyd fra meg igår i det hele tatt. Jeg hadde en veldig travel og krevende dag med både møte, legetime og handling. Det krever mye av meg nå som jeg er så dårlig som jeg er. Det legen sier: Er ikke rart du blir sliten, kroppen har nå jun enrgi til å holde det viktigste i gang, som at hjerte ditt faktisk slår hver dag.
Etter 15 år med alvorlig spiseforstyrrelse, forstår og opplever jeg konsekvensene mer enn jeg gjorde i tennårene. Kroppen min er ikke 31 år som meg, den er gammel... den tåler ikke mye..... Jeg er sliten og på underskudd hele tiden, går konstant på autopilot. Og jeg kan ikke gå like langt ned i vekt som før - før jeg blir ordentlig dårlig både fysiske og psykisk...

Idag har jeg bestemt meg for at det skal bli en GOD dag der imot. Jeg sov stor deler av dagen igår etter legetimen, men idag har jeg to avtaler. Jeg skal fatisk på kafé med mine forsterforeldre, og så kommer min Bff på lunch besøk halv 11. DET blir så godt å se han igjen!! Herregud!! 3 uker siden er altfor lenge! Sjømenn ass.. !

Det SKAL bli en av de bedre dagene! ♥ Jeg har allerede sminket meg, (sitter dog ennå i pysj bukse og hettegenser, men det skal skifts ut etter frokost oppfølgingen som er om eksakt 9 minutter)
Så nå jeg komme i gang med å ordne meg noe frokost! Liker å ha det klart til de kommer!
Så kommer sindre etterpå, ÅÅÅÅÅÅ som jeg gleder meg!! Dette SKAL bli en fin dag! Jeg prøver å printe inn i hode mitt det, og jeg føler faktisk at det hjelper!

♥ "Lag deg en god dag" ♥
Min oppfordring til deg idag!
Det er akkurat hva jeg skal idag! 
Tenke positive tanker ! 
Dette skal gå bra, ikke sant?


Senere skal jeg skrive ett innlegg som jeg menr er viktig. Det handler om å fokuser på det man klarer, og ikke kun det man ikke får helt til. 

Stay tuned! I'll be back! 
Ha en fin dag så godt du kan, så blogges vi! 

- Lunaen - 
 

Klikket hjem noen ting fra WISH i det siste!

WISH er Awesome! Du får jo tingfor slikk å ingenting! Litt farlig også, for summen kan ende opp med å bli stor om man ikke passer på ;) Men så lenge man passer på, så kan man klikke hjem noen små godiser syns nå jeg!

So all of you, dette er noe av det jeg har bestilt den siste tiden, og venter spent på post nå! :D


3 Colors Halter Neck Tank Top, får du kjøpt HER


I SPEAK FLUENT SARCASM T-shirt får du kjøpt HER

Casual Grey "I'm Like 104% Tired" T-shirt får du kjøpt HER

"I'M FINE THANK YOU" Casual black T-shirt, får du kjøpt HER


"Normal people scare me" cool black T-shirt , får du kjøpt HER

Jeg digger T-skjorter med print, det er noe av det kuleste jeg vet.
Hva syns du om WISH-nettsiden, og handler du der? 
Jeg er fornøyd med det jeg har fått til nå.. Men jeg har aldri bestil klær der før nå. Noen med erfaring?


Ellers, ha en god onsdag!
Mye på planen idag, og jeg gruer meg selvsagt til veiing.... onsdag, it's not the best day. 
Så wish me luck, er du snill. 


- Lunaen - 

Smoothie er ett bra valg på de tyngste dagene♥

Recovery, er ikke for pyser! Idag er en av de dagene jeg aller helst skulle låst døren og ikke sluppet noen inn. En dag hvor jeg bare lå i sengen og nektet å gi kroppen min noe av det den trenger, fordi dette? Det krever alt jeg har. Alt jeg er. Alt i meg.
Men jeg har likevel klart å følge opp, jeg har låst opp og spist frokost, og til lunch laget jeg meg mango-banan smoothie. Jeg husker jeg for en tid tilbake var veldig flink på å lage meg smoothie, da det er litt enklere å få i seg på dager som dette. Så idag gjorde jeg det, siden jeg ikke husket hvor mye jeg hadde oppi av ingredienser bare slumpet jeg og håpet på det beste.

Det jeg blandet oppi mikseren idag var:
♦ En hel pose frosne mango-biter. 
♦ En hel banan. 
♦ 6 STORE skjeer med Tine melon- yoghurt
♦ Appelsinjuice, helte bare oppi fra kartongen til jeg syns den var akkurat passe konsistens.


Det ble nok til akkurat TO STORE glass med Smoothie. Så nå har jeg en til kvelden også. ♥


Jeg syns, og vet av erfaring, at dagen før veiing, er alltid den verste. Jeg gruer meg til veiing, og om tallet viser opp eller ned spiller ingen rolle - det er like ille uansett. Det er bare slik det er..
Vell, nå skal jeg få meg noen timers søvn før BPA-en kommer kl 17.00. Er sliten av dagen og kjenner måltidene, angsten og stemmene gjør meg fullstendig utmattet. Jeg gjør som jeg skal, men det er ikke entydig med at det er enkelt. Det koster alt jeg har, likevel vet jeg at det være verdt det in the end. ser jeg ikke akkurat lyst på noe, men jeg har gjort det før.. Så jeg holder fast i det, og så får det bare ta den tiden det tar. Jeg skal klare dette, jeg gir meg ikke. 


Håper dere har hatt en fin dag så langt og at ettermiddagen blir super ♥ Har bestilt meg noen kule tskjorter fra WISH, skal vise dere senere! ♥ Take care, hold ut! Vi klarar det ;)

- Lunaen - 

Du er den som vet hva jeg behøver


Jeg ringer ofte pappa nå om dagen viss jeg blir redd. Når stemmene klarer å overbevise meg om at jeg har spist for mye f.eks, eller at noen vil meg vondt, eller jeg hører noen utenfor og jeg har sjekket flere ganger og der er ingen - da ringer jeg pappa eller sender melding. - Fordi jeg vet han forstår, og jeg vet han sier de riktige tingene for at jeg skal roe meg.

Jeg er virkelig inne i den dårligere periode nå.. Men jeg vet det er kun en periode, det blir bedre igjen. Jeg merker jeg prater annerledes inni mellom, som idag avlyste jeg kvelden med venninner fordi jeg merker på meg selv at jeg snakker på en annen måte enn jeg pleier, i ett annet tonefall på en måte..? Vanskelig å forklare, men jeg merker det. Og da blir jeg stressa av meg selv, fordi jeg vet at jeg er ikke helt meg selv. Når stemmene bråker for mye blir det vanskelig å konsentrere seg, og jeg liker å være tilstede når jeg er sammen med andre.

Når pappa er her, er det annerledes. Da trenger jeg ikke anstrenge meg for å høre. Da kan jeg f.eks si mens vi snakker om noe helt "normalt noe", "Pappa, de hater meg her, jeg vet det. De vil meg vondt, jeg kan ikke slippe dem inn hit mer."
- Fordi da har jeg kanskje hørt på det 40 ganger i hode som hakk i plata mens vi har snakket om andre ting, og jeg trenger bekreftelse på om det er sant eller ikke. Selv om jeg VET innerst inne at de som kommer hit vil meg vel, vil hjelp meg, vil jeg skal ha det bra, så klarer stemmene å overbevise meg noen ganger likevel om det stikk motsatte. I alle fall gjøre meg veldig usikker og redd, og da trenger jeg at noen kan si at det ikke stemmer, at jeg er trygg. Alle som kommer for å hjelpe meg med måltidene f.eks, er bare gode mennesker som ønsker å være til støtte.

"Nei, de vil deg bare godt. Det er ikke sant Luna, er det stemmene som sier det?"  Kan pappa spør da.


"Ja. Men de er ikke ekte, er de vell. Det er ikke sant, eller er det?" Jeg er forvirra."

Få forstår som pappa gjør. Og derfor er det trygt å snakke med han når det kommer til denne delen av livet mitt som jeg ikke snakker så mye om. Få vet om alt som blir sagt i hode mitt, og hvor mye jeg strever med å holde fast i "det virkelige" noen ganger - og det fineste er - han ler ikke av meg, men han kan le MED meg. Og den forskjellen er veldig viktig. Å le MED er en fin ting, men å le AV - eller å le og tulle når det ikke passer seg - det er noe av det vondeste jeg vet. 
Pappa gjør aldri det, og derfor våger jeg si alt til han.. Når jeg er redd fordi jeg har sittet så lenge alene og hørt altfor mye på det som blir sagt, og faktisk har blitt så redd at jeg tror det er ett faktum og realitet - da trenger jeg å snakke med noen. Alle som hører stemmer trenger det. Noen som forstår og kan berolige. 

"Maten er giftig, det er derfor jeg har vondt i magen."
"Hadde maten vært giftig hadde du vært død nå."
"Hadde jeg dødd momentant da?" 
"Ja."
"Ok."


- Og så ringer pappa en gang litt senere, eller stikker innom uten å spør,
nettopp fordi, han er den som vet hva jeg trenger. ♥


- Lunaen - 

 #Psykiatri #Stemmehøring #Anoreksi #Spiseforstyrrelse #Selvskading #Psykiskhelse #Pappa #Kjærlighet #Tillit #Håp

Følelsene sier en ting, mens fornuften noe annet.


Snapchat filter er fantastisk. Man slipper faktisk å sminke seg, man kan bare finne ett filter å Wops - awesome makeup! Haha! 
Men idag, så har jeg faktisk ordnet meg. Jeg har ikke sminket meg før jeg tok på litt igår kveld, og idag har jeg ordnet meg som jeg pleier. Det var ikke noe jeg egentlig orket, men jeg gjorde det likevel. Fordi jeg vet at jeg føler meg alltid LITT bedre, når jeg får stelt meg og kommet meg i andre klær enn bare pysj..

Jeg har hatt "møte", eller evaluering var det vell, ang oppfølgingen som har vært i helgen. Og som jeg sa da de spurte hva jeg ønsket, så sa jeg at jeg ønsker egentlig å bare låse døren og ikke slippe NOEN innenfor utenom pusen. (Ja, en katt.) - Men fornuften vet at jeg TRENGER at vi fortsetter oppfølgingen som har vært, fordi jeg vet at om de ikke hadde kommet hadde jeg heller ikke spist noe. Og jeg må bare minne meg selv på at jeg skal til Alicante om bare 7 uker! Det er MÅLET. Og fy faen, det målet er virkelig viktig for meg å nå!
Jeg vet det vil bli helt fantastisk for meg å få oppleve noe annet enn bare Norges land og lille ørsta - og dette kalde været. Så jeg sa: Jeg ønsker ikke noenting, men jeg TRENGER at vi forstetter som vi har gjort.

Det er ikke lett å være så delt. Når ambivalensen er så til de grader sterk, følelsene sier en ting, fornuften en annen. Men da er det viktig å gjøre som FORNUFTEN i meg forteller meg, før den forsvinner ... Så.. Frokost inntatt. Snart lunch. Så kommer pappa innom for å gå en tur med meg. ♥

Jeg må også handle litt idag, ellers er det måltider og sonde til kvelden/natten.

Ha en fin mandag fine dere! Og masse lykke til med en ny uke og alt dere skal! 
♥ Stay strong! ♥ Don't give up! 

- Lunaen -  

Mangel på både energi, krefter og tid nå.

Dagene er tøffe, jeg har ikke så mye overskudd nå eller tid til annet enn å følge planen som akkurat nå må være hovedprioritet i livet mitt. Som er i forhold til alt det medfører med oppfølging og måltider.
Jeg har hatt denne helgen sonde på dagtid OG oppfølging tre ganger om dagen for måltider. Det sier seg selv da at TID er noe jeg ikke har så mye til overs, ei heller energi.
Jeg har mye angst og det krever så mye at jeg har heller ikke tålmodighet til andre ting, noe jeg er sikker på alle med angst eller som har kjent på angst kan forstå..

Jeg syns også det blir en veldig merkelig setting, å ha besøk av venner eller familie når helsepersonell er her, og har derfo valgt å vært mest alene de siste dagene nå. Syns det blir litt for mange å forholde seg til på en og samme tid, i og med at de er TO helsepersonell som kommer sammen, og om jeg skal da ha både venner eller familie på besøk samtidig som det kommer, så blir det litt for mye uro rundt meg føler jeg. Det blir uansett veldig rart å blande rollene, jeg liker det ikke. Syns det blir unaturlig å ha de samlet. Jeg vil aller helst skille, det er kanskje ikke så merkelig for dem, det vet jeg ikke hva de føler - men for meg så føles det veldig rart..

Så jeg blir kanskje usosial en periode nå. Men fra imorgen av blir det sonde på natt (ti timer). Jeg vet ikke hvordan det blir, jeg håper kanskje det blir litt "lettere". Håper bare jeg får sove litt.. For jeg merker jeg blir veldig urolig og stressa når sonden står på, og det er lenge med 10 timer når angsten øker og stemmene herjer som udyr i hode. Det er slitsomt å skulle være sosial å skulle kose seg, når noen i hode konstant sitter å kjefter på deg - det er ikke så lett som mange kanskje tenker det er.. 
Men samtidig er jeg glad for at det ble som det ble, i og med at der er kun for en kort kort periode - og ikke som det var sist, da jeg hadde det omtrent ett helt år. Nå er det kun snakk om uker, og jeg skal ha oppfølging så jeg ikke slutter å spise som jeg gjorde sist. Da sluttet jeg jo helt å ta til meg næring ved egen maskin, det er ikke bra..

Men jeg merker det er enda vanskeligere å spise når jeg har sonde.. For selv om jeg VET jeg skal opp i vekt, og jeg ØNSKER det, så er et vanskelig å takle det. Det er sikkert vanskelig å forstå.. En ting er å vite at kroppen min trenger det, en annen ting er hva jeg føler.. Jeg gruer meg allerede til onsdag når jeg skal på kontroll hos legen, altså, jeg takler ikke tanken på å se tallet. Og jeg er sikker her jeg sitter oppblåst som faen at jeg har gått opp fem kg bare siden igår. Men logisk sett så vet jeg det er temmelig umulig, - det er "bare" en vrangforestilling, og jeg må bare minne meg selv på det. 
Jeg tenker nå, jo raskere jeg går opp - jo bedre. Samtidig vet jeg av erfaring at hode skal jo også henge med..

Vell, idag har jeg hatt BPA-en her, det var fint. ♥ Og så var pappa innom en tur, og jeg gikk ut døren for første gang siden torsdag. To ganger idag faktisk.
- Fikk sjekket postkassen, og jeg ble SÅ glad når jeg så der lå TRE små pakker var kommet de siste dagene fra WISH. Så nå begynner det å nærme seg Giveaway konkuransen her altså. Ååå som jeg gleder meg! :D Er mye fint, såååå fornøyd med alt som har kommet til nå. Det er akkurat slik som jeg tenkte! :D

Nå skal jeg legge meg, er sliten etter en hel dag med - mat. Tenk at noe som er så "normalt" kan føles SÅ ubehagelig og unormalt.. Jeg forstår at det er uforståelig for mange. Det er komplisert, komplekst, og en helt annen verden enn for mange..

Imorgen er det en ny dag, med nye utfordringer. Jeg gleder meg ikke, men jeg vet likevel at dette er riktig vei å gå. Så jeg får bare stå på videre, og ikke gi meg - selv om det er alt jeg lnsker nå. Låse døren å nekte slippe noen inn. Men så vet jeg bedre, og derfor gjør jeg stikk i strid for hva jeg føler. Følelser er nemlig ikke alltid til å stole på...

Håper helgen deres har vært fin, og at denne uken blir en fin uke! ♥ Ta vare på deg selv!


Klem fra, Lunaen ♥

Jeg vil ikke spise idag!


Hjernen min fungerer, men på en annerledes måte enn mange andres. En konsekvens av hva jeg har vært igjennom. Samtidig så liker jeg hvordan tankene mine flyter, hvordan jeg kan sitte å reflektere over ting her og nå, og ikke bare rase etter fremtiden som de fleste gjør. Som f.eks har jeg helt glemt at jeg skal på ferie, heh, men ja, det er for meg veldig lenge til å tenke hele 7 uker frem i tid. Det tid kommer, men akkurat nå så er jeg her - i dette sekund, i dette minutt, og ofte er det hyggelig å være her og nå, som da venninnen min satt å klistret på Iphone "deksel" på telefonen min, mens jeg holdt den 4 mnd gamle babyen hennes i armene mine og barnefaren drakk kaffe av favoritt krusen min. ♥ Det var en fin stund, vi lo, vi hadde en fin tid sammen. Slike øyeblikk gjør livet verdt å kjempe for.. ♥

(bestilt på WISH, 9 kr.)

Men akkurat her og nå er det ett kaos av tanker som ikke stillner, som en storm eller en orkan av følelser som virvler rundt inni meg og jeg klarer ikke helt å fange dem. Sonde-ernæringen ble satt på kl 06.00 og jeg får da selvsagt ikke lov av stemmene å legge meg igjen. Legger jeg meg ned i sengen, og sovner, forbrenner jeg mindre enn jeg gjør viss jeg sitter, står eller gjør noe. 

Det er derfor når jeg er sliten, eller føler meg ukomfortabel, begynner å stamme. Eller, de rundt meg sier jeg ikke stammer - at hjernen min bare "henger seg opp" noen ganger. Og det gjør den, når jeg har vært sosial for lenge å kjenner jeg er sliten, eller jeg er sammen med noen jeg ikke er helt komforbatel sammen med, eller mennesker jeg bare har pratet med noen få ganger og skal ha en "smaal talk" med. Da klarer jeg ikke alltid fullføre settningene mine, hjernen stopper opp, ordene hakker, jeg klarer ikke si det jeg skulle si, og så må jeg prøve å finne ordene jeg leter etter, "hva var det jeg sa?" Hva var jeg jeg holdt på å si?" osv.. Men noen ganger, finner jeg ikke tilbake, og med venninne min sier jeg alltid: "Unnskyld" , og hun sier "Det er ikke noe å unnskyld Luna"

1000 kalorier skal inn i min kropp nå gjennom sonden, idag. Og i tillegg skal jeg ha TRE ganger oppfølging for å spise. Frokost, Lunch og Middag. Jeg er stresset, urolig, "vil ikke" modus. Vil ikke ha mat, vil ikke ha næring, vil ikke slippe dem inn, vil ikke spise, 1000 kcal i sonde, det må vell holde?  Men så vet jeg bedre enn de fleste at det holde ikke, det er ikke nok. Jeg må tenke hva er målet? Målet er å gå opp i vekt, komme meg opp igjen, få tilbake livet mitt. Bli kvitt sonden igjen etterhvert.. Jeg tok oppvasken, la frem brødskriver til tining fra fryseren, og skal gjøre som jeg skal. Men dett er tøft, jeg er redd. Usikker. Ukomfortabel.

Men jeg er pliktoppfyllende, så jeg gjør det - til tross for. Men det er ikke entydig at det er greit med meg på innsiden, hverken under måltidet eller etter. Det er ikke entydig med at det er enkelt. Ny dag, og jeg er allerede utslitt av dagen. 

- Lunaen -

#Spiseforstyrrelse #Sondeernæring #Helse #PTSD #Psykiskhelse #Psykiatri #EDrecovery #Personlig #Blogg #Sykdom #Recovery

Sonde-ernæring, er lettvindt løsning?


You don't know why you're exhausted?
You're fighting a war inside your head every single day.

If that's not exhausting, I don't know what is.

-Unknown-

Mange tenker nok det er en lettvint utvei, sonde-ernæring. Få vet at det er en av de vankeligste. Det er ikke lett å sitte å la en og en kaloridråpe dryppe frivillig inn i kroppen du ikke vet om du en gang orker å leve i. 
Det er ikke enkelt å sitte i sitt eget hjem, å frivillig la kaloriene få lov å ta plass i kroppen din, når du vet hva som skjer, og du vet ikke lenger hva du ønsker eller vil. 
Leve, dø, dø leve.

Det er en merkelig ting for mange, at tanken om å være nærmere døden er mer trygg enn tanken om å være nærmere livet. 
Og kanskje er det vanskelig å forstå, at å tillate seg å få næring dryppende inn jevnlig i kroppen sin uten å gjøre motstand er en av de verste tingene å gå igjennom, men så er det likevel slik realiteten er..
Mange tenker nok at det er en lettvindt løsning, at det er enklere enn å spise selv. Men nei, det er ikke det. Å tillate seg å få næring - uansett hvilken måte, er like vanskelig. Å få næring gjennom sonden, og i tillegg skulle spise ved siden av - er dobbelt så ille. Så nei, jeg slapper ikke av. Jeg slapper ikke av de timene næringen drypper inn, og jeg slapper ikke av når jeg spiser selv. Det er ikke en lettvindt løsning, men en nødvendig en. På langsikt. 

Og så lenge jeg gjør begge deler, går vekten i riktig rettning, opp. Noe som fører meg nærmere livet og lenger borte fra døden. Noe som er mer skremmende for meg enn noe annet. For å være nærmere døden, er for meg mer betryggende. Å vite at vektskålen er der, gjør meg trygg. Det er ikke så langt ifra, det finnes en utvei. Men når jeg får næring jevnlig, vet jeg at kroppen, det fysiske - blir sterkere. Psyken derimot, blir mer fucka.
Hjerte blir sterkere og jeg vet jeg våkner opp neste dag. Og det ville vell for de fleste vært betryggende, samtidig er det annerledes i mitt hode, noe det har vært lenge. Det er mer betryggende for meg å ha en fot i graven, å vite at jeg kanskje ikke våkner neste dag, det er ofte en lettelse å tenke når jeg legger meg på kvelden.. Jeg har ikke ett dødsønske akkurat nå, men jeg er heller ikke redd for døden. Det er det lenge siden jeg har vært.. Det jeg er redd for, er å måtte leve slik som dette for resten av livet. Når nesten hver dag er en kamp, er det betryggende å vite at kroppen svikter.. Men så er det lysglimt som gjør at man fremdeles klamrer seg fast.. og mennesker som man er omringet av som gjør livet verdt å fortsette.. Glimt av håp som gjør at man klamrer seg fast.. 


Men sonde-ernæring, frivillig eller ufrivillig, er ingen lettvindt utvei. Jeg har hatt det både frivillig og på tvang mange ganger i løpet av årene, og vet du hva som er tyngst? Frivillig. Når jeg går med på det frivillig, sier "Ok, jeg skal samarbeide. Jeg skal gjøre det- jeg skal ikke dra ut slangen. Jeg skal ikke tømme ut innholde. Jeg skal være flink."  Tvang er enklere enn frivillig, fordi da har jeg ingen valg, og stemmene kan ikke bruke det like mye mot meg. Når jeg samarbeider med helsevesenet, blir det verre. Men det er ikke lett å forstå.. er det vell..

Nå skal jeg legge meg. Kl 22.00 på en lørdags kveld. Jeg er utslitt etter første dag med kalori-angrep på kroppen som stemmene kaller det. Frivillig 500 kalorier inn i kroppen min i tillegg til måltidene jeg har spist.
Imorgen er det 1000 kalorier, og mat ved siden av. Det blir verre å spise da .... Og jeg gruer meg allerede til dagen.. Kjenner jeg er sliten før dagen har startet..


- Lunaen -  

Kaos av følelser, startet med sonde-ernæring idag...


♥Hei kjære dere! ♥ Beklager igjen for lite aktivitet her inne, men det har vært fullstendig kaos her om dagen... Nå sitter jeg her med næringen dryppende inn i kroppen min..... Og det kjennes ikke særlig godt ut... Merker jeg blir mer og mer stille og innetrukket, selv om jeg har besøk. Kjenner jeg er sliten og aller helst vil legge meg å sove.. Og jeg vet det er helt greit, jeg kan gjøre det. Mange følelser som settes i sving når sonde-ernæringen starter. Det føles ut som kaloriangrep på kroppen. Og hode mitt vil ikke ha de. Men jeg vet at selv om det ikke kjennes okey ut akkurat nå, så vil det bli bedre på langsikt.

Jeg henger med, men kjenner akkurat nå at jeg er sliten, og trøtt.. Det føles om ett nederlag å sitte her atter igjen, med sonde. Men det skal jo ikke være det, jeg samarbeider jo, jeg gjør som legene på sykehuset mente var nødvendig og best akkurat nå, og jeg spiser ved siden av selv om det er vanskelig. Så jeg gjør det jeg skal, jeg forsøker.

Jeg faller, og nå reiser jeg meg igjen, sakte men sikkert. Recovery er ikke strake veien opp, det er en berg og dalbane uten like. 

Nå skal jeg hvile litt før noen kommer for å spise lunch med meg.. God helg herlige dere! Ta vare på deg og dine! ♥

- Lunaen - 

#Psykiskhelse #Psykiatri #Helse #Sondeernæring #Sykdom #Anoreksi #Spiseforstyrrelse #Recovery 

Tanker og følelser og hjelp og kaos og takknemlighet

Idag har vært en av de beste dagene til tross for mange utfordringer om dagen. Det har vært mye kaos siden jeg kom hjem fra sykehuset, fordi ingen av de rundt meg i helse-apperatet har fått informasjon ang sonde-ernæringen, og ergo har ingenting blitt ordnet. Så idag har jeg sittet flere ganger i telefon med legen min og hatt besøk av mange frustrerte bekymret mennesker rundt meg for å hjelpe meg med måltidene. Rett og slett fordi om ingen er her, får jeg ikke i meg noenting.....
Sykehuset har rett og slett glemt å informere, hverken psyk tj eller hjemmesykepleien visste om enæringen eller hadde fått noen E-link om det.. Men nå tok legen min tak i det idag og ringte rundt og ordnet så vi starter opp fra imorgen av.
Det skulle være på natt egentlig, men siden det må være sykepleier tilgjengelig i kommunen blir det på dagtid. For meg er det jo egentlig samma når, som jeg sa da lederen over psykisk helse team kom innom idag. For jeg er jo stort sett bare hjemme likevel.. Så om det er natt eller dag er jo samma.... 10 timer lenket fast til ett stativ igjen.. Jeg kan ikke si jeg gleder meg... Likevel er det det beste akkurat nå for en kort periode for å komme meg igjennom denne overgangen - HJEMME, uten innleggelse. Jeg skal spise, men det er for å få i meg NOK. Ikke gå ned i vekt, ikke for å holde vekta, men for å gå opp. 

Vell, idag har det vært fullt hus her. Både fosterforeldrene mine har vært her og hjulpet meg med både praktiske ting og måltider, og BPA-en har vært her å hjulpet meg med praktiske ting og måltider, likeså har venner.

Jeg føler det har vært så mye som har vært positivt, - vi har avtalt f.eks at jeg ikke skal kunne avlyse oppfølgingen videre fremover, noe jeg har gjort mye i det siste. Vi alle vet at når jeg er som nå, da avlyser jeg alt og alle - veier for å imot: Orker jeg besøk eller ikke? Osv. Tenkekaos uten like helt til jeg avlyser og angrer etterpå. Og det er ikke bare psyk tj, eller bpa-en, men alle andre også. Sier nei til alt, eller jeg sier ofte "Ja", og så skriver jeg "nei, orker ikke likevel 2 minutter etterpå". - Derfor på møte imorgen, som jeg i samråd med både lege og lederen over psyk tj bestemte sammen idag at jeg ikke skal delta på (grunnet jeg ikke trenger flere påkjenninger nå av stress), at de alle skal bare møte opp og så får jeg heller avgjøre når de kommer om hvor lenge de skal bli osv.
For som idag da jeg fikk meld om besøk av venner, så skreiv jeg tekst meld tilbake: "Ok, men kom før jeg ombestemmer meg." Fordi jeg er så ambivalent, jeg tenker det er best å være alene, men så merker jeg at det er jammen meg godt å være sammen med andre å få tankene over på annet. Positive inntrykk. Og idag? Er jeg glad jeg ikke avlyste. Fordi jeg har vært på kino til og med!! Jeg klarte det, jeg ble med! - Og så tror jeg at jeg takket sikkert 30 ganger for at jeg ble invitert med.
Det er rart med det, men bare det å bli spurt og inkludert betyr så uendelig mye... At selv om de var sikker på at jeg kom til å si nei, eller avlyse, så spurte de likevel. Og jeg ble med! - For første gang på gudene vet hvor mange år har jeg vært på kino! :D - Den var skikkelig dårlig, men gud så godt det var å gjøre noe annet enn å bare surre rundt her i denne leiligheten jeg tilbringer altfor mye tid i..! 

Jeg spurte faktisk legen min da han ringte: "Skal jeg bli med på kino? Kan jeg?" Han bare: "Idag blir du med på kino og koser deg! Men du må spise og drikke før du drar, og du må spise og drikke med en gang du kommer hjem. Imorgen starter ernæringen." 
Mine fosterforeldre var her tidligere og gav BPA-en beskjed om å passe på og minne meg på (og være sammen med meg) så jeg spiste før jeg ble hentet. Og vi avtalte at vi skulle spise kvelds sammen her etter kinoen så jeg fikk i meg det jeg skulle etter avtale med legen. 

(Vi hadde det ganske morro med tullebilder idag, hahha! kjekt å ha det morro oppi alt som er så tøft om dagen... Så takknemlig for stunder hvor jeg kan kjenne jeg ler på ekte, det er ikke så ofte nå.. så det er godt når det først skjer)

Gruer meg fælt til imorgen, så venninnen min spurte om jeg ønsket hun skulle overnatte i natt, og jeg takket ja. Så nå sitter jeg her på soverommet å prøver stresse litt ned, og håper at kvalmen etter mer mat enn på lenge snart skal gi seg, mens hun slapper av på sofaen med telefon og musikk.. Fint å kunne hvile sammen, bare være sammen, uten å måtte snakke hele tiden.. Men godt å slippe være alene akkurat i natt..
Møte imorgen er noe jeg gruer meg til, selv om jeg ikke skal være tilstede så er det jo avgjøelser som skal bli tatt osv.. Og så er det rnæringen jeg gruer meg mest til.. Blir nok veldig kvalm de første dagene.. :/ Både av angsten OG maten... Hardt for magen selv om man starter forsiktig...

Nei uff nå skal jeg forsøke sove litt, så håper jeg dagen imorgen blir bedre enn forventet.. Er i alle fall takknmelig for dagen idag, som har vært både krevende men også veldig fin ♥

- Lunaen -  

Roser fra en venn ♥

Hvorfor lever vi, 
hvis det ikke er for å gjøre livet
mindre vanskelig for hverandre? 

[George Eliot]

- Takk, Camilla. ♥
Ikke bare for rosene, men for at du er akkurat slik du er.
Din tilstedeværele, din forståelse, din enorme omsorg, din armkrok å hvile i.
Takk for at du er til!
Og takk, tusen hjertelig takk, for at du er min venn. 


- Lunaen - 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017






★ legg meg til som venn
Hei! Jeg heter Luna, er 30 år gammel og oppvokst på Sunnmøre. Jeg starter nå min tredje blogg her på blogg.no, Velkommen inn i min verden, en ganske så annerledes verden for de av dere som ikke har særlig kjennskap til psykiatrien. *Anoreksia, dissosiasjon, kompleks PTSD, Selvskading*



hits